Måned: september 2016

Om morgenen den 9. april 1940, red kong Christian av Danmark ut gjennom porten på Amalienborg slott på sin morgentur, som vanlig. Det eneste som var annerledes, var at vaktposten ved porten bar tysk uniform.

Samtidig var hans bror, Kong Håkon av Norge, på vill og uorganisert flukt – i stor panikk, sammen med kongefamilien, Storting og styringsverk. Han roper et hysterisk og uansvarlig NEI i kaoset – nei til at Norge skulle la seg fredelig okkupere, et nei som skulle komme til å koste mange norske liv og bombede byer – et nei med svært liten positiv innvirkning på krig/okkupasjon i Norge. I ettertid er det sådd tvil om hvem som uttalte dette NEI, hvem som sa hva – om hva.

Jeg har aldri forstått hvorfor situasjonen utviklet seg så forskjellig med de to kongsbrødrene i disse to ganske like naboland. Men, da jeg så programmet «Kunst i Skandinavia» (BBC) på NRK TV forleden, forstod jeg at Kong Christian av Danmark husket sin historie, men det gjorde ikke Kong Håkon.

BBC forklarer hvordan Danmark fra midten av 1800-tallet, på vei mot høyromantikken, ville «stå opp og stige», noe som viser seg i nasjonalistiske trekk i kunsten, både ved den store billedhogger Thorvaldsen, og ikke minst i maleriet «Mor Danmark» – den nordiske heroine med dansk flagg og ild i blikket. Danske drømmere ville bevæpne henne med sverd, og sende henne ut i krigen, sier den dyktige programlederen på BBC. Holdningen blant disse ambisiøse og virkelighetsfjerne politikerne og ditto monark i Danmark styrte mot katastrofen: 1864. Et militært svakt Danmark går ut mot den preussiske store og velorganiserte hærmakt som de ikke har noen sjanse mot. 8000 unge danske menn mellom 15 og 20 år ble slaktet ned på 2 timer, sier skuespilleren som blir intervjuet av BBC, og som spilte hovedrollen i filmen om dette tragiske drama om ambisiøs konge og virkelighetsfjerne styresmakter. Danmark oppførte seg som «Keiseren uten klær» sier programlederen. Han sier videre at Danmark ble et lite og ubetydelig land etter dette dramaet, og det skulle ta Danmark mange år å finne svaret på spørsmålet: Hvem er vi som nasjon? Drenert for store drømmer og planer, skulle det ta mange år for Danmark å finne sitt nye selvbilde – noe som viser seg tydelig i den triste blå-grå kunsten som dukker opp på lerretene, som nå dreide seg om inadvendthet, tristhet, hjerte og hjem. Fra 1900 og utover, sier programlederen på BBC, gjaldt det for Danmark å holde seg utenfor trøbbel, og holde sitt lille hus i orden.

Da forstod jeg det: Kong Christian husket 1864, det gjorde ikke hans bror Kong Håkon. Og hvordan opplevde Kong Håkon det å sitte ved sin brors båre i København domkirke da biskopen av København sa i sin tale:  «…..Og du, Kong Christian, som ikke forlod oss i nødens stund!»

For ikke å få samme knekk i selvbildet som Danmark fikk i 1864, har man i Norge omskrevet, glorifisert og forherliget historien om den hodeløse flukten til Konge, Storting og styringsverk den 9. april. Jeg tør nesten ikke gå og se denne filmen som er laget om «Kongens Nei» – for der slår de sikkert en skikkelig spiker i veggen for å henge opp det gamle bildet av denne ynkelige situasjonen, i et forsøk på å spikre versjonen fast for evig og alltid.

Da tyskerne hadde inntatt Norges hovedstad ved hjelp av et blæseorkester, måtte jo noen  gå ut på trappen og spørre hva tyskerne ville, så de ikke kom til tomt hus. Det ble Quisling, militært utdannet, tidligere forsvarsminister, og som var vant til store krisesituasjoner da han for Folkeforbundet arbeidet i kjølvannet av den russiske revolusjon, i de store hungersnøddistriktene. Han ble den store syndebukken fra 9. april som de dasker på enda. Men, vi skal huske på at det norske flagget vaiet enda over Stortinget mens Quisling holdt i roret disse første dagene. Flagget ble tysk da Administrasjonsrådet tok over. Administrasjonsrådets formann skulle senere dømme Quisling til døden, merkelig nok.

Norge ville kanskje fått en dansk løsning, om ikke Blücher var blitt senket – «for der ombord var alle hodene som skulle lede okkupasjonsprosessen i Norge,» sa min historielærer på realskolen. Han føyde til at i Tyskland ble en ny ledergruppe rasket sammen i all hast og sendt opp for å erstatte «hodene på Blücher». Det fikk leie følger for Norge, for da kom Terboven, sa han.

Men, de leieste følgene for Norge fikk «Kongens Nei» – som kom på toppen av den store grad av ubegavethet hos norske styresmakter som hadde forsømt forsvaret over lang tid, som ignorerte alle meldinger om hva som var i emning, og som rotet det hele til etter at Churchill trykket på avtrekkeren ved å minelegge seilingsleden for Kiruna-malmen i norske farvann, slik at den tyske flåten skjøt ut gjennom de danske bælter og besatte 2 land på 1 natt, forøvrig en militær bragd uten sidestykke i verdenshistorien. Det var ikke Quisling som fikk tyskerne til Norge, det var faktisk Churchill.

Jeg ble født 4.mai 1945, og er 71 år nå. Jeg vet ikke om jeg orker å utsette meg for det pinlige med at filmen «Kongens NEI» sannsynligvis er et forsøk på å spikre fast det norske folks ønskebilde som de har holdt fast på siden min fødsel = 71 år.

Glærum 26. september 2016

Dordi Skuggevik

I år er det 950 år siden Vilhelm Erobreren og hans normannere tok England i slaget ved Hastings, og normannerne styrte deretter England i 400 år. Det er nok mindre kjent at rett før slaget, tok Olav den Helliges halvbror, Harald Hardråde, York, noe som oppholdt den engelske kongen Harold Godwinsson, slik at Vilhelm og hans normannere kunne sette foten på engelsk jord, uforstyrret.

Harald Hardråde, konge av Norge fra 1046 til 1066, som da hadde tatt York, gikk den 25. september til fots fra skipene ved Stamford Bridge og opp til York for å sette freden. Han hadde bare en liten gruppe av sine menn med seg, og hadde lagt igjen ringbrynjen sin, Emma, på skipet, da han ble falt i ryggen og myrdet i bakhold av den engelske kongen Harold Godwinsson. En lite ærerik gjerning. Harald ble drept av en pil i halsen. Dette skjedde bare noen dager før normannernes landgang i Syd-England, og den engelske kongen hadde liten tid til å forflytte seg og sine menn i tide til sydkysten, hvor han så falt i slaget ved Hastings den 14. oktober.

Det er logisk at strategien for å ta England i 1066 var en knipetangsmanøver etablert i fellesskap av Vilhelm og Harald, fordi det er innlysende at Harald hadde arvet kontaktene med Normandie etter sin bror Olav Haraldson den Hellige, som hadde sitt dannelsesopphold i ved jarlehoffet i Rouen før han ble døpt i Notre Dame de Rouen i 1014. Det er forbløffende hvordan man på denne tiden kunne opprettholde kommunikasjonen over store avstander. Båndene mellom Harald Hardråde og Normandie blir også synliggjort av det faktum at Harald ikke anerkjente autoriteten til erkebispedømmet Bremen-Hamburg, men lot «sine» biskoper ordinere i Frankrike (Rouen) eller i England.

Når Harald tar York i 1066, er allerede Olavskirken i York 16 år, altså bygget i 1050, den første av Englands 30 Olavskirker. Harald er ikke hvem som helst nå. Bare 15 år gammel deltar han i slaget på Stiklestad hvor broren blir martyrisert, han overlever slaget, og blir oberst i keisergarden i Bysantz, hvor enkekeiserinnen tilbyr ham ekteskap. Men, han var allerede forlovet med Ellisiv, datter av storhertug Jaroslav av Novgorod. Ellisivs mor var den svenske prinsessen Ingegerd, som opprinnelig var forlovet med Olav den Hellige, men som ble gitt bort til Jaroslav av sin far, som gav halvsøsteren Astrid til Olav.

Det kan ikke ha vært andre enn Harald Hardråde og de nordiske soldatene i Væringgarden i Bysantz som fikk innrettet det første kapellet vi vet om som ble viet til Olav den Hellige – i 1033. Det må ha vært Harald som bragte med seg brorens sverd «Bæsing» som lå på alteret som Olavs relikvie.

Harald var en stor strateg: Han plyndret 60 muslimske byer i Middelhavet, og var en meget rik mann da han giftet seg med Ellisiv av Russland, og ble enekonge av Norge, etter at hans brorsønn, Magnus den Gode, døde i 1047. Harald var også konge av Danmark frem til 1064. Harald er en stor helt på Vesterhavsøyene: Island, Færøyene etc. Man kan se ham i glassmaleriene i kirkene og i offisielle viktige saler på øyene, fordi han reddet befolkningene fra hungersnød. Han sendte korn vestover, og tok med folk tilbake i skipene. Slik var han, da han angrep York i 1066, en høyt respektert konge. Hans niese, Ulvhild, datter av Olav den Hellige, var blitt hertuginne av Sachsen. Hun ble stammor til alle keiserlige og kongelige familier i Europa, unntatt kongefamiliene av Frankrike og Holland.

Pater Olav Müller skriver i sin lille bok om Olav den Hellige, at Olavs far var utro. Det er imidlertid ikke hele historien. Åsta, Olavs mor, hadde en svært vanskelig fødsel da han ble født. Hun lå til slutt på ryggen på gulvet, og man hadde gitt opp håpet om at hun skulle få ut barnet. Da tok Rane, senere Olavs fosterfar, og spente beltet sitt rundt magen hennes og dro til så gutten kom ut som et skudd! Men, hun blødde sterkt, og var sterkt ødelagt. Ektemannen trodde ikke hun kunne gjenoppta ekteskapet med ham, så da Olav var ett år, dro faren til Sverige for å fri til Sigrid Storråde. Men, det var en dame som hadde mye å hevne, for en gang fridde hun til Olav Tryggvason, og svaret hans var å slå henne i ansiktet med hansken sin. Hun var aktivt med i å legge opp råd da Olav Tryggvason ble overfalt og drept ved Svolder. Nå gikk hevnen videre på Olavs far: Hun tente på soveburet da han var gått til ro for natten, så han brant inne.

Men, Åsta var ikke ødelagt. Hun giftet seg med Norges rikeste mann, Sigurd Syr på Ringerike, og i 1015, da Olav kom hjem fra Frankrike og ble Norges konge, da fødte Åsta enda en kongesønn: Harald Hardråde.

Harald grunnla Oslo. Der lot han bygge en Notre Dame – en Vår Frue kirke. Også i Trondheim lot han bygge en Vår Frue, en Maria-kirke, der han ble begravet i 1066.

Jeg er temmelig sikker på at Harald Hardråde og Vilhelm, hertug av Normandie, sammen unnfanget strategien for å ta England i en knipetangsmanøver i 1066, selv om jeg aldri har hørt noen faghistoriker påpeke det, men jeg har tatt med klassen min 2 ganger til York og Stamford Bridge, og derfor studert dette avsnittet i historien ganske grundig. Klassen min sang ved messen i Olavskirken i York, for den er fremdeles en menighetskirke, og de besøkte Saint Olav School rett ved kirken. Vi bekranset den lille bautasteinen i Stamford Bridge hvor den norske kongen Harald Hardråde ble drept i bakhold av den engelske kongen. Og klassen sang Olavssekvensen:

LUX ILLUXIT LAETABUNDA

LUX ILLUTRIS

LUX IUCUNDA

LUX DIGNA PRÆCONIO

Post scriptum kan man stille seg 2 spørsmål:

• Er det mulig at Vilhelm Erobreren hadde lovet det gamle norske jarledømmet York til Harald Hardråde som betaling for å bli med på å ta England? En del av planen?
• Man kan også spørre seg: Hvis Harold av England hadde forhandlet med Harald, i stedet for å myrde ham, så kunne kanskje Harald ha skiftet mening, og gått med Englands konge mot hertugen av Normandie, og fremdeles fått York og Nortumbria, og kanskje hatt som baktanke selv å ta England? Han var en stor militær, en stor strateg, en mann som var i stand til alt – og hard på labben. Hvem vet? Han kom i alle fall ikke til England med andres beste for øye, det kan vi være sikker på.

OSLO FEIRER NOK IKKE SIN GRUNNLEGGERS 950 ÅR POST MORTEM

Glærum – September 2016

Dordi Skuggevik

Nå skal de gjøre det igjen: Fjerne pensum fra legestudiet. Dette var på trappene for en del år siden, og også den gangen raljerte undertegnede i Adresseavisen over det. For det blir for dumt! Forslaget faller på sin egen mangel på praktisk sans og enkel fornuft. Forrige gang falt det dumme forslaget for egen øks. Det håper jeg det gjør nå også. Legene skal liksom finne opp kruttet på nytt, hver gang det kommer en pasient til dem. Når en også vet at anatomi har vært et ikke eksisterende fag på sykepleieskolen i Trondheim, så kan det fort bli morsomt – rene revyen – når en kommer inn på akutten etter en bilulykke på tur til Trondheim:

Sykepleieren: Å Gud, hva er denne klumpen som henger ut?

Legen: Veit itj æ nei. Ska sjå på pæden min.

Sykepleieren: Pæden min er raskere enn din. Det ligne på et nyre.

Legen: Nyre? Ka gjør vi med det da?

Sykepleieren: Kast det. Hain greie sæ med ett sjø.

Legen: Trur vi kaste heile kjærringa æ.

Sykepleieren: Ja, legg a på likhuset, så tar vi en kaffepause.

(Se det fikk legen fordi han ikke kunne sin medisinske multiplikasjonstabell!)

Og så beretter artikkelen om hvordan de skal få helsepersonell til å legge fra seg personlige objekter som klokker og gifteringer når de går inn på avdelingen. Men, avisen tør ikke å skrive at det egentlige problemet er de muslimske helsearbeiderne som ikke vil legge av seg hidjaben de har gått i byen med, for ikke å snakke om den heldekkende kappen den muslimske legen har sopt fortauene i byen med før hun/han feier gulvene på avdelingen med den samme.

Allah er stor. I alle fall på sykehuset.

Glærum 17.sept.2016

Dordi Skuggevik

Pasient som heller vil dø hjemme.

Heldekkende plagg som niquab og burka er en sikkerhetsrisiko, for inne i disse plaggene kan hvem som helst gjemme seg, og det er rikelig plass til bombebelter. Så enkelt er det. I disse terrortider MÅ regjeringen i alle land forby heldekkende teltplagg av denne typen.

Dekking av ansikt i en undervisningssituasjon hindrer kommunikasjonen mellom lærer og elever, og elever imellom. Det skal ikke så mye vett til å forstå at tildekking av ansikt på en skole ikke kan aksepteres.

Ingen forstår regjeringen Solbergs standpunkter i disse sakene. Det bør regjeringen ta til etterretning. Eller må vi ta den store «maskedagen»? Alle tar på seg maske en dag, så kan vi se hva det fører til…..?

Glærum 16.sept. 2016

Dordi Skuggevik

Til morgenmessen i kapellet Sanctae Marthae i Vatikanet i går morges, 14.sept. hadde Paven invitert en pilgrimsgruppe fra Rouen/Normandie med den nye erkebiskopen av Rouen i følget. På alteret stod det et foto av den myrdete gamle presten, Pater Jacques Hamel. Messen ble direkteoverført på Vatikanets Youtube-kanal.

«Denne råskapen er satanisk,» sa Paven i sin preken. «Å drepe i Guds navn er satanisk. Alle trossamfunn burde uttale at det å drepe i Guds navn, er satanisk,» sa han. Paven sa videre: «Pater Hamel identifiserte sin drapsmann ved å nevne ham ved hans rette navn: han ropte ved alteret – «Vas-t’en, Satan!» (= Vik fra meg, Satan!) – før hans to mordere skar strupen over på ham. Han fornektet ikke Kristus, og gav sitt liv på alteret. Han er den siste i en kjede av martyrer fra Kristi død på korset til i dag. I våre dager har vi flere Kristi martyrer enn i Kirkens første tid. Denne råskapen er satanisk!»

Glærum 15.sept. 2016

Konsentrat av Pavens preken:

Dordi Skuggevik

Den franske forfatteren Michel Tournier døde i januar nå i 2016, 91 år gammel. Fra den gamle prestegården ute ved Versailles, som han gjorde til sitt livslange hjem, levde han et slags avstandsliv til livets gang i det intellektuelle Frankrike, men var likevel en svært sentral person. Hans absolutt franske foreldre var begge germanister i sitt akademiske liv, så etter å ha studert ved Sorbonne, dro deres sønn Michel til Tübingen og fortsatte studiene der. Den tyske filosofiske skolen er ikke akkurat kongruent med den franske, så derfor endte han i et slags mellomrom mellom Frankrikes og Tysklands åndsliv.

Han skrev om igjen gamle klassikere som omhandlet det ytre liv ved hovedpersonen(e), mens han skrev om deres indre liv. F.eks. skrev han boken om Robinson Crusoe om igjen. Nå dreide det seg ikke om Robinson Crusoes diverse praktiske oppfinnelser for å overleve, nei – han skildret Robinson Crusoes indre liv, som selvfølgelig er langt mer interessant. Undertegnede holdt sin prøveforelesning på fransk hovedfag på Dragvoll om Tourniers roman om de tre vise menn. Min medstudent, David fra Congo, skrev sin hovedoppgave om gjendiktningen av Robinson Crusoe.  Jeg ble senere oppfordret til å ta doktorgraden på Tourniers «Alvekongen» – en fortelling over temaet i Erlkönig – kjent fra Goethe og Schuberts dramatiske ballade: «Wer reitet so spät durch Nacht und Wind? Es ist der Vater mit seinem Kind!» Enda et par år limt til PC-en med tekstanalyse fristet ikke, men jeg kommer nok til å ta frem igjen og lese både «Alvekongen» og alle de andre bøkene av Tournier, som for meg kanskje er den største forfatteren i min tid.

10 år etter det grundige møtet med Tournier på Dragvoll, skrev jeg librettoen til oratoriet «Olav den Helliges dåp». Pater Arfinn Haram ble først forespurt, men han døde en uke senere. Pater Pollestad ville ha mer tid og penger enn vi hadde, så planene om et oratorium til 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Frankrike, ble oppgitt. Og oppgitt var jeg, den kvelden jeg la meg, og forstod at det ble ikke noe Olavsjubileum i Normandie. Et kvarter senere våknet jeg, hentet skrivesaker, satt i sengen og skrev Olavs åpningssolo på et kvarter, og har aldri endret et ord. Ved frokosten skrev jeg et tilsvar fra Sankta Sunniva. Begge deler ble sendt til komponist Sundlisæter, som hadde mast kraftig en stund om å få tekst. Jeg sa han kunne begynne, og at jeg nå dro til Tyrkia i tre uker på ferie. Der besøkte jeg både St.Nicholas i Myra og Marias hus i Efesos – og etter hver morgen å ha renset hjernen med Bachs engelske suite med Murray Perahia, skrev jeg, intenst og i desperasjon. Ved hjemkomsten lå teksten på minnepinne og ble sendt komponisten. – Du er den nye Petter Dass! skrev han. – Musikken kommer rett ut av teksten!

3 år senere spurte jeg meg selv hvor jeg hadde den krappe stilen fra. Jeg gikk rett bort til bokhylla og tok ut «Geisli» – det store islandske diktet som ble skrevet om Olav den Hellige, Solarkongen, Guds gnist (= Geisli) som tente Kristendommens lys i Norden, diktet som ble resitert foran de prominente personer da Nidaros ble gjort til erkesete. Under bevissthetsnivået gikk altså den krappe stilen inn i den nye teksten, med desperasjonen som driver Olav fra det gamle – inn i det nye.

Det skulle gå 4 år før det en dag slo meg at jeg stod i gjeld til Michel Tournier. Under bevissthetsnivået hadde Tournier bevirket at jeg gikk rett inn i den unge Olavs indre liv. Rett inn i hans indre dialog når han frontkolliderer med Kristus i de store kirkefestene i Notre Dame de Rouen – Julenatten, Påskenatten, Himmelfarten og ikke minst – Pinsebruset, og ekkoet fra fremtiden – hans Stiklestad.

Nå i ettertid, etter å ha tilkjent Tournier min gjeld til ham, forstår jeg også hvorfor Olav er «ute» nå, både i Olavsfestdagene, på Stiklestad – bortsett fra i spelet- enda, og også – til og med i ungdomsorganisasjonen for unge katolikker i Norge. – Nei, vi har ikke noe forhold til Olav den Hellige, sa formannen i Norges unge katolikker til meg i telefonen.

Olav dekkes i stadig sterkere grad til av støy – både konkret og i øverført betydning. Man har ganske enkelt forholdt seg til, og forholder seg til – det utvendige av Olav. Man har lenge forsømt å fordype seg i Olav innenfra. Derfor slo oratoriet «Olav den Helliges dåp» veldig inn i Frankrike, men ikke i Norge, for Frankrike er bearbeidet av folk som Tournier, mens norsk virkelighet er blitt mer og mer utvendiggjort. I Norge kommer dessuten det til, at venstresiden både på overflaten og under overflaten bedriver en meget merkelig og effektiv avkristning av vår kulturarv, slik at folk forstår ikke lenger at det moderne Norge er født i Frankrike.

De unge norske gymnasiastene i Bayeux og i Rouen hadde brukt teksten som studieobjekt. Verket egner seg for undervisning både i musikk, språk, historie og kristendom. De hadde skrevet en dialog mellom en ung jente av idag og Olav. Den fremførte de på fransk, foran en krevende forsamling, bl.a. erkebiskopen – i huset vis-à-vis vestveggen i Rouen-katedralen, før vi alle gikk inn til premièren på oratoriet som førte oss alle rett inn i Olavs indre dialog med seg selv, og det han møter i sitt store snupunkt i livet. Serberen sang Olav på nynorsk så det franske publikumet tok til tårene og reiste seg, alle 1200, i ovasjoner. Det ville de kanskje ikke gjøre i Nidarosdomen i dag.

Oratoriet er lagt ut på internet med original libretto og engelsk oversettelse parallelt:  http://goo.gl/DHUjyG

Kronikken er nektet inntatt i Adresseavisen, uten begrunnelse.

Glærum 2.sept.2016

Dordi Skuggevik

Da har man møttes igjen i Rindal og regionmaset seg sammen.

Her på indre Nordmøre er det 2 timer med bil til sykehus i Trondheim, 2 timer til sykehus i Molde og 2 timer til sykehus i Kristiansund. På veien til Trondheim har vi også Orkdal sykehus, som nå er avlastningssykehus for Trondheim fordi politikerne bevisst bygde St,Olav med for få senger, for å spare liggedøgn. Fra Kristiansund vil man nå det nye sykehuset på Hjelset på 45 minutter – så hvorfor klage? Og hvorfor vil man kastrere det nye sykehuset med å skulle ha en dagfilial bare 45 min. fra hovedsykehuset? De burde heller gå inn for å få det nye sykehuset så bra som mulig.

Men – fra Kristiansund kan man bare nå sykehuset på Hjelset gjennom Freifjordtunellen. Hvis det blir bilbrann eller en annen ulykke i Freifjordtunellen, så er veien til sykehuset på Hjelset stengt. Derfor må det nye sykehuset ligge i Kristiansund. Saken er så enkel at selv politikere burde forstå det. Hvis nå likevel sykehuset legges innenfor Freifjordtunellen, så må det til enhver tid ligge ambulansebåt i Kristiansund, eller det må være stand-by ambulansehelikopter. Begge deler koster store summer. For folk innenfor Freifjordtunellen er ikke stengt tunell noe problem, for mens den er stengt, kan pasientene i dette området  midlertidig reise til Ålesund eller Trondheim. Slik er plasseringen av det nye sykehuset nord for Romsdalsfjorden en opplagt sak: På grunn av Freifjordtunellen MÅ sykehuset ligge i Kristiansund. Jeg er ganske oppgitt over at ikke politikerne så dette fra første stund. Men, praktisk sans og sunn fornuft er avgått ved døden i politiske fora forlengst. Sukk.

Maset om dagfilialen i Kristiansund, hvis sykehuset blir plassert 45 min. fra byen, det er en uhyre dårlig idé, fordi mye av den verdifulle tiden en lege skal bruke til å operere folk, vil gå bort i bilkjøring. Slik er det nå på Orkdal/St.Olav. Jeg møtte opp kl. 07.30 på Orkdal og var klar for min lille brokkoperasjon. Den høyt renomerte kirurgen fra Trondheim lå på hjul utover til Orkdal i stedet for å ha operert meg i Trondheim på den tiden. En lignende dagfilial i Kristiansund er hittil den dårligste idéen!

Sykehuset må ligge i Kristiansund også fordi det skal betjene denne delen av Nordsjøen når ulykker skjer.

Når dette er sagt, så må en se mer helhetlig på sykehusstrukturen på Nordvestlandet: Det er helt tydelig at det skal bli ett sykehus nord for Romsdalsfjorden, og ett sykehus sør for fjorden. Men, hvorfor hører vi ikke da om fusjonering av sykehusene i Volda og Ålesund?

Videre tror jeg at myndighetene ser for seg at det nye storsykehuset på Hjelset skal bli fremtidens psykiatriske sykehus mellom Trondheim og Bergen, og at det ellers bare blir sykehus i Trondheim, Ålesund og Bergen. Da blir det nok populært med hjemmefødsler igjen. For det la jeg merke til da posten idag bragte en trykket invitasjon til høring i sykehussaken: Fødeavdelinger var ikke nevnt med ett eneste ord! Som universitetsutdannet i tekstanalyse må jeg også si at selve skrivet var lite informativt, dårlig formet og faktisk villedende.

Saken er altså svært enkel, slik situasjonen er idag: På grunn av Freifjordtunellen MÅ det nye sykehuset for oss nord for Romsdalsfjorden bygges i Kristiansund. Den som mener noe annet er ikke helt på stasjonen! Man trenger ikke rettssaker for å forstå noe så enkelt og innlysende. Helseministeren må skjære igjennom!

Glærum, 7.sept. 2016

Dordi Skuggevik