Forfatter: dordis

Igår, søndag 2.oktober, slo de katolske menighetene i Molde og Kristiansund seg sammen og feiret at det er 500 år siden spanske padres bragte Kristendommen til Philippinene i 1521.

Unge spanske menn dro i store skarer til de nye verdener etter at Renaissansen og de store oppdagere gjorde jorden rund og oppdaget nye kontinenter og hav. Spania ble tømt for unge menn, så i Spania satt alle gifteferdige unge damer og fant ingen ektemann.

Løsningen ble å stenge flokker av dem inne i klostrene, men de hadde jo ikke noe klosterkall, og det ble mye styr og ståk. Teresa av Avila ble helgen fordi hun tok grep, samtidig med at Luther herjet lenger nord.

Dagen igår ble svært historisk, for det var første gang katolikkene fikk lov å feire messe i selveste Molde domkirke, Indremisjonsbispedømmets høyborg. Man avstod fra røkelse, for et sted går jo grensen…

De fire prestene var fra Kenya, Philippinene, Vietnam og fra Hamburg. Dom Lukas fra Hamburg bor til vanlig i Bergen og er augustiner, men han er biskop Erik Vardens generalvikar, og ettersom bispen var opptatt med konfirmasjoner i Trondheim, steppet generalvikaren inn.

Det ble en type «konfirmasjon» i Molde domkirke også, for 13 ektepar fornyet sine ekteskapsløfter. Det var en langvarig, seremoni i flere runder som var meget gripende og som igjen viste «Kirkens store pedagogikk», som jeg pleier kalle det. Kvinnene påkalte Den Hellige Jomfru Marias forbønner, og deres ektemenn – Den Hellige Josef. Ringene ble tatt av og velsignet med vievann og satt på igjen, og så fikk alle et vakkert trykk med sine navn og med hilsen fra Paven. De blir nok rammet inn og hengt på veggen, ektefellene til daglig påminnelse om å være hverandre hengivne. Så ble det tent lys, som blir tatt med hjem. En passant kan jo også bemerkes at dagens lesning fra GT var fra skapelsesberetningen i Genesis: – til mann og kvinne skapte han dem…

Fader Marco fra Philippinene holdt prekenen, og da han så ut over den høytidspregete forsamlingen, åpnet han med: «Dere ser ut som om det er Langfredag – men vi er jo her for å feire og feste!»

Det var allehånde språk fra Philippinene, pluss norsk og engelsk. Selv om spansk har etterlatt varige avtrykk i philippinernes språk, så har amerikanernes nærvær gjort engelsk til deres lingua franca, dessverre. Engelsk dreper etterhvert alle språk… Men, jeg fikk i alle fall oppleve å synge på cebuano! De bruker latinsk alfabet og en svært lydrett uttale, og skriften stod på veggen!

Det var vidunderlig igjen å kunne sitte tett sammen og ta hverandre i hånden til fredshilsen, etter avsluttet Corona-pest!

Til slutt var det videohilsen fra både Biskop Erik og fra biskopen som er leder for Philippinenes bispekonferanse.

Festen etter messen forgikk i Pinsevennenes nye høyborg i Molde: SION MOLDE. For Molde domkirke har ingen sosiale rom, og den katolske kirken i Molde var for liten i alle rom denne dagen.

Pinsevenner ser ut til å ha gitt seg to oppgaver rundt i verden: Få katolikker til å slutte med å være katolikker, og å tjene penger på sin virksomhet. Denne dagen tjente de i alle fall på å få husleie fra katolikkene.

En gruppe damer fra Philippinene bidro med liturgisk dans i Domkirken, og med annen type dans på festen i Sion.

Jeg tok ordet og holdt en liten tale om at alle de philippinske kvinnene som har giftet seg med norske menn oppi dalom og inni fjordom har fått slutt på at den katolske kirken bare er et byfenomen i Norge. Jeg sa også at det de har med seg, er forholdet sitt til den katolske kirken. Det blir forsøkt tatt fra disse fromme og heroiske kvinnene – og det blir gjort av ektefeller, svigerfamilie og den norske lutherske kirken, som stjeler vielser, barnedåper, konfirmasjoner og begravelser fra disse innvandrede katolikkene – mot bedre vitende. Jeg har skrevet til Preses Olav Fykse Tveit om det, og han svarte at han skal ta saken opp med Bisperådet.

Den historiske «Urmenigheten» i Surnadal var til stede: Maria fra Philippinene som slo seg ned i Surnadal i 1983 som bygdas første katolikk etter Reformasjonen, Dordi, som var første surnadaling, bosatt i Surnadal, som konverterte i 1984, Marte og Tome fra Kosovo, foreldre til det første katolske dåpsbarnet i Surnadal: Berit, som ble døpt i 1987 på en husmesse hos meg med spisebordet mitt som alter. (Spisebordet er dermed også historisk!)

Dåpsbarnet Berit hadde forberedt en vidunderlig kveldsmatbuffet for «den katolske urmenigheten» fra Surnadal, og så var det bare veien hjem.

Foto utlagt på Facebook.

Glærum, 3.oktober – 2021

Dordi Skuggevik

Jeg trodde alt nå var ordnet med det offentlige, 14 mndr. etter at sønnen min døde i Cambodia, men nei: Skatteetaten var ikke ferdig med saken, skulle det vise seg.

Jeg fikk en mail, der jeg elektronisk skulle fylle ut litt av hvert, og til slutt skulle jeg legge ved flere vedlegg digitalt. Men, jeg hadde ingen digitale versjoner å klikke inn – og da forsvant både skjemaet og hele e-posten de hadde sendt med brev og skjema. Umulig å få frem igjen.

Jeg vet hvordan det er å ringe hovednummeret til en institusjon i Kafka-land, så derfor gikk jeg til Kommunehuset der det enda finnes et «Indre Nordmøre likningskontor», for skatteoppkreveren er fordunstet siden sist. Dit kom jeg før helga, men skrankedamen i Kommunens seksjon av huset kunne fortelle meg at Likningskontoret hadde levd bak låst dør hele Corona-tiden, men de levde nå i håpet at kontoret skulle åpne døren sin igjen på mandag – altså i går – 27.september. – Mandagen etter den store frigjøringsfesten fra Coronaen.

Idag på tirsdag 28.sept. tok jeg meg kraftig sammen og ringte 800 80 000, sånn for ordens skyld. Jeg måtte høre flere foredrag uten konklusjon før jeg omsider fikk tilbud om å bli oppringt igjen. Etter en halvtimes tid ringte en ung mann som fikk saks/referansenummeret. Jeg ble heitere og heitere etterhvert som vi snakket sammen. Han ville sette meg over til en annen person, men da sa jeg at jeg nå ville transportere mitt legeme 5 km inn til Skei – kommunesenteret, for NÅ – måtte vel Likningskontoret ha åpnet døra si – for det hadde jo Statsministeren m.fl. proklamert. Jeg ville snakke med et lokalt menneske som kjente meg, sa jeg.

Jeg gikk gjennom Kommunehusets resepsjon, gjennom en dør, opp trappa og stod foran Likningskontorets dør. Flere plakater, og til slutt en diger roll-up forkynte at her måtte man bestille time via 800 80 000! Eller …. via en internettadresse – «timebestilling».

Døra reagerte ikke på knappen som skal åpne den, og døra var tjukk og dobbel og av jern! Jeg slo på døren med høyre neve tre ganger. Bang-Bang-Bang! Ingen reaksjon. Jeg slo en sekvens på tre slag igjen. – Mirakel: Døren ble åpnet! Jeg viftet med min sønns skifteattest og andre adekvate papirer og oppløftet min klage og min ve over hvor vanskelig det er å få tak i et menneske i Kafka-land, som kan hjelpe deg.

Jeg har tilbragt 6 år i dette huset som kommunens første kultursekretær, og tenkte allerede da på å skrive en opera om hvordan den vanlige mann i samfunnet opplever å befinne seg foran den store Satan: Byråkratiet. Nå, i den digitale tid er det blitt langt verre.

Jeg fikk komme innafor døren da – og fikk sitte på en benk på forværelset mens mannen forsvant innover gangene. Døren var på ny stengt. Bak meg nå. Han kom tilbake og spurte om å få låne førerkortet mitt – for identifikasjon (!).

Så ordnet det hele seg – på ca. 10 minutter. Jeg hadde truffet en mann med sunn fornuft, praktisk sans og med bena på golvet. Han innrømmet at det er nesten like vanskelig å jobbe i Kafka-land, som å være den som kommer for å betjene seg av systemet. Jeg sa at det er blitt så satanisk et system fordi de som sitter og lager opplegget ikke lenger har kontakt med virkeligheten, og de har aldri hatt beina på golvet.

Ute i bilen satt jeg og strøk nedover ytre rand på høyre hånd, der bena fra lillefingeren er plassert. Jeg takket Gud for jeg etter kampen mot Kafka-lands lukkede jerndører, nå ikke var på vei til sykehuset med multiple brudd i denne benstrukturen. Så kjørte jeg ned på bakeriet og kjøpte meg pistachie-is, tok den med ut i småbåthavna og satt der og spiste is og så på at solen skinner over land og hav i dag. Jeg takket Gud igjen, fordi jeg nå ikke lå i ambulanse på vei til sykehuset med både hjerteinfarkt + brukne ben i neven.

Etterpå var det som om alle årer var blitt spylet med adrenalin. Har ikke kjent meg så kjekk og opplagt på lenge! Nå skal jeg kanskje realisere den operaen. «Å ha å gjøre med det offentlige,» sa Pater Olav Müller for mange år siden,» er som å ha å gjøre med en psykopat.» –  Nå er denne psykopaten blitt mye verre – noen må ta ham til opera-scenen hvor han kan eksponeres – hvor man kan skrike det ut – kompet av stort orkester! For nå gjelder det kampen mot hjernene som digitaliseres i samfunnssystemet.

Komponist Ole Karsten Sundlisæter, som har skrevet to oratorier til mine tekster, sa allerede for tre år siden at han ville skrive en opera om  klimahysteriet. Jeg sa nei – men der er jeg nå på glid. Tittel: «Solens Cirkus»  – oppkalt etter «Le Cirque du Soleil» – med scenografi fra samme. – Og: Så kommer operaen om det offentliges iboende psykopati – om menneskene som skifter ut hjernene sine med reglementet, om menneskene som aldri har hatt beina på golvet – fordi de digitaliseres i ung alder – allerede før ammeperioden er over. Gud kan enda ikke ha oppdaget dette. Kanskje – vil han oppdage det om det blir nok roping om det i operaen?

Glærum, 28.september – 2021.

Dordi Skuggevik

Dagbladet skriver at Bondevik har mottatt 3 mill. til fredssenteret sitt fra den islamske ligaen som sprer Wahabismen (den arabiske ørkenislam) i verden. De er finansiert av Saudi Arabia. (Beskrevet av vår tidligere ambassadør til flere land i Midtøsten – Carl Schiøtz Wibye i boken «Terrorens rike».)

Pengene har passert via en mer spiselig organisasjon til Bondevik. Hjelpesmann har vært den profilerte høyrepolitikeren Aamir J. Sheikh.

Bondevik og hans krets har nå et stort forklaringsproblem. Her finner vi fremtredende «fredsforskere» som Lodgaard, tidligere utenriksminister Wollebæk m.fl.

Som jeg flere ganger har sagt og skrevet: Islam stiger umerkelig i Europa som floa en varm augustnatt – umerkelig.

Så, hva gjør vi med det, når Bondevik blir tatt av Dagbladet – med buksene så i de grader nede – og også hans krets av tidligere høyt posisjonerte folk?

Tiltale dem for landssvik?

For å ha mottatt bestikkelser fra fremmed invaderende makt?

For å ha opptrådt som nyttige idioter for Islams verdensmisjon?

For å ha åpnet enda en dør for Islams invasjonsstyrker?

Skal vi bare la dette passere, og rubrisere dem som norske godfjotter? Nei, saken er for alvorlig til det, nå når Islam bæres inn i vår nasjonalforsamling ved hjelp av flere godfjottede partier. Til og med Telemark Høyre hadde en Islam-bekjenner på førsteplass! Og nå har vår tidligere statsminister mottatt bestikkelser fra Saudi Arabia! De bør tiltales for høyforæderi!

Glærum, 24.september – 2021.

Dordi Skuggevik

3Jeannine Teresa Lyngsvåg, Karstein Møkkelgjerd og 1 annen1 kommentarLikerKommenterDel

1 kommentar

• AktivJeannine Teresa LyngsvågDet er jo helt ufattelig
  • Liker

Igår ble Støres kone vigslet til prest av gatebiskopen i Oslo domkirke. Det ble opplyst at hun er utdannet gestaltterapeut. Interessant. Man kan nå bli prest i DNK med de forskjelligste utdannelser.

Det underlige er at Støres kone skriver sitt etternavn – Slagsvold. Slektning av Slagsvold Vedum i SP?

At hun prestevies midt oppe i regjeringssonderingene til sin mann, som ser ut til å bli den neste statsministeren, er ganske interessant, i og med at det faller sammen i tid med at Krf ligger nede for telling, sammen med ham som dro Krf inn i den borgerlige folden etter splittelsen.

Med en solid manifestasjon av Ap’s leder som plantet fast på det kristne verdigrunnlaget med kone som nyviet prest i DNK, må vi nå regne med at den røde leiren i Krf vil vinne fram – og formæle seg både med det kristne Ap og med Slagsvold-leiren i Sp.

Interessant og uventet hvordan Vårherre av og til griper inn i politikken. – Eller var det omvendt?

Glærum, 20.sept. – 2021

Dordi Skuggevik

Vi fotfolket i samfunnet opplever nå oftere og oftere overgrep fra det offentlige. Vi får tredd ordninger ned over oss i dagliglivet, uten sjanse til å få komme med motforestillinger eller få opponere, eller diskutere. I «demokratiets navn», utøver det offentlige tvang. Flertallstyrrani, kalles det.

Det oppleves som om friheten tas fra oss, som om vi er på vei inn i Kafka-samfunnet. Vi «skal holde kjeft og sønge med» – som de sier i Bergen. Det går også på å ha de riktige meninger – som tvinges på oss av et merkelig flertall, ledet an av media, og det går på ordninger i hverdagen – nå sist: jeg påtvinges ytterligere 2 bossdunker, slik at jeg nå har 4 + en sekk = 5. Og – jeg har ikke plass i carporten til disse 2 ekstra søppeldunkene, spesielt ikke nå når jeg skal legge opp vinterveden i carporten – selv om gressklipperen flytter inn i redskapsboden for vinteren.

Jeg regner med å få pålegg om å bygge om kjøkkenet, for jeg har jo sett hos slekt og venner som har underkastet seg sin lokale Kafka-inspirerte Herr Offentligheten, at under oppvaskkummen har de en flerkammers bossbøtte, som jeg aldri finner ut av. Jeg legger bare det jeg skal bli kvitt – på kjøkkenbenken, og så får husverten ordne med det.

Jeg gruer meg til Kafkas hovedperson tvinger seg inn hoveddøra her, og tar mål av kjøkkenbenken og pålegger meg ombygging. Den dagen får jeg nok blodtrykkseksplosjon og faller om med blodstyrtning – blodet som en fontene rett ut av hjernen og hjertekollaps. For jeg tåler ikke noe som lukter av det totalitære Kafka-samfunnet! Jeg vil være FRI! FRI! FRI! – til selv å bestemme livet mitt! Men – mail til ReMidt bosskompani, leiet inn av Kafka-kommunen, gav meg det svaret at dunkene kan ikke velges bort…

Igår forstod jeg at noe var på gang, for ingen naboer hadde satt ut dunker på tømmedagen. Utpå kvelden oppdaget jeg en mail, der det stod at tømmedagen skulle være idag. Jasså? Flyttet? Jeg følte meg i en slags limbo: noe var på gang! Kanskje var jeg midt i overgangsfasen? Jeg kjente meg absolutt i limbo – noe fælt og uoversiktlig var på gang. Jeg så ene øyet til Kafka bak nova – der han tok notater til sin neste bok om mennesket som offer for det totalitære.

I dag kl. 07 tøffet jeg opp på veien i slåbrok og tøfler og satte ut den vanlige matavfallsdunken og papirdunken. En nabo 2 hadde satt ut papir og matavfall i nye dunker, nabo 3 hadde satt ut bare den gamle papirdunken, og ingen matavfallsdunk – for de har møkkakjeller, og kaster vel matavfall ned i møkkakjelleren.  

Nabo 2 har tatt med seg de 2 nye dunkene hjem. Nabo 3 og jeg har ikke rørt våre  nye dunker med plastikkposerullene som er lagt på toppen av dem. Innover grenda er det mange som ikke har tatt med seg de nye dunkene. De står og spriker på veikantene. Stygt! Skjemmende!

Jeg gikk senere ut på en formiddagstur, og kikket ned i dunkene. Hevnen var søt for samfunnsregulatørene: Papirdunkene var tømt – og den nye matavfallsdunken til nabo 2 var tømt – men ikke min gamle matavfallsdunk…. Våre offentlige styresmakter nekter altså å ta med seg mitt matavfall hvis det ikke ligger i den nye dunken. (Jeg skal la være å sitere meg på bannrenningene.) Altså: Jeg blir presset inn i systemet – fullstendig uten makt overfor det totalitære. (Jeg så Kafka bak nova notere hektisk).  Jeg sparket begge de nye dunkene bortover veifyllingen så plastrullene spratt – både de grønne og de gjennomsiktige. Og der ligger de.

Hva skal jeg gjøre med matavfallet de ikke tok med seg? Første og eneste plan nå er å tømme innholdet på trappa til Herredshuset på Skei. Det er ingen vits i det – men det demper trykket i blodpumpa mi, så det er bra for min helse.

Jeg kan også tømme matavfallet ut på avfallshaugen i hagekanten, til næring for viltlivet. Jeg har mange dyr og fugler i hagen: Rev, grevling, oter, havørn – og kråkene fra bossplassen har sitt nattelæger i granene ved siden av. Yes!

Hvorfor endre det som fungerte? – Vi leverte papirdunk, matrestdunk og plastavfallssekk på veikanten. Vi kjørte glass og metall til Skei og puttet det i containere. Vi leverte dingsbasser, gamle møbler etc. på ReMidt-stasjonen i bygda. Så hvorfor påføre boområdene denne søppeldunkforsøplingen? Det ser stygt ut! Overalt! Men – de tvinger oss i kne, de totalitære. Kafka!

Glærum 8.september – 2021.

Dordi Skuggevik

I stedet for at Trøndelag tar jafs etter jafs av Nordmøre, må Nordmøre ekspandere nordover! Møre og Romsdal må her komme på offensiven, ikke promenere defaitisme, depresjon og tapsholdning – der det drømmes om å bli kårkailler i Trøndelag!

Kart fra 1000-tallet og fra 1500-tallet viser at Nordmøre den gangen rakk helt opp til på høyde med Steinkjer. Fra Agdenes og nordover, inkluderte det yttersida av Fosen. Navnet på gamle kart er skrevet på latin: NORMORIA.

Dagens Nordmøre burde kunne inkludere Frøya, Hitra, Heim og området videre opp til Agdenes – innløpet til Trondheimsfjorden. (Trøndelag kan få beholde ytre Fosen.) Slik ville denne store sjømatproduserende regionen bli forent – og idéen om lakseslakteri, røkeri og pakkeri ved flyplassen i Kristiansund kunne virkeliggjøres.

Over her jeg bor på Glærum i Surnadal, går hver dag i 13-tiden, flyet Dubai – New York. Det går altså en «sky-highway» rett over her – det er bare å kjøre opp lakseflyene og ta dem ut til markedene! Kort sagt: Møre og Romsdal bør ta på seg sine frierføtter å få sitt gamle land til å vende tilbake til NORMORIA! Hepp-Hepp! Kom heim! Kom heim! – til NORMORIA!

Sunnmøre bør også kunne utvikle en lignende sjømatproduserende region rundt Nordøyane, som nå har fått tidsmessig vei – og slik sende sine sjømatfly opp i «sky-highwayen»! Møre og Romsdal ville da bli en tung region på alle måter. Trøndelag ville få en makker ved siden av seg – i stedet for en kårkaill på loftet. Bra for alle!

På med frierføttene!

Kom i gang!

Og hva med Rindal? De får nå bare ligge der på vannskillet med ett bein i hvert bispedømme og i hvert fylke. Det er det de vil: være et Andorra i praksis, sin egen stamme med egen dialekt og ingen sjømatproduksjon. Fred være med dem.

Hilsen

Dordi Skuggevik

Glærum, 27.august – 2021.

Nato-landene sitter igjen med en gedigen Svarteper etter spillet om Afganistan gjennom 20 år: Ikke bare har de spilt liv og penger på en uovervinnelig ideoligidrevet motstander, som til slutt viste seg å vinne fordi nasjonen ville unngå borgerkrigens redsler ( = bedre å overgi seg – enn å dø og få sine hjem rasert), men ved krigens slutt, auser NATO-landene Islam inn i sine land. Fly på fly lander med hurtigimporterte/evakuerte Islam-bekjennere. Islam er Islam, uansett praktiseringsgrad. Hvor dumme kan Vestens politikere bli? De vil drive land etter land inn i militærkupp, skal vi få se – for det er eneste måten et land i Vesten kan hamle opp med islamiseringen som godfjottede og dumme politikere påfører landene sine.

Glærum, 23.august – 2021.

Dordi Skuggevik

Da har vår nye katolske biskop i Trondheim stift, Erik Varden, åpnet et nettsted hvor vi kan «lese ham», og slik komme innpå ham, hans kunnskaper og tanker. Jeg anbefaler å lese det han skriver, uansett hvilket ståsted du har i verden. Du vil få dype tanker, latterutbrudd, hakeslepp, ahaopplevelser og nye utsiktspunkter. God tur i kjent og i ukjent terreng:

coramfratribus.com

BBC: «Det vi ser nå er Pakistans invasjon av Afganistan.» Jeg har skrevet før at Pakistan er Talibans «ladestasjon».

Russland prøvde å stoppe Taliban, men dro hjem med utallige likposer og halen mellom bena.

Nå har USA og NATO gjort det samme. USA har uttalt at nå må gjerne Kina prøve seg mot Taliban. (BBC)

Tenk på alle de norske skattepengene – og liv, som er gått med til bekjempelsen av Taliban i Afganistan. Til ingen nytte. Den afganske befolkningen underkaster seg nå Taliban for å berge livet og unngå å få sine hjem smadret.

Men hvorfor har Pakistan ligget helt utenfor norske medias søkelys? Hensynet til Norges pakistanske befolkning?

Jeg har i mange år lurt på hvordan disse første pakistanerne som kom til Norge, hadde penger til å reise hit. Der lå de under buskene i Slottsparken fordi de hadde ikke penger til rom i herberget, hvordan kunne de hatt råd til å reise hit? Og hvordan visste de om Norge som destinasjon?

Jeg har lenge vært overbevist om at de ble transportert til Norge som ledd i Islams verdensmisjon. Sammenholdt med at vi nå ser at Taliban er en hanske på Pakistans hånd, må plantingen av Islam i Norge også være Pakistans strategi innen Islams verdensmisjon. Og Norge viste seg å være en ypperlig misjonsmark for Islam, for Norge var uforberedt og kunnskapsløst, befolket av godfjotter. Den som ikke tror at Taliban har en fot i Norge, er bra dum i hodet sitt, dessverre.

A

SØNDAG MORGEN: Jeg ligger i liggestolen min og lytter til Mark Kaplan spille Bach for soloviolin. Stort nærmere sin eksistensielle herkomst som menneske er det vanskelig å komme.

Da jeg jobbet som infosekretær for Trondheim symfoniorkester 1986/87, var det mitt oppdrag å hente og bringe og ta meg av dirigentene og solistene som ankom hver uke. Det var stadig vekk og hele tiden et intenst oppdrag.

Det som slo meg med disse store kunstnerne som hele tiden loddet dybdene i den menneskelige eksistens, var at de opererte over konfesjonene. Religionene, konfesjonene, livssyn og ideologiene er menneskets forsøk på å forstå sin eksistens. Disse store kunstnerne som formidlet de store musikkskapernes dypeste tanker, var kommet til et nivå over konfesjonene og ideologiene, de tok oss med til det dypeste i det å være menneske, og til et nivå over vår eksistens – der få som kommer dit, vil benekte Guds eksistens.

Når jøden Mark Kaplan, fra USA, gift med en kristen kvinne av tsjekkisk herkomst, formidler Bachs dypeste tanker i en violin som ble skapt i Italia i 1685, da går jo alt opp i en høyere enhet, i en vertikalitet der Gud der oppe forener seg med mennesket der nede. Det er kanskje derfor jeg ofte har sagt at Kaplan har et slikt vertikalt drag i strøket når han spiller.

Eller for å si det med Falkberget – «Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn.»

Glærum, 8.august – 2021

Dordi Skuggevik