Gjennom århundrer har det gått en allmannsti på Glærum ned fra der forsamlingshuset Solvang stod noen 10-år, og ned til stranda. «A public path» som det heter i England. Haugen som stien har gått ned igjennom, heter Nausthaugen (Naøsthaø’n) ned til der Neråberget begynner – og går ut i sjøen. Navnet tilsier at i århundrer har stien gått fra gjennomgangsveien lenger oppe – og nedover her til naustene. Her har man også ført husdyra opp og ned i hundrevis av år.
Helt til 1949 gikk bygdeveien forbi gardshusa i Østigard og Oppigard Glerem. Gammelveien tok av nedafor Glærum feriesenter, opp gjennom Småbakkainn, over Glønabrua der vi har fått ny bru nå, opp nedafor hagen i Østigard, gjennom gardstunet i Oppigard, forbi der Solvang stod, over Dalabrua/Neråbrua, utover og fordi kloppa på Vikavoillå, forbi skultroppa på Glærum Skule, og så innpå der nyveien kom langs sjøen. Neråbrua ble etterhvert svært miserabel, og forsvant med en flom.
Da Oppigard leide jord i Utigard for jordbærdyrking, tok Oppigardsmainn og la to store rør i Neråbekken der Neråbrua hadde stått, og fylte grus over så han kom lettvint til jordbæråkeren i Utigard. Da han var ferdig med jordleieperioden, fjernet han den provisoriske brua igjen. Det falt Østigardsmainn tungt for brystet, for nå leide han jorda i Utigard, og ville gjerne tatt over den provisoriske brua selvfølgelig. Men, en skal ikke fortenke Oppigardingene i at de hadde lite lyst på møkkjalainnskvett i gardstunet.
Så kom utbygginga av badestranda. Surnadal kommune gjorde en tosidig avtale med Utigard om å legge nedre del av stien i Nausthaugen på yttersida av Neråbekken, slik at de kunne skyte bort den nedre delen av Neråberget. Stien var tidligere blitt utvidet til bilvei opp til Solvang, så gardene skulle slippe gjennomgangstrafikken til Solvang gjennom gardstunet, men nå ble denne veien tilbakeført til gangsti, og det ble satt opp en liten fin gangbro over Neråbekken her. Folk var veldig glade for å kunne fortsette med sine fine små lufteturer her og stå på den vesle brua å se på og høre på Neråbekken.
Men – så kom det ny eier i Utigard. Kommunens avtale ble gjort med Utigard mellom at den gamle eieren døde, og den nye kom. Avtalen ble gjort med jordkaren til avdøde, men det ble ikke jordkaren som overtok Utigard, det ble søsteren og hennes mann. At kommunen gjorde avtalen med jordkaren skriftlig og tinglyst, det tar vi som en selvfølge, vi i grenda. Men gjorde kommunen det? Vi mistenker også kommunen for å ha gjort avtale bare med Utigard, ikke med naboen. Dessuten har vi forstått på tidligere kone i Østigard, at når Solvang gikk ut av bruk, og senere ble brent ned etter et stygt hærverk, så ble det av kommunen gjort avtale med Utigard om at veien ikke lenger var nødvendig, uten hensyn til at denne allmannstien har angått hele grenda i hundrevis av år. Avtalen må derfor ha vært inngått på feil grunnlag.
En dag var den fine lille brua borte. Øyenvitner hadde sett at Utigarinj og den tidligere eieren av Østigard, som ikke lenger bor på gården, de fjernet brua. Tidligere eier av Østigard hadde låntatt den nye eierens store, nye traktor – uten at den nye eieren visste det. Det var et under at de ikke velta ned i stoinj da de løfta brua. Brua stod en stund parkert nede på parkeringsplassen til badestranda – men så var den en dag borte. Kommunen hadde satt den på lager, og den skal etter sigende nå være satt opp et annet sted. Bare festene til brua står igjen nå – i bekkafaret.
Utigar’inj hadde før han fjernet brua, på flere måter prøvd å få folk til å slutte å gå over den. Tidligere hadde han kjørt gressklippertraktoren sin opp stien til Solvang, over den midlertidige brua og utover der gammelveien gikk. Oppigar’inj tenkte at da kunne han kutte ned olderrenningene som etablerte seg på den nye delen av stien på yttersida av bekken. Han la risdungen ovafor brua på yttersida. Utigar’inj tok risdungen og la den midt på brua. Ekteparet fra inni grenda som ble de første til å komme der, tok risdungen og la den ovafor brua igjen. Utigar’inj la igjen risdungen på brua. Igjen tok de neste vandrerne og la den oppi skrenten. Da tok Utigar’inj å sagde ned halvparten av ei stor, kløfta selje, slik at den fall over veien. De neste som kom vandrende på stien, var sterke, og de fjernet treet fra veien. Utigar’inj oppdaget at folk gikk der okkesom, de klarte å gå over Neråbekken uten bru. Det hadde han ikke godt av, så han felte nå nettopp den andre delen av den store, kløfta selja over vadestedet. Hva som videre vil skje, gjenstår å se.
I skrivende stund forstår jeg kanskje at det som graver Utigar’inj, er fjerningen av den provisoriske brua der Neråbrua stod. Da kunne han kjøre gressklipperen over der, og kanskje han tok med sin fru på vakre kveldsvandringer rundt der, og det kan han ikke nu mere…og da skal heller ingen andre få gå der – i det heletatt, ser det ut til. Utigar’inj og den tidligere Østigar’inj har derfor hatt et felles prosjekt – nybrufjerning – trigget av at provisorisk bru oppi bekkjadalen ble fjernet etter bruk av Oppigar’inja.
Tidligere gjaldt «noblesse oblige» – adelskap forplikter. Det vil si at de på hovedgårdene hadde et ansvar for grendafolket sin velferd. Det er derfor et sjokk for grenda at en ny eier på en av gardene oppfører seg slik. Vi på Glærum kalte runden om Nausthaugen for «Likjroint» – og runden om Toppen og gardene for «Storroint». Den tidligere eier av Østigard hadde vondt av at folk gikk forbi Kvilartåillå oppe i beiteområdet når de gikk «Storroint». Han visste at alle elsket denne gamle byt-tåillå på 3-400 år, og det unte han ikke folk. «Kvilartåillå» som Ingeborg Solem skriver om i sine erindringer, der folk kvilte seg og snakket sammen når de skulle bære melka ned fra beitet, den kom over på Østigard etter utskifting, og så en dag fauk Østigar’injen på Kvilartåillå og saga ho ned, og der låg ho åtråikkja i lenger tid før han begynte å partere «Den gamle seder på Libanon». Dette gjorde han for å ergre folk. Og det oppnådde han selvfølgelig, selv om enkelte mente han hadde begått sjølskading… Men før massakren fikk han Oivi Tulve fra Estland til å male et stort portrett av den gamle kjempe, og da det hang mellom de to vinduene i hans stue, kunne han etter massakren glede seg over at det nå var bare han, og han alene som eide Kvilartåillå.
En dag sa en Gleresby’e: «Det bli ‘kje mang så møte opp me’ kjerkjåi’n når sa to der ska førast. «Å jau,» va svaret. « Vi væt ka så ska stat på slæfåi’n å: Men minnene lever!»
Kommunen har hatt en ynkelig og feig holdning til dette med gangbrua. Vi på Glærum vil ha igjen vår hundreårige gamle allmannsti! Vi har ventet på at kommunen skal leve opp til sin avtale på vegne av oss alle, men det ser ut til at vi må aksjonere for å få det til.
Selv sitter jeg nå og skriver inn min gammeltantes dikt i et bokmanus, og derfra vil jeg hente et dikt som hun har skrevet om å gå tur i «Parken» som hun og søstrene kalte Nausthaugen/Neråberget. Diktet viser at dette var et gammelt rekreasjonsområde – lenge, lenge før «Solvang» var påtenkt av bessfar min som en honnørgjerning overfor grenda.
Søstersong.
Til søster Dordi
Egen tone – som er gått tapt.
Kom, søster, så går vi en tur.
Det lokta så godt tå aspen.
Å’n far villa ta se en lur.
Å no e det så fint uti Parken
der haltkjærr lagate levainnes hegn.
færr no e det mairegn.
Nei, ta ikkje stortørkle me de,
Færr no e det opphaldsver.
Du treng ikkje kle så på de.
Berr’ sjå kår skåiddå ho fer.
Jau no e ho jaga åt Bøverdala.
Hørre du sysvortå tala?
Ho Tore-Gjerstru kain sett der ho satt,
færr ve’ he ‘o fått – å kaffe.
Å påfoinne gjer vi når vi kjem att.
Det e nå lett å skaff’te.
Sjå sola står alt på stjæven.
Snart bli det svalt utpå Klæven.
Å hålli me fær ei go’loktvest,
her vi sett, vi no, uti Parken.
Å hjarte bli lekså så lett å freskt
når det lokta tå goloktaspen.
Men kva va det du villa sei me?
Hør, saja e stansa! – Da lyt vi ga!
Kva va det du sa?
Lett oss no resp litt æne!
Søster, vi tek en sång:
«Kom mai, du søte, milde».
Så søng vi enno en gong
om vår’n – som gle oss ville.
Ja, mymærn pessa på Klæven,
på Innbær sin kjole, trævinn!
Så e vi ferdi’ med tura.
Å’n far e ferdi’ me’ lura.
___________________________________________
Ingeborg Solem f. Sivertsdatter Glærum (1880-1962)
Glærum, søndag 7.mai-2017
Dordi Skuggevik
