Forfatter: dordis

Hvor mange ganger skal vi begrave ofrene på Utøya?

(De som ble drept i Regjeringskvartalet nevnes jo nesten ikke lenger.)

«Legg ikke hånden på plogen og se deg tilbake!» står det i livsvisdommens bok, Bibelen.

Det står også: «La de døde begrave sine døde!»

Dette betyr at livet går i én retning – fremover. Vi må legge ting bak oss. Det blir for tungt å leve, hvis vi skal dra sekken med sorger med oss videre i de neste livskapitlene. Vi må ha en avslutning og åpne for livet som går videre. Vi kan ikke dyrke døden, og samtidig leve livet videre.

NRK har nå i flere dager revet opp gamle sår og stukket fingeren i dem. Det må være forferdelig for de pårørende, aldri å få fred. NRK går i spissen for en stadig pågående sentimentalisering av sorgen og tragedien, uten å ta dette opp på et mer intellektuelt plan, hvor fortrøstningen for de pårørende og oss andre nettopp er å sette tragedien intellektuelt inn i en større sammenheng. Nei, NRK rører og rører med fingeren rundt i såret. Jo flere tårer de kan presse ut av dem de snakker med, jo bedre. Det nærmer seg nå en situasjon av ren sosialporno. Det holder på å bli ekkelt, rett og slett.

På Utøya er det satt opp et vakkert minnesmerke, en sylindrisk ring med navnene på ofrene. Noen pårørende ville ikke ha sin slektnings navn der. Det forteller oss at de pårørende vil ha en avslutning, med graven på sin egen lokale kirkegård. Videre er det satt opp et slags mausoleum i form av et abstrahert gresk tempel, hvor den gamle kaféen er integrert i dette. Mausoleet som konstruksjon, legger til rette for en videre, ikke helt uttalt, dyrking av de døde. Og til tross for at mange fikk oppleve evakueringsproblemene på Utøya, stappes igjen Utøya full av hundrevis av mennesker, selv om det om sommeren kan oppstå skogbrann på øya – og hva da?

Hvorfor borer norske media rundt i sårene på Utøya, og utvider minnedagen til en minneuke? Til tross for at vi bare dette siste året har opplevd de forferdeligste massakre andre steder, blant annet –  to ganger i Paris, én gang i EU’s hovedstad Brüssel, nå sist i Nice, så kjører norske media på som om Utøya er det eneste stedet som har opplevd en massakre. En fryktelig tanke melder seg: Arbeiderpartiet utnytter tragedien politisk, for alt hva den er verdt.

For hva er forskjellen på terroraksjonene vi har opplevd siden Utøya, og det som skjedde på Utøya? Forskjellen er at Utøya var ingen terroraksjon. Utøya var et politisk attentat, en politisk ytring, et politisk «statement». Det som skjedde hadde en begrunnelse og en adresse: Utklekningsanstalten for Arbeiderpartiets unge broilere. Arbeiderpartiet fikk sine «martyrer». Derfor ser vi tempelets og mausoleets trekk i den nye arkitekturen på Utøya. De nye kullene som Arbeiderpartiet tar inn på Utøya for opplæring i Arbeiderpartiets ideologi, vil heretter skoleres med en sterk overpolitisk linje med religiøst anstrøk – og det viser historien – er ingen sunn politikk.

I tillegg ser vi at Jens Stoltenberg skal rehabiliteres, for å hele Arbeiderpartiets selvbilde. Han skulle vært stilt for riksrett, men det ble for mye for folk, og han ble derfor felt ved det følgende valget. Til alles store forbauselse ble han forfremmet «opp og bort» – som de sier i England: Han, som ikke klarte å stenge Gruppegata, ble NATO’s løpegutt. Nå i dag taler han i Oslo Domkirke, et tydelig tegn på en viss politisk «kanonisering» – med et anstrøk av det sakrale. Arbeiderpartiet bør ta rev i seglene i dette de nå driver med i forhold til Utøya, før det tragiske går over i det kvalmende. Det ville være en umoralsk utnyttelse av de dødes tragedie.

Stopp herjingen med de døde.

La dem nå hvile i fred.

Amen.

Glærum 22.juli – 2016

Dordi Skuggevik

Tyrkerne, som kom fra Sentral-Asia, og som slukte det greske Lille-Asia, utførte Islams andre store anfall på Europa på 1500-tallet, og de stod opp til Wien helt til første verdenskrig. De etterlot seg lommer av Islam på Balkan, noe som gjorde den siste Balkan-krigen svært grusom. Sultanatet etablerte seg og bestod fra 1299 til 1923, og det omfattet omtrent hele Midtøsten, inntil Atatürk ble president i nasjonalstaten Tyrkia.

Men, Tyrkia lå ikke på latsiden: I 1958 ble de 25.000 grekerne som bodde i forretningsstrøket i Istambul, jaget ut av sine hjem om natten, og måtte, iført bare nattskjorten, flykte hals over hode over til Grekenland. I samme aksjon gikk tyrkerne inn i det orthodokse «Vatikanet» i Istambul og destruerte store kulturskatter som vi aldri får igjen. Dette hadde ikke jeg visst, hvis jeg ikke, på ferie på Mitilini (Lesvos), hadde bodd på samme hotell og spist på samme frokostbord som to søstre som rømte den gangen med sin familie. Verdens media var tause. Noen år etterpå invaderte Tyrkia Cypros, og verden tålte at de jaget grekerne ut av sine hjem, ut av sine åkre og olivenlunder, satte poteter i grekernes jord – som vi, uten knussel, kjøper på våre kjedebutikker.

Nå reiser sultanatet på hodet igjen. Som før skrevet: President Erdogans kone fremstod i hijab ved sin manns side da han vant presidentvalget, og det var et kraftig forvarsel om hva som skulle komme. Tyrkias sekulære stat, Atatürks prosjekt for å modernisere Tyrkia, er truet av Islam. Erdogan viser sultan-takter, og denne gangen har Tyrkia på forhånd plantet millioner av sine folk i Europas land, især i Europas hjerte, Tyskland, der de fylte opp tomrommet i arbeidsstokken etter alle årskullene unge menn som falt i verdenskrigene.

Tilløp til demonstrasjoner mot Erdogan har vi sett, og vi har sett hvordan de er blitt slått ned. Denne gangen – med militærkupp og motkupp, skal vi lese hendelsesforløpet som om det var en litterær tekst, og bruke tekstanalysens briller på begivenhetene. Da vil logikken fortelle oss en enkel historie:

Militærmakten i Tyrkia kan med grunnloven i hånd begå statskupp, hvis presidenten får sultan-tilbøyeligheter, og det gjorde militæret nå – tror de fleste. Hadde imidlertid dette vært et virkelig militærkupp, ville de ha lyktes, men dette «kuppet» var så amatørmessig utført, at det må ha vært fremprovosert av Erdogans provokatører, i et passe format, slik at han fikk unnskyldning til å begå det velforberedte og overhendige motkuppet han prompte utførte. Motkuppet var usedvanlig vel forberedt, det kom lynraskt, og det har et format som sjokkerer verden. (Se tall i Adresseavisen 20.juli.) Motkuppets effektivitet og omfang er beviset på at kuppet må ha vært fremprovosert av Erdogan. Han har i full fart fjernet all tenkelig opposisjon, til og med lærerstanden! Det er ingen igjen som kan reise seg mot ham. Han har nå frie hender. Han kan gjøre akkurat hva han vil. Nice-massakren avledet dessuten verdens oppmerksomhet. Tilfeldig? Neppe.

70 atombomber befinner seg i Tyrkia, noen i raketter, noen i fly. Det er et tidsspørsmål når Erdogan oppkaster seg til «sultan». Tyrkerne har tradisjon for «sterke, karismatiske, individuelle ledere» som en kilde skriver, og 99,8% av tyrkerne bekjenner seg til Islam, selv om halvparten er ikke-praktiserende muslimer. De praktiserende har valgt Erdogan med en liten margin, men når han kalte, så strømmet de ut i gatene, for disse menneskene øver på underkastelsen for Islam – flere ganger om dagen. For dem er det logisk med «den sterke mann». Denne mannen styrer mot et nytt forsøk på å innlemme Europa i et nytt sultanat. Han sitter der med 70 atombomber, og vi ser at NATO plutselig ikke kan bruke en av basene sine i Tyrkia. Dessuten er hele kroppsspråket til NATO’s generalsekretær krigshisserens: Han fekter med hendene, kaster på hodet, kneiser med nakken, og klarer ikke å uttrykke nyanser på noe internasjonalt språk. Putin har forstått hvor fienden befinner seg. Nato har ikke det. Jeg grøsser. Det bør flere gjøre.

Glærum, 20 juli-2016

Dordi Skuggevik

Korreksjon: Grunnet en feil i internet-opplysninger, kom navnet på President Erdovan i Tyrkia feil ut i teksten: Fru Erdovans hijab. Hans navn er: Recep Tayyip Erdovan.

Da presidenten av Tyrkia, Erdogan Mohamed Ali, stod frem etter valget hvor han var blitt Tyrkias president, fremstod hans gemalinne ved siden av ham i hijab og med bister mine. «Takk skjebne,» tenkte jeg, «nå står arven etter Mustafa Kemal Atatürk for fall, Tyrkia vil gå baklengs inn i en islamisert fremtid.» Og det gjør Tyrkia nå.

I 2012, på rundtur i vestre Tyrkia, var vår tyrkiske guide en kvinne først i 40-årene. Hun hadde krøllete hår som danset i friluft, generøs utringning og kort, bølgende skjørt. I Izmir kom hennes mann og datter på 9-10 år og bodde sammen med oss. Ektefellene var den ene – sunni, den annen shia, men for dem hadde det ingen betydning, sa hun. De var begge akademikere. 99 % av Tyrkias befolkning er muslimer, men bare 50 % er praktiserende muslimer, forklarte hun. Erdogan ble president med en svært liten margin, reddet av de praktiserende muslimene i innlandet.

Jeg er redd at neste gang noen får denne dyktige kvinnelige guiden på bussen, så vil hun gå i fotsid, tykk, maskulin vinterfrakk med herreslag, og med innpakka hau. For da jeg ble igjen på et hotell i Antalya i to uker, etter at gruppen min dro hjem, så var det sent i sesongen, og tyrkere fra det indre av Tyrkia bodde på hotellet til utenom-sesong-pris. Alle kvinnene var kledd i fotside, maskuline, tykke vinterfrakker med herreslag – og med innpakka hau, selv ved middagsbordet om kveldene. Det er disse folkene som med liten margin har valgt Erdogan Mohamed Ali til president. Og var det han som iscenesatte «militærkuppet» nettopp – for å unngå at Militæret i Tyrkia, med loven i hånd, kan avsette ham ved militærkupp, for å redde Atatürks moderniseringsprosjekt i Tyrkia? Alt tydet på det – for den som kan trekke logiske slutninger. Det ser ikke pent ut for Tyrkia nå. «Militærkuppet» ville ha artet seg langt mer profesjonelt, dersom Militæret hadde begått kuppet. «Militærkuppet» er uten tvil Erdogans «Riksdagsbrann». Nå har han bløgga ledelsen av de militære styrkene, og har helt frie hender til å gjøre hva han vil i Tyrkia. Takk skjebne, for at det skjer før Tyrkia ble medlem av EU!

Glærum, 18.juli 2016

Dordi Skuggevik

In the early 90-ies I spent two weeks in the Norwegian Study Centre in York. We went to Bradford, and could see a cream-coloured town, after the washing of the coal-black exterior walls. “Where did you get the money from?” I asked. “From the EU,” was the answer.

We went to the Beamish Museum, to where they had moved a whole pitman’s village, Methodist Church and everything – brick by brick, and also the station village. Again I asked: “Where did you get the money from?” “From the EU,” was again the answer. Britain had – before the money-hose of EU filled up the sinking ship of Britain, been in the process of financial shipwrecking. I said to myself: “When Britain think they have got enough money from the EU for a fresh start, they will cut loose and sail away with what they have gained.” And so they do now.

Last September as I stepped off Lord Nelson’s battleship “Victory”, I said to the man in uniform on the gangway: “In Normandy they are very careful to tell you that their ships and boats are descending from the Viking ship. Would you say “Victory” also is descending from the Viking ship?” “Of course!” he replied. Further up the road, in the bus, it suddenly dawned on me that the Viking culture and the Viking mentality actually never came to an end – it continued in Britain and The British Commonwealth: What the French discovered and colonized in North America, was grabbed by Britain. What the Dutch discovered and took in possession in South Africa, was grabbed by Britain. And so on and so forth.

Because of The Commonwealth, Britain has never been designed for a membership of the EU. It never should have joined the EU. The members on the continent should never have let Britain into their European peace project, because Britain was – and is, never to be trusted.

Last spring I passed by London on my flight to Gran Canaria. Even though I was in transit, I had to stand in three ques. The whole situation in the airport was close to a breakdown. I was very surprised to experience such a lack of efficiency, such a chaos, and so many worn out workers. When I witnessed Mr. Farage’s talk in the EU parliament, I was awed by his insulting style, his stupid pride, his absolute incredible behaviour. The British “pride” which is now promenaded by British politicians, in a kind of humour of the gallows, is both sad and ridiculous. This “pride” is rather the British hybris before the end of their downfall.

I hope Scotland will have a narrow escape and brake loose from UK. I hope Ulster will join Eire after 8-900 years of British harassment, and I hope Wales will follow suite.

I suppose Britain will have to pay back a lot of money to the EU. EU will stop using English as the lingua franca of the EU, and England will be stripped of its former glory.

The Norwegian writer, Asmund Olavson Vinje, once wrote: “England will have to be brought down on their knees.” In a very short time now, England will be on their knees. And this they have themselves brought upon their country in sheer stupidity and hybris. The grabbers will finally be fried in their own fat, and the Viking Age will come to an end.

Glærum, the 14^th of July – 2016

Dordi Skuggevik

Jeg sitter her i Oriana Fallacis land, blant Chiantis koller. Hun var den store italienske journalisten og forfatteren fra Firenze, som ropte, skrek og skrev for å varsle oss om trusselen fra Islam. Hun ble så oppgitt over den tafatte holdningen overfor Islam i sitt land Italia, at hun gikk i eksil på Manhattan. Hun døde dessverre midt i kampen – av kreft. Hennes far gikk i indre eksil på en kolle i Chianti, sammen med sine hunder, skriver hun. Hun kalte alle disse som sitter og rikser og rikser, og ikke vil innse trusselen fra Islam – for «gresshopper». Godfjotter, kan vi si på norsk.

Oriana Fallacis sterkeste historie er når hun besøker sin hjemby Firenze, og finner en teltmoské på Domkirkens plass, ved Baptisteriet. Moskéen er befolket med somaliske menn. Rundt Baptisteriet er det satt opp et nettinggjerde med 2 meters avstand til Donatellos bronsedører og den hvite marmoren. Men: «Det må være stort trykk i disse Allahs sønner,» skriver hun, «for de hadde klart å pisse gule striper både oppover den hvite marmoren og på Donatellos bronsedører.» Hun ringer kultursjefen i hjembyen og sier at sånn kan det ikke være. Ingenting skjer. Hun ringer sin gamle venn fra Firenze som nå sitter i Roma og er Italias kulturminister. Ingenting skjer. Men så ringer hun politiet og sier at hvis de ikke rydder bort styggedommen, så vil hun gå ned og sette fyr på greiene. Da blir plassen ryddet.

Her i Siena kjøpte jeg i går, søndag 3.juli, avisen «La Nazione» som begynte å komme ut i 1859. Her står det foto av de 9 italienerne som ble hugget til døde med macheter mens de satt ved bordet i et fredelig måltid på en restaurant i ambassadestrøket i Dacca. Det er også 5 bilder som viser dem som gjorde det. De har lagt ut de feite flirene sine i avisen til ISIS. Bildene fra restauranten har fått skoddelagt selve halsene der hodene er hakket av, men blodhavet likene ligger i er ikke sensurert. På bordene kan vi se halvspiste matporsjoner på tallerkenene og halvfulle glass. De var næringslivsfolk og industrifolk, sier familiefaren her, som jobber i verdens eldste bank her i byen (1472). I tillegg ble 7 japanere, en uidentifisert person fra USA og to studenter fra Bangladesh og en student fra India –  som alle studerte i USA, ofre for de nådeløse gale  fra Califatet.

De navngitte italienerne er – og vi skal ta oss tid til å lese deres navn:

Maria Riboli

Adele Puglisi

Christian Rossi

Claudio Capelli

Marco Tondat

Claudia D’Antona

Nadia Benedetti

Simona Monti

Vincenzo D’Allestro

Avisen trykker for hvert offer en kort biografi og deres livssituasjon pr. drapsøyeblikket.

Har vi glemt Madrid ? London ? Moskva? New York? Paris? Brüssel etc.?

Norske media med NRK i spissen har mast og mast i det siste: RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! De har gnålt inn i oss hvor festlig det er med RAMADAN. Ja, når de som bekjenner seg til Islam i Norge, i kraft av demokratiet blir i flertall, da vil det gå ille med dem som ikke observerer RAMADAN! Disse som ble hugget i hjel i Dacca, hadde den frekkhet at de spiste og drakk uten å observere RAMADAN. Døden kom brått og uten nåde.

Islam er ikke en religion. Islam er en statisk, autoritær, politisk ideologi, skapt av krigsherren Muhammed som et tjenlig våpen for å underlegge seg den arabiske halvøy på 600-tallet. Nå brukes Islam som tjenlig våpen for dem som vil legge hele verden under Islam. Vi klarte å kvitte oss med både Kommunismen, Fascismen og Nazismen, vi må klare å kvitte oss med Islam!

Jeg bekjenner meg til ett motto nå: Befri muslimene fra Islam! Islam ut av Europa! Islam ut av verden!

Siena, 4.juli 2016

Dordi Skuggevik

We, who have learned parlamentarism and democracy from Britain, we do not understand today how there can be a majority in the British Paliament for remaining in the EU, and then let a referendum with a very small majority overrule the Parliament’s majority, and make Britain go backwards into the future. There is so much at stake for Britain, that we on the sideline, in Norway and other countries, we now expect to witness a thundering debate in the Bristish Parliament. And – as we say in Norway, in one of our saftety rules for hiking in the moutains in winter times: There is nothing shameful about turning around and return to base.

This morning, after the shocking news yesterday, I keep asking myself what the Queen must have said to herself, as David Cameron left after their morning meeting. She must either have said to herself: – What a cunning plan that man has carried out! Or: – What a bloody fool!

Watching BBC News from Norway, yesterday morning, I saw the director of The Bank of England come out to eye the British people, saying the bank was prepared. – They had enough money ready for this take-off, he assured the British people. But his eyes were dark. Then I understood how grave this situation is, for England.

This situation is created by elderly people in England, who have not yet been able to end WWI and WWII, and who still think England is «ruling the waves». In short: people who have not yet been able to turn around and eye the present and the future. The British youth is caught in the grip of old, reactionary, backwards, anxious and nervous people, who are not able to pick up the needed information, and who do not understand that life goes forward. I feel sorry for the youth of England, becoming victims of the old guys in the pubs, promenading a long time fading and displaced pride. This hybris may cost England a lot, and bring England on its knees.

The Queen of England has the longest memory of all in the political system of Britain, and I am rather sure about what she said to herself as Cameron left her yesterday morning: – You bloody fool! Sort out your mess before it is to late. Bring this up in Parliament! There is no shame about returning to base!

Norway, the 25th of June – 2016

Mrs. Dordi Skuggevik

Begeistret forstod jeg at jeg kunne få høre koleratursopranen Marit Johanne Nielsen i Stiftsgårdsparken på TV. Men, koleraturfenomenet ble plaget til å synge med flat spelstemme. Ikke nok med det: Hun ble akkompagnert av et elendig pling-plong-elpiano.

Så kom den store fadesen: Hun ble kuttet av NRK midt i sangen, og NRK gikk isteden ut på gaten og intervjuet en dame som fødte sin sønn den kvelden Kong Olav døde. Men, sangerinnen som stod på scenen på hagefesten ble også født den kvelden Kong Olav døde. Hvorfor ble ikke hennes mor intervjuet?

Koleratursopranen Marit Johanne Nielsen reiste direkte til Australia og studerte sang i ett år etter videregående. Så reiste hun ett år til New York. Deretter kom hun hjem og begynte på konservatoriet i Trondheim. Hun synger i Trondheim hos en dansk Wagner-sangerinne, men pendler allerede til sangpedagog på Operahøgskolen i Stockholm. Jeg hadde den lykke å høre henne utfolde sitt spesielle koleratur-talent her på Nordmøre forleden. Tonene trillet som blanke perler ut av henne som av en svarttrost om våren! Hun er oppvokst ved hoppbakken i Meldal, men er på vei til å bli en internasjonal  koleraturstjerne. Hun er en av de 25 25-åringene Kongeparet har tatt ut til å være en del av signingsjubileet. Så blir hun altså kuttet av NRK-folket. Ubegavet av NRK! Tragisk for oss foran TV! Og hvorfor i huleste kunne de ikke få satt et skikkelig flygel på det podiet til å akkompagnere henne?! Men bare vent: Hun kommer igjen! Men gidder hun opptre i Trondheim igjen?

Glærum, St.Hans-aften 2016

Dordi Skuggevik

Fylkesmannen har bestemt at han skal sende folk for å rive opp mine Rosa Rugosa – mine «rynkeroser», som har stått i min have i 44 år, uten å gjøre noen fortred. De har ikke spredd seg på tomta. De har ikke spredd seg til andre steder. Jeg kjøpte dem hos gartner. Det er kanskje derfor de er så pyntelige og veloppdragne? For noen år siden var det folk oppe i bygda som rev opp noen av sine Rosa Rugosa og kastet dem på elva. De rak i land på «Kvitstranda» her på Glærum og dannet en vakker hekk ovafor flomålet – og de spredde seg ikke! Men, det kom en vinterstorm, og siden har vi ikke sett dem. De ble vel knadd til døde av bårene. Siden har jeg bare sett en liten pisk nedi stranda her. Hysteri – er det ordet som kommer inn i hodet når jeg leser om rynke-rose-krigen som Fylkesmannen har fått for seg at han må starte. Kommer Fylkemannen hit og drar opp den vakreste rosen jeg har, som har overlevd alle vinterstormer og kuldebølger her, og som i gårkveld slo ut sin første velduftende og vakre rose – til min store lykke, så skal jeg bli aldeles RASENDE!

Glærum, 17. juni 2016

Dordi Skuggevik

Høsten for 2 år siden, gikk jeg morgentur i ei landsbygd midt i Frankrike. På veien passerte jeg kommunehuset. Fasaden mot veien hadde ei dør midt på, og et vindu på hver side av døra.

Jeg spurte vertskapet mitt om hvor mange innbyggere kommunen hadde. 800, sa de.

Da jeg bodde i Northporth Township (kommune) i Michigan, USA, fikk jeg vite at kommunen hadde 1 ansatt: «The Township Clark».

Grunnenheten i styringssystemet  i disse to store landene kan altså være svært liten og enkel. Da må en spørre seg hvorfor grunnenheten i styring og administrasjon av lille Norge plutselig skal bli så gigantoman. Når grunnenheten blir så stor, vil det føre til passivisering av innbyggerne, og stor avstand fra innbyggerne til administrasjonen, noe som vil gå ut over nærdemokratiet. Folk vil miste muligheten til å påvirke egne liv i hverdagen. Er det det vi vil?

Glærum, 13.juni 2016

Dordi Skuggevik