Måned: september 2017

Syklene skal fram denne søndagen, og taxien står og står i omkjøringene, men etter 1.lesning er ferdig, arriverer man til Katedralen. Man har satset på å få med preludiet på det fine gamle spanske orgelet fra ca.1870, men det lar seg også høre under offertoriet og i postludiet. Den gamle hvithårete presten som spiller det også i dag, er som sammenvokst med alle disse gamle, vakre fløytene i orgelet, og med liturgiens gang. Jeg går bort og takker ham i hånden når messen er ferdig.

Kvelden før har jeg avsluttet min lesning av «Islam – den 11.landeplage» av den eminente journalisten Hege Storhaug, hvor hun lister opp fakta på fakta til vi til slutt ser mønsteret:  hvordan Islam overtar Vesten – og også Norge  – innenfra, og at dette går fort. Jeg ser utover de glisne benkeradene i Sankta Anna-katedralen, hvor alle hodene er grå denne morgenen. Bare besteforeldregenerasjonen er gått til messen. Også presten er i 80-årene, ser det ut til. Ja, det blir ikke mange som står opp for Kristendommen – mot Islam, her i landet heller, kan en nok trygt slå fast. Har de glemt hvordan det var da Islam okkuperte landet i 800 år? Har de glemt at spanjolene mot alle odds klarte å kaste Islam ut av landet etter 800 år? Men, det var da Islam kom utenfra, hærtok landet og var okkupanter. Nå skjer det på en annen måte: det skjer innefra, og det vil bli sluttført ved hjelp av demokratiet.

Noget tung i hugen forlater jeg Sankta Anna-katedralen, der Marias mor Anna sitter i den skulpturale altertavlen og Maria står og lener seg inn i morens fang – i en samtale med moren. Litt opp til venstre for alteret ser vi samme scene i glassmaleriet. Samtalen mellom Maria og moren Anna, mellom datteren og oppdrageren. Samtalene med moren Anna skulle i tidens fylde gjøre Maria i stand til å si ja, den dagen Gud spurte henne om å være hans dør inn til verden, føde ham inn i verden som menneske. Kanskje er Sankta Anna helgenen for foreldrene? Oppdragerne? Pedagogene? Sankta Anna er merkelig fraværende ellers i den kirkelige pedagogikk og kunst, forekommer det meg.

Jeg setter kursen nedover mot stamkaféen Café Madrid, men der jeg har tenkt å skrå over den store avenyen som går oppover mot Sankta Brigida, der renner jeg meg rett inn i en stor folkemengde. Jeg hadde allerede lagt merke til festkledde menn med guitaren hengende på skrå bakpå ryggen, med gripebrettet pekende på skrå nedover, og damer i bunader med piperynker i skjørtet med rød skoning – akkurat som på Nordmørsbunaden!  Plutselig står jeg midt i et kav og et hav av store høyvogner som denne dagen er pyntet med store mengder av jordens frukter og høstens fold, og mellom de digre vognene og store hjulene, er man i ferd med å snøre sammen to og to okser og to og to kyr under nakkeåkene. For første gang får jeg se det canariske bufeet som sammen med geitene leverer melken som blir til verdens fineste osteproduksjon, ifølge The Guild of Fine Food i London. Det er imponerende dyr: rødbrune over hele kroppen, 170 cm opp til ryggen over skulderbladene, kraftige vakre hoder, korte horn – men selv om alt er kraftig på disse dyrene, er de samtidig merkelig smekre. Og de ser koselige ut, rett og slett! Spenene er så store at jeg ville ikke ha klart å håndmelke dem. Brukes det melkemaskin på disse, da må de ha spesiallagete spenekopper i alle fall. Nå er jurene helt tomme. Trolig er det rett før kalvinga, slik at de er tørre for melk. Oksene er særdeles vakre. I Norge får en jo aldri sett en okse mer. Disse er veldig flotte. Alle disse dyrene er holdt i age med ring i nesen, men samtidig ser en et gripende hengivent forhold mellom dyr og eier. Og – de er vant til å få surret nakkeåket på hodet, tett sammen med det andre dyret i tospannet. Det ser en. Mennene tar spenntak mot hodet på dyret og drar til. De legger en slags parykk med krøller på dyrets hode for å skåne det mot reipene. Det er bare ei skåk som går fra den store vogna, mellom de to dyrene og til nakkeåket. Vogna er trolig balansert slik at det ikke blir noen tyngde fra skåka under nakkeåket, men det ser ganske tøft ut. Alle vognene har bremser, slik at ikke tyngden av vogna skal renne mot punktet midt på nakkeåket. Veldig interessant. Det er bare ei budeie, ei ung ei,  som deltar i tospannkjøringen. Resten er menn.

Oppe på hver vogn er det en stor pyntegjenstand. På den fremste, et gammeldags strykejern i format ca. 4 x 3 meter. På en annen vogn er det en gigantutgave av en gammel Singer symaskin med trøpedal. På siste vogna finner vi fruktbarhetsgudinnen de fant i en guanche-utgraving – etter urinnvånerne. I hennes skjød er det satt en stor blomsteroppsats, og foran der ligger det et stort kveitebrød som er spisst i begge ender, og med et kutt fra ende til ende, slik at når det er ferdig stekt, så ser alle at dette er en skulptural utforming av inngangen til de kvinnelige fødselsveier. Og det er nettopp det man feirer idag – at en gang kom selveste Gud som Kristus ut av Marias fødselsveier – man feirer nemlig Maria av Rosenkransen idag, sier mannen jeg spør om hva Romeriaen – prosesjonen – er for. Det er for at Maria sa ja til å la Gud gå gjennom seg og inn i verden – gjennom sine fødselsveier. Så selvfølgelig, så naturlig, så enkelt, så sterkt og så vakkert. En helt fundamental og klar symbolikk som forteller det åpenbare.

Prosesjonen setter seg ikke i bevegelse helt tilfeldig – nei, presis kl.12, når Anna-katedralens klokker slår 12. Da har søndagens andre messe i katedralen pågått en halvtime, og nattverdsfeiringen begynner. Når prosesjonen er kommet på høyde med de åpne dørene i Katedralen, er det presten hever brød og vin og sier de vakre setningene: «Dette brød, en frukt av Jorden og av menneskers arbeid» – og likeledes vinen: «Denne vin, en frukt av Jorden og menneskers arbeid.» Jeg går inn gjennom en av de åpne dørene for å se hvor synkront det hele er, og jeg rekker å stå bak menigheten som på denne messen fyller kirken – og synge med på Sanctus:  Hellig, Hellig, Hellig – er Herren Sebaot. Himmlene og Jorden er fulle av din herlighet. Hosanna i det høyeste.

Ute kjører Romeriaen for fullt med alle sine strengeinstrumenter, knokkelbrett og trommer. De synger og de danser – og den gamle mannen på nærmere 90, antar jeg, han trenger ikke stokken mer, der han vrikker på stussen og fører an og vifter med stokken i lufta. Der danser de videre nedover forbi langveggen av katedralen, og etter kjører det en ambulanse, og så  kommer et syngende og dansende feiekorps som sprer sagmugg og koster opp kuskiten, og deretter kommer den kommunale spylebilen. I det hele: Oksene og kyrnes fjerne evighetsblikk og store ro, slik de har fulgt mennesket i uminnelige tider og laget melk og fløte og ost og smør og kjøtt av gras og busker! Kanskje stod de opp i 4-tiden og gikk til byen med sine eiere idag? De kommer sikkert fra oppe i liene bak Las Palmas. Jeg håper UNESCO har fredet denne kurasen også, slik de har fredet de gigantiske, kvite Montalcino-krøtterne i Toscana.

Ganske lamslått av den eruptive folkelige manifestasjon av blomsten av Marias skjød, Kristus, og markens grøde og herligheter i festen for Maria av Rosenkransen, forstår jeg at jeg har gått meg på folkedypets mysteriøse forståelse av vår eksistens som igjen avstedkommer denne voldsomme livsgleden som bryter ut og bryter ut.

Men, ungdommen var fraværende. Og det var heller ikke mange barn. De lå nok hjemme og glodde på dataskiva si, pæden, mens livet og gleden gikk hus forbi for dem. Dem blir det en lett sak for Islam å ta fra innsiden.

Las Palmas, 25.sept. – 2017

Dordi Skuggevik

 

 

 

 

Hvor ofte har jeg ikke sittet på Buss 91 Directo til Las Palmas. Skranglet på gammel buss i for stor fart på motorveien – etter at nr.91 også skulle legge inn og rekke en stopp på flyplassen. Ingen seler, ingen fjæring heller. Men ufortrødent kommer den forbi Arguineguin på sydkysten kvart på hel time, og returnerer fra Las Palmas kvart over hel time. En trofast arbeidshest.

Igår skulle det bli annerledes. Nå har Nr.91-ruten fått nye og bedre busser, og ny Aircondition setter lungebetennelse på oss alle, men igår kom ikke bussen til vanlig tid. 5-minuttene gikk, mens jeg underholdt meg med tre store jenter på min egen alder fra Nord-Italia, hvorav den ene hadde løpt imot meg for å hjelpe meg med bagasjen jeg skjøv i motbakke opp mot buss-stoppet ved Anfi del Mar. De kom seg på Maspalomas-bussen – og vinket heftig da bussen gikk. Sendte slengkyss også. Deilige italienere! Og jeg hadde nylig frisket opp min enkle italiensk gjennom en uke på Sicilia før denne reisen til Gran Canaria. Det kom godt med!

Og så ventet man igjen på Nr.91-bussen – Directo. Den kom ikke før 25 minutter over tiden, og den var mot all vanlig praksis – stappfull. En ung norsk mann tok sin norske kjæreste på fanget på klappsetet sitt på handicap-plassen, og dermed fikk jeg sitte. Jeg oppdaget først senere at de var norske. Den lette, tynne, raske sjåføren kom løpende bakover langs bussen, smatt inn bakre dør, kikket bakover på hvor fullstappet bussen var – og så sprang han frem til rattet igjen. Avgårde bar det – mens han satte på meget høy spansk musikk med tenor, kor og 1000 fioliner. Dansefoten gikk etterhvert på alle sammen, og han som stod ved bakre utgang tok det helt ut mens han danset med en eruptiv livsglede.

Det skulle stadig bli mere eruptivt i bussen. På flyplassen ble ikke bussen noe særlig tommere for folk, og nye kom på. Den lettføykne sjåføren kom springene bakover igjen, kløv opp i øvre håndtak, skuet vilt bakover, slapp ut en desperat latter og sprang igjen fram til rattet. Han hadde forlengst gitt opp prosjektet med å holde bussen i rute. Nå gjaldt det å holde bussen på veien! Avgårde bar det, musikken ble høyere og høyere og gamle damer satt og rocket til de hispane rytmer og desperate tenorale uttrykk. Det forekom meg at vi var med i en film – som vi ikke visste hvor ville ende. Vi ville kanskje ta av fra motorveien og kjøre rett ut i lufta og videre opp i det store Himmelblå, og ikke ense at døden skulle komme med knas og knus mot klippene der nede. Vi ville i alle fall dø lykkelig! De to unge norske sto av på flyplassen, for de ville ta en annen buss opp til det nye butikksenteret midtveis til Las Palmas. De takket meg i begge hender for alt de hadde fått visst om både Las Palmas og livet og historien ellers. Og jeg takket Gud for at det ennå finnes unge nordmenn som er interessert i noe annet enn seg selv! – Så ankom vi den underjordiske endestasjonen i Las Palmas. En dame – enda eldre enn meg, danset seg fram til sjåføren som nå stod og tok ut koffertene. Hun kastet seg om halsen på ham og takket ham av hjertet for en herlig busstur. Jeg takket ham i hånden – og flere falt hverandre om halsen i uventet henrykkelse, mens rytmen enda satt i kroppen på dem, og HAPPY! HAPPY! – forsvant vi alle i hver vår retning.

Ved avreisen fra Anfi Beach Club, tok kaffedamen denne dagen personlig rekord i sen kaffeservering, slik at hun fikk presisert sin betydning her i verden, så jeg styrtet meg inn på nærmeste kafé i den underjordiske busstasjonen, og mens jeg nød min café con leche, kom jammen sjåføren nynnende og steppende i springmarsj forbi caféen, kastet muntre og raske blikk hit og dit, og regnet vel med at hans sikkert nye jobb som bussjåfør hang i en tynn tråd, og dermed jazzet desperasjonen  ham opp i en kroppsrytme jeg sjelden har sett, annet enn på den tynne lille italienske skuespilleren som prøver å få det til å se morsomt ut når han som jødisk far – og de alle – blir sendt til utryddelsesleiren under siste krig. Da forstod jeg hvem som skal spille hovedrollen, sjåføren, i filmen om denne bussturen til Las Palmas. Yes!

Las Palmas, dagen derpå: 24.sept.2017

Dordi Skuggevik

Leser på Trondheimsporten at de som var med i Tysklandsbrigaden nå har fått medaljer og diplomer. Flere av dem er jo nå døde, uten å ha fått noen heder. Jeg synes de burde ha fått medalje og diplom  post mortem. Min bror, Sivert Glærum Skuggevik, sin eldste sønn, og min fetter Olav Mogstads eldste datter burde vært invitert til å motta denne heder på vegne av sine fedre. Og – det er sikkert flere fra Tysklandsbrigaden som er døde, og som burde fått hederen post mortem, selv om jeg ikke vet hvem de er. Jeg vil derfor oppfordre Olav Jostein Holten til å ta fatt i saken. Disse diplomene som blir hengende i hjemmene er en påminning til de neste generasjonene om hva som forgikk en gang.

Det var en alvorlig opplevelse for våre unge menn å komme ned til grushaugene i Tyskland, og se hvordan folk levde i kjellerhullene under bombegrusen. 536.000 sivile tyskere ble drept av de alliertes terrorbombing i siste del av krigen. Vi hører stadig om «Blitzen» i London som drepte 60.000, men det er lite informasjon om hva sivilbefolkningen i Tyskland gjennomgikk da de store gutta ville sloss. Det fikk Tyslandsbrigadistene se, og det gjorde uutslettelig inntrykk på dem. Samtidig fikk de også andre og minneverdige opplevelser fra permisjonene i Alpene og i Paris. Det ble en dannelsesreise med sterke dimensjoner for dem alle.

Gran Canaria, 19.sept. – 2017

Dordi Skuggevik

De siste årene er jeg blitt tatt ut av køen i securityen på flyplassene og må finne meg i ekstra sjekk. Det står noe på skjermen når jeg kommer, og jeg ser at betjenten liksom rykker til og sier at jeg skal tas ut av rekken og undersøkes nøyere. Til å begynne med ble det mye klapping og klyping på og i mine bilringer og min frodige kropp. Det var alltid en kvinnelig betjent, og siden jeg ikke er lesbisk, syntes jeg det var veldig kvalmende og ekkelt. Til slutt fikk jeg nok, og en dag på Gardermoen slapp jeg buksen ned og dro genseren opp – i alles påsyn, og ropte: – Det er flesk alt sammen! Etter det ble det slutt på denne plagingen av en pliktoppfyllende etnisk norsk borger.

Men, så begynte et nytt regime: Nå blir jeg undersøkt for kruttslam på fingrene. Sist i forgårs på Værnes lufthavn, Trondheim. Betjenten drar en liten strimmel over fingrene mine, setter strimmelen inn i en maskin, og så studerer vedkommende displayet. Jeg har spurt hva de gjør, og det er kruttslam de ser etter. Bare meg. I forgårs så jeg betjenten rykke til da han så navnet mitt på skjermen sin, og så var vi i gang igjen.

Jeg har sagt til betjentene – at dette gjør dere fordi jeg skriver kritiske artikler om den totalitære, imperialistiske, menneskeundertrykkende ideologien Islam, som maskerer seg som religion.

Kjære PST, det er rent ut sagt patetisk at dere plager meg med dette. Har dere virkelig ikke andre «terrorister» å gå etter? Jeg sier som Johan Galtung: – Jeg tillater meg som intellektuell å uttale meg om alle ting. I mitt tilfelle – også om Islam. Jeg er Cand. Philol. fra norsk universitet. Jeg har en stor kunnskapsbase og et rikt bakteppe for alle ting jeg uttaler meg om – også Islam. Alt dette gjør at jeg ofte uttaler om saker og ting på en måte og med et innhold som ikke samsvarer med vår tids smalsporede norske konsensus. PST mangler fasit, tenker jeg, på det jeg skriver. At dere nå har sluttet å klype meg i flesket når jeg skal ombord på et fly, setter jeg pris på. Men at dere nå tror jeg går ombord på fly med kruttslam på fingrene, det er rett og slett så inn i granskauen latterlig, at jeg frykter at jeg ler meg ihjel en dag, midt i security-løypa. Hittil har jeg bannet, men nå orker jeg bare le av dere.

Sicilia, 6.sept. – 2017

Dordi Skuggevik

(Går på kurs hos Mafiaen her. Bare vent! Bøh!)

Mange av oss så vel dokumentaren ikveld – søndag 3. sept. på NRK TV om problemer med pedofili i Den katolske kirke. Dette var visstnok en italiensk dokumentar, men det var trolig en amerikaner som var mannen som dro omkring i den katolske verden og rapporterte.

For noen år siden så jeg en statistikk i en avis, over forskjellige miljø som var blitt investigert for pedofili. Den katolske kirken lå på 5. plass. På 1. plass kom evangeliske legmannsorganisasjoner, og deretter kom pedofilt misbruk i hjemmene. Pedofiliens grimme ansikt er like grusomt uansett hvor det dukker opp selvfølgelig, men det tjener ingen å fremstille pedofili som om det bare forekommer som handlinger innen Den katolske kirke, for det forekommer dessverre alltid der hvor barn samles. De pedofile går dit barna er.

Et par feil grep jeg rapportøren i. Han sa at det var i 2002 at disse sakene kom opp i USA. Men allerede i 1996 var runden med disse sakene over i et amerikansk bispedømme hvor biskopen er en gammel venn og fjern slektning av meg. I hans bispedømme ble det i alt 30 anklager. Jeg husker ikke hvor mange som kom opp for domstolen, men jeg husker at bare én av de 30 ble dømt. Både overgriper og offer var like forferdet over det som var foregått, sa biskopen, og det hadde vært et stort arbeid å bearbeide både offer og overgripere i hans bispedømme. Grunnen til at ting hadde kunnet foregå, var at når det ble kjent, så ble alle så forskrekket at de prøvde å late som om det ikke hadde foregått. Og problemet var at kunnskapen om overgrepene var aldri kommet så langt som opp på kardinalnivå, sa han.

Rapportøren sa at biskoper ikke blir straffet for at de unnlater å gjøre noe. Det er ikke sant, for tidligere katolske biskop av Oslo, biskop emeritus Schwenzer, ble avsatt på grunn av sin  unnfallenhet i forbindelse med 2 -3 stygge saker i St.Domenikus kloster i Oslo. Prestene ble også utsatt for streng disiplinærstraff.

Dessuten ble biskop av Trondheim, Georg Müller, på grunn av selv å ha begått en pedofil handling,  tatt ut av stillingen, hentet til sitt generalhus i Roma og senere sendt til Tyskland. Han ble nektet å ha noe å gjøre med barn og unge, nektet å gå i bispeklær , og levde vel nærmest i en slags husarrest der han forrettet morgenmesse for noen gamle nonner i naboskapet. Han er nå død.

Begge disse sakene fra vårt lille land, viser at Den katolske kirke har gått inn med streng justis.

Da de amerikanske biskoper kom på sitt ad limina-besøk til Pave Johannes Paul II, etter at disse stygge sakene hadde kommet til overflaten i USA, klaget de amerikanske biskopene sin nød for Paven: – Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre? Pave Johannes Paul II sa kort og greit: «Dette er enkelt: Meld dem til politiet!» Bedre kunne det ikke sies. Og det er dessuten så opplagt. Kirken er ikke en stat i staten. Den må også underlegge seg lovene i landet.

Mange tror at sølibatet i Den katolske kirke avler pedofili. Hadde det vært så enkelt! Nei, saken er at mange pedofile søker tilflukt i sølibatet, og tror det skal løse saken for dem, men det gjør det jo ikke.

Personlig mener jeg at pedofili er en svikt i intelligensen. Intelligensen klarer ikke å styre oppførselen. Pedofile er direkte skadelige og farlige.  Kapp kuken av dem og sett dem iland på Bjørnøya uten vintertøy, til isbjørnmat. Jeg har ingen medlidenhet med dem!

Glærum 3.sept. – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Arbeiderpartiet faller til jorden av den opplagte grunn at deres prosjekt er fullført og tilendebragt. De har ingen oppgave lenger. Det som dette partiet har arbeidet for, er på plass, og det har det vært i ganske lang tid nå. Partiet prøvde å forlenge livet – ut over sin bestemmelse, ved å skaffe seg ledere fra andre samfunnslag, med høy utdannelse, som var villige til å la vervet i Ap bli livskarrièren, og ved å samle ungdom på ei øy for politisk indoktrinering ned til en altfor lav alder. Slemme motstandere av dette opplegget kaller AUF for «Unghirden» – og tar avstand fra denne ensidige indoktrineringen av så unge mennesker. I tillegg har AP inkorporert tilhengerne av Islam i sin flokk og gitt dem høye posisjoner,  noe som har fått gamle Ap-velgere til å sette hælene kraftig i bakken.

Den må være veldig blind, som ikke har oppdaget at Frp er det nye næringslivspartiet, inkorporert  arbeidsstokken i landet. Arbeidstakerne er interessert i at arbeidsgiverne får det til, ellers blir det ingen jobb å gå til. Derfor stemmer de nå Frp. Det er lettere for dem enn å gå over til Høyre som har en felles historie med Ap i «klassekampen» i fortiden.

En annen grunn som nå legger Ap i bakken er at partiet valgte disse unge velutdannede menn fra møblerte hjem på byenes vestkanter til sine nye ledere. Hverken Giske eller Støre har bakgrunnsmessig fundament for å stå opp for Ap. De har bare utstyrt seg med noen talebobler som de stadig blåser ut. Det har de nå gjort i så mange år at det rasler i det gamle løvet. Både Giske og Støre er så oppbrukte og uttørkede – og de er synlig så lei av seg selv at de burde ta sin hatt og gå. Støre burde blitt parkert som norsk ambassadør i Kuala Lumpur eller et lignende sted – forlengst!  Ap er i deres tid blitt en dau hest som nekter å legge seg ned. Det hjelper ikke om de pynter seg med kvinnelig muslimsk nestleder som prøver å ligne på Munch’s Madonna. Det hjelper ikke om Giske avler barn med en muslimsk kvinne. Det er helt fånyttes. Hesten bør legge seg ned.

Venstre og Kristelig Folkeparti bør også legge seg ned. De har vært daue hester i lang tid. Bedehusene i Norge er solgt. Krf. bør innse at bedehusenes parti har overlevd seg selv, og at de kristne i Norge stemmer Frp nå. Og gamle Bondeviken bør gå et kurs for gamle politiske kårkailler og lære seg å holde kjeft! Venstre er også ei kulturell og politisk attgløyme, med et siste ekko i bladet Dag & Tid. Dekk!

Det fremtidige politiske landskapet i Norge avtegner seg nå veldig klart: Høyre og Frp tar ansvar med næringsliv og utbygging av infrastrukturen i Norge – som lenge har vært kraftig forsømt.  De vil måtte gjøre dette nødvendige arbeidet for landet i opposisjon til Kommunismen, som igjen reiser på hodet (Moksnes & co) og De gale grønne. Her vil kampen om Norges fremtid stå fremover. Ap, Venstre og Krf. må erkjenne at de er daue hester – og legge seg ned! Deres tid er over. Kraftig over! Dekk!

Og Islam? Islams drabanter må finne andre hester å ri, eller vende tilbake til sitt Islamistan!

Glærum 2.sept. – 2017

Dordi Skuggevik