Forfatter: dordis

Jeg leste ditt innlegg i VG 24.nov. med tittelen «Islamhat i fremmarsj».

Jeg tror det er dere unge muslimer som har fått smaken på det frie liv i ikke-islamske land som hater Islam mest, men dere kan ikke unnslippe Islam. I stedet skriver dere tekster i avisene der dere egendefinerer Islam slik at dere skal kunne leve med denne ideologien som tar fra individet dets frie vilje.

Jeg kjenner en ung mann med din bakgrunn fra Oslo, som bestemte seg for å unnslippe Islam. Han oppsøkte en katolsk prest i byen, og studerte Kristendommen hos presten i ett år. Så konverterte han til den katolske kirken. Dermed fikk hans foreldre og familie ellers – i Oslo, plikt til å drepe ham, fordi han hadde forlatt Islam. Han måtte flykte fra byen, og han gjemte seg på ukjent sted langt ute på den norske bondebygda i et halvt år. Jeg traff ham to ganger mens han lå i dekning. Nå bor han på ukjent adresse i utlandet, og utdanner seg til katolsk prest. Han kan ikke komme hjem til Oslo mer. Han kan ikke besøke sin familie oftere. Hvis han gjør det, blir han drept. Dette er Islam i Norge idag!

I Tyrkia er det 50 % av befolkningen som gjerne ville forlatt Islam, men det kan de ikke, for da blir det blodbad i landet. Atatürks livsverk med å modernisere Tyrkia bort fra Islams klamme grep om individet, går nå baklengs, etter at det lille flertallet av aktive Islam-tilhengere valgte presidenten som steg fram med en kone som har tatt i bruk hidjaben igjen.

Stud.med. Hamza Ansari, du er en gløgg og skoleflink ung mann, ellers ville du ikke kommet inn på medisinerstudiet i Norge. Jeg synes du skal slutte med å dikte opp et Islam som ikke eksisterer annet enn i din ønsketenkning. Du skal også slutte med å hevde at vi er syke, vi som tar avstand fra en ideologi som Islam, for «fobi» er en diagnose, en sykdomsbetegnelse. Som intellektuell akademiker, forbeholder jeg meg retten til å kritisere Islam uten å bli klassifisert som syk, altså som «islamofob». Jeg er en Islam-kritiker på intellektuell, akademisk basis.

Dordi Skuggevik

Cand. Philol.

Islams døtre i VG:

Selvtrøst eller demagogi?

I vintersesongen her på Gran Canaria, leser vi VG, den eneste norske dagsavisen vi får fersk her. Nå har jeg lest hva Shazia Sarwar (VG-journalist uten hijab – VG’s muslimske alibi etter Charlie Hebdo) skriver 19.11. og hva Muniba Ahmad («skribent» med hijab,) skriver 23.11. Ellers er mine nyhetskilder for tiden fransk TV og BBC WORLD. Jeg forstår egentlig ikke hva noen av disse to Islams døtre skriver, for det er både ullent og lite rotfestet i kunnskaper.

De har det til felles at det er lite retning i tekstene deres. Jeg har fransk hovedfag med litteraturanalyse fra universitetet, men jeg blir ikke klok på hva disse to Islams døtre vil hen.  Det ser for meg ut som de enten er ute for å trøste seg selv bort fra realitetene i Islam, eller innbille oss lesere at Islam er en ufarlig greie. De ender begge opp i en svada med mye hevemiddel i – som VG lar dem fylle spalter med. Slik får VG dekket både kvinne-alibiet sitt, og muslim-alibiet sitt. To fluer i en smekk!

Så, folkens: Er Islams døtre ute etter å trøste seg selv med at Islam er greit, slik at de skal holde ut med å leve under Islam, ettersom de ikke kan unnslippe Islam med livet i behold, eller er det en utspekulert demagogisk aksjon for å innbille folk i Norge at Islam er greit?

Muniba Ahmad putter inn en riktig infam ingrediens i hvetedeigen sin til slutt: Hun insinuerer at noen utenfor Islam har sådd frøet til de satanske gjerninger Daesh/IS driver med.

Hun putter også diskret inn en annen stygg insinuasjon: «Hele skylden ligger ikke hos utenrikspolitikk og Vestens intervensjoner i muslimske land.» Så pent å stille får hun sagt det, innsmettet mellom sine andre ingredienser: Alt omtrent er Vesten skyld fordi de slo tilbake. Men det begynte vel ikke med at Vesten slo igjen? Kristendommen var 622 år da Muhammed strikket sin kopi-«religion» og snudde vrangen ut. Deretter angrep hans horder Vesten. (Elementær historie-kunnskap!)

Sover VG’s redaktører i timen?

Las Palmas, 23.11.2015.

Dordi Skuggevik.

Har nå, siden det smalt i Paris, fulgt med på fransk TV og BBC. Her i dette utlandet sør i Europa hvor jeg befinner meg, er det ikke tilgang på norsk TV. I Frankrike holder de seg til konkrete hendelser og fakta. De later som om ideologier og religioner ikke eksisterer. Ikke historien heller. Det blir etterhvert nesten kokett og så latterlig – at de franske later som om handlingene kommer rett ut av et tomrom. Hvorfor henter de ikke inn religionspsykologen, teologen, religionshistorikeren og historikeren? For det er jo det som er problemet, mann: Europa er på noen få år blitt underminert av den politiske ideologien Islam, maskert som religion. Hvorfor får vi ingen intervju med stormuftien av Paris og kardinalen av Paris? De er fagfolk på dette. Islam er farligere enn både Kommunismen, Fascismen og Nazismen sammenlagt, fordi den politiske ideologien Islam fremstår som religion, uten at folk forstår at det religiøse aspektet i Islam er et skalkeskjul for Islams imperialisme. I Norge kappløper nå folk for å få huse Islam i sine sokkelleiligheter, i sine ledige hytter og på loft. Islamiseringen går så fort at Europa nå er underminert av denne menneskefiendtlige ideologien. Nei, Islam ut av Europa! Islam ut av muslimene! Alle muslimer i Europa som fortsatt bekjenner seg til denne falske religionen, bør deporteres tilbake til Islamistan! Lar de seg ikke deportere, eller de ikke vil avsverge sitt forhold til Islam, så bør de interneres – på St.Helena, Sør-Georgia, Jan Mayen og Bjørnøya! Vi vil ikke ha dem her! Ut med dem! Spania klarte det i 1492. Vi må kunne klare det igjen! Knus moskéene og strø dem ut over ørkenen!

Las Palmas 19.11.2015.

Dordi Skuggevik

I alt som er blitt sagt og skrevet ved Per Hjort Albertsens bortgang, må hans interesse for andres aktiviteter fremheves, en generøsitet som ikke preger alle kunstnere. Han hadde et helhetssyn der han så hele kartet, ikke bare punktet hvor han selv stod.

Min første kontakt med Albertsen var en telefon for å invitere ham til jubileet for hans forgjenger i organiststillingen i Vår Frue kirke på 17/1800-tallet: Ole Andreas Lindeman. –

Har du noen, minutter? spurte jeg. – Jeg står naken i dusjen på hytta og hører på deg! ropte han lystig. Så skoggerlo vi begge. –Jeg har jo ingen oppgaver her, sa han da han kom, men jeg kan jo bestråle arrangementet i kraft av å være rektor ved konservatoriet, sa han. Så lo vi igjen. Men, vi visste jo begge at det var viktig at rektoren representerte konservatoriet ved dette jubileet. Han sa ved den anledningen at Norge trengte 80 nye organister hvert år, men at landet bare klarte å produsere 10 pr. år. Dette bekymret ham. Det bekymret ham også at nå når han skulle gå av som rektor, så var det ingen lenger som kunne undervise studentene i kontrapunkt. – De klarer seg ikke uten kontrapunkt, sa han, og det endte med at han fortsatte som lærer i kontrapunkt til han ble 80 år, da Henning Sommerro tok over hans heroiske innsats.

I kjølvannet av Lindeman-jubileet, hvor Lindemans biograf, Asbjørn Hernes, fortalte om restaureringen av 1000-tallets kirkesang i Frankrike, ble «Den gregorianske sangs venner» stiftet i Trondheim. Per Hjort Albertsen gikk sammen med Ludvig Nielsen inn som støttemedlemmer, og de møtte på alle årsmøter og konserter. Den interessen som slik ble vist av disse to nestorene, var en annerkjennelse av at arbeidet som ble gjort, var viktig, og inspirerte slik veldig til innsats.

Sammen med Asbjørn Hernes fikk jeg oppleve hvordan Per Hjort Albertsen og hans Lull tente de 1000 levende lys og innlemmet gjester i sitt livsglade hjem. Jeg oppfattet at det hadde eksistert et 4-kløver i det trønderske musikklivet, som ikke hadde vært så synlig:

Per Hjort Albertsen, Ludvig Nielsen, Paul Okkenhaug – musikerne, og ideologen bak: prest og musikkhistoriker Asbjørn Hernes, som gav disse musikerne visjoner og «input». Albertsens begravelse markerte på en måte slutten på denne æraen, og var derfor veldig gripende for den som var oppmerksom på det. Men, etterveksten var veldig present: De 40 unge menn fra hans Trondheim studentersangforening kom ned fra galleriet, gikk opp langs sidene av kirken og stilte seg i en halvsirkel rundt kisten mens de sammen med alle musikalske bidrag sang Albertsens kveldssang til Grundtvigs bevegende tekst, og seks lyshårede unge damer fra hans familiære ettervekst bar hans båre ut av kirken hvor han var organist og musikalsk krumtapp i nesten en mannsalder. Det var grunnen til at jeg savnet Nidaros biskop ved anledningen, eller i det minste noen fra Domkapitlet i Nidaros, for han hadde ikke bare interessert seg for sin egen orgelkrakk, men hadde kjent et overordnet ansvar for Kirkens musikk opp gjennom livet. – Og der skal jeg så frembringe hilsenen fra musikk-kritiker Ole Dahl Rossbach i Kristiansund: «Nå må trønderne se til å få dokumentert musikken til Per Hjort Albertsen! Se å få lagt mye mer på plate!» Jeg forstod hva han mente da strykekvartetten spilte Albertsens sobre musikk i rommet i Vår Frue kirke: Aldri har jeg hatt en så stor opplevelse av musikalsk klang. Da forstod jeg at han vil leve videre blant oss, ikke bare i Himmelen, men også her på jorden, selv om hans jordiske hylster nå er aske.

Albertsen og hans kones legendariske gjestfrihet manifesterte seg også i etterslekten som inviterte hele den store hop til standsmessig servering, musikalske innslag fra scenen og taler i Frimurerlogens store sal: Studentersangforeningen, som sikkert er grunnen til Albertsens storartede humør gjennom livet, de satte oss festlig og konsertant til bords med hans absolutt oppløftende «Drikkevise» som «bordbønn». Det var kanskje like greit at Domkapitlet ikke nedsteg Munkegaten den dag…..Han leve! Amen.

Dordi Skuggevik Eksekutiv sekretær for *Lindemanjubileet 1983 *Amici Cantus Gregoriani Nid

Konsertomtale:

Ryfylkeheiene omsatt i musikk:

Haugtussa i Helheim.

Ett år etter sitt store oratorium «Olav den Helliges dåp» som komponisten Ole Karsten Sundlisæter (Støren/Stavanger) i 2014 – dirigerte i Rouen-katedralen, i Sainte Clotilde – Paris, og med førpremière i Stavanger konserthus, stod han i Oslo konserthus 1.nov. d.å. og dirigerte Jærens nasjonalepos, «Haugtussa i Helheim», som konsertant opera. Hans egenstiftede Stavanger oratoriekor var begge gangene med og bragte disse nye, store verkene ut i verden.

For ordens skyld: «Haugtussa i Helheim» ble skrevet før Olavsoratoriet. Og denne konsertante operaen ble fremført innen programmet til Oslo operafestival.

Undertegnede skulle til Oslo for å følge prøvene og overvære fødselen av dette nye store verket, men grunnet benbrudd i armen, stupte undertegnede inn i konsertsalen i siste liten – før Sundlisæter hevet taktstokken. Det ble mye å ta inn på én gang, for dette verket, som ble unnfanget som opera, ble født som oratorium, og fødselen pågikk i godt over to timer.

Primært ble dette en storartet orkesteropplevelse. Oslo Symfoniorkester, som er et svært godt amatørorkester, gav oss en overhendig flott orkesteropplevelse, ut fra en meget velskrevet orkestersats som kom ut som svært flott musikk. Orkesteret la et småkupert landskap ut mot vide horisonter og en «milevid ensomhet», som Øverland skrev en gang. Det forekom denne publikumeren som Ryfylkeheiene omsatt i musikk, og i orkesterets landskap integrertes koret og de fem solistene med scener fra levd liv, slik vi kjenner det fra Garborgs flotte tekster. Men man hadde tatt seg til med å «modernisere» Garborgs språk. Det skulle jeg ønske man ikke hadde gjort. Man mekker ikke på Garborg ustraffet!

Sundlisæter har en veldig teft når han velger sangere. Den fremadstormende unge sopranen fra Nordmøre, Sigrid Vetleseter Bøe, nå 2-åring ved Operahøgskolan i Stockholm, har der fått legge tittelrollen som Haugtussa inn i sitt studiepensum, og skolen ofret tre coacher på henne i oppkjøringen, noe som forteller oss om sterk annerkjennelse av henne og av verket i operakretser i Stockholm. Bøe har allerede vunnet sølvmedalje i Verdi-konkurransen for et par år siden, og ble tatt ut som en av fem solister på «De unges konsert» i Grieghallen, i april. Hennes stemme, temperament og uttrykk peker mot «typen Cecilia Bartoli» med et underliggende drama som gjør Haugtussa farlig. Det skal bli spennende å følge henne fremover. Hun fikk imidlertid brynt seg mot en mer erfaren «Systera», sunget av den  etablerte mezzo-sopranen, Mette Bjærang Pedersen, som med en helt annen stemmekarakter beroliger på moderlig vis søsteren som rykker og sliter i alle bånd. Sammen var de en perfekt match ut fra sine forskjellige klangkvaliteter stemmemessig. De bar mye av spenningen i musikken i aksen seg imellom.

Haugkallen ble sunget av serberen Stevica Krajinovic, som sang tittelrollen som Olav i Olavsoratoriet for et år siden. Han er fast ansatt ved Den norske opera. Krajinovic har en mangefassettert, stor og dramatisk bass-baryton-stemme som gjør alt han tar i til en opplevelse. Han har lang fartstid som ortodoks kirkekorsanger og solist i det repertoaret, noe som gir en spennende kvalitet i bunnen. Det mest spennende var da denne sangeren begynte et oppløp mot koret, men som dessverre ble kuttet av librettoen. Senere kom et nytt tilløp til dette, men som ble enda hurtigere kuttet. Her ville vi gjerne vært med på dramaet som var i emning, men som døde ut. Librettoen skapte dette forholdet hele veien, slik at det ble et musikalsk heilandskap der den ene kollen avløste den andre innover heiene uten de store topper og drama.

«Jon» – Haugtussas «guten» ble sunget av barytonen Torben Grue, og «en volve» ble sunget av tenoren Mathias Gillebo. Sammen med de tre andre, bidro disse to sine flotte og forskjellige stemmer i en annen karakter – til en solistkvintett som aldri ble kjedelig.

(I kammerversjonen med klaver, som kommer opp i Stavanger, vil Nils Erik Steinsbø synge Haugkallen.)

Denne konserten i Oslo konserthus var en «konsertant opera» – men hvorfor ble den unnfangede opera født som oratorium?

Jo, fordi librettoen punkterte dramaet.

Librettisten Kirsti Birkeland har et langt liv levd med dette stoffet og denne teksten, og hun har overhodet ikke tenkt iscenesettelse og dramatisk forløp når hun har skåret ut librettoen fra Garborgs tekster. Det er blitt med altfor mange detaljer, slik at linjene som skal drive dramaet fremover aldri kommer opp å gå, og en får heller ikke dykket ned i de dramatiske punktene som ligger der og venter på fordypning. Grieg var rå da han satte kniven i Garborg her og skar ut selve nerven. Det er selvfølgelig forskjell på en sangsyklus i kammerformat, som Grieg skrev, og på et scenisk, musikalsk verk. Hvis dette oratoriet, som komponisten en tid kalte det, skal opp på scenen som opera, så må det bli med sangerne som stiliserte, syngende statuer innover scenen, mens dramaet utspilles i en fullskala ballett omkring dem, med projiserte nonfigurative landskaper i bakgrunnen og en artistisk bruk av lys. Igjen: Kor og solister blir integrert i orkesteret.

Det hele må kortes ned til en enakter – dessverre. Dessverre, fordi det er bare vakker musikk bortover de store musikalske Ryfylkeheiene.

Til slutt: Hva gjør Stavangers eget orkester på, når Sundlisæter måtte få orkester fra Frankrike til Stavanger for Olavsoratoriet i 2014, og man måtte til Oslo og bruke et amatørsymfoniorkester for Jærens nasjonalopera i 2015? Og når denne Jærens nasjonalopera kommer til Ryfylke for oppføring 21. og 22. nov. nå straks, til 120-årsjubileet for disse Garborgs verker – så erstattes den fantastiske orkestersatsen med to pianister. Da får teksten hovedrollen, selvfølgelig, men det var vel ikke helt meningen denne gangen? Alexander Kielland og Arne Garborg har gitt sitt hjemlige folk i Ryfylke så mye skriftlig verbal juling før, så jeg skal avstå fra å si mer.…..

Las Palmas 17,nov.2016

Dordi Skuggevik

(Cand. Philol.  i litterær analyse og teater.)

Her på den store canariske Ø kan jeg se på trollheimsporten,no at Telemarkforskning – langt borte fra Nordmøre – har talt om kommunesammenslåing på Nordmøre, og at ordførerne på Nordmøre har stor tro på fjernstyring derfra. Ordførerne står nå på kne og skaller jorda og roper:

• Telemarkforskning er stor! Stor! Stoooor!
• Dunk-Dunk-Dunk!

Ordførerne på Nordmøre bør ta seg en tur med minibuss til Frosta, gå opp på Tinghaugen på Frostating og se på bautasteinen i steinringen som det står Normørafylki på. Så skal de overskygges av en stor svart sky, og en buldrende stemme skal overfalle dem fra oven:

«Don’t mess with Nordmøre, you twits!» Hvilket er utlagt: «Hold Nordmøre samlet dere i…..r!» (Bror min liker ikke at jeg bruker dette siste ordet fullt utskrevet offentlig.)

Ta med sunnmøringen som er fylkesmann også, så han kan få litt innsyn i Nordmørafylki, for om det vet han og forstår han – som sunnmøring, svært lite. Kort sagt: Han er blank! Bør ikke ha uttalerett i saken overhodet!

Nå når Nordmøre endelig er blitt bundet sammen av bruer, tuneller og veier, det som før var splittet opp av fjorder og havstykker, hvorfor skal det nå når det trafikalt er samlet, splittes opp igjen?

Aure skal ikke til Trøndelag! Aurgjeldingene er nordmøringer!

Aure er endelig blitt trafikalt tilknyttet resten av Nordmøre, og er alt fusjonert med Tustna, så hvorfor i huleste skal de sendes til Trøndelag?

Rindal skal ikke til Trøndelag! De er noe for seg selv, men er nordmøringer, og kan være en kontrollkommune, for å se hvordan det går med en liten kommune.

Eide tilhører Nordmøre, selv om Telemarkforskning har mistet Eide under skrivebordet sitt.

Eidsvåg tilhører Romsdalen! Bjørnson var romsdaling (you t….!).

Og landkommuner skal ikke slås sammen med en by, hvis landkommunen ikke allerede er langt integrert i byen, fordi en by har alltid nok med seg selv, og er selvkonsumerende. Frei var langt integrert i Kristiansund, så det var naturlig at de gikk sammen. Men ikke Averøya!

Slik kan jeg tenke meg sammenslåingen – sett av en nordmøring – ikke telemarking!:

Kvernes kommune: Gjemnes + Eide + Averøya.

(Kvernes som navn, fordi jarlesetet for Nordmøre lå på Bremsnes,

men på Kvernes peker stavkirken på et gammet kulturpunkt, og

her blotet nok Ragnvald Mørejarl.)

Tingvoll kommune: Tingvoll + Sunndal

(Tingvollgjeldingene tror de allerede tilhører Sunndal. Dessuten er Tingvoll det gamle tingstedet på Nordmøre, og navnet Sunndal blir for ofte sammenblandet med Surnadal. Tingvoll-navnet markeres dessuten tungt av Nordmøres eldste eksisterende bygning – Tingvoll kirke fra 1180.)

Surnadal kommune (De er allerede sammenslått av tre kommuner)

Aure Kommune: Aure (inklusive Tustna) + Halsa

Smøla kommune: Gratulerer Smøla – med havet på alle kanter = isolert!

Rindal kommune: Kontrollkommune, for å se om det går bra å være liten.

Jeg besøkte en liten kommune i Poitou i sentrale Frankrike for 2 år siden. Kommunehuset hadde 1 dør og 2 vinduer på veggen som snudde ut mot veien – og 800 innbyggere. De brukte pengene på annet enn det store kommunehusbyråkratiet. De levde bra der. De overlot det meste til enkeltindividets initiativ. På 1000-tallet var de så betydelige at Olav Haraldson, senere den Hellige, fant det bryet verdt å ta flåten sin opp dit og herje litt.

Ekebergsletta-syndromet herjer i Norge. En klaff er falt ned i det norske hodet: Stor – større – størst! Det er bæst – bæst – bæst! Ja, er det nå det? Det skal bli interessant å se på kontrollkommunen Rindal om 10 -20 år!

10.nov. 2015.

Dordi Skuggevik

KRONIKK:

Dette er kronikken som Adresseavisen publiserte til slutt. Jeg begikk en feil da jeg la ut den opprinnelige kronikken som Adresseavisen ikke ville ta inn. Etter en del frisering og et par-tre runder med kronikkredaktøren, ble det denne kronikken som fikk æren av å avrunde Olsòk 2015 i Adresseavisen. Man må foreholde seg at Adresseavisen er en pyntelig avis i en pyntelig by, og at Adresseavisen er en avis-for-alle. Den som vil, kan sammenligne originalen (den forrige) og resultatet etter frisering.

I Normandie feiret de i 2014 Olsòk for 40. gang i l’Abbaye de Lucerne, i skogen innenfor Mont Saint Michel. Selveste erkebiskopen, primas av Normandie, nedsteg fra Rouen og feiret messen i egen høye person. Til venstre for kordøren hang et stort norsk flagg drapert over veggen, til høyre – det normanniske Olavsbanneret. Det er rødt med gult kors, og inne i det gule korset – et rødt kors. Normandie har 2 normanniske banner. Det andre er det engelske leopardbanneret. Det er en del kiving i Normandie, når banneret skal opp, for hvilket skal de bruke? I l’Abbaye de Lucerne ble det picnic etter messen, og deretter konsert med et gregoriansk kor fra vestre Normandie.

     I oktober 2014 feiret Rouen dåpen av Olav og hans menn i 1014 – med 5 «Olavsdager». Åpningskonserten var utsolgt halvannen måned i forveien (1000 billetter). 180 norske og franske sangere og musikere løftet opp det splitter nye oratoriet «Olav den Helliges dåp», og mange gråt av rørelse i forsamlingen, selv om det for det meste ble sunget på nynorsk. 4.dagen ble det avduket minnetavle for dåpen i krypten, hvor brønnen er slik som den var i 1014. 5.dagen ble et Olav-relikvie båret inn under den stort anlagte festmessen – til ny musikk av Henning Sommerro: Ingressus Solemnis Regis Olavi (Kong Olavs høytidelige inngang), for stort orgel, kor, 3 trompeter og timpani.  (Bare Kristiansund-avisen Tidens Krav representerte norske media under Olavsdagene-2014 i Rouen. Men så var jo også Gange-Rolv fra Averøya!)

7.mai nå i år begynte arbeidene med Olavskapellet på nordre vegg i Rouen-katedralen. Der skal Olavsrelikviet stilles opp.  Relikviet er et stykke av skinnebenet i St.Olav domkirke i Oslo. Det har vært en lang saksgang både om minneplate og om kapell, for i Frankrike eier staten de store katedralene, og der slår man ikke inn en spiker uten langvarig forarbeid. Først var det en langvarig kommunikasjon mellom undertegnede og erkebiskopen før han tok inn over seg berettigelsen av minneplate og kapell for Olav, og deretter hadde han en veldig lang vei å gå med statens representant – Domkirkearkitekten. Drøftingen av om hvor alteret for Olavsrelikviet skulle plasseres, tok også tid: Skulle det bli i krypten, eller oppe i kirkeskipet? Undertegnede sa da til erkebiskopen at det måtte være lett tilgjengelig for besøkende i katedralen, da dette, uten tvil, ville bli et valfartssted for ungdom. For her kom det en gang en ung mann som gikk fra en fortid, gjennom en eksistensiell krise, og inn i en ny fremtid, og det fikk store konsekvenser. Alle unge har før eller siden en lignende erfaring, om ikke av samme format, så når fremtidige konfirmantgrupper, speidergrupper, skoleklasser o.s.v. kommer hit, da må Olavsalteret være å finne i selve kirkerommet, så det blir lett tilgjengelig. Slik blir det altså. Når det skal innvies, er enda ikke klart. Olavs dåpsdag i kirkekalenderen er 16.oktober. Kanskje blir det da?

Forskningssenter og museum for Rouens vikinghistorie skal nå grunnlegges. Det er nylig bestemt av regionguvernøren. Hver kveld i sommer projiseres scener fra vikingtiden på vestveggen i Rouen-katedralen, meldes det. Slik har forslaget om å feire 1000-årsfesten for dåpen av Olav og hans menn i Rouen, gjenåpnet denne delen av historien for Rouen-eserne og Normandie.

Det var trolig kvinner blant dem som bemannet Olavs store flåte i Seinen ved Rouen, for Bayeux-teppet er brodert i det de i Frankrike kaller «Ringerike-stil». Neste år er det 950 år siden det hendte det som er avbildet på Bayeux-teppet: Wilhelm Erobreren gikk i land i Syd-England, mens Olavs halvbror, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York. Uten tvil, en avtalt strategi mellom Harald og Wilhelm. Det kostet Harald livet. Etter å ha tatt York, ble han myrdet i bakhold av den engelske kongen 25.sept. 1066. Da hadde Olavskirken i York allerede stått der i 16 år. Ifjor – 2014, ble «det nye Bayeux-teppet» utstilt på Stiklestad. 22 normanniske entusiaster har brodert et Gange-Rolv-teppe på 22 meter, også i «Ringerike-stil». Jocelyne Renaud, gift med prof. Jean Renaud, som har skrevet 15 bøker om norsk historie i Frankrike (ingen oversatt til norsk) – hun broderte et ekstra bilde som fremstiller Olavs dåp i Rouen, og som hun overrakte som gave til Stiklestad kultursenter. Nå har hun sendt dem et brodert bilde som viser Olavs ilandstigning på Selje i 1015.

Olavs hjemkomst og landgang i 1015 på Selja ble i år feiret på Selje i begynnelsen av juli, når de pleier å ha sin «Seljumannamesse». Det er i år 1000 år siden Olav kom hjem, ble konge, og begynte moderniseringen av Norge. Dessverre er denne milepælen i norsk historie bare en lokal feiring. Den burde vært nasjonal. I årets Olsòk-programmer i Trøndelag finner en bare spor av begivenheten i et par foredrag på Stiklestad.

     I 2016 planlegger Rouen-operaen turné med Olavsoratoriet til bl.a. York og London.

Da er det 1000 år siden Olav ble hyllet på Øreting i Trondheim. Hyllingen på Øreting var alltid siste akt i det å bli konge av Norge. Olav lot bygge kongsgård i Trondheim. Selv om Olav også hadde en kongsgård ved Sarpsborg, kan en trekke dette med hans kongsgård i Nidaros såpass langt – at vi kan si at Norge fikk sin første hovedstad i 1016, nemlig Trondheim.  Trondheim kan derfor i 2016 feire både siste akt i prosessen med at Olav ble konge av Norge, og at Norge fikk sin første rikshovedstad: Trondheim.  Eller skal vi overlate Olav til Frankrike?

Glærum, sommeren 2015

Dordi Skuggevik

KRONIKK:

Publisert i Adresseavisen ved avslutningen av Olsòk 2015

I planleggingen av min årets tur til Olsòk i Trøndelag, har jeg gått over programmene for Olsòk på Stiklestad, Olavsfestdagene i Trondheim, og katolikkenes opplegg for årets Olsòk.

Det er i år 1000 år siden Olav gikk i land på Selje, ble konge av Norge og gikk igang med å skape et moderne Norge som skulle bli en del av resten av den siviliserte verden. Av denne store milepæl finnes det ikke spor i noen av disse tre programmene, unntatt i et par foredrag på Stiklestad – hvis en tar på velviljens briller. Ellers lider både Stiklestad og Trondheim av den store elefantsyken som preger de fleste festivaler for tiden – til og med Festspillene i Bergen, kunne jeg se på årets program derfra: «Mykje skrekk og lite ull.» En måtte bane seg vei før en fikk tak i indrefileten i programmet. Spesielt Olavsfestdagene minner meg om mine gamle spirearøtter: Fra de ble plantet for 42 år siden, har de dannet en ring som stadig vokser i diameter, mens kjernen dør. I skrivende stund rant det meg i hu et enda bedre bilde: Den gamle sangen fra ungdommens heisaturer med buss: «En smultering, en smultering – det er et hull med mat omkring.» Publikum jages opp i en frenetisk aktivitet med stor oppøsing rundt en Olav som er fraværende, og den store mugen kverner rundt uten retning, fordi kjernen, Olav, mangler. Og det i året da man kunne ha feiret 1000-årsjubileet for da Olav vendte hjem til Norge og tok fatt på livsverket sitt. Ingen må komme og si at de ikke visste, for dette jubileet stod omtalt svart på kvitt i Adresseavisens kronikk 29.juli ifjor. Olavsfestdagenes program ved dette 1000-årsjubileet minner om amerikanske highschool-ungdommers «petting» i 1950-årene, deres forsøk på seksuell aktivitet uten å komme til saken. Denne Olav-fobien som regjerer Olavsfestdagenes program, er sammensatt og kunne vært gjenstand for en serie kronikker, men mest bunner det i en mostand mot å bli tilført kunnskap om Olav den Hellige, og mot kunnskap generelt.

På Stiklestad klarer de ikke å bli kvitt kjernen – nemlig Olav, selv om de ut fra programmet prøver aldri så mye, for her holder inntrønderne Olavsspelet fast ved sitt hjerte og dypt i sin sin hu. Folkene i Stiklestad kultursenter har riktignok flyttet spelet til nattens mulm og mørke, så det ikke lenger skal kunne informere den yngre garde og oppvoksende slekt om Olav. Nattforestilling er ikke noe for barnefamilier. Vi vil ikke oftere se familier i amfiet med sine kjølebager mens de spiser og venter på Okkenhaugs eggende og foruroligende åpningsfanfare. Men på Stiklestad er elefantsyken kommet så langt at rammen truer med å kvele spelet. Spelet holder på å bli et pliktløp de ikke kan bli kvitt. Det er et tidsspørsmål før hullet åpner seg i smultringen.

I Normandie feiret de i 2014 Olsòk for 40. gang i L’Abbaye de Lucerne, i skogen innenfor Mont Saint Michel. Selveste erkebiskopen, primas av Normandie, nedsteg fra Rouen og feiret messen i egen høye person. Til venstre for kordøren hang et stort norsk flagg drapert over veggen, til høyre – det normanniske Olavsbanneret. Det er rødt med gult kors, og inne i det gule korset – et rødt kors. Normandie har 2 normanniske banner. Det andre er det engelske leopardbanneret. Det er en del kiving i Normandie, når banneret skal opp, for hvilket skal de bruke? I L’Abbaye de Lucerne ble det picnic etter messen, og deretter konsert med et gregoriansk kor fra vestre Normandie.

     I oktober 2014 feiret Rouen dåpen av Olav og hans menn i 1014 – med 5 «Olavsdager». Åpningskonserten var utsolgt halvannen måned i forveien (1000 billetter). 180 norske og franske sangere og musikere løftet opp det splitter nye oratoriet «Olav den Helliges dåp», og mange gråt av rørelse i forsamlingen, selv om det for det meste ble sunget på nynorsk. 4.dagen ble det avduket minnetavle for dåpen i krypten, hvor brønnen er slik som den var i 1014. 5.dagen ble et Olavsrelikvie båret inn under den stort anlagte festmessen – til ny musikk av Henning Sommerro: Ingressus Solemnis Regis Olavi (Kong Olavs høytidelige inngang), for stort orgel, kor og 3 trompeter.

(Bare Kristiansund-avisen Tidens Krav representerte norske media under Olavsdagene-2014 i Rouen. Men så var jo også Gange-Rolv fra Averøya!)

7.mai nå i år begynte arbeidene med Olavskapellet på nordre vegg i Rouen-katedralen. Der skal Olavsrelikviet stilles opp.  Relikviet er et stykke av skinnebenet i St.Olavs domkirke i Oslo. Det har vært en lang saksgang både om minneplate og om kapell, for i Frankrike eier staten de store katedralene, og der slår man ikke inn en spiker uten langvarig forarbeid. Først var det en langvarig kommunikasjon mellom undertegnede og erkebiskopen før han tok inn over seg berettigelsen av minneplate og kapell for Olav, og deretter hadde han en veldig lang vei å gå med statens representant – Domkirkearkitekten. Drøftingen av om hvor alteret for Olavsrelikviet skulle plasseres, tok også tid: Skulle det bli i krypten, eller oppe i kirkeskipet? Undertegnede sa da til erkebiskopen at det måtte være lett tilgjengelig for besøkende i katedralen, da dette, uten tvil, ville bli et valfartssted for ungdom. For her kom det en gang en ung mann som gikk fra en fortid, gjennom en eksistensiell krise, og inn i en ny fremtid, og det fikk store konsekvenser. Alle unge har før eller siden en lignende erfaring, om ikke av samme format, så når fremtidige konfirmantgrupper, speidergrupper, skoleklasser o.s.v. kommer hit, da må Olavsalteret være å finne i selve kirkerommet, så det blir lett tilgjengelig. Slik blir det altså. Når det skal innvies, er enda ikke klart. Olavs dåpsdag i kirkekalenderen er 16.oktober. Kanskje blir det da?

Forskningssenter og museum for Rouens vikinghistorie skal nå grunnlegges. Det er nylig bestemt av regionguvernøren. Slik har forslaget om å feire 1000-årsfesten for dåpen av Olav og hans menn i Rouen, gjenåpnet denne delen av historien for Rouen-eserne og Normandie.

Det var trolig kvinner også blant dem som bemannet Olavs store flåte i Seinen ved Rouen, for Bayeux-teppet er brodert i det de i Frankrike kaller «Ringerike-stil». Neste år er det 950 år siden det hendte det som er avbildet på Bayeux-teppet: Wilhelm erobreren gikk i land i Syd-England, mens Olavs halvbror, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York. Det kostet Harald livet. Da hadde Olavskirken i York allerede stått der i 16 år.

     I 2016 planlegger Rouen-operaen turné med Olavsoratoriet til bl.a. York og London.

Da er det 1000 år siden Olav ble hyllet på Øreting i Trondheim. Hyllingen på Øreting var alltid siste akt i det å bli konge av Norge. Kanskje Olavsfestdagene da kan finne på å fylle hullet i smultringen sin med Olavsoratoriet som åpningskonsert? Og når det gjelder Stiklestad i år: Erkebiskopen av Rouen, Primas av Normandie, er invitert av biskop Eidsvig til Olsòk i Trøndelag i år. Hvis han kommer, skal jeg sørge for at han får med seg åpningskonserten på Stiklestad i anledning 1000-årsjubileet for da Olav den Hellige ble konge av Norge i 1015: Konsert med C.C.Cowboys – rockeband. Erkebispen skal bli overrasket.

Glærum, sommeren 2015

Dordi Skuggevik

Initiator av Olavsjubileet-2014.

Kronikk – publisert i Adresseavisen 29.juli 2014

Nå i 2014 er det 1000 år siden Olav og mannskapet på hans store flåte avsluttet sitt halvannet år lange dannelsesopphold ved hertughoffet i Rouen, med å la seg døpe.

Neste år, 2015, er det 1000 år siden han kom hjem til Norge, steg i land på Selja, og tok fatt på sin krevende gjerning. Ilandstigningen på Selje er sterkt symbolladet. Han må ha hatt et bevisst forhold til Sankta Sunniva, «La Patrona Norvegiae», Norges første helgen.

I 2024 er det 1000 år siden han nedfelte sine kunnskaper fra Rouen i Norges første grunnlov, en ny innsikt i statsstyring, lovgivning og en ny mentalitet. «Kristenretten» danner fremdeles blykjølen i Grunnloven av idag.

I 2030 er det 1000 år siden Olav falt i den endelige trefningen med sine motstandere. Som Pater Olav Müller (90) avsluttet sitt dobbeltforedrag med ved Olsòk ifjor: – «Da Olav ville implimentere loven i hverdagslivet til folk, da vart dem sint og slo’n ihjel.»

I 2031 er det 1000 år siden han ble skrinlagt, ble løftet opp på hovedalteret og ble helgenkåret. Samtidig ble Norges første skole startet: Scholaen som sang ved skrinleggingen utviklet seg til Trondheim katedralskole. Asbjørn Hernes påpekte dette selvfølgelige moment.

Dåpsjubileet: I oktober feires dåpsjubiléet gjennom 5 dager i byen Rouen, hvor dåpen fant sted. Allerede 19.juli feirer erkebiskopen av Rouen Olavsmesse i L’Abbaye de Lucerne inne på land ved Mont Saint Michel, hvor Olav og hans flåte herjet i «Ringfjorden». Her har man lenge feiret Olavsmesse. Messen intoneres alltid med jakthorn!

«Le Festival de Saint Olav» i Rouen åpner onsdag 15.oktober med Olavsoratoriet-2014: «Olav den Helliges dåp». 100 franske og100 norske musikere og sangere vil reise opp en musikalsk bauta som markerer dette historiske dreiepunktet som skulle føre Norge inn i moderniteten, og gjøre Norge og Nord-Europa til en del av resten av verden. Kronikørene i klostrene skriver om en stor vikingflåte som lå i Seinen ved Rouen, og når alle disse nordmennene kom hjem etter dette dannelsesoppholdet hvor de hadde satt seg inn i både statsstyring, lovgivning og kristendommen, fikk Norge en «in-put» av et kaliber Norge ikke har fått hverken før eller siden. «Olavsoratoriet» blir også fremført i Sainte Clotilde i Paris, for å markere at 4 av de 6 første erkebiskopene i Nidaros som bygde ut kirken i Norge på 1100- og 1200-tallet, fikk sin utdannelse i Paris. Sainte Clotilde var dessuten prinsesse også av Norge, gift med Frankrikes svar på Olav den Hellige: Kong Clovis. Clotilde kristnet sin mann, som samlet og kristnet Frankrike i 496.

Mer ukjent norsk historie finner vi i bøkene til prof. Jean Renaud ved universitetet i Caen, professor i nordiske språk og litteratur, men som også har skrevet et 10-talls bøker om vikingene i Frankrike. Dessverre er ingen oversatt til norsk. I hans bøker ser en 1000-årsfesten for Olavs dåp komme opp av horisonten. Prof. Renaud  har tidfestet Olavs ankomst til Rouen til høsten 1013, og avreisen senhøstes 1014. Norge befinner seg i sterk grad utenfor den intensive forskningen på vikingtiden som foregår i utlandet, spesielt i Frankrike og i England. Når en nå leser nye bøker om Olav den Hellige, skrevet av norske historikere, er det forstemmende å se at de siterer hverandre – uten å forholde seg til forskningen i andre land. Siste boken jeg har kjøpt om vikingene er nyskrevet av en catalaner fra Spania, bosatt i Frankrike.

Den store vikingutstillingen i London ser ut til å ha kommet som jula på kjerringa på de fleste her i landet, enda båten Roskildemuseet har levert i metall-skjelett-versjon til utstillingen er laget etter et norsk skip! Ormen Lange ble bygget ved Ladehammeren. Olav den Hellige’s skip «Visenten» var 35 meter langt, og alt tyder på at «Visenten» ble bygget på samme slipp som Ormen Lange – men Trondheim ser ikke at byen mangler  vikingskipsmuseum!

Kirkelige festligheter i Rouen – meget festive: Henrik Ødegård vant komponistkonkurransen «L’Inédit» i Rouen, dette året med tema Olav den Hellige. Verket «Lux Illuxit Laetabunda» skal fremføres fredagen i forbindelse med avdukningen av minneplate ved nedgangen til krypten, hvor en mener dåpen fant sted. Samme dag blir det en stor økumenisk feiring med folk fra Nidarosdomen og Rouen-katedralen. Festdagen for Olavs dåp 16.oktober, markeres med norsk katolsk messe med norske valfartsgrupper. Lørdagen: Trondheimsolistene og Schola Sanctae Sunnivae med REX OLAVUS. Søndagen overføres et Olavsrelikvie til Rouen-katedralen. Det betyr at det kommer et Olavsalter i katedralen. Den pontifikale messen presederes av Erkebiskop Mgr. Descubes. Han har hele veien selv holdt hånden fast på roret i planleggingen.

Jeanne d’Arc og Olav den Hellige: Nedgangen til dåpskrypten i Rouen-katedralen, er ikke  lett å finne. Oftest er den stengt. En må passere forbi alteret i det nyoppussede kapellet for Jeanne d’Arc, som ble brent på bål på torget i Rouen. På alterets forside ligger et sverd i vannrett posisjon. Over sverdet står det skrevet «Jesvs» og under står det skrevet «Maria». Der finner vi den felles kjernen i livsgjerningen med livet som innsats for både Jeanne og Olav. Det er på høy tid at Olav kommer hjem til sitt utgangspunkt. Neste år kommer han hjem til sitt terminus. Er byen forberedt?

Lektor Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavsjubileet 2014

Eksekutiv produsent for «Olavsoratoriet-2014

26.sept. 2015, da avtrappende erkebiskop av Rouen, primas av Normandie, Mgr. Jean-Charles Descubes holdt sin avskjedsmesse i domkirken Notre Dame de Rouen, erklærte domkirkearkitekten på vegne av eieren, den franske stat, Olavskapellet i katedralens ene nisjekapell ferdigstilt. Arbeidet ble påbegynt 7. mai.

Datoen på kirkekalenderen for Olav den Helliges dåp i Rouen er 16.oktober, men søndag 11.oktober i år, ble den nye erkebiskopen av Rouen innsatt med festmesse i katedralen, med alt det fører med seg, så Mgr. Descubes valgte å markere åpningen av Olavskapellet, hvor Olavsrelikviet nå har fått sin plass, på den dagen han selv gikk av, etter å ha hatt hånden på roret for arbeidet med 1000-årsmarkeringene av Olavs  dåp, helt siden første brevet fra Norge kom i 2006. For ett år siden ble 1000-årsjubileet feiret i Rouen i 5 dager. Minneplakett i krypten ble avduket av Den norske lutherske kirkes preses og Norges ambassadør til Frankrike, i forbindelse med en økumenisk festmesse i katedralen 18. okt. 2014. 19. okt. ble Olavsrelikviet  båret inn i prosesjon i en stort anlagt pontifikal messe i katedralen. Det har nå funnet sin plass i det nye Olavskapellet i Rouen. Relikviet er et stykke av skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo.

Avtrappende erkebiskop Mgr. Descubes melder at Olavskapellet er innrettet innen de mulighetene de økonomiske rammebetingelsene har satt, i en tid hvor flere ting skulle ferdigstilles.

Det gamle Olavskapellet i Rouen, som grev Wedel Jarlsberg fikk istand, og som var kapellet i den gamle norske sjømannskirken i Rouen, ble få år før Olavsjubileet  avsakralisert av Den norske kirke i utlandet, men drives pr. idag privat av en gruppe rouenesere som kjører ut og henter sjøfolk til hyggekvelder i det gamle kapellet.  Orgelet som stod der, står idag i den norske sjømannskirken i Torrevieja i Spania. Under Olavsdagene i Rouen ifjor, hadde denne gruppen sin egen markering i det gamle Olavskapellet av dåpen av Olav den Hellige og hans menn i 1014.

I kiosken i Rouen-katedralen selges nå Pater Olav Müllers lille sammenfattende bok om Olav den Hellige, i fransk oversettelse, dedisert til Mgr. Descubes, og CD-en med åpningskonserten fra Olavsdagene-2014 i Rouen, Ole Karsten Sundlisæters oratorium, Olav den Helliges dåp, selges også sammen sted.

Det har vært stor begeistring i Rouen og Normandie for gjenåpningen av denne delen av også deres historie, så regionguvernøren har bestemt at det nå skal bygges museum og forskningssenter for vikinghistorien i Rouen og Normandie.

12.okt. 2015

Dordi Skuggevik

Intiator for Olavsjubileet 2014.