Dr.art. Hege Charlotte Faber ved universitetet i Trondheim har skrevet bok om Jon Arne Mogstads kunstneriske prosjekt, men det er ikke så lett å få øye på denne boka i bokhandelen, for på bokomslaget er navnet på Mogstad og på forfatteren skrevet med bitte bitte små bokstaver – mens selve tittelen lyder: I dialog med maleriet. Det kan jo handle om hvem som helst, om hva som helst.
Nå har jeg lest boka, og jeg vil anbefale alle som har vært i kontakt med Jon Arne Mogstad og hans kunstneriske prosjekt opp gjennom årene, å gjøre det samme. Særlig vil jeg anbefale alle hans sambygdinger å lese boka, for i Surnadal er vi i den heldige situasjon at både Jon Arne Mogstad og de andre av våre som har kommet ut og opp som musikere og kunstnere – er kommet tilbake til oss med visse mellomrom og har latt oss få del i det de driver med.
Personlig har jeg lest mye i mitt liv, men aldri lest en fagbok der bildende kunst omsettes i tekst. En venninne av meg tok for noen år siden doktorgraden på «når bilde blir tekst, og tekst blir bilde». Det handlet om bokillustrasjoner. Denne boken om Mogstad blir likevel noe annet. Slik har det vært svært interessant å se hvordan teoretikerne og kritikerne som omgir den bildende kunstneren ordlegger seg.
Mogstad og det han har drevet med som kunstner, pedagog og professor ved kunstakademiene i både Bergen og i Trondheim blir her satt inn i en stor sammenheng. Vi får et overblikk over hvor han hører hjemme med sin kunst. Vi får vite om utstillinger han har hatt, som vi aldri har hørt om her hjemme, konkurranser han har vunnet, omtale han har fått, hans syn på både det ene og det andre som vi ikke har kjent til. Han nærmer seg nå pensjonistalderen, så hans kunstnerliv har vært langt. Omkring ham, bretter Faber ut en sann flora av navn og størrelser vi ikke har hatt kjennskap til at hadde noen aktualitet for vår sambygding. Kanskje visste han det ikke selv heller…..for den del!
Det er flott at denne boka kommer nå, slik at vi får kjennskap til hva som holder på å skje på Surnadalsøra, der Mogstad nå forbereder sitt liv som pensjonert kunstprofessor, mens han fortsatt vil være aktiv som maler, som drivende kraft i sitt nettverk av tidligere studenter, kolleger, nye privatelever – som kunstideolog og som skapende kunstner. I Norsk kulturråd har de forstått hva som er på gang: De har gitt 1 mill. til tilrettelegging av gamle Surnadal Billags lokaler, som etter en tid som kommunal brannstasjon ble solgt til Mogstad og hans makker Martinus Grimsmo for 1 krone. Utfordringen for Grimsmo og andre samarbeidspartnere blir å forstå at det er Mogstad som er profeten og ideologen her. Det er han som er generatoren i foretaket. Uten ham og det albuerommet han må ha, kan de bare pakke sammen det hele. Men makkerens utfordring blir selvfølgelig å holde de økonomiske tømmene stramme, så dette ikke tar laus for dem. Ellers så kan det gå som i den gamle lokale barnesangen:
Vi kjør oss utover en bakka,
slo både rompå og nakka.
Men ha nå rompå vorre tå glas,
så ha ho nå gått i mang edele’ knas!
Kan alle ha utbytte av å lese denne boka? Ja! Faber skriver drivende, slik at en må lese fort. Spalten med teksten er langt smalere enn boksiden, så linjene farer fort avgårde når en leser, mens alle ukjente navn og begrepet henger etter som løse ender for den som ikke kjenner til alle hennes referanser. Men det gjør ingen ting. La alle ukjente komponenter smelle som småstein under hjula – gyv løs på boka og få med deg de store linjene i bildet som tegnes av vår sambygding Jon Arne Mogstad. Det er frydefyllt å se hva han har vunnet over og utrettet – som vi hjemme ikke har visst om!
En kommentar vil jeg gjerne bidra med, som jeg savner både hos Faber og kritikerne hun siterer om utstillingen i Galleri K på Skillebekk i Oslo i 1988 – hvor Jon Arne Mogstad stilte ut sine «Manhattan-bilder» som jeg kaller dem – etter at han kom hjem fra sitt år i New York. Et par ble jo revet bort før han rakk å stille dem ut. Jeg reiste den gangen ens ærend ned til Oslo for å se denne utstillingen. Det har jeg aldri angret på. (Ikke pubcrawlen etterpå heller.)
Når jeg leste Faber der hun skriver om disse bildene, så ser jeg at det er ikke mulig hverken for henne eller kritikerne å se enkelt på hva disse bildene er. De er ganske enkelt Mogstads himler over Manhattan, holdt på plass av han gamle geometri som her består av det horisontale og det vertikale i skyskraperne på Manhattan. Men det var ikke det som ble den store opplevelsen. Den uventede opplevelsen var at for første og eneste gang i mitt liv, opplevde jeg maleri på samme måte som musikk oppleves. Det var klangen. Klangfargen, især i de grønne fargene, var ren musikkopplevelse! Over pianoet hjemme har jeg «Pont Neuf» av Mogstad, et bilde han kom på kultursekretærkontoret og gav meg, fordi jeg «hadde gjort det mulig for ham å komme hjem som kunstner». Jeg hadde stiftet Surnadal kunstforening, som mitt første prosjekt som kultursekretær, sammen med Brit Biermann Eide. Jeg stilte som betingelse til Kunstforeningen den gangen – at de skulle la de tre unge som var underveis, får komme hjem og ha en separatutstilling, før de satte opp en separatutstilling med henne som hadde levd hele livet av å male – Kalla. Der møtte Mogstad for første gang sitt hjemlige publikum. Mitt «Pont Neuf» har denne klangen i fargen som Manhattan-bildene har. Hvis jeg skal ta med én ting til rommet mitt på gamlehjemmet, så blir det dette bildet.
Som rektor på Rindal skole, spurte jeg Mogstad om han kunne lagre et av sine bilder på vegg hos oss, mot at vi betalte forsikring for det. Det ble hengt opp i et litt vakkert gruppe/møterom i den nybygde barneskoledelen – ved biblioteket. I Fabers bok ser jeg jo nå at dette er et bilde fra «Mogstads gule periode» med den kosmiske himmelen holdt på plass av rutenett. Da det nettopp var opphengt, kom inspektør Meland (far til Astrid i VG) inn og spurte: «Kva ska’ no detta førestilla?» «Elg i solnedgang,» sa jeg. Og er ikke elgen tatt ned, så henger den vel der enda.
Boklansering:
Fabers bok om John Arne Mogstads kunstneriske prosjekt – I dialog med maleriet blir lansert på Surnadal hotell 6. desember i regi av Surnadal Folkeakademi, Bokhandelen i Surnadal og Surnadal Rotary, som i mangel på lokaler denne kvelden, generøst deler sitt lokale med alle som kommer. Er denne boka årets julegave? Yes!
Las Palmas, 21.11.2016.
Dordi Skuggevik
