Hvor ofte har jeg ikke sittet på Buss 91 Directo til Las Palmas. Skranglet på gammel buss i for stor fart på motorveien – etter at nr.91 også skulle legge inn og rekke en stopp på flyplassen. Ingen seler, ingen fjæring heller. Men ufortrødent kommer den forbi Arguineguin på sydkysten kvart på hel time, og returnerer fra Las Palmas kvart over hel time. En trofast arbeidshest.
Igår skulle det bli annerledes. Nå har Nr.91-ruten fått nye og bedre busser, og ny Aircondition setter lungebetennelse på oss alle, men igår kom ikke bussen til vanlig tid. 5-minuttene gikk, mens jeg underholdt meg med tre store jenter på min egen alder fra Nord-Italia, hvorav den ene hadde løpt imot meg for å hjelpe meg med bagasjen jeg skjøv i motbakke opp mot buss-stoppet ved Anfi del Mar. De kom seg på Maspalomas-bussen – og vinket heftig da bussen gikk. Sendte slengkyss også. Deilige italienere! Og jeg hadde nylig frisket opp min enkle italiensk gjennom en uke på Sicilia før denne reisen til Gran Canaria. Det kom godt med!
Og så ventet man igjen på Nr.91-bussen – Directo. Den kom ikke før 25 minutter over tiden, og den var mot all vanlig praksis – stappfull. En ung norsk mann tok sin norske kjæreste på fanget på klappsetet sitt på handicap-plassen, og dermed fikk jeg sitte. Jeg oppdaget først senere at de var norske. Den lette, tynne, raske sjåføren kom løpende bakover langs bussen, smatt inn bakre dør, kikket bakover på hvor fullstappet bussen var – og så sprang han frem til rattet igjen. Avgårde bar det – mens han satte på meget høy spansk musikk med tenor, kor og 1000 fioliner. Dansefoten gikk etterhvert på alle sammen, og han som stod ved bakre utgang tok det helt ut mens han danset med en eruptiv livsglede.
Det skulle stadig bli mere eruptivt i bussen. På flyplassen ble ikke bussen noe særlig tommere for folk, og nye kom på. Den lettføykne sjåføren kom springene bakover igjen, kløv opp i øvre håndtak, skuet vilt bakover, slapp ut en desperat latter og sprang igjen fram til rattet. Han hadde forlengst gitt opp prosjektet med å holde bussen i rute. Nå gjaldt det å holde bussen på veien! Avgårde bar det, musikken ble høyere og høyere og gamle damer satt og rocket til de hispane rytmer og desperate tenorale uttrykk. Det forekom meg at vi var med i en film – som vi ikke visste hvor ville ende. Vi ville kanskje ta av fra motorveien og kjøre rett ut i lufta og videre opp i det store Himmelblå, og ikke ense at døden skulle komme med knas og knus mot klippene der nede. Vi ville i alle fall dø lykkelig! De to unge norske sto av på flyplassen, for de ville ta en annen buss opp til det nye butikksenteret midtveis til Las Palmas. De takket meg i begge hender for alt de hadde fått visst om både Las Palmas og livet og historien ellers. Og jeg takket Gud for at det ennå finnes unge nordmenn som er interessert i noe annet enn seg selv! – Så ankom vi den underjordiske endestasjonen i Las Palmas. En dame – enda eldre enn meg, danset seg fram til sjåføren som nå stod og tok ut koffertene. Hun kastet seg om halsen på ham og takket ham av hjertet for en herlig busstur. Jeg takket ham i hånden – og flere falt hverandre om halsen i uventet henrykkelse, mens rytmen enda satt i kroppen på dem, og HAPPY! HAPPY! – forsvant vi alle i hver vår retning.
Ved avreisen fra Anfi Beach Club, tok kaffedamen denne dagen personlig rekord i sen kaffeservering, slik at hun fikk presisert sin betydning her i verden, så jeg styrtet meg inn på nærmeste kafé i den underjordiske busstasjonen, og mens jeg nød min café con leche, kom jammen sjåføren nynnende og steppende i springmarsj forbi caféen, kastet muntre og raske blikk hit og dit, og regnet vel med at hans sikkert nye jobb som bussjåfør hang i en tynn tråd, og dermed jazzet desperasjonen ham opp i en kroppsrytme jeg sjelden har sett, annet enn på den tynne lille italienske skuespilleren som prøver å få det til å se morsomt ut når han som jødisk far – og de alle – blir sendt til utryddelsesleiren under siste krig. Da forstod jeg hvem som skal spille hovedrollen, sjåføren, i filmen om denne bussturen til Las Palmas. Yes!
Las Palmas, dagen derpå: 24.sept.2017
Dordi Skuggevik
