Da jeg dro i gang Lindemandagene i Surnadal i 1983, skjedde det etter at jeg hadde funnet biografien om Ole Andreas Lindeman i Surnadal bibliotek, og kontaktet biografen: Asbjørn Hernes. Jeg spurte ham om han var villig til å komme til Surnadal og avduke bautasteinen på Øverlandet, Lindemans fødested. – Det ska biskopen av Nidaros gjerra! svarte Hernes.
Jeg var med Asbjørn Hernes da vi fikk foretrede for Nidaros biskop og la frem spørsmålet, og vi fikk et kontant – Ja!
Grunnen til at jeg visste om Ole Andreas Lindeman og at han er regnet som Norges første musiker i europeisk forstand, og at vi dermed kan si at moderne norsk musikkliv ble født og fikk sitt startpunkt på Øverlandet i Surnadal, det var en hendelse hjemme i Oppigard ò Glerem da jeg var 12 år. En vakker sensommerkveld hadde mor og far en av sine «salongs» d.v.s. – det kom gjester som var opptatt av musikk, dikt, politikk, religion m.m. – og mens far var vert og ledet fremdriften i samværet, bar mor umælende inn rikelig og god mat. Denne kvelden var det Edvard Bræin som var basen. Han hadde med seg Sigurd Torkildsen som var dirigent for Studentersangforeningen i Oslo og en dansk kollega i samme gate som het – Gade. Disse tre var instruktører på et korkurs på Nordmøre Folkehøgskule på Skei. Fars agenda denne kvelden var å få min fetter Sigurd Øye, kalt Oberst von Løvenbrøl av min far – til å foresynge for de høye herrer. Han så gjorde, og fikk store lovord. Men Sigurd ble opptatt av å gå på skeiser og være kjærest med Kari, og tok aldri fatt på operakarière. Men, han synger dog mye til manges glede – enda, og datterdatteren er i operaløpet. For meg var aftenens clou at Bræin satte seg til pianoet. Jeg har opptaket i hodet enda. Bræin ved pianoet var som et stort symfoniorkester i full fart. Frodigt! Kraftigt! Fantastisk! 12 år, umælende tilskuer på veakassen – ugløymeleg!
Aftenen sluttet med Bræins peptalk om å dra på befaring til Øverlandet for å bestemme hvor Lindeman-bautaen skulle stå. Og i halvmørket ble befaringen foretatt, noe far fortalte om igjen og igjen. Dette var i 1952, mener jeg.
I 1980 – fant jeg boken om O.A.Lindeman av Asbjørn Hernes på biblioteket i Surnadal. Den var trykket i 1956, og var aldri blitt utlånt. Senere ble den solgt på slankesalg i Surnadal bibliotek for en 10-er, tror jeg. Jeg kjøpte den. Senere gav jeg den videre til Ole Karsten Sundlisæter, for jeg fikk en uheftet, usprettet kopi av Hernes selv, som så ble transportert til Paris og innbundet håndtverksmessig i gyldent skinn av Madame Colette Ollivry. Hun bor rett ved Bjørnsons adresse i denne byen.
Etter 100-kronerulling kom Lindeman-bautaen opp. Uten at det var planlagt, kom den opp det året man kunne feire 100-året for Ludvig Mathias Lindemans Musikkonservatorium i Oslo (sønn av O.A.Lindeman) men som da i 10 år allerede hadde vært Norges Musikkhøgskole. Slik kom det honoratiores opp til Øverlandet fra Norges Musikkhøgskole. Nidaros biskop kom. Domorganist emeritus i Nidaros Ludvig Nilsen kom. Daværende domorganist i Nidaros Per Fridtjov Bondsaksen kom – og det var et syn å se dem alle sammen på langbenken foran langbordet i nystua på Øverlandet på konserten med O.A.Lindeman sin musikk for cembalo, spilt av Jon M. Skogstad. Der satt de i svarte dresser med hvite snipper og mansjetter og vippet med blanke, svarte lakksko. Formannen i Surnadal kulturstyre og ordføreren satt baki hver sin krå og gjorde store øyne, fordi de hadde utgjort mye motstand og lite forståelse for tildragelsen med dette jubileet – ja faktisk hånet undertegnede, daværende kultursekretær, som stod bak initiativet. Der satt de nå i kråa si og fikk syn for sagn: O.A.Lindeman var STOR – enda! Norges musikkliv i moderne tid ble altså født i Surnadal – på Øverlandet. På Norges musikkhøgskole fortsatte jubileet i – Lindemansalen.
Denne første dagen av 7 jubeldager med 10 konserter ble åpnet med pontifikal messe i Øye kirke med Nidaros biskop – Bremer, foran alteret og Ludvig Nielsen ved orgelet. Biskop Bremer så dette jubileet og bautaavdukningen som så viktig, at selv om han dagen før viet sin sønn og svigerdatter nede i Fredrikstad, så brukte han natten til å kjøre opp til Surnadal. Vi satt i kirken. Ringeren stod klar, Ludvig Nielsen satt på orgelkrakken – men ingen biskop kom. Det var dødsstille i kirken. Jeg satt og så ned i gulvet – og tenkte: Hva nå? Da jeg mismodig løftet blikket, så jeg inn i ryggen av bispekappen foran alteret, der biskopen stod vendt mot øst i bønn. Da biskop Bremer så entret prekestolen, la han en hånd på hver side av prekestolen, han lot en pause synke i forsamlingen, og så sa han: Kirken – takker dere! Ny pause. Ja, tenkte jeg, da skiter vi i kulturstyreformannen og ordføreren!
Glærum, en vårdag i mars – 2017.
Dordi Skuggevik
