Forfatter: dordis

Nyttårsbrevet fra den drivende kraft i Choeur Grégorien de Paris, Louis-Marie Vigne, ankommer med en rykende fersk CD: Prière pour temps de détresse, Un hommage grégorien aux chrétiens d’Orient (Bønn i tunge tider. En gregoriansk hyldest til Orientens kristne ).

Innspillingen er gjort sammen med nonnekoret i benedictinerklosteret Notre Dame de Miséricorde i Rosans i de franske Alper. Nonnene i Rosans synger alle tidebønner og messer gregoriansk. De kan virkelig synge! Jeg har en mistanke om at de har vært kurset av Jaan-Eik Tulve, som har holdt kurs mange ganger også i Norge.

Dirigenter er Louis-Marie Vigne og Tobias-Sebastian Dreher. Kunstnerisk leder: Gedrius Gapsys. Lydteknikere: Martin Vigne og Jean-Charles Wintrebert. Foto: Notre Dame-klosteret og Angela Liu, Fader Michael Najeeb op og Hervé Lamy.

Rommet hvor innspillingen er foretatt, er sognekirken Saint-André-de-Rosans. Den er det gamle refektoriet fra klosteret som Cluny grunnla her i 988. Lydkvaliteten er oppsiktsvekkende. Jeg har hørt Paris-koret i mange rom gjennom mange år og på mange plater, men aldri har jeg opplevd dem med en så høy kvalitet både sanglig og lydmessig.

Forsidebildet er fra Dominikanerklosteret i Mossoul i 2017 etter at det ble ødelagt av IS. På baksiden er det bilde av ruinene av det gamle klosteret Saint-André-de-Rosans. De kristne klarte selv å ødelegge det meste av dette klosteret i religionskrigene på 1300-tallet – uten hjelp av IS, og den franske revolusjon tok sluttrunden på destruksjonen.

Innspillingen ble gjort første uke i september 2018, der koret også sang messe 2.sept. – dedisert til, og i union med de prøvede kristne i Irak, Syria og Libanon, skriver de i CD-heftet.

Første spor er Jeremias’ bønn, sunget på arameisk av Fader Fadi Lion, som var rektor på presteseminaret i Erbil i det irakiske Kurdistan, men som nå er prest i den kaldeiske kirke i både Lyon og i Paris. Han er den som ivaretar overføringen av den kaldeiske liturgiske musikken, står det å lese. Som den siste i barneflokken på 10 i Bagdad, ble han undervist denne gamle sangtradisjonen av sin far – helt fra 7-årsalderen. Sangen er umulig å notere, opplyser Louis-Marie Vigne. Hans åpningssolo på arameisk, Jermias’ bønn, er gripende: Kom ihu, du Evige, dette som har hendt oss.

I CD-heftet har de trykket de latinske tekstene med fransk oversettelse.

Vi kan gjerne sette opp første frase i alle sporene, og se hvilken tekst som da kommer frem. (Advarsel: Dette er tung tids tale gjennom 2000 år.)

Kom ihu, du Evige, dette som har hendt oss.

Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?

Gud, glem aldri i evige tider – din godhet og din nåde.

Kyrie Eleison!

Ved Babylons floder, der satt vi og gråt.

Reis deg, Herre, for å forsvare meg og dømme min sak.

Måtte alle de som fryder seg over min ulykke,

bli slått av forvirring og skrekk.

Herre, før min sak, og fri meg fra urettferdigheten.

Herre, jeg lider under volden, hva skal jeg si til mine fiender?

De vantro sa, slå ned den rettferdige, for han motarbeider oss!

Fri meg, Herre, fra Løvens munn!

Forsvar meg Herre fra synderhånd og falske dommer!

Fader, la denne kalk gå meg forbi.

Jeg sier dere, mine venner, frykt ikke dem som forfølger dere.

Jeremias: – Jeg er mannen som har kjent ulykken.

Og mørket falt på da jødene hadde korsfestet Jesus.

Dies iræ – På vredens dag skal Jorden legges i aske!

Jermias: Takket være Herrens kjærlighet, ble vi ikke tilintetgjort!

Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg intet.

Til deg Herre, setter jeg min lit.

Herre, du er min borg, min tilflukt, min frigjører.

De rettferdiges sjeler ligger i Herrens hånd, intet ondt skal vederfares dem, de synes døde, men de hviler i freden. Alleluia.

Hvor får vi kjøpt CD-en? Ja, si det… Det står ikke noe på embalasjen, hverken plateselskap, internettadresse eller noe annet navigeringspunkt, men Louis-Marie Vigne ber interesserte henvende seg direkte til korets internettadresse: contact@choeur-gregorien-de-paris.asso.fr eller til hans egen e-adresse: l.m.vigne@orange.fr

Pris. 15 € –  porto inkludert.

Glærum, 15.jan. – 2019.

Dordi Skuggevik

Den lutherske kirke i Norge gifter etterhvert hvem det skal være, også i Norges gamle nasjonalkirke, ser det ut til. Muslimen Haddy N’jie skal ifølge diverse mediaoppslag, gifte seg i Nidarosdomen den 1.juni – med tidligere kirke- og kulturminister  Trond Giske.

Sist sommer satt jeg en dag og leste ukeblader på fastlegens venterom, og der stod Haddy Njie fram som muslim – i Allers, tror jeg det var. Hennes far var muslim, og følgelig er hans barn muslimer. Haddy N’jie kan ikke forlate Islam, fordi da kan hun risikere å bli drept av sine trosfeller. Hva vil hennes trosfeller foreta seg hvis hun gifter seg – av alle steder, i Nidarosdomen? Har Nidaros biskop tatt en telefon til imamen i Trondheim og spurt hva han synes, hva han vil foreta seg? Nidaros biskop sitter med et stort ansvar hvis Haddy N’jie blir gift i Nidarosdomen, fordi hun kan bli drept. Eller har Nidaros biskop tenkt å ha en felles muslimsk/kristen vielsesseremoni? Det er vel allerede ganske spesielt innen kirkeloven at Nidarosdomens presteskap har døpt Haddy N’jie’s muslimske datter, for datter av en muslimsk mor – er muslim, ifølge Islam.

En annen sak er brudgommens mangel på selvinnsikt og selvkritikk. Som minister for både kirke og kultur burde han ha gått foran med gode eksempler. Men, det har han ikke gjort. Han fikk først barn med én kvinne uten å gifte seg med henne, og som han forlot. Så fikk han barn med kvinne nr.2 – uten å gifte seg med henne. Så fremstod han som en av de virkelig store mannsgrisene i MeToo-kjøret, noe som fikk som konsekvens at han falt fra maktens tinder, for egen hånd (for ikke å bruke en annen kroppsdel som symbol). Med denne personhistorikken, burde Giske ha litt lavere sigarføring og holde en lavere profil. Han burde i all stillhet gifte seg hos byfogden, eller i moskéen i Trondheim, siden bruden er muslim.  Vi som har sett muslimen Haddy N’jie på «Kvelden før kvelden» i NRK TV år etter år, har sett at hun er praktiserende muslim, for hun har enda ikke tygget i seg ribbesvorbiten som begeistrede NRK-tantedamer har stukket til henne når ribben kommer ut fra ovnen. Hun bare later som om hun smaker på den.

Foreldrene til Giske stiller som klakkører til Nidarosdom-opplegget via sms til norske media. Kanskje det er her, med ukritisk støtte fra foreldrene at Giske har mistet sin selvinnsikt og sin mangel på selvkritikk, og frekkheten hans har fått vokse seg gigantisk – for med høyprofilert vielse i Nidarosdomen, viser han en usedvanlig frekkhet. Eller er det dumhet? Trolig begge deler.

Ett er sikkert: Det kommer ikke til å bli servert svinestek i dette bryllupet, heller ikke svineribbe eller svinemør fra Sunnmøre . Øya Giske ligger om kjent på Sunnmøre.

Glærum, 14.januar – 2019.

Dordi Skuggevik

Tjuainndags-Knut

jagga jula ut!

Men trettainnda’n

så va’ det gjort:

e hæle greinn

det gikk så fort!

Jøs å pynt vart vækk ti æn fart,

e mørkra sto’ vi,

å stussle’ det vart.

Kaffær koinn di ‘kje veint

på’n tjuainndags-Knut?

Kaffær mått’di no –

så fort,

kast jula ut?

DS

Kjære alle dere som leser bloggen min.

Godt nyttår 2019!

Jeg håper dere alle har hatt en hyggelig jul, og jeg vil ønske dere alle alt godt i det nye året. Dere kan jo begynne med å feire Hellige-tre-kongers-dag 6.januar!

Nå blir det litt stille på bloggen, fordi jeg skal fortsette med å skrive på en bok om 1000-årsjubileet for dåpen av Olav den Hellige og hans store følge – som ble feiret i Rouen i Normandie i oktober 2014. 1000-årsfesten gikk over 5 dager i Rouen, med «Vorspiel» i Stavanger og et «sideopplegg» i Paris, parallelt med Rouen.

Jubileet fikk stor oppmerksomhet og vakte stor begeistring i Frankrike, men ble i tankevekkende stor grad ignorert av norske media. Fordi det var så historisk det som foregikk med dette jubileet, er det nesten påkrevet å dokumentere det som foregikk i form av en bok.

Jeg begynte på dette arbeidet akkurat for et år siden – 2.januar 2018, men la det bort for å arbeide med diktene til Anders S. Glærum, bror til «Tante Borg».  Det manuset er nå oversendt til Anders sin dattersønn for videre initiativ.

Da jeg forberedte meg på å begynne igjen tidlig i høst, kom komponisten av oratoriet «Olav den Helliges dåp» – som åpnet 1000-årsjubileet i Rouen, og ville ha en ny libretto for et Påske-oratorium. Han fikk librettoen medio november, og er i gang med å skrive musikken. Han beregner fremføring av dette verket før Påske 2020, sannsynligvis i Oslo. Det blir sunget på latin og nynorsk.

Av og til vil jeg vel legge noe ut på bloggen, så jeg håper dere vil kikke innom av og til. Videre håper jeg å bli ferdig med boken om Olavsjubileet til tiden når hagen begynner å rope på hjelp. Det betyr vel – til Påske. Jeg ser allerede 2-3 cm av spirene til snøklokkene, så her er det best å hive seg på PC-en, og samtidig glede seg til våren!

Hei så lenge!

Hilsen Dordi Skuggevik

Glærum, 2.januar 2019.

Da jeg oppholdt meg 7 måneder i USA i 1985, leste jeg i en avis at arkeologer mente å ha funnet sport etter vikinger i Uruguay. Det hørtes noe på jordet ut den gangen, men senere er jeg kommet til at det kan ha vært tilfellet. Især etter at jeg hadde lest Kåre Prytz sin bok – Lykkelige Vinland.

Vikingene kan ha kommet nedover langs kysten fra bosettingene på den nordamerikanske østkysten, og de kan ha kommet med passaten fra Vest-Afrika.

Første teori:

Flere kilder nevner at Vikingene kan ha bosatt seg så langt sør som til Chesapeake Bay, Amerikas største elveos, der hvor Washington DC ligger, og de kan ha bosatt seg så langt sør som ved Savannah. Det er veldig ulikt vikingene i den store vikingekspansjonen at de stopper der. Hvis noen av dem kom nedover til Caribia, så ville det jo etterhvert bli utrolig spennende for vikingenes oppdagelsestrang. Fortsatte de, ville de komme til utrolig spennende steder, som den store elveosen til Amazonas, Amazonas-jungelen og dyrelivet der – og kom de så langt ville de ikke klare å stoppe – av pur nysgjerrighet. Kom de så langt som til Uruguay, ville de igjen oppleve årstider som de kjente igjen hjemmefra, fra Nord-Europa, og når det så var langt hjem igjen – hvorfor ikke bli der?

Andre teori:

Vi vet jo at vikingene dro inn gjennom Narvasund/Gibraltar og innover Middelhavet.  Etter at de hadde bosatt seg i Normandie, bygde de opp store bosettinger på Sicilia. Væringene (vikingene) utgjorde garden for keiseren i Konstantinopel/Miklagard.

Det er klart at vikingene også ville utforske landet sør for Gibraltar. Der traff de på en fantastisk seilingsvind: Passaten. Første området de ville treffe på i Passaten, var selvfølgelig Canariøyene. Noen må ha bosatt seg der, for når spanjolene kom til Canariøyene på 1400-tallet, så traff de på Guanchene. Det var folk på 2 m og som var blonde og blåøyde.  Spanjolene slaktet dessverre ned omtrent hele Guanche-befolkningen. Hvis en går på Museo Canario som ligger rett ved Katedralen Sankta Anna i Las Palmas, vil en se mange Guanche-skjeletter som er satt opp i glasskap. Alle var høyere enn meg som måler 179 cm. Vi vet at på grunn av det fine klimaet i Vikingtiden, ble folk veldig store. Arkeolog Anne Stahlsberg fortalte meg at da hun var med og gravde ut skjeletter fra Vikingtiden på Grønland, så var de 2 m.

Det er logisk at flere av dem som kom så langt som til Canariøyene, ville fortsette, siden de hadde denne flotte seilingsvinden. Noen traff kanskje ikke på Canariøyene og seilte direkte videre, og ser en på kartet, så ville de etterhvert havne på Brasil- og Uruguay-kysten.

Kanskje kom vikingene til Uruguay etter begge disse rutene? Hvem vet? Begge deler er mulig. I denne sammenhengen kan nevnes at en katolsk prest fra Uruguay, som hadde studert gregorianikk i Paris, var med i det gregorianske koret da oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble framført i Stavanger, Rouen og Paris i 2014!

Glærum, Nyttårsdag – 2018.

Dordi Skuggevik

Tre ganger har jeg nå hørt intervjuet med Tore Skeie om hans bokverk «Hvitekrist» – i reprisekanalen P2. Jeg har også lest den beskjedne og snille omtalen av bokverket, skrevet av Pater Pollestad. Så mye som jeg har arbeidet med Olav den Hellige og hans tid, hans samtidsmusikk og ikke minst, 1000-årsjubileet for han dåp i Rouen – så føler jeg intet behov for å lese meg gjennom Skeies mange sider.

Det er med sorg at jeg observerer enda en gang, at norske historikere ikke klarer å forsere språkbarrieren mellom Frankrike og Norge. Hvis de hadde klart det, eller innsett at de bør komme seg over språkgjerdet til Frankrike, så ville de faktisk ha oppdaget at – det moderne Norge ble født i Frankrike.

Dessuten er Skeie enda en historiker med et materialistisk historiesyn som går løs på Olav den Hellige med disse brillene, og dermed bare klarer å se og å belyse halve mannen.

Men verst er det at enda en historiker i Norge ikke har oppdaget Norges historie i Frankrike. Man har f.eks. ikke oppdaget den franske historikeren Jean Renaud i Caen/Bayeux som har skrevet flere bøker om Norges historie i Frankrike.

Jeg oppdaget Jean Renaud på en tobakksbutikk på Montparnasse i Paris en gang i 90-årene, da jeg var innom der for å kjøpe frimerker. Der stod det plutselig en bok med tittelen: Les Vikings et la Normandie. Bak i boken så jeg at han hadde skrevet flere bøker: Les Vikings et les Celtes. Og: Archipels Norrois. Man behøver ikke engang kunne fransk for å forstå disse titlene. Jeg skrev til universitetet i Caen – og fikk bøkene tilsendt.

Jeg husserte og kauket her hjemme for å gjøre historikermiljøer oppmerksom på all denne ukjente Norges-historien i Frankrike, og Stiklestad nasjonale kultursenter fikk etter noen år Renaud og hans  kone til å komme oppover til Stiklestad og stille ut Gange-Rolv-teppet som de, sammen med 20 andre entusiaster, hadde brodert i samme stil som Bayeux-teppet. Da hadde allerede teppet vært på utstilling i Ålesund, for Sunnmøringene har rappet Gange-Rolv fra Nordmøringene. (Han kom fra Bremsnes/Averøya ved Kristiansund, ikke fra Giske ved Ålesund.)

Bayeux-teppet er brodert i «Ringerikestil» opplyses det i Frankrike. Altså må det ha vært kvinner ombord på Olavs store flåte som hertugen hadde leid inn for å vokte Seinen mot andre vikinger. De lå der i nærmere halvannet år, så kvinner fra Ringerike må ha undervist sine medsøstre i Rouen i å brodere i «Ringerikestil! Olav vokste jo opp på Ringerike, som stesønn av Norges rikeste mann – Sigurd Syr.

Ekteparet Renaud taler begge norsk! Men, likevel er de nesten ikke blitt brukt Norge, og Jean Renauds bøker er ikke blitt oversatt til noe skandinavisk språk. Under 1000-årsjubileet i Rouen i 2014 spurte jeg Renaud om hvorfor han ikke hadde tatt noe initiativ til å få bøkene oversatt. Han bare trakk på skuldrene og sa at det var ikke hans oppgave.

De tre bøkene jeg kjøpte var typisk akademiske bøker uten illustrasjoner, men nå er boken om vikingene og Normandie kommet i en mer publikumsvennlig utgave med gode illustrasjoner. Der kan en f.eks. lese om vikingenes beleiring av Paris i 886, hvor det var så tjukt med store og små vikingskip at de lå som et teppe flere km nedover Seinen fra Cité-øya i Paris, men uten å klare å ta byen. En kan bare tenke seg hvordan bøndene på begge sider av Seinen opplevde det når nordmennene gikk i land av og til for å hente mat til alle disse mennene.

Da oratoriet «Olav den Helliges dåp» og resten av det 5 dager store programmet var over, og selve avslutningen med den store pontifikale messen der Olavsrelikvien ble båret inn – var over, stod plutselig Jean Renaud foran meg og strålte og strålte og strålte – uten å mæle et ord.

Jeg vet ikke om Tore Skeie var der. Neppe. For hvis han hadde vært der, så ville vi ha hørt om det i programmet på Verdibørsen. Han ville ikke en passant ha nevnt at Olav liksom i farten hadde stukket innom Rouen for å bli døpt. Kanskje ville han ha oppdaget den immaterielle siden av Olav, den Olav som sammen med sitt store følge hadde nærmere et halvannet års dannelsesopphold ved hertughoffet i Normandie/Rouen. Normandie var den gangen ansett som det best administrerte og best lovregulerte området i Europa, og Cluny-klosteret gjennomførte på denne tiden en stor kirkelig fornyelse i området. Med denne kunnskapen er det Olav og hans store flokk reiser tilbake til Norge – via England – og gjør Norge til en del av resten av verden når han innfører Det kristne kongedømme, etter mønster av Karl den Store. Så – her ble det moderne Norge født. Og det er herfra Olav henter kunnskapen når han gir Norge vår første grunnlov: Kristenretten. Det forstod faktisk Stavanger kommune da de satte førpremièren på Olavsoratoriet-2014 opp på sitt program for grunnlovsjubileet i byen i 2014. Det var Olav den Hellige som konstituerte staten og nasjonen Norge og som egentlig samlet Norge. Dessuten ble 4 av de første 6 erkebiskopene i Nidaros utdannet i Paris. Derfor ble Olavsoratoriet også oppført i kirken Sainte Clotilde ved siden av Nasjonalforsamlingen i Paris. Det var dessuten også Frankrike som gav oss mønster og innhold for Norges grunnlov av 1814, men hvor Olav den Helliges – Kristenretten av 1024 fremdeles danner blykjølen. I 1814 fikk vi dessuten en fransk general som konge i Norge! Det moderne Norge er i sannhet født i Frankrike!

For noen år siden prøvde det norske Storting å avskaffe Det kristne kongedømme – etter nærmere 1000 år, men Kong Harald la ned veto. «Ikke i min tid,» sa Kongen. Norske media klarte å underslå det vetoet – i sterk grad. Kong Harald nedstammer i direkte linje fra Olav den Hellige, gjennom Olavs datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen, i 34. ledd.

Glærum, Nyttårsaften – 2018.

Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavsjubileet-2014.

Olavsoratoriets librettist og eksekutive produsent.

I Aftenposten 28. des. hevdes det igjen at samene er Norges urfolk. Denne myten ble avlivet i Aftenposten for en tid tilbake av prof. emeritus Benedictow, UiO. Han gikk i rette med historieseksjonen på NTNU for kreativ historieskriving om samene. Når nordmennene bosatte seg i Norge for 10.000 år siden, og samene trakk inn fra øst for 1000 år siden, så kan ikke samene benevnes som urfolket i Norge, skrev han. Selv den mest tungnemme må forstå at prof. Benedictow har rett i det!

Artikkelen i Aftenposten 28.12. bruker uttrykket «Kolonial tankegang» i en avsnittsoverskrift. Der insinuerer artikkelens 4 kvinnelig forfattere med Mari Boine i spissen, at det var nordmennene som koloniserte samenes land i Norge, når det faktisk var omvendt. Nå var det vel ikke akkurat så mange nordmenn i Finnmark da samene trakk inn i området på 1000-tallet, men som et jeger- og sankerfolk fikk de lære av fastboende norske bønder, at det gikk an å holde tamrein som selvberging. Mins sønns farbror fra Lesja, levde hele livet av tamreindrift, men han var ikke same. Så dette at reindrift er noe spesifikt for samer, det er ikke riktig.

En ung same har begynt sin egen reindrift, og han har fått vedtak på at han må slutte med det. Både Storting og Høyesterett har pålagt ham det. Det er dette som får de fire kvinnene til å rykke i felten for ham i Aftenposten. De påberoper ham urfolksretten – noe som blir feil, fordi – SAMENE ER IKKE NORGES URFOLK! Derfor har hans sak heller ikke noe å gjøre i noe FN-organ for menneskerettigheter.

Fornorskningsprosessene overfor Norges samiske nomader på 17-1800-tallet er en annen sak. Det er ikke særlig oppløftende lesning. Å få nomader til å forholde seg til nasjonalstaten har ikke vært noe pent historiekapittel noe sted i verden. Sovjetunionens utradering av samebefolkningen og deres levemåte er i så måte et stygt kapittel.

Men derfra til å gjøre Norges samebefolkning av idag til en museal del av befolkningen i et slags aparteid-opplegg, når den største delen av samebefolkningen idag lever i Oslo og er leger, advokater etc. – det blir simpelthen for dumt, ja – nærmest latterlig, like latterlig som at det nye fylket Trøndelag setter opp navnet sitt i sørsamisk språkdrakt ved alle innfartsveier til fylket.

Glærum, 30.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

NRK har siden julekvelden i går gitt den gamle danske julesang – Barn Jesus i en krybbe lå, en ny vri: – Barn Jesus i en «fòrkasse» lå, stod det i underteksten på Midnattsmessen fra Roma. Jeg tror minsanten kommentatoren også plukket opp fòrkassen, og brukte den for hva det var verdt – også muntlig.

Fòrkassen er jo et ord med en helt annen utstrekning og rytme enn «krybbe» – så skifte av terminologi i teksten vil også medføre et krumspring i melodien som ikke har vært der før.

Kommentatoren foreslo også nye navn på Pavens mitra – den høye hodebekledningen både Paven og alle hans biskoper bruker når de står frem i sin fulle festskrud. Kommentatoren foreslo både lue og hette, uten å nevne mitra. Det var underlig, siden Gunnar Grøndahl har kommentert Midnattsmessen i mange år. (Jeg har også hørt at han er katolikk.)

Jeg må si at jeg slik fikk mer enn jeg hadde ventet av NRK, for jeg hadde aldri innbilt meg at NRK skulle komme til å skifte ut det innarbeidede ordet krybbe med en fòrkasse. Spesielt ikke på en julekveld, når alle vet at Jesus-barnet ble lagt i en KRYBBE!

Ellers var det som vanlig alt for mye besnakkelse av Midnattsmessen. NRK’s kommentator og hans foresatte i NRK bør huske på at vi foran TV-ene har øyne og ører og også et observerende organ mellom ørene, pluss at vesentlige tekster er skrevet under bildene på norsk – så derfor kan NRK spare seg all denne besnakkingen oppå det som sies og oppå musikk og sang. All denne undervisningen og belæringen er bare irriterende, ja – så irriterende at jeg sa noe helt forferdelig stygt da kommentatoren gav seg til å snakke oppå  utgangsmusikken også – når Paven i prosesjon bærer Jesusbarn-dukken ned til julekrybben. Da stemte alle sangere, musikere og orgel i med Adeste fideles, men, den fikk vi ikke høre p.g.a. at kommentatoren la seg oppå med unødvendig snakk.

Jeg tilhører busk-katolikkene i Norge – vi katolikker som bor inne i fjordene  og oppe i dalene, langt fra nærmeste katolske kirke. For oss er Midnattsmessen fra Roma en trøst når vi ikke kommer oss til en katolsk kirke. Jeg lurer på hvem NRK definerer som kommentatorens publikum. Hvem er det han underviser? Potensielle konvertitter til Den katolske kirke? All denne informasjonen er sterkt unødvendig også for dem. Det verste er når det ikke kan være stille etter Pavens preken. Det er stille i kirken da, slik at alle kan grunne på hans ord. Men nei – kommentatoren gir seg til å parafrasere Pavens preken, som om ikke Paven har klart å si sine kommentarer til teksten KLART NOK! Det er da jeg også må bite tennene sammen for ikke å si det stygge ordet på 4 bokstaver, som begynner med F og slutter på N. Og det skal en jo helst ikke si under en messe, selv om en bare er tilstede foran TV-skjermen.

NRK bør ta under vurdering hele kommentatoruvesenet, hvis det da ikke er de døve og blinde de holder på med dette for. NRK har gjort dette lenge – også på radio. Jeg husker hvordan jeg for flere år siden gledet meg til en høymesse overført fra Færøyene en søndag, for jeg hadde aldri hørt færøyisk før. Men tror du ikke at NRK hadde en person som snakket oppå både det talte og det sungne ord! Hele tiden! Han kunne ikke holde kjeft. Han kunne ikke slippe færøyingene til! Jeg var sint og skuffet i flere dager. Midnattsmessen fra Roma må jeg nå bare slutte å bivåne, for jeg kan ikke sitte her og banne på en julekveld.

Glærum, Juledag – 2018.

Dordi Skuggevik

Før i tiden åt alle mølje på både julefdagen og på nyårsefdagen. Men det er visst bare undertegnede som driver på med mølje nå. Det må jeg ha både julefdagen og nyårsefdagen, ellers blir det hverken skikkelig jul eller en god inngang til nyåret.

Jasså – du trur at mølje er skrei, lever og rogn? Det er det ja – oppe i Nord-Norge, men det er det ikke her og nedover innlandet i Sør-Norge.

Slik er møljå her på Nordmøre:

Sjursmøssdagen (23.des.) pleide det stå ei stor gryte og koke på ovnen – fylt med kokemorr og kjøttruller som hadde ligget i salta og etterpå var blitt utvatna. Neste dag – på julefdagen, ble djuptalikkene fylt med flatbrød som var brekt opp i små biter. Varmt sø (buljong) fra kjøttgryta ble aust over flatbrødet slik at det vart oppbløtt. Overskuddssø ble silt av. Over dette ble det sprinkla brennhett kjøttfett. Oppå der ble det lagt et godt stykke varm kokamorr. Så fikk vi første smaken av juleølet til dette. Den som tykte om et glass akevitt, fikk også det. Så kunne juleroen sige på. Prøv dette neste år – eller kommende nyårsefdag!

Mølje skal en ete kl.12!

GOD JUL!

Glærum, julefdagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Midt i NRK’s julepetting, mikrofonslikkere og platte introspeksjoner fra folk NRK plukker inn og setter rundt en mikrofon, smeller plutselig Marianne Meløy inn med formidling av det menneskelige liv på et litterært og teatralt nivå, formidlet med et teaterhåndtverk av høy klasse. Og jammen skriver hun ikke manus selv! For første gang på lange tider fikk jeg både ledd og grått, og jammen husket ikke kroppen at den en gang hadde danset, og tok seg et danserush der inne i dusjen! Takk, Gud – for Marianne Meløy!

Glærum, Julefda’n – 2018.

Dordi Skuggevik