Houellebecq ufarliggjøres med påstanden om å ha skrevet en «fabel», når han i sin bok Soumission (Underkastelse) skildrer hvordan Islam, ved hjelp av Venstresiden i fransk politikk, tar over både Akademia og politikk i Frankrike i nær fremtid. Hans forlag, Flammarion, kastrerer forskuddsvis, av forsiktighetshensyn, denne boken med å kalle den en «fabel» i vaskeseddelen på permen: «Denne boken er en fjetrende politisk og moralsk fabel.» (Trykket des. 2014, en måned før boken lanseres samme dag som Islam slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo, som denne dagen hadde Houellebecqs karikatur på forsiden.)
La oss i lys av «fabelen» se på den reelle situasjonen i Norge pr. i dag, se om Houellebecq er relevant for Norge:
Politikken:
*Arbeiderpartiet gav oss, for få år siden, en visepresident til vår nasjonalforsamling som bekjenner seg til Islam, og dermed Sharia. Mens han hadde denne posisjonen, felte han Norges PST-sjef med et uventet spørsmål utenfor saklisten, på bakgrunn av sin opprinnelse som pakistaner, til skade for Norge, hvor han da var visepresident i nasjonalforsamlingen. Svaret han fremprovoserte, skapte en lekkasje fra den overrumplede PST-sjefen som skadet Norge, tjente Pakistan og felte PST-sjefen. Ingen i media påpekte sammenhengene.
*Arbeiderpartiet gav oss, for få år siden, en kulturminister som bekjenner seg til Islam, og dermed til Sharia.
*Arbeiderpartiet har pr. i dag gitt oss en leder av vår nasjonalforsamlings justiskomite som bekjenner seg til Islam og dermed Sharia.
*Lederen for Arbeiderpartiets ungdomsfylking er muslim, og bekjenner seg dermed til Sharia.
*Arbeiderpartiets ene nestleder, tidligere minister for både næringsliv, kultur og kirke, nå stortingsrepresentant og leder for komiteen for kirke, kultur og forskning, har fått seg en kjæreste fra stjernelaget i norsk mediaverden. Hun bekjente seg som aktiv og hengiven datter av Islam i ukebladet jeg plukket opp på legens venteværelse i forgårs. Det tok lang tid for henne å komme ut av Islam-skapet, men det viser bare hvor husvarm Islam nå er blitt i Norge. Paret venter en liten muslim til våren. Ved ikke å gifte seg med henne, unngår Arbeiderpartiets ene nestleder å måtte konvertere til Islam.
*Et menig muslimsk medlem av Arbeiderpartiets ungdomsfylking stod forleden frem og gøllet opp Trøndelags hoffnarr, Rotmo, og ble heltinne i avisen-for-alle-i-Midt-Norge, Adresseavisen. Hun ble slått opp med helsides bilde i Adresseavisen, der hun stod med triumferende blikk og stirret oss lesere i senk, iført knallrød hijab – midt i Stiklestadalléen. Kort tid etter fikk hun en helside i Adresseavisen hvor hun kunne imøtegå et leserinnlegg på leserspaltesiden, noe som er historisk, for det har aldri hendt før. Hun fikk til og med lederen – med karikatur, utført av avisens legendariske tegner Jan O. Hvorfor? Adresseavisen ville nok slik sikre seg på forhånd mot å dele skjebne med redaksjonen i Charlie Hebdo. Avisen har avvist flere innlegg om Islam fra undertegnede, av samme grunn, formoder jeg. Den unge damen (20) ble kumulert inn i kommunestyret i Verdal etterpå. (En av hennes mannlige trosbrødre ble samtidig kumulert opp fra 72. plass på Ap’s liste i Trondheim, og inn i bystyret.) Arbeiderpartiets trubadur og hoffnarr, Rotmo, ligger igjen på valplassen, forsaket av sine tidligere groopies på Venstresiden, pålagt aldri å komme med noe nytt, men dømt til å repetere sine gamle svisker i all fremtid.
Bare med disse eksemplene ser vi kvantespranget Islam har gjort fra det muslimske innvandrermiljøet og opp i toppsjiktet i norsk politikk. En realitet. Og dette har gått fort. Selv om alle partier frir til Islam med å innlemme eksotiske, muslimske personer i sine partier, som alibi i innvandrerdiskursen, er det Arbeiderpartiet som i sin realpolitikk har gitt satsbrettet til Islam for dette kvantespranget opp i topp-politikken.
Akademia:
Islams døtre holdes hjemme i jomfruburet om kveldene og gjør leksene sine. De er ikke ute på byen om kveldene og «sjekker» tilfeldige mannfolk, eller ligger døddrukne på fortauene utpå natten. De kler seg dessuten ærbart og tekkelig, ikke småhorete – slik norske unge damer har gjort de siste årene. De går ut fra skoler som Oslo katedralskole med topp karakterer og et distinkt, perfekt riksmål i taleapparatet. Derfra går ferden rett opp på Blindern. Med sin strenge oppdragelse og respekt for krevende moralske verdier, fremstår de som tekkelige, kultiverte, behagelige unge kvinner som unge etniske nordmenn ikke trodde fantes lenger. De gifter seg med dem. Men for å kunne gifte seg med en Islams datter, må den etniske unge nordmann konvertere til Islam for å kunne bestige brudesengen med sin utvalgte. Og barna – de blir selvfølgelig født inn i Islam. Slik har Islam foretatt et kvantesprang opp i norsk Akademia i løpet av en kort generasjon, takket være at muslimske foreldre har holdt sine døtre i ørene under oppveksten.
Islams døtre heies frem til overmot.
Islams døtre heies frem av det norske prektighetsbehovet. Opp gjennom skoletiden, og spesielt innen AUF, heies spesielt de muslimske jentene frem av etniske nordmenn, fordi nordmenn har et prektighetsbehov. Nordmenn må markere seg som antirasister, toleranse-championer, verdens beste på integrering. Kort sagt – av behovet for å være prektige. De muslimske jentene ender derfor opp i et overmot, en hybris, som får dem til å fly høyt i alle sammenhenger de markerer seg i, det være seg politikk, media eller Akademia – men som for Icharos kan fallet bli høyt. I mellomtiden har de bragt Islam opp i topp-politikken, inn i Akademia og inn i etnisk norske familier. Disse flinke, overmodige Islams døtre er derfor Islams mest effektive spydspiss. De er Islams trojanske hester i islamiseringen av både Norge og Europa, men spesielt Norge, fordi Norge er en så liten kulturkrets at det er lett å få gjennomslag. (Vi er bare en tredjedel av Stor-Paris.) Da dette ble påpekt under en middag med borgelige nordmenn og –kvinner i 60-årene forleden, med henvisning til at Norge nå hadde fått en muslimsk kulturminister av pakistansk opprinnelse, da var motargumentet: «Men hun har jo så vakre øyne!»
Dette utsagnet om øynene viser på en sjokkerende måte hvor liten innsikt i Islam selv voksne nordmenn med fartstid fra næringsliv, politikk og Akademia har, men det som har slått meg, er hvordan øynene på disse unge kvinnene mangler uttrykk. Talestrømmen er glatt, rask og velprogrammert, men øynene er helt uten uttrykk – og distansert fra det som munnen sier, som var de forhåndsprogrammerte avspillingsmaskiner. Det er som om det ligger en hinne over øynene, og vi ser ikke hva som er bak.
Så – har Houellebecq relevans for Norge?
Ja, det kan man trygt slå fast: Som i Houellebecqs bok er det Venstresiden, Arbeiderpartiet, som heier Islam frem og oppover i politiske karrierestiger, og indirekte, som en følge av det, også videre opp i Akademia. Islam, som ble konstruert av Muhammed som et politisk virkemiddel i hans samling av de arabiske folk på 600-tallet, er en statisk, totalitær, fascistisk og imperialistisk politisk ideologi, maskert som religion, hvor Muhammed klippet mye ut fra Bibelen og limte det inn i sin Koran. Å leve under denne pekefinger-«religionen» tar fra individet dets frie vilje. Det er synd på mennesker som skal leve under Islams åk, på samme måte som det var synd i dem som levde under de andre store totalitære ideologiene som vi på 1900-tallet klarte å kvitte oss med: Kommunismen, Fascismen, Nazismen. «Den beste tjeneste en kan gjøre en muslim, er å befri ham fra Islam,» skrev den kjente franske religionsfilosofen Renan på slutten av 1800-tallet. Det har ikke norske misjonærer oppdaget enda.
Når en kommer med flybussen fra Gardermoen og inn mot vår hovedstad Oslo, er den første store institusjonelle bygningen øyet møter – en stor moské i melishvitt med gulltrimming. Så, er Houellebecq relevant for situasjonen i Norge? Man må være helt blind for ikke å se det. Vi gjør derfor klokest i å ta Houellebecq på alvor. Hans «Underkastelse» er ingen fabel.
Glærum, 16.oktober – 2015.
Dordi Skuggevik