De unge Høyre-mennene Tonning Riise og Frølich på Stortinget er ute og skal vise sin avsmak på Hege Storhaug og Human Rights Service i Aftenposten idag, 12.oktober, og innrullerer dermed seg selv i rekkene av struts som strever med å finne nok sand å stikke hodet ned i. (Det er blitt så mange strutser at det er oppstått mangel på sand å stikke hodet ned i.)
Årsaken til kritikken av Hege Storhaug og HRS for tiden, er at folk blander sammen journalisten og innholdet journalisten graver opp og videreformidler. De skyter budbringeren. De skyter pianisten. De skyter varsleren. Det er dessverre svært vanlig.
Jeg har lenge hatt Storhaugs bok «Islam, den 11. landeplage» liggende i lesekø hos meg. Jeg var fra før av grundig opplest på Islam, da jeg tok fatt på Storhaug. Uten å skulle begå noen bokomtale, kan jeg si at Storhaug viste seg å være en storartet journalist som formidler stor og viktig kunnskap og sentrale fakta om vår tids farligste utvikling: at Vesten overtas innenfra av den statiske, totalitære, imperialistiske og menneskefiendtlige politiske ideologien – Islam, som maskerer seg som religion. Etter å ha lest Storhaugs bok, ble jeg ganske alvorlig, for jeg visste ikke at Islam har rykket så langt frem i sitt prosjekt i vår del av verden, enda jeg har ansett meg for å være svært oppdatert på Islams fremgang. Sakens innhold er svært ubehagelig, men vi må takke varsleren Storhaug, og ikke skyte henne. Saken med gatefotografering synes jeg er helt OK. Et foto forteller langt mer enn ord, og det er primært fotojournalistene vi kan takke for mye av den historiske dokumentasjonen vi har som er av verdi for ettertiden.
Glærum, 12.10.-2017
Dordi Skuggevik
Lektor. Cand. Philol
med hovedfag i fransk litteratur og teater.
