Forfatter: dordis

På hjemturen fra Las Palmas gikk ferden utenom Frankrike p.g.a. generalstreik i landet – over Biskaya mot Brest i Frankrike – til Wales og videre over til Stavanger og til Værnes.

Over Biskaya tenkte jeg på at akkurat nå fremførte de fabelaktige musikk- og sangkreftene i Kraus-auditoriet – Händels Messias. Jeg har vært med på å synge verket flere ganger, så jeg lukket øynene og fremkalte Halleluia-koret for mitt indre øre.

Men plutselig fikk jeg annet å tenke på: Kapteinen kom på høytaleren og over Den engelske kanal gikk vi inn i en svært utrivelig turbulens – og jeg begynte å resitere litaniet og be alle kjente og ukjente helgener om ora pro nobis – be for oss! I tillegg fløy vi i et hvitlakkert fly uten kjennetegn, noe som kjentes foruroligende og skjebnesvangert ut. Vi var liksom allerede i ukjent rom. Etter en stund sier kapteinen på høytaleren: Når flyr vi i 1030 km! – Du store min, tenkte jeg – vet kapteinen at vi har kurs for Stiklestad – sånn omtrent?! Det må være selveste Olav den Hellige som blunker til oss, så dette går nok bra! – Og bra gikk det: Vi fløy distansen som vanligvis tar 6 timer – på 5 timer!

I resepsjonen på hotellet møtte jeg mannskapet fra flyet ved skranken. Hvem av dere var det som sa «1030 km»? spurte jeg. – Det var jeg det, sa en av dem. – Hva forbinder du med 1030? spurte jeg. Han så blank ut. – Jo, sa jeg, du hadde jo kurs mot Stiklestad hvor Olav den Hellige falt i slaget der i 1030. Hele mannskapet ble ganske paff. Jeg lo litt da jeg gikk inn i heisen, og blunket tilbake til St.Olav!

Hjemme på Glærum, i god behold, 20.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

I en mail av 21. sept. – 2019, som dessverre er blitt liggende på skrivebordet mitt, uten at jeg hittil har delt den med andre, skriver Mgr. Jean-Charles Descubes, erkebiskop emeritus av Rouen:

Kommende torsdag, 26.sept. kl. 17.30 – i abbediet Saint-Ouen i Rouen, åpner vi et Johannisk år for hundreårsfeiringen for pave Benedict XV’s kanonisering av Jeanne d’Arc den 6.mai 1920, og med et enstemmig lovvedtak lot Deputerkammeret innføre en nasjonal festdag for Jeanne d’Arc og patriotismen, den 10. juli 1920. Slik kom  forsoningen mellom Kirken og Republikken i stand. Jeg gleder meg over at jeg har kunnet forene de sivile, de kirkelige og de forskjelligste kulturelle samarbeidspartnere for å legge programmet for manifestasjonene av denne nye minnefesten (konserter, filmer, konferanser etc.).

Mgr. Descubes vedlegger plakaten for jubiléet, og der ser en at jubiléet feires et helt år fra september 2019 til september 2020 med «konserter, filmer, utstillinger, teater, konferanser, kollokvier – i hele byen». 

Det henvises til – Infos: rouen.fr

Invitasjonen til åpningen av feståret er underskrevet av Rouens borgersmester, Yvon Robert, presidenten for Jeanne d’Arc’s minneforening, Jean Duramé, presidenten for den rouenesiske kommiteen for hedringen av Jeanne d’Arc,  Jean-Pierre Chaline og av dagens erkebiskop av Rouen – Mgr. Dominique Lebrun.

Åpningsprogrammet var Carl Theodor Dreyers film La Passion de Jeanne d’Arc, som ble akkompagnert på Cavaillé-Coll-orgelet i St.Ouen av abbediets hovedorganist Jean- Baptiste Monnot.  Prof. Jean-Louis Jeannelle fra Sorbonne innledet før visningen av filmen.

Filmens originalutgave trodde man lenge var tapt, og Dreyer klippet sammen en ny versjon av det filmmaterialet han hadde igjen, men så ble den eneste originalen gjenfunnet – i Norge! På Dikemark sykehus. (Opplysning fra Ole Dahl Rossbach, Kristiansund.)

For en del år siden ble filmen vist i Trondheim, der Trondheim Symfoniorkester  satt foran lerretet og den danske komponisten Ole Schmidt dirigerte sin egen musikk til filmen.

Allerede under Olavsjubileet i Rouen i 2014 kunne man se at man forberedte Jeanne d’Arc-jubileet, for hennes alter i Rouenkatedralen var flott restaurert. En må passere dette alteret for å komme ned til krypten hvor Olav den Hellige ble døpt, og hvor minneplaten ble avduket lørdag 18. okt. 2014.

Det kunne være en idé at også i Norge kunne Dreyers film vises igjen, siden den eneste originalen ble gjenfunnet her. Sir George Bernhard Shaw’s teaterstykke som hadde première i 1923 – 3 år etter kanoniseringen – som det tok nesten 500 år å få til (!) – det kunne også settes opp igjen. Da jeg for mange år siden hørte et opptak av dette teaterstykket – mens jeg fulgte med på teksten – tenkte jeg: Hadde hun levd i dag, ville hun blitt brent igjen!

På branntomten i Rouen står det idag en ganske moderne kirke. Og for ordens skyld: det var engelskmennene som brente henne! Det er vel også derfor at Sir. George Bernhard Shaw fremstiller prosessen som om det ikke var noe ondt eller kriminelt i å brenne henne på bålet – det måtte liksom bare bli slik, blir det sagt og skrevet ut fra Shaw’s teaterstykke. Uffda!

Las Palmas, 16.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Fredag kveld satte Beethoven punktum for serien med 6 konserter + Moskva-balletten her i Las Palmas disse 4 ukene. Med to voldsomme verk av Beethoven, hadde jeg for første gang på lenge kjøpt billett øverst og bakerst i den store salen. Der oppefra hører man alt som foregår i denne salen hvor akustikken er utarbeidet av en tysk fysikkprofessor. Denne kvelden klang flygelet så rent, så stringent og så skarpskårent – spilt av en som fremhevet nettopp det også ved måten å spille på, at det blir det som klarest vil bli husket.

For ikke så lenge siden var det et program på TV hjemme der vi kunne se hva som aktiveres i hjernen når vi hører på musikk. Det blir rene fyrverkeriet. Så med vandrende solbad på Canteras-stranden uten solkrem etter oppskrift av prof. Johan Moan, svømming i havet og konsert mange kvelder, regner jeg med at innsatsen for helsen kan summeres opp med at dette har vært en skikkelig helsereise. I tillegg fikk eremitten på Gleresnessa pleiet omgang med folk i sosial sammenheng, og katolikken bor nær kirken her og kan delta på messene i ekte kirkehus. Måneden før jul er allerede plottet inn i husrom her for neste år også.

Det er faktisk ganske ofte at det på konserter i Kraus-auditoriet spilles musikk av bare én og samme komponist hele konserten. Denne kvelden var det «Keiserkonserten»  før pause, og «Skjebnesymfonien» etter pausen. Begge av Beethoven. Pianisten gav til beste et ekstranummer etter Keiserkonserten – men ikke musikk av kveldens komponist. Han innannonserte et stykke av en catalansk komponist – til litt humring i salen, for catalanerne har for tiden et anfall av å skulle gå ut i gatene og rope til verden at de er noe for seg selv, og at de derfor trenger å forlate Stor-Spania. Ekstranummeret var et enkelt og vakkert klaverstykke med spansk (!) karakter… eller var det catalansk…?

Både sjefsdirigenten for det fabelaktige Orquesta Filharmonica de Gran Canaria, Karel Mark Chichon, og kveldens solist, Stephen Hough, er toppfolk som er kommet opp i flyhøyde i sin karrière. Stephen Hough er både pianist, komponist og forfatter/skribent. Derfor var det vel ingen grunn til å frykte at konserten som merkelig nok var oppsatt av disse to hovedverkene av Beethoven – som så ofte er blitt offer for ren plankekjøring – skulle bli det, selv om det var med et uff jeg så disse to store tunge «sviskene» fra Beethovens produksjon skulle spilles sammen på én konsert. De spilles nemlig ofte, dessverre, som «svisker».

Det ble ingen «svisker» eller plankekjøring denne kvelden – med dette orkesteret – i denne salen – med disse to toppfolkene på dirigentpodiet og ved flygelet. Det grandiose orkesteret de har her i Las Palmas kammerspilte Keiserkonserten. 

Det var en svir! Det er ganske utrolig at et så stort orkester kan levere kammerspill av et så stort verk – men det gjorde de! Chichons pianissimi som han får dette orkesteret med på, er utrolige øyeblikk å få oppleve. Utrolig! Jeg tror faktisk ikke Beethoven i sin Himmel kjente sitt eget verk igjen! Men frydefullt – det må han ha hatt det!

Chichon kastet armene før han entret dirigentpodiet og Skjebnesymfonien var i gang før talatutene i salen rakk å kneppe igjen. Det var litt synd, for vi mistet akkurat starten – selv om flere enn meg sendte snakkerne morderiske blikk. Han burde ha ventet til det ble stille, og holdt publikum enda litt før Beethovens tordentale begynte.

Det er ganske umulig å kammerspille Skjebnesymfonien, men de hadde tilløp til det da de begynte 3.sats. Jeg vil si at Beethoven talte til hver enkelt av oss i Keiserkonserten denne kvelden, mens han kanskje talte mer til Universet enn til Menneskeheten i Skjebnesymfonien – alt mens de hvite skavlene rullet ut av mørket og inn mot Auditoriets store vindu ut mot havet bak orkesteret.

Las Palmas 3.søndag i Advent – 2019.

Dordi Skuggevik

I gårkveld var det Chopin-elskernes aften i Teatro Perez Galdos – Operaen, her i Las Palmas. I serien Musikk & Litteratur var turen kommet til Frederic Chopin og hans ledsagerske/elskerinne, forfatteren George Sand, med overskriften: Nocturnene.  – Det er også «Nocturne» – kveldsmusikk, i Chopins liv, for tuberkulosen gir ham hoste og flittig bruk av lommetørkleet for munnen i forestillingen.

Når vi kommer inn, står flygelet i den åpne scenen med blått lys over tangentene, og scenen ellers er badet i sterkt rødt lys. Bak flygelet går det en slags pir tvers over scenen – som tillater at folk på scenen kan bevege seg i to nivåer. Publikum som kommer inn etterhvert, er allerede andektig – det er gamle pianotanter, store jenter i 30-40-årene som har levd en stund med Chopin ved pianoet sitt, og ellers småpiker på 12-13 år som akkurat har stiftet bekjentskap med Chopin. Det er også en del menn – mest i moden alder.

Selv har jeg vært i George Sands vakre «Maison de Campagne» – hus på landet, 30 mil sørvest for Paris – ved landsbyen Nohant. Påsken 1988 var min første med Choeur Grégorien de Paris på l’Abbaye de Fontfroide ved Narbonne i Syd-Frankrike, og han jeg samarbeidet med da, ville gjerne invitere meg på nedstigning med bil fra Paris til Påsken ved Pyreneenes østre fot, for han ville vise meg flere ting på veien som vi skulle bruke to dager på. I Nohant kunne vi beundre George Sands staselige hestekjøretøyer og velholdte seletøy ute i stallen. Vi kunne gå omkring i hagen – og inne i den store hagestuen med de store franske vinduene ut mot terrassen – der var det dekket til lunsj. Vi ventet bare at glade mennesker skulle komme inn og ta plass, og blant dem – Chopin.

Senere stod jeg i Chopins soverom i huset de leide i Valdemossa på Mallorca – hvor George Sand bragte Chopin for å råde bot på hans lungesykdom og helse ellers. Jeg kjøpte hennes bok der – Vinteren på Mallorca, og så hvordan hun la mye arbeid inn for å hjelpe ham med å få et piano til øya og opp dit. Chopin skriver selv at når han ligger i dette rommet, har han inntrykk av å ligge i en likkiste – og det stemte det. Taket er utformet som innsiden av et lokk, og rommet er langsmalt.

Ellers skriver George Sand at de var ikke populære på Mallorca – fordi de levde sammen ugift. Ved et senere besøk til Lluc – klosteret oppe i fjellene – kunne jeg se disse gamle mallorcinerne på en serie malerier i klosterets kunstsamling. En maler hadde malt svært mange på den tiden George Sand og Chopin bodde der – og disse menneskene så ikke nådige ut, noen av dem. De var nok fryktinngydende naboer – som aldri hadde hørt lyden av et piano før, og langt mindre sett en dame som gikk i mannsklær – for det gjorde hun det meste av tiden. Hun hadde dessuten med sine to barn fra en tidligere del av livet, noe som ikke gjorde situasjonen bedre.

I produksjonen igår, har Irma Correa skrevet et teatermessig kammerspill for de to hovedpersonene, men der Chopins søster bryter inn mot slutten for å få slutt på forholdet. Carmen Mayordomo spiller den kvikke og initiativsrike George Sand, mens den mer innadvendte Chopin spilles av pianisten – Nacho Machi. Altså har de funnet en pianist som både kan fremføre Chopins nocturner på framifrå vis – og som er en dyktig skuespiller med godt taleorgan og god diksjon.

Jeg kan stort sett lese spansk, men oppfatter ikke særlig mye av spansk talestrøm – likevel kjedet jeg meg ikke før henimot slutten – for når en forestilling uten pause varer mer enn fem kvarter, da blir det langhalm til slutt, som Henning Sommerro pleier å si. Denne forstillingen varte nesten en time og tre kvarter – og det er en halvtime for mye, selv om både regi, korreografi, bakteppebilder og lys var enkelt og lekkert, og «Chopin» tok ut melodier og temaer som han tenkte over sammen med oss – før han la ut hele den neste nocturnen.  Og kysse – det kunne han, med all den tendresse vi har tiltenkt ham! – Og George med mannsnavnet og buksene, hun tok da på en kjole som kom ned fra oven – og krøllet håret og satte blomster i det – før hun la seg ved hans føtter og hørte på de vidunderlige nocturner under sommernattskyene som var gjennomlyst av månen over Romantikkens mørke klippekonturer. Det merkelig var, at det var ikke det spor patetisk! Forestillingen kan importeres og overføres i enhver språkdrakt. Anbefales. Men hvor finner man en pianist som også kan spille teater og ikke minst – tale, slik at det høres helt bak i salen? Og kysse med tendresse!

I programmet stod det et sitat av Diria Joaquin Achúcarro: – Bach taler til Universet, Beethoven taler til Menneskeheten – men Chopin taler til hver enkelt av oss. Ikveld var jeg i Kraus-Auditoriet og hørte Beethoven tale – men mer om det i morgen. God natt!

Las Palmas, Luciadagen – 2019.

Dordi Skuggevik

Journalister fortsetter og fortsetter med å fremstille det som om ungdomskoleeleven Greta Thunberg har kommet på alt selv med «sine» aksjoner – som om hun selv legger logistikken, skaffer pengene – og til slutt: seiler over Atlanteren både vestover og østover – helt alene. Sist dette bildet kom til syne slik i norsk presse, var i artikkelen til Christina Pletten i Aftenposten 3.des.

Nå må snart mediaverdenen begynne å skrive ut sannheten om denne humbugen – nemlig at Greta Thunberg brukes som hanskedukke for hva det er verdt av en klimajunta som står bak, og som er tjukk i penger og som ønsker å skape hysteri i verdens befolkning. Vi som gidder å tenke selv og tenke kritisk, ønsker nå at media viser oss hvem disse folkene er – som vi hele tiden ser bak og rundt jentungen som burde være hjemme på skole i Sverige og skaffe seg faktakunnskap om klima, forurensning og planeten. Dessuten: Svensk barnevern sover på vakt i forhold til misbruket av tenåringen!

En liten tekst i en avis – har jeg for en tid siden sett om hvem som bruker Greta Thunberg som rekvisitt i sitt klimahysteriproduksjonsteater. Det er moren hennes – sammen med en mannlig meningsfelle som startet det hele, stod det å lese. Faren gikk inn og kritiserte bruken av datteren på denne måten, stod det, men siden ser det ut som om faren er blitt med på laget. Han fant vel ut at det er mye penger å tjene på halloien.

Jeg så direkte på TV da Greta ble lingset i land – slapp og sjøsyk, i New York. Noen bak henne strekte henne opp og stakk skolestreikplakaten i nevene hennes. Det samme så jeg på direkteoverført fjernsyn nå her i Spania: Hun kom slapp og trøtt ut av nattoget fra Lisboa og stod der på stasjonen i Madrid. Noen kom bakfra og stakk skolestreikplakaten i nevene på henne der også. Oppløpet av politi, mikrofoner og kameraer var formidabelt. Så: Media er med på dette og hauser opp og bidrar til hurlumheien. Hvorfor? Deres oppgave burde heller være å avkle humbugen.

Hvis ikke svensk barnevern griper inn, vil snart objektet – Greta, ende opp på psykiatrisk sykehus – for hva må det ikke gjøre for et umodent og sykt ungt menneske (Aspergers syndrom) – å bli programmert til å være sint, sint og sint hele, hele tiden?

Vi har ennå til gode å se avistegnerne fremstille Greta Thunberg som Jeanne d’Arc, ikledd rustning med skolestreikplakaten som sin flyvende standard, ridende på en hvit hest. Det kommer nok. Bare vent!

På spansk TV kunne jeg se henne i forreste rekke i en voldsom flokk med tenåringer som fylte hele gaten bakover. De hujet og gaulet. Der forsvant hun som en liten filledukke i mengden. Hun er forbausende liten av vekst for alderen. Hun så forfjamset og bortkommen og ulykkelig ut. Hun er vant til å være alene, og å være den iscenesatte stjernen. Dette var hun ikke programmert for, og det var underlig å se hennes reaksjon på det. Det var da jeg forstod at psykiatrisk sykehus trolig vil være neste stasjon for den misbrukte lille jenta med Aspergers syndrom. Media må komme igang med å kle humbugen av Cirkus Thunberg før ikonet til aksjonsgruppen krakker.

Og publikum? Det verste er at publikum øser seg opp og lar seg forføre av humbugen. Al Gore forstod det – og han forstod at han ville bli multimillionær på det – ja, til og med var Norge så lett å forføre med skremsler at de gav ham Nobels fredspris. Stikk den! Skal tro hvor mange millioner hanskedukkeførerne bak hanskedukken Greta Thunberg vil være gode for når de synes de har skremt verden lenge nok? De får sikkert også Nobels fredspris av norske godfjotter.

Publikum ser ut til å være modne for den store folkeforfører, for demagogen, for despoten, for diktaturet. Hvilken diktator er det media ønsker skal tre inn i verden som dens «redningsmann»? Greta Thunberg sa selv på Skavlan at på grunn av Aspergers syndrom ser hun alt på avstand og i svart/hvitt. Ja, er det ikke det despoter og diktatorer gjør – og som får massene i bevegelse? Despotene er kompromissløse – som Thunberg, for å sitere Christina Pletten i Aftenposten. Hva er det media heier fram – så verdens bortskremte befolkning skal falle på kne for? Den neste «Stalin», «Hitler» eller «Mussolini»?

Det vil snart ikke være nok plasser i verdens barne- og ungdomsspykiatriske sykehus for alle de bortskremte barna! Noen må snart skrike det høyt: MEN KEISEREN HAR JO INGEN KLÆR PÅ SEG! – for hysteriet bunner ikke i KUNNSKAP! Så – DET MÅ STOPPES!

Las Palmas, 11. desember – 2019.

Dordi Skuggevik

La det være sagt med én gang: Jeg leste denne boken fortere og fortere, og jeg burde lese den en gang til – sakte og grundig, før jeg skriver om den, men føler at jeg må si noe om denne boken – straks!

Inger Cecilie Stridsklev er lege, spesialisert innen kreft. Derfor er hun vant til å uttrykke seg kort, konsist og faktaorientert. Hun regner med at leseren er i stand til å trekke konklusjonene når hun legger faktaene på bordet. Av og til får vi en korthoggen hjelp til det. Hun tillater seg en del humor, ironi og sarkasmer som for mange kan være en utfordring – som blir vel enigmatisk/gåtefull, av og til.

Inger Cecilie Stridsklev har samlet kunnskap om siste verdenskrig og oppgjøret med Nasjonal Samling etter krigen – over lang tid, ja, hele livet – innen familien, hvor både mor, mormor (fra England) og morfar var medlemmer i Nasjonal Samling fra bevegelsen oppstod, og i bøker og media over mange år.

Sensitiv overfor den vanskelige mobbesituasjonen NS-barn har befunnet seg i under oppveksten, som nå også etterhvert barnebarn og oldebarn befinner seg i – 75 år etter krigen, har hun organisert «Vennetreff for NS-barn» der også barnebarn og oldebarn etterhvert dukker opp på sammenkomstene. Hver gang inviteres foredragsholdere og hver gang serveres det lapskaus og kaffe. Internettside er det også blitt. Her får folk komme til orde og lufte sine innestengte fortrengninger og frustrasjoner, sin sorg og sitt sinne.

Dr. Inger Cecilie har selv vært pasient i nær fortid – med en tung behandling for kreft. Det ser ut til at det er i denne sykdomsperioden hun har forstått at hun må sammenfatte all kunnskapen hun sitter inne med, og få den sikret mellom to permer – og det er ganske nylig, mens krøllene har vokst ut igjen etter cellegiftkuren, at hun har fått boken trykket på lokalt trykkeri i Skien, hvor hun bor i morforeldrenes hus.

Boken er en helt egen sjanger, komponert av forfatteren – uten noe skrivekurs, uten eksterne konsulenter eller eksterne redaktører. Vi får rett linje ut fra den som vil si oss noe, fortelle oss noe. Hun legger sin egen familie inn mellom Historiens møllesteiner, med alle tragiske konsekvenser medlemskapet i Nasjonal Samling fikk. Som biter i en stor collage, hvor vi ikke helt finner retningen kanskje, til å begynne med – stiger både familiens tragedie og Norges tragedie opp foran oss – men mest stiger Inger Cecilies mor opp foran oss – en fantastisk kvinne med store utfordringer i livet, som klarte brasene helt til en hjernesvulst satte punktum for en gigant av en kvinne. Inger Cecilie trenger ikke si det – vi ser det selv ut fra de oppgavene og prøvelsene hun ble utsatt for i livet.

Mot slutten tar boken veldig fart, og teksten fanger leseren i veldig grad der  forfatteren systematisk stikker hull på alle løgnene som i 75 år er blitt fremsatt som sannheter i historiebok etter historiebok i norsk skole. 

Det mest fascinerende avsnittet mot slutten er Straffen for å tenke annerledes,  der hun setter opp tredelte avsnitt om hva jøder er blitt utsatt for opp gjennom historien, hvordan Nazistyret gjentok det og hvordan NS-folk ble gjenstand for samme type strategi etter krigen. F.eks. nevner hun Synoden av Clairmont i år 535 – Lov om det samme i 1933 – der jøder ikke må inneha offentlige embeter, og det samme overfor NS-medlemmer etter krigen her, instigert av Gerhardsen-styret. Listen går helt fra år 306 til oppgjøret med Nasjonal Samling etter krigen.

Deretter kommer kapitlet Tapte muligheter til dialog og forsoning. Her lister hun også opp en rekke situasjoner hvor dialog og forsoning kunne ha vært gjort mulig, men som ble «tapte muligheter».

De 18 bruddene på selveste Grunnloven som ble gjort under oppgjøret med Nasjonal Samling bør gi søvnløse netter for dem som ikke før har visst om råkjøret mot Grunnloven med Gerhardsen i spissen. Det er nok her vi finner den største delen av årsaken til at hun snakker om «Landet som sank». Tittelen kan være tvetydig – for mytens land som sank i havet var Atlantis, en hildring som forsvant – her: Nasjonal Samlings visjon av Norge – hva det kunne ha vært/blitt.

Helt til slutt setter hun inn Nasjonal Samlings program. Det er første gang jeg har kunnet lese det. Det er lett å forstå at folk kunne støtte dette programmet, og at de meldte seg inn i denne bevegelsen, for Nasjonal Samling var i utgangspunktet en bevegelse som ikke skulle bli noe parti.

Dr. Inger Cecilie Stridsklev har gitt oss en kortfattet og kondensert bok om dette dramaet – der hun også tar i bruk relevant diktning og andre ytringsformer. Vi skal være glad hun ikke ble skamklippet av en ekstern redaktør! Det sørget cellegiften for! Men med krøllene utvokst igjen, er det å håpe at hun står stormen som vil følge denne boken, som også er en særdeles viktig kildestoffsamling for dagens historikere. Foreløpig har norske media prøvd å late som om boken ikke er utkommet. Avisene som har sagt de vil anmelde boken, skriver likevel ikke noen anmeldelser. Damen som skrev en kronikk om boken, fikk den ikke inn i noen avis. Slik sørger norske media for at muligheter for dialog og forsoning som denne boken kan legge opp til – igjen blir de tapte muligheter.

Bokteknisk vil jeg håpe at nye opptrykk av boken vil bli trykket på lettere og mattere papir, for boken blir veldig tung av det tjukke litt glansede papiret. Typene er ganske små, spesielt i alle faksimilene som det er viktig å lese, og de blir vanskeligere å lese når det skinner i papiret. Format A4 var nok nødvendig på grunn av alle faksimilene som er tatt med, men det var synd at ikke selve teksten ble trykket 2-spalters der det var mulig, for det er tungt å lese så lange linjer.

Bøker på eget forlag er tunge å selge og å distribuere. Det er arbeidsomt å skulle sende ut alle bøker selv. (Egen erfaring!) Men, boka finnes på listene hos Ark og Norli. Det gjelder å få den inn i Sentraldistribusjonen.

Las Palmas – St. Nicholas dag og Spanias grunnlovsdag,

6. desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Det skulle bli kontrabassenes aften i Kraus-auditoriet ikveld. Kveldens hovedverk – Sjostakovitsj symfoni nr. 8, var rigget med et enormt orkester som fylte hele scenen, og de 7 kontrabassene intonerte langt der nede i mørket før de  sendte intiativet over til de 8 celli – og så gikk det videre til en stor bratsjgruppe før violinene la sitt lyse slør over det hele. De mørke strykerne fikk mye å gjøre gjennom hele det store musikklandskapet som denne symfonien legger ut.

Dette verket er ekstraordinært og spennende med uventede avsnitt. Det var første gangen jeg møtte denne musikken, og det ble en stor opplevelse. Det er ikke ofte at perkusjonistene har fullt opp å gjøre. Her var det to stortrommer, skarptromme og alle de paukene en måtte ønske, og ikke minst: bekkenene hadde store dimensjoner. Skal si det knalla!

Jeg måtte faktisk tenke tilbake til da den samiske komponisten Jon Persen besøkte mitt kull på musikk grunnfag på NTNU/Lade i 77/78. Han fortalte om første gangen han kom inn på Filharmoniens konsert i Oslo. – Da æ så aille de musikeran, da tenkte æ at dette skulle bli voldsomme greier – men da de begynte å spelle var det jo bare et par av dem som jobba  – mens de andre hørte på. Da sa æ te mæ sjøl: – Når dem skal spelle min musikk, da ska dem Faen mæ få jobbe!

Jon Persen var invitert den gangen for å snakke om operaen sin om sameopprøret i 1852 – som ingen av oss hadde hørt om, til vår store forferdelse. Det var sensurert vekk fra alle leksikon og skolebøker… til tross for at den norske stat halshugg samer den gangen, og la hodeskallene inn i museum i Oslo.

I alle fall: Sjostakovitsj fikk hele orkesteret til å jobbe ikveld. Men han sluttet ikke med noen big-bang-akkorder, som så mange gjør. Alt ble tonet ned i pianissimo og sluttet med et øyeblikk av stor skjønnhet.

Før pausen trodde jeg vi skulle få høre Mendelssohns hele En midtsommernattsdrøm, men det var bare ouverturen – så ble det plutselig pause! Men sjelden har jeg hørt orkesteret her spille sååå vakkert!  

Forøvrig var det enda en ny kvinnelig konsertmester ikveld. Forrige gang var det en blondine. Ikveld var det en ung dame med ravsnsvart utslått hår. Spania må ha en hel del kompetente folk, når de stadig har nye konsertmestre.

Kveldens dirigent var Carlos Kalmar fra Uruguay, født av østerrikske foreldre. Han er nå en av de store som flyr mellom kontinentene. Han kunne absolutt sine ting, men han kom inn og begynte konserten med å holde en liten forelesning før han slapp musikken til. Det bør man ikke gjøre. Musikk skal subito attacca –straks angripe! Det er en uting når folk begynner å snakke før musikken.

Fredagskonserten var flyttet til torsdagen denne uken, fordi imorgen er det Spanias grunnlovsdag. Og i helgen feirer dessuten det katolske Spania Jomfru Marias uplettede unnfangelse – så her blir det langhelg.

I forgårs startet Oddlaug og jeg hennes 90-årsfeiring med at jeg hadde kjøpt billett til henne på 90-årsdagen (som ikke er før 21.februar) til Moskva-ballettens Nøtteknekkeren. Staselig forestilling, selvfølgelig.

Etterpå gikk vi på palmeterrassen til Hotel Reina Isabel og drakk Cava – spansk champagne. Imorgen skal vi to + Gunhild fra Numedal ha den store ribbefesten her hos meg, for jeg har en utmerket stekeovn i leiligheten. Når man er her i Spania – MÅ man ha en fest med det utmerkede spanske svin – som er slik som det norske svin var i min barndom. Det er ikke det norske svin lenger, dessverre.

Las Palmas 5.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Den pubertale tittelen på Merry Fucking Christmas-konserten i Surnadal dukker opp igjen i år også. Ikke tør de bak konserten skrive hele ordet Fucking, og ikke klarer de la være å bruke F-ordet, og ikke tør de bruke det på norsk. Hvorfor ikke bare utelate det? MERRY CHRISTMAS, guys & gals! Grow up! Bli ferdig med puberteten! Og kvitt dere med den engelske språksyken! GOD JUL! – kort og godt!

Las Palmas, 3.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Idag gikk jeg før første gang under dette oppholdet på søndagsmessen i Fransiscanerkirken som ligger rett ved der jeg bor. Den er en del av Fransiscanernes hospital og sykehjem, et stort gult bygningskompleks som ligger midt på Canteras-promenaden.

Idag var det den høye, magre, sølvhårede, lettbente og raske presten jeg som oftest ser på messene her, som hadde prestetjenesten. Han er like «lettbent» og rask i alt han foretar seg, ikke bare i ganglaget. Han er selv både altertjener, klokker og prest. Han hører skriftemål før messen i den åpne skriftestolen innenfor kirkedøren, og kommer så opp i énmannsprosesjon mens han synger til inngang sammen med menigheten. Han kan alt utenat – også communionssangen – alle vers, som han synger mens han deler ut communionen. – Og jammen satt han ikke allerede i kirkebenken baki kirken før vi rakk å gå ut – og hørte konsentrert på et sognebarn som ville lette sitt hjerte før hun gikk hjem.

Det merkelige er at det virker ikke som om han skynder seg. Talestrømmen bare renner ut som lette perler fra hans tunge – helt i pakt med ganglaget, mens han forretter messen. Selv om han idag også holdt en lengre preken, og ellers gjorde alt som skal gjøres i løpet av en 1.advent-søndags messe, så var han ferdig med messen i løpet av 40 minutter – noe som ellers pleier å ta 1 time. Han virker vektløs, både korporlig og i sin talestrøm – men er merkelig nok sterkt nærværende.  Og han vet selvfølgelig meget godt at hans menighet skal rett hjem til lunsjen – når messen begynner kl.13.

Las Palmas, 1.søndag i Advent – 2019.

Dordi Skuggevik

Aftenposten har i flere stort oppslåtte artikler orientert oss om at Islam i Norge har kjøpt store, gamle bygningskompleks for til sammenlagt over 100 millioner – hvor de bl.a. har ordnet internatopplegg for muslimske barn som kommer rett fra skolen til et opplegg med overnatting – noe som helt misvisende kalles «SFO». De går derfra direkte til skolen neste dag. Foregår dette sammenhengende hele uken? Det sier ikke artiklene i Aftenposten noe om.

Jobber begge foreldre nattskift? Er det derfor disse overnattings-«SFO»-ene er opprettet? Hvis mor eller far er hjemme om natten SKAL barn sove hjemme!

Hvis ikke, er dette en barnevernsak hvor barnevernet må omplassere barnet/barna til  vanlige norske fosterhjem. Det forstår selv den mest enfoldige avisleser!

Hvis dette hadde foregått i regi av andre trossamfunn, ville det ha blitt stoppet øyeblikkelig, men det offentlige Norge er pisse redd Islam. Det skal de få angre på litt lenger fremme i veien!  

Las Palmas – 30.november – 2019.

Dordi Skuggevik