Etter arbeidslunsj med en fra staben i erkebispedømmet, angående status pr. dato i Olavskapellet, blir det om kvelden en uventet konsertopplevelse i Notre Dame de Rouen med Republikkens Gardeorkester, til inntekt for den regionale kreftforskningen, i samarbeid med Becquerel – og han har vi jo hørt om. Det er både den fondasjonen og en til. De skal kjøpe en høyteknologisk maskin fra USA som enkelt kan følge kreftutviklingen ut fra blodet – ikke biopsier, etter hva vi forstod. Det ble nå litt taler, men så sa det PANG! – og en uforglemmelig konsert begynte. For dette orkesteret er på hele 120 mann som alle blæser på horn! Det ble grunnlagt i 1848 – og alle som spiller kommer fra de to høyere konservatoriene i Frankrike: Paris og Lyon. Kremen altså, de høyest utdannede i hele Franklandet! Institusjonen har mer på lager, står det i programmet: De kan fremstå med strykeorkester og med symfoniorkester. De spiller ved Frankrikes store anledninger og turnerer i lange baner i utlandet. Oberst Franҫois Boulanger kan smykke seg med mange flotte priser og utmerkelser. De må kanskje være «verdens beste» for å holde seg til trøndersk terminologi.
I programmet står det at de skal begynne med Preludium og Fuge i d-moll av Bach. Man gjesper litt og tenker – ikke nå igjen! Og man tror også at det er katedralens organist som skal hilse orkesteret med Bach fra orgeltribunen, men nei – de drar til med dette verket for Bach med alle blåserne. Det går jo omsider opp for en, at orgelet jo er et stort blåseorkester med alle pipene sine, så dette er kanskje ikke så av veien. Skal si det tok av! Orkesteret spilte som én mann. Mot slutten hadde de en slik ansats når de kastet Bach’s lange løp bakover det store rommet, at det ble opplevd som om de tok av fra en trampoline. Igjen og igjen. Jeg hadde satt meg langt bak, for å ta inn musikken i sin fulle utfoldelse, og oppleve rommet også derfra. Rouenkatedralen har et usedvanlig høyt og smalt midtskip som også er usedvanlig langt. Disse topparkitektene for snart 1000 år siden kunne sin akustikk, og de må ha vært tallrike, for på 1100-tallet spratt det opp fantastiske katedraler med fantastisk akustikk over hele Europa. Det må ha vært det gode, varme klimaet og den høye solflekkaktiviteten. Så la oss endelig håpe på mer global oppvarming så folk blir litt mer kreative igjen!
Kveldens blæseorkester oppkastet seg til å takle symfoniorkesterrepertoaret, og tok oss med til de sentralasiatiske stepper med Borodin, og så til lyriske naturopplevelser på de britiske øer med Benjamin Britten: Morgengry, Søndag morgen, Måneskinn, Stormen. Dermed var det pause, og en rakk en befaring i Olavskapellet med katedralens domprost, sånn på sparket, før det bar videre til Italia med Prokofiev – Romeo og Julie. Videre bar det Opp til stjernene med Henry Duparc, som man aldri hadde hørt om, men som levde samtidig med Fauré, og stjerneinspirasjonen hadde han fått fra Pusjkin i Russland – og der fortsatte vi på ville vover med Sjostakovitsj – Svar fra en komponist på rettferdig kritikk: Symfoni nr. 5 i d-moll. Kommunistene oppdaget sikkert aldri ironien, for kritikk hadde haglet fra dem over hans Macbeth, som ble sensurert. Applausen ville ingen ende ta, så de dro til med Bizet – Toreador! Toreador! som et Point Finale så det sa KLAKK, og det skal det jo gjøre når soldatene har fullført sin oppvisning.
Jeg skulle ønske den norske smalhaua forsvarsministeren hadde vært der, hun som vil legge ned militærorkestrene i Norge, enda de koster ikke mer å drive pr. år enn prisen på en torpedo. Kulturministeren er visst like smalhaua, som ikke klarer å gå inn på forsvarsministerens kontor og slå neven i bordet! Den aller dårligste idéen til forsvarsministerinnen, er at heretter skal de resterende militærorkestrene bare spille i lukket avdeling med bare militært personell til stede. Vi som betaler skatten skal ikke lenger få høre dem, og alle deres elever skal ikke lenger få undervisning av dem, ei heller skal de vel da heretter lyde på 17.mai! Det er da jeg sier: jeg elsker mitt land og mitt folk, men jeg holder på å utvikle en dyp forakt for dem som nå forvalter Fedrelandet!
Fasiten på kvelden var selve lydopplevelsen. Et slikt orkester krever rom. Hovedskipet i Rouenkatedralen finnes det ikke maken til i verden. Det er jeg overbevist om. Få har denne høyden, slankheten og lengden. Lyden og rommet gikk opp i en høyere enhet. Vi som var der, var heldige som var på rette sted til rette tid for denne opplevelsen. Mens det pågikk, tenkte jeg på disse katedralene som ble reist for lenge siden. På arkitektene, på alle arbeiderne, på visjonene, på alle generasjonene som er gått inn, som er gått ut. Og så – tenkte jeg på mitt besøk i Saint-Etienne-de-Rouvray tidligere på dagen. Den dagen Islam tar over Europa, og det vil Islam komme til å gjøre – ut fra alle solemerker, så vil disse katedralene hogges ned. De vil sannsynligvis ikke lenger omgjøres til moskéer, slik det er gjort i Istanbul, de vil sprenges i filler, slik IS gjør det. Hva har vi da igjen på jorden – utenom pyramidene?
Da vi gikk inn i Vår Frue av Rouen denne kvelden, var det securityopplegg omtrent som på en flyplass.
Paris 19.okt. 2016
Dordi Skuggevik
