«Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn,» skriver Falkberget. Når man går til messe, er det for å finne igjen loddsnoren i seg, og for også å komme i vater. Kort sagt: Komme i balanse med seg selv, med Gud, med verden. Det er hele vitsen med å gå i messen.
Slik blir det ikke når en oppholder seg foran alteret i koret i den nye St.Olav domkirke i Trondheim, for der har arkitekten skullet være litt morrosam, litt «farkåt» som vi sier på Nordmøre – og har satt høyre sidevindu i koret høyt oppe på veggen, mens det til venstre er mye lenger nede.
Jeg påvirkes veldig av arkitektur, helt fysisk. Derfor vil jeg aldri befinne meg vel foran koret og alteret i denne nye kirken som snart er ferdig. Trolig blir jeg ikke den eneste som går fra messen, destabilisert, skipla – kort sagt, ute av både lodd og vater.
Jeg fatter ikke at de som skal iscenesette messen, vårt møte med Gud, ikke holder arkitektene i ørene. Endelig fikk jeg, for et par år siden, se den veldig oppskrytte St.Hallvard kirke i Oslo. Jeg ble øyeblikkelig bragt tilbake til barndommen, da vakre sommerdager ble tilbragt med å tråkke rågras nede i den mørke siloen. Helt umulig å oppløfte sin ånd til Herren i et slikt rom. Kjelleropplevelsen i den nye St.Olav domkirke har jeg tidligere skrevet om, så jeg skal ikke gjenta det, men med låghalte vinduer i synsfeltet i tillegg, tror jeg det blir messeturer til Kristiansund heretter.
Glærum, 26.aug.2016
Dordi Skuggevik
Busk-katolikk på Nordmøre
