Måned: november 2017

Dette essayet vart skreve på oppfordring frå Nordmøre Mållag, for å bli trykt i deira årsskrift «Du mitt Nordmøre» 2017. Sidan det ikkje skulle vera honorar, sette eg to krav: Eg ville ikkje ha noko retting av  nynorsken min, som ligg tett inntil min  gamle østnorske dialekt – som gir gjennomslag i skriftspråket mitt, av og til også med kasusbruken i talemålet mitt, og eg ville ha rett til å publisere artikkelen på bloggen min når «Du mitt Nordmøre» vart lagt på disken før jul. No ligg «Du mitt Nordmøre» på disken, og innlegget fikk den æra å åpne ballet: den står først – på ei høgreside, med det vakre diktet «Hylling til Nordmøre» av Hans Hyldbakk på venstresida. «Løp og kjøp!» 

«Reformasjonen var en kulturkatastrofe på linje med Svartedauen!» Hørte eg rett? Guttorm Hansen, president i Nordisk råd si røst kjem gjennom telefonen klart og greit og utan atthald. Det er i Olsòk-tida i 1987. Eg sit på kontoret til prof. Ola Kai Ledang på Dragvoll. Kontoret er stilt til min disposisjon som organisator av første kurset i gregoriansk song etter – ja, nettopp: Reformasjonen. Eg held på å dette ned frå kontorstolen til Ledang. Hørte eg rett? Det gjorde eg. Eg hadde ringt Guttorm Hansen oppe i Namdalen der han var heime på sommarferie, ringt han avdi han var president for Nordisk råd, for eg ville introdusere ein idé om at det burde kome eit «Nordisk institutt for gregoriansk song». Eit institutt for forskning, praksis og formidling av denne kyrkjemusikken – som også var kyrkjemusikken i Norge, gjennom  8-900 år, ein song som enno har gjennomslag og ekko i den norske høgmessa sin liturgi, og som vart kalla «økumenikkens sakrament» av Rory Mulligan, da han som katolsk sokneprest i Stavanger var invitert av biskop Bue til å halde preika på jubileumsgudstenesta i Stavanger domkyrkje i 1995, og der det gregorianske kurskoret song gregoriansk messe innbaka i den lutherske høgmessa ved dette høvet. Alle vi som var med, kjende ein «forsoningens vind» etter Reformasjonens skisma. Eg kom sist inn i korprosesjonen, men sidan dei siste skal bli dei første, vart eg ståande fremst mot kyrkjelyden, slik at da biskop Bue kom inn, strauk bispekappa over korkappa mi og han vart ståande attmed meg. Da vi stemde opp Olavssekvensen – Lux Illuxit – Ljoset over landet dagna, da dro bispen inn eit djupt andredrag som eg aldri gløymer.

Han som fekk meg igang med gregorianikken, kom til Surnadal i høve Lindeman-jubileet i 1983: Asbjørn Hernes, prest, musikolog, trønder, tidlegare prest i Stangvik og Ole Andreas Lindeman sin biograf. «Luther gjorde revolusjon,» sa han. Men så la han til: «Men, Den katolske kyrkja fortsette sin evolusjon, og idag må eg faktisk seie at Den katolske kyrkja ligg ei halv hestlengd framføre lutheranarane.»

Båe desse sitata knytte til «Reformasjonen med stor R» – har lege høgt oppe i medvetet mitt sidan desse karane uttala seg med så uventa og mesta ulovlege utsegner. Dette er tunge ord frå to tungvektarar. Dei banna verkeleg i kyrkja med det dei sa. Men, dei frigjorde meg til å tenkje fritt omkring dei fastlåste fakta ein har fått banka inn i hausen opp gjennom skulegonga og kyrkjegonga når det gjeld Luther og hans livsverk.

Seinare fekk vi sonen til Asbjørn Hernes som minister i utdanning, kyrke og helsestell: Gudmund Hernes. Han sa fleire gonger i media at Middelalderen hadde vore ei stor opplysningstid. Han banna da verkeleg i kyrkja. Da fekk eg det store moralske motet til å seie og å skrive at «Middelalderens mørke oppstod etter Reformasjonen». Eg har til og med sagt og skreve at danskekongens reformasjon i Norge var ingen reformasjon – det var ei politisk valdtekt av landet.

I min barndom fekk eg oppleve tri gonger å gå på kino. Eg fekk sjå ein film om Hans Nilsen Hauge, ein film om Martin Luther og ein film om Donald Duck. Alle dei tri gongene sette Surnadal billag opp buss for oss på nordsida av fjorden og bort på Surn’dalsøra, for det var om å gjere å gje oss alle høve til å sjå desse filmane. Eg kjem ihau Hans Nilsen Hauge da han stod ved sida av hesten og hadde si openberring av Gud. Eg kjem ihau Donald Duck innfrosen i ei stor isblokk. Og eg kjem ihau Martin Luther på Wartburg. Det var nifse greier der alt gjekk føre seg i dramatisk svart/kvitt, og der blekkhuset susa avgarde da han kasta det etter djevelen. Inntrykk gjorde det også da han slo opp tesane sine på slottsdøra i Wittenberg. Hammarslaga gav atterljod i heile den mørklagde kinosalen. Elles var det mykje «mørkets gjerninger» å oppleve for eit barn i denne filmen, for alt var så mørkt overalt på Wartburg. Når eg seinere song «Vår Gud han er så fast en borg» i kyrkja, med klassen min og i andre høve, så vart alltid Gud og denne borga både svart, nifs, stor og ofseleg på eit vis. Luther vart noko «fryktinngydende». På skåpen uti kammerset der Dråka-Dordi, gammeltante mi i Oppigard Glærum, heldt til, der hang det eit foto av eit maleri av Luther. Måla av Holbein kanskje? Luther såg skikkeleg sløg og skummel ut, samtidig med at han likna på Tante Åshild uti Utigard, merkeleg nok. Likevel lika eg ikke aulaget til denne Luther, sjøl om han likna litt på tante Åshild, og sjøl om far hevda at vi stamma frå Luther, gjennom mi farmor. Dette siste har eg no vore litt kry av, når sant skal seiast. Især når eg har slege til litt hardt i diskusjonar og i avisspaltene. «Tesene på døra» – veit du! Bang-Bang! I 1517, og som vi no minnest på ymse vis etter desse 500 åra. Da eg omsider kom meg til Berlin, kom eg òg til Berliner Dom. Domkyrkja. Der katolske kyrkjer har sine helgenstatuer, der stod dei store reformatorarane frå 1500-talet: Luther, Melangton (han var òg med i filmen i Trudvang) og Zwingli. Dei var høge og bratte i lange kapper og verka iskalde og utilnærmelege. Straff! Skuld! Dårleg samvit! Evig pine! Pass deg! – Satan kjem og tek deg. Bøh! – Eg var i mellomtida vorten katolikk. Protestantismen sin iskulde slo imot meg i dette kyrkjerommet. Her var det ikkje mykje Guds miskunn og Jesu kjærleik. Her var Gud skapt i prøysarane sitt bilete. Eg skutta meg og gjekk ut, men uhyggen sit i meg enda. Eg kjem aldri meir til å gå inn i Berliner Dom.

Når eg sit i Tingvoll-kyrkja, så kan eg ikkje forstå at Middelalderen kan ha vore så fælsleg at Luther og danskekongen trong gå så hardt tilverks. Sjølve 1100-talls-arkitekturen og måten lyset fell inn i kyrkjeromet på, løfter både ånd og lekam opp. Den amerikanske katolske biskopen med mor fødd Glerum – sa med ein liten lått da eg viste han Tingvoll-kyrkja: «Her er ein ikkje redd for helgenbilete!» Vi har heldigvis bevart mange fine middelalderskulpturar i Norge, for i Norge var ikkje Den katolske kyrkja i noko krise på 1500-talet, og når danskekongens menn kom for å renske ut kyrkjekunsten, så fekk ikkje dei som vart sett til å brenne opp kyrkjekunsten seg til å brenne han. Maria-ene og apostlane og andre helgenar vart gøymde i stall og låve og på mørkeloft.  I fleire hundre år. Da dei kom fram att etter at det kyrkjelege klimaet vart mildare, så hadde vi i Norge mykje fin førreformatorisk kyrkjekunst. Og når vi fikk fjerna all kalkmålinga over middelalderkunsten i veggmåleria, så kom det fram ei gløymd verd som kobla oss til våre kyrkjehistoriske røter. Takk vere dei som ikkje fekk seg til å øydelegge den gamle kyrkjekunsten som hadde vore folket sin billedbibel og folket sine kontemplasjonsobjekt, så har vi framleis også den fine altertavla i den vesle middelalderkyrkja på Grip. Den var godt gøymd i eit båtnaust på Grip til langt opp mot vår tid. Folket på Grip har i ettertid nekta å gje den frå seg til museet i Oslo, slik at ho no står der ho var meint å stå da ho vart gjeven av den hollandske prinsessa som takk for at sjøfolka på Norskekysten redda ho og følgjet hennar frå havsnaud på 1400-talet.

«The big bang» kalla eg renessansen, når eg tok den opp som større prosjekt i mine skuleklassar. Renessansen var tida rundt  år 1500 da alt hende på ein gong: Jorda vart rund, verdensrommet vart oppdaga, dei store ukjende kontinenta vart oppdaga, perspektivet kom inn i maleriet, ein skar opp døde menneske og studerte dei innvendig og anatomi vart ein eigen disiplin, boktrykkarkunsten vart oppfunnen, ein gjenoppdaga dei gamle grekarar da Konstantinopel fall i 1453, musikken vart fleirstemt, den vestromerske kyrkja sprakk, og Luther si avbrekte kyrkjegrein fortsette å dele seg opp i stadig nye greiner oppover hundreåra – avdi kvar og ein no kunne lese bibelen som dei ville, og Luther hadde sagt: Sola Scriptura! «The big bang». Heksebåla brann i dei nye protestantiske landa, kjettarbåla brann hos katolikkane. Men, brann – det gjorde det. Dei 800 heksene vi har namn og adresse på i Norge, vart brende etter reformasjonen. Det stod svart på kvitt i den nye historieboka for skulen som eg fikk for å bruke ein av dei siste vintrane eg var lærar. Ny kunnskap! No var Gudmund Hernes vorten undervisningminister og kyrkeminister, og han var ein svoren tilhengar av rein kunnskap! – Kunnskap er morosamt! sa Hernes. Ja, da brende vi vel heksene etter Reformasjonen.

Klostra vart også brende eller revne ned eller gjort om for anna bruk. Klostra hadde vore skular, landbruksskular, hagebrukskular, meieri, ysteri, bryggeri, universitet, musikkonservatorium, kunstakademi, presteseminar, sjukehus, fattighus, barneheimar, apotek, bibliotek – og no måtte alt dette erstattast med ein heil serie nye institusjonar. Det var ikkje så fort gjort. Her er det nok Guttorm Hansen har gjort seg sine tankar om at Reformasjonen var ei kulturkatastrofe på linje med Svartedauen. Den norske intelligensiaen vart utrydda saman med det gamalnorske skriftspråket av Svartedauen. No vart den norske intelligensiaen på ny utrydda – av danskekongen, for det var danskekongen som innførde Reformasjonen, det var ikkje Luther. I land etter land såg den verdslege makta sitt snitt til å undertvinge kyrkja og overta herredømmet på alle vis, og Edvard Hoem legg ikkje fingrane imellom på det punktet når han let danskekongen si røyst komme ut av nattemørket på Steinvikholm og operaen «Olav Engelbrektson» sluttar med tordenrøysta som proklamerer at Norge sitt sjølstende no er slutt, og Norge, i og med innføringa av Reformasjonen med vedtaket i oktober 1536, blir redusert til ein dansk provins på linje med Skjelland og Fyn etc.  – Eg såg i Tidens Krav tidleg denne sommaren at Edvard Hoem har gløymd sin kraftsats i «Olav Engelbrektson» og stod på talarstolen i Kvernes kyrkje og prisa Reformasjonen, og ville ha meir av same sorten. Eg pussa brillene og las ein gong til!

Det vart «med døden forbundet» å vere katolikk i Norge. Haua vart kappa fort vekk, enda i Norge var ikkje den katolske kyrkja korrumpert på noko vis, kyrkja her var i god stand og folk var trugne og fromme og gav ikkje opp før hauet vart kappa. Sjøl om dødsdomane vart sjeldnare etterkvart, så var det regelrett forbode å vere katolikk heilt til i 1843, da Norge fikk ei fransk dronning som nekta å konvertere, og ho måtte få ei katolsk kyrkje ho kunne bruke når ho var på besøk i Oslo: St.Olav.  – Men Jesuittane fekk ikkje adgang til landet før i 1950-åra. Kusina til varordførar i Surnadal, Helge Røv, fekk ikkje kome inn i landet fordi ho gjekk på ein skule i Seattle som var dreve av undervisningsordenen Jesuittane. Men her måtte det norske postreformatoriske byråkratiet gje seg. Ho kom seg – med mor si, til Surnadal på besøk. Kort tid etter vart «Jesuitter-paragrafen» oppheva, omtrent 100 år etter at vi kvitta oss med «Jøde-paragrafen».

Heitast gjekk det for seg på Island. Biskop Jon Arason på Hòlar var den biskopen i Europa der Reformasjonen fòr fram, som klarte å stå imot lengst – heilt til danskane halshogg han i 1550. Han bygde første trykkeriet på Island i 1530-åra. På Island slo aldri sølibatet igjennom, for folk var for avhengige av slekta for å overleva i det snaue og vindblesne landet. Jon Arason hadde fleire søner som var prestar. Danskekongens menn halshogg først sønene framfor augene til faren, før dei kappa hauet av han. Dette skjedde på Skàlholt, det søndre bispesetet på Island. I år 1000 vedtok islendingane einstemmig å la seg døype, fordi blodhemnen tærde så sterkt på folketalet, og Lagnaden styrte livet og tok frå dei deira frie vilje – som Kristendommen let dei behalde. Men, vatnet på Thingvellir var for kaldt til at dei ville døype seg der, så heile det islandske folket gjekk i flokk og følgje til Skàlholtvatnet og døypte seg der. Der vaska no islendingane liket av sin gamle biskop Jon Arason etter halshogginga, og så bar dei han heim til Hòlar. Da likfølgjet kom så langt at dei såg kyrkja på Hòlar, byrja kyrkjeklokkene å ringje heilt av seg sjøl, seiest det. («Myten inneholder alltid en sannhet,» seier pater Olav Müller.) Da den unge franske presten som stod og fortalde meg dette, ved minnesteinen på staden der Jon Arason miste hauet for den danske øksa i 1550 – kom til dette punktet i soga, da gret vi båe to, både den unge presten frå Frankrike og den store bondejenta frå Nordmøre.

På veg heimatt til Hafnarfjørdur og Josefsøstrene i klosteret der (1996), køyrde vi forbi huset til den islandske nasjonalforfattaren Haldor Laxnes. Ikkje så lenge etterpå vart han gravlagt frå Kyrkja Krist Konungs i Reykjavik – den katolske domkyrkja på Island.

«Den katolske oppfatningen av verden og menneskets eksistens har overvintret i Bondekulturen,» sa pater Olav Müller, i mange år katolsk prest i Kristiansund. Hos Laxnes braut dette fram i dagen.

I Norge var det heller ikkje greit. Fekk danskane ferten av ei katolsk messe, da vart det farleg. Mange av dei katolske prestane hadde konvertert til lutherdommen for å kunne få bli hos sine soknebarn. Dei heldt den offentlege nye gudstenesta etter kongeleg forordna dansk oppskrift, men så foregikk det hemmelege katolske messer på loft og i kjellar, i rom med kamuflerte inngangar – og ute i skog og på fjell. Vart dei oppdaga, så vart dei fort og skart eit hovud kortare. Eller – brende som «hekser».

Mannen som stod imot Reformasjonen i Norge på det hardaste, var Laurentius Nicolai Norvegus – «Klosterlasse – Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen». Vår store intellektuelle forfattar Oskar Garstein si siste bok har denne tittelen. Han døydde før ho var heilt fullførd, men Lars Roar Langslet fullførde arbeidet, og boka vart utgjeve av Thorleif Dahls Kulturbibliotek der redaktøren var Asbjørn Aarnes frå Vågbø i Tingvoll.

Oskar Garstein ringde meg da eg hadde vore i Litauen med Henning Sommerro og Choeur Grégorien de Paris rett før kommunismen fall i 1989, og spurde om eg kunne hjelpe han med eit bilde av universitetskyrkja i Vilnius der Lauritz Nielsson – Klosterlasse, vart gravlagt i 1622. Universitetet vart dreve av utdanningsordenen Jeuitterordenen, som Klosterlasse tilhøyrde. Litauen var det landet i Sovetunionen som hadde tilknytning til ein internasjonal institusjon – nemleg Den katolske kyrkja og Vatikanet, så dei vart spesielt godt medfølgde av Moskva. Berre det å få tak i dette fotoet var vanskeleg. Året etter kom ungdomskoret frå Vilniuskatedralen til Paris, etter store vanskar med Sovjetmakta ved utreisa – og da hadde den gamle Sibir-fangen Eimutis biletet med i lommeboka. Nokre år etter var Norges konge Harald V på offisielt besøk i Litauen, og han avduka da minneplata for Klosterlasse i Universitetskyrkja i Vilnius. Norske media skjøna ikkje heilt den sterke samanhangen, men det trur eg Kongen gjorde. Norges konge gav eit handslag til «Stormfuglen» og på ein måte batt han historia tilbake til der splittinga var oppstått.

I mellomtida hadde også katolikkane i Norge fått lov til å komme inn i si gamle domkyrkje og love Gud på Olavsdagen. Det måtte ein Pave til for at det skulle gå i orden: Sankt Johannes Paul II, som rett etterpå skulle rive ned «Jarnteppet». I tida mellom desse pavelege hendingane fekk Henning Sommerro og Choeur Grégorien de Paris framføre kyrkjemusikk i verdslege konsertsalar i Sovjetsamveldet – for første gong etter revolusjonen, noko som bidro til Jarnteppet sitt fall, vart det sagt i Frankrike sommaren 2015.

Paven fekk ikkje feire si messe med sine i Nidarosdomen, men måtte gjere det i gymsalen på NTH, der eg stod ved sida av alteret – i det liturgiske koret som var organisert for dette høvet. Reformasjonen satt så hardt i fleire av dei norske bispane enno i juni 1989, at dei ville ikkje møte opp for å be saman med Paven og katolikkane i Nidarosdomen, men det gjorde Biskop Bremer og ein del andre. Biskop Bremer med si fru satt også på første benk på den pontifikale messa med Paven i gymsalen på NTH. «Biskop Bremer er en hellig mann,» sa  pater Olav Müller til det. Biskop Bremer lo da eg seinare sa det til han. «Det var jo ikke særlig luthersk da,» lo han.

Dei som boykotta bønnemøtet med Paven i Nidarosdomen, skamma seg slik i ettertid, at året etter fekk katolikkane feire si Olavsmesse i Nidarosdomen for første gong etter Reformasjonen, men kl. 08, før byen vakna. Etter nokre år, vart tidspunktet meir humant. Vi får no komme inn utpå ettermiddagen, så alle vi som bor langt unna slepp å legge oss på hjul midt på natta for å komme fram. Katolikkane fikk også låne kyrkjer av Statskyrkja etterkvart. Slik fikk mannen min og eg gifta oss katolsk i kyrkja der eg vart døypt som protestant – i Øye kyrkje. Og da Paris-koret ville dra opp fjordane til Nidaros, etter førpremièren på Olavsoratoriet i Stavanger i 2014, fekk dei synge si gregorianske messe i Kapittelhuset i Nidarosdomen med sin medbrakte prest frå Normandie, før dei gikk inn i hovedskipet og song i festmessa den dagen, saman med Nidaros domkor – og etterpå fikk storservering med trøndersk mat i Kongsgården, servert av Domkoret og Schola Sanctae Sunnivae – eit skikkeleg bevis på at vår fellesarv – gregorianikken er «økumenikkens sakrament»! Hovedorganisten frå Sacré Coeur kvitterte med ein liten konsert på det nyrestaurerte Steinmeyer-orgelet, og viste korleis organistane i Frankrike improviserte på 1700-talet, på1800-talet og idag!

Men: På Molde var ikkje gregorianikken noko «økumenikkens sakrament». På veg opp fjordane med kor og organist frå Paris oppdaga eg at på Molde er ikkje tilnærminga etter Reformasjonen kome særleg langt. Der lukta det både middelalder og katolikk av gregorianikken, forstod eg etterkvart, og noko tilnærming etter 500 års skisma låg slett ikkje i lufta. Den planlagte konserten, som skulle bere mykje av utgifta med parisarar på pilgrimsveg til Nidaros, var simpelthen boykotta utan at eg som organisator hadde fått beskjed. Tre gonger oppover Vestlandet benda eg kyrkjedøra oppatt i Molde domkyrkje – via telefon. Til slutt skulle vi få kyrkja opplest av kyrkjetenar, og så greie oss sjøl. Ingen moldensar kom, ingen frå bispekontoret, ingen frå domkapitlet, ingen frå domkoret eller andre kor – og domorganisten reiste bort. Publikum bestod av tre tilreisande kristiansundarar, eit ektepar frå Kenya, eit ektepar frå Kosovo, ein prest frå Moldova og nokre nonner frå Philippinene. Det kom ein ung mann litt ut i konserten, som slapp å betale billett. Det var kanskje moldensaren. Denne dagen hadde parisarane stått opp til frokost på Hotel Alexandra i Loen, etter middagsbuffeten der kvelden før….og dei hadde stått på Dalsnibba, stått på balkongen over Geirangerfjorden – der johannittermunken Uribe frå Columbia slo ut med armane og ropte: «Og han slo på klippen så det rene vann sprang frem – MEN HER SPRINGER DET RENE VANN UT AV ALLE KLIPPER!» Så vart dei kjørt ned Trollstigvegen medan dei kvein av nær-døden-opplevinga – og om kvelden gav koret og organisten sin største konsert nokon gong de 30 åra eg har kjent dei, og vi som hadde den lukka å vere tilstades, gløymer det aldri.

Reiseorganisatoren hadde forberedt følgjet på Hustadvika, men Vårherre (og Sankt Olav!) ordna det slik at på Hustadvika denne natta – der var det ikkje havdønning, havet heldt pusten – og var heilt utan sitt vante andedrag. Flatt hav, så litauaren som var tiltenkt som professor i gregorianikk i Trondheim, kunne spele ragtime og jazze på flygelet i Hurtigruta sin bar – heilt til vi gikk ut på dekk og skoda Kristiansund før vi la oss.

Reformasjonen har hengt i til no. Kong Harald i Vilnius og Biskop Bremer i Nidarosdomen har båe to slutta ringen og sett foten ned: Nok er nok!

Utanfor St.Olav katolske kyrkje i Trondheim, stod eg yst i rada og lengst frå døra da pave Johannes Paul II steig ut av  bilen, men han kom rett bort til Nordmørsbunaden og ville handhelse, og så kom det ei bjørk imellom hendene. Vi prøvde igjen: ny pyntebjørk imellom. Det begynte å glitre i augene til Wojtyla, og der! – fekk vi hendene ihop, men handa mi var så kald av tynn bunadsskjorte og kald vind at han skvatt – og han hugsa plutseleg på at stoppeklokka gjekk hos sekretærane.

Siste gong eg såg Pave Johanns Paul II var på paveaudiensen i Roma i 2002, der Nidaros domkor hadde fått plass før dei skulle synge messe i Peterskyrkja. Han var da så tyngd av sin Parkinson at han satt krumbøygd og hengde med hauet heile tida. Da vi vart presentert, skulle vi sprette opp og synge Bruremarsj frå Øre. Vi så gjorde. Da løfta han kroppen og snudde hauet og såg på oss heile tida medan vi song. Så seig han saman att. Det var nok den gamle folkedansaren i han som vart vekt, og gav han ei lita glede.

Det er litt rart av og til når eg tenkjer på at eg har teke ein helgen i handa. Og kvifor vart han helgen? Det vart han ikkje berre avdi han lukkast i å rive maska av den menneskefiendtlege ideologien i det kommunistiske Aust-Europa, men også fordi han makta å opne for vegen mot eit endeleg punktum for Reformasjonen. Med sine reiser og vitjingar – til og med i Islams Gudshus, opna han for dialog i staden for konfrontasjon. Det har deretter vore fleire milepelar på vegen mot det å finne kvarandre att, 500 år etter Luther sitt opprør og revolusjon, og den verdslege makta sin intervensjon i kyrkja. I 1999 vart det store skrivet «Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren» underskreve av Det lutherske verdensforbund og Den katolske kyrkja. Det var ein viktig etappe. I 2015 publiserte ein luthersk-katolsk arbeidsgruppe dokumentet «Fra konflikt til fellesskap», retningsliner for økumenisk samarbeid. Hittil siste etappe i dette arbeidet var åpninga av Reformasjonsjubileet som vart lagt til Lund domkyrkje i Sverige. Der vart ein felles uttale underskreven av presidenten i Det lutherske verdensforbund – palestinaren Munib Younan, luthersk biskop av Jerusalem, og Pave Frans. Verten for storhendet, karmelittermunken – Stockholms katolske biskop, Anders Arborelius, blir idag, i skrivande stund, 28.juni 2017, kreert til kardinal i Roma, den første kardinal frå Norden nokon gong. Så frå og med idag har vi i Norden ein talsmann i Vatikanet! Imorgon – på Peter og Paulus-dagen, feirar han si første messe som kardinal saman med Paven på Petersplassen.

Det åpne såret er framleis at det ikkje er felles nattverd mellom protestantar og katolikkar.  Det kjem smertefullt fram i dagen kvar gong partane møtest i ei økumenisk gudsteneste. Den må haldast utan nattverd, så splittinga ikkje skal vera for åpenberr og strevsam. Det blir eit samvær, inga messe. Etter mi meining ligg forskjellen mest på det semantiske planet. Eg er konfirmert to gonger – som protestant i 1959, og som katolikk i 1984. Som protestant fikk eg aldri forklart meg noko som helst om nattverden. Eg deltok heller aldri i nattverden medan eg var protestant. Under konversjonsundervisninga brukte pater Olav Müller 4 laurdagar på å forklare meg nattverden, og til slutt sa han: «Forstår du det itj no, så kainn du la’vær!» – «Ja, no forstår eg det,» sa eg. Så langt som ein kan forstå. Og nattverden er blitt eit sterkt organisk behov. Ein einaste gong har eg hørt ein protestantisk prest forklare nattverden – frå prekestolen på ein konfirmasjonsdag. Eg sa til han etterpå: «Du forklarte den katolske nattverden.» Ja, for det var da det Jesus sa: – Dette er min lekam. Han sa ikkje – Dette er eit teikn på min lekam… Slik burde vegen til felles nattverd vere kort. Og plutseleg kan jo lutheranarane sjå snarvegen. Den er så åpenberr. – Men inntil vidare vert hostien til kjeks igjen når den lutherske presten tømmer resten av alterbrøda i kjeksboksen igjen, som Pater Olav sa ein gong – medan den katolske presten legg Herrens lekam inn i tabernaklet der Herren er tilstades når det lyser ei raud lampe ved denne altarskåpen i den katolske kyrkja. Det er Herrens store og enkle pedagogikk!

Det er no opp til oss alle å gå resten av vegen fram mot fellesskap etter 500 års skisma, slik at vi ein gong kan leve saman utan heile tida å handle mot Gud, som vil vi skal vere eitt, sjøl om våre vegar til Gud ikkje er dei same. Pave Benedict vart for nokre år sidan spurt: – Kor mange vegar er det til Gud? – Så mange vegar som det er menneske på jorda, svara den vise Benedict XVI.

God jul 2017!

Dordi Skuggevik

 

«Recoveryorientert» = attføringsorientert, men på forsiden i «Driva» har «Den engelske syke» (knoting av engelsk i norsk talestrøm) – slått til. Ja, til og med på forsiden. Denne «engelske syke» tar for tiden helt overhånd i norsk talestrøm og i norske skrevne tekster. Folk putter engelske ord inn her og der uten å gidde å tenke seg om – om det finnes et norsk ord. Av europeiske språk er det tysk som i størst grad holder på å ødelegges med dette. Fransk har holdt skansen lenge, men legger seg nå ganske flat for engelsk. Spansk og italiensk holder sin sti ren –  inntil videre.

De som har vært best i klassen på holde språket sitt rent for fremmedelementer, har vært islendingene, men den siste islandske TV-serien viser at islendingene nå har gjort knefall for anglisismene i språket sitt.

De som kan minst og dårligst engelsk, er de verste til å krydre språket sitt med anglisismer. Så kommer de som har studert – med mye engelsk faglitteratur som må leses, og som nå må skrive sine større akademiske skriftlige arbeider på engelsk. Da jeg selv kom tilbake etter å ha gjort intervjuer i 300 amerikanske hjem over 7 måneder, hadde jeg utviklet et pidgin-norsk sammen med sønnen min på 14 år. I lange timer i bil på lange veier i USA begynte vi å krydre vår norske dialekt med amerikanske ord og uttrykk, og hadde moro med det. Hjemme oppdaget jeg plutselig at jeg gikk omkring og snakket dette pidgin-norske språket til folk rundt meg, og fikk stoppet meg seg selv på dette.

«Driva» har fremdeles mange eldre lesere som aldri hadde engelsk på skolen. «Driva» bør derfor greie å finne det norske ordet attføring og bruke det – ikke gripe til det engelsk recovery. Norsk språk har en særegenhet med at det formes lange ord av flere sammensatte ord. Recoveryorientert er derfor i særdeles grad språklig forkastelig, for «Driva» har laget et nytt ord som er sammensatt av et engelsk ord og et norsk ord. Skam seg!

Glærum, 26.11.2017.

Dordi Skuggevik

Filolog.

P2 tar oss lyttere med på tur i Oslomarka sammen med en biolog som ser på truede arter i «Trollskogen». «Huldrestry har ikke sex» – sier biologen. Før ville han ha sagt: – Huldrestry har ukjønnet formering. (Huldrestry er trolig det vi på Nordmøre kaller «tåillstjegg». (Tåill = furu. Dette er en lavart som er en blanding av sopp og alge.)

NRK TV tok oss forleden med på tur med en annen biolog som studerer reven og dens liv. Hun leter etter og finner «bersj» og «tiss». Før ville en biolog ha lett etter avføring og ville sett at reven har urinert, ikke «tisset».

Dette at folk blander sammen privatliv og profesjonelt liv – og den terminologien som følger med, er noe nytt. Spørsmålet er om de selv er klar over det. Det er ganske irriterende for oss som hører på, og som fremdeles har et språkøre.

Glærum, 26.11.2017.

Dordi Skuggevik

 

«Kontekstkollaps» er ordet som sitter igjen etter å ha lest denne boken. Det er ordet jeg har lett etter mens jeg har forsøkt å beskrive den fragmenterte informasjonsflyten som barn idag møter i sin oppvekst, hvor barn bombarderes med alt mulig uten noen pedagogisk linje i alt det som møter dem på alle skjermene – skjermene som nå langt på vei erstatter det klassiske samværet i hjem, skole og i vennekrets.  – Kontekstkollaps. Livets komponenter er tatt ut av sin sammenheng, ut av sin kontekst. Slik også kroppen. Kroppen er blitt et objekt, tatt ut av sin kontekst, ut av sammenhengen den hittil har hatt i menneskehetens historie. Kroppen blir gjenstand for et angrep fra alle hold. Det er det mor til 5 og lege, dr. Kari Løvendahl Mogstad skriver om. Boken er et bestillingsverk fra Cappelen Damm. Boken bør komme på pensumlisten for alle foreldre, for alle lærere, for alle leger og alt helsepersonell – og for besteforeldre og for ungdommen selv. Og: for politikerne – som legger rammene om det menneskelige liv i samfunnet.

Dr. Kari har gjort et langvarig og grundig forarbeid. Hun har vært ute og hentet inn for oss sentrale uttalelser fra et stort galleri av fagfolk, deres undersøkelser, deres forskningspublikasjoner, deres aviskronikker – og hun gir oss innsikt i et stort register av opplysninger fra statistikk som underbygger det hun sier og som opplyser oss. Hun vever fagkunnskapen inn i et lettleselig og flytende språk hvor faginformasjonen smidig glir inn i flyten i teksten. Bortsett fra et par hvileskjær er det driv i boken som kjører leseren stadig videre – for det angår oss! Dette angår oss alle. Hun er personlig i boken, men blir aldri privat, selv når hun bruker eksempler fra egen legepraksis og fra egen familie, og ganske ofte tillater seg å si – Jeg mener at…og dermed identifiserer forfatterstemmen.

Som filolog har jeg møtt ord i denne boken som er helt nye for meg, enda jeg nå er 72 år. Det i seg selv har vært veldig interessant i lesningen, men – det er ett ord jeg savner gjennom hele diskursen og behandlingen av emnet: – Erotikk, erotikken, erotisk, det erotiske. Som lærer har jeg alltid i seksualundervisningen undervist mine elever i forskjellen mellom  pornografi og erotikk. Da har jeg brukt følgende definisjon, skrevet av en tidligere professor i filosofi:

 «Når en går over fra å oppfatte sin partner som en person, til å oppfatte sin partner som et objekt, da har man forlatt erotikken og gått over i pornografien.»

Bedre kan det ikke sies. Denne definisjonen stod i en liten bok jeg plukket opp fra selvbetjeningsbokhandelen i en kirkegang i en liten forhutlet kirke ute på prærien i Nord-Dakota. Boken var et resymé av et stort verk med tittelen: «Det underfulle ved den menneskelige seksualitet og kjærlighet i ekteskapet.» Dette store verket er resultatet av et livslangt studieprosjekt som en gang ble tildelt som livsoppgave til en ung mann som senere ble Pave Johannes Paul II – nå: Sankt Johannes Paul. Jeg skrev senere en kronikk i Morgenbladet – tror jeg det var: «Pornografien invaderer erotikken.» Det er det pornografien har gjort og gjør.

Erotikken er blitt utsatt for et gedigent kontekstkollaps, i den grad at heller ikke bestemødre idag snakker om forelskelse, om svermeri, om å elske, om å ligge sammen – nei, de snakker kort og godt om «å ha sex». Erotikken oppstår når seksualiteten er integrert i personligheten, og omvendt. Selv besteforeldre skiller nå mellom seksualitet og person. For første gang i historien er vi blitt gjort til tilskuere til seksualiteten. Gjennom hele historien har seksualitet dreid seg om å delta. Fra deltakere er vi blitt gjort til tilskuere – av pornografien.

Dr. Kari har åpnet vår tids Pandoras eske, og ormer og øgler velter ut: Oppsplittelsen av alle ting (= kontekstkollapset) som gjør at vi går løs på kroppen vår som den nærmeste fiende –  et resultat av tingliggjøringen av mennesket. Personen er blitt et objekt.  Personen og seksualiteten har til alle tider i menneskets tidligere historie vært sammenvevd og har dertil vært omsluttet av enhver kulturs eksistensielle forståelse av tilværelsen = kulturens religion. Cappelen Damms bok som åpner denne Pandoras eske, er helt blottet for religionens samfunnsramme, det har nok dr. Karis to redaktører sørget for, for ellers ville bokens siktepunkt bli for spredt. Men, boken har åpnet kanskje det viktigste kapitlet i vår tid – som er nå. Sosialantropologer, psykologer, psykiatere, sexologer, pedagoger, teologer m.fl. – de må alle inn på banen. Slik har nok Cappelen Damm et langvarig prosjekt med en lang serie foran seg. Det vil i alt dreie seg om pornografiens misgjerninger i tingliggjøringen av mennesket, for pornografien som segregerer mennesket fra sin seksualitet og avliver erotikken, er hard, hensynsløs og utbyttende, og den har dessverre en sterk overføringseffekt på både individet og hele samfunnet. Parallelt med pornografien har vi det siste hundreåret også levd med det marxistiske menneskesynet = mennesket er en biff, og der har pornografien et godt vekstmedium.

Dr. Kari’s observasjoner viser samfunnsutviklingens effekt på det unge individet. Dette er derfor en sterkt politisk bok.

Politikerne må ta inn over seg at Norge er en versting på feltet, slik dr. Kari skriver. Mens vi venter på avklaring, bør alle familier innføre en leggetid for barnas mobiler og dataskiver, der disse skjermene låses inn for natten, og der samme låsbare skap brukes mens familien sitter til bords sammen.

Glærum, 20.nov.. – 2017.

Dordi Skuggevik

Pedagog.

I den kvinnelige del av verdens befolkning har det vært en skikkelig «upheaval» som de sier på engelsk (heave = hive opp, løfte et hiv), som når «pupillen» i en «geysir-gryte» buer seg opp før geysiren springer i været. Alt er liksom skjedd på én gang: Plutselig er kirkens hierarki skiftet ut med kvinner: både preses, biskopen, domprosten, korlederen og andre tilsatte i Nidarosdomen er kvinner, bortsett fra hovedorganisten og guttekor-dirigenten. Samme langt på vei i Oslo domkirke. Sysselmannen på Svalbard er stedse og stadig en kvinne. Lederen for flyvåpenet. Plutselig står det en soldat i feltuniform foran meg i do-køen på Gardermoen – en rødkinnet, topptrent ung kvinne. Dirigentpulten foran de store orkestrene i verden bemannes med unge kvinner som nytolker de gamle standardverkene vi holdt på å gå lei av. Og så: MeToo-kampanjen som går rundt verden som en præriebrann. Dette kvinnelige «upheaval» er skjedd veldig plutselig, men har nok forberedt seg over lang tid.

Jeg blir nødt til å tenke tilbake på tafse-episodene og uønsket seksuell oppmerksomhet i mitt eget liv, og jeg ender opp med å tenke over mine egne runder som lærer med seksualundervisning i skolen – opplæring av min egen sønn. Han visste hvor grensen går, oppdaget jeg, uten at jeg hadde sagt noe spesifikt: Jeg ble liggende på hotellrommet i Paris – veldig syk, da jeg skulle ta ham med i 15-årsalderen og vise ham min gamle Au-pair-by. Legen kom, og de ringte fra resepsjonen og spurte om de skulle sende opp sønnen min sammen med legen. Jeg sa ja. etterpå spurte jeg sønnen min hva han hadde tenkt der i den store, ukjente by da mor lå helt utslått i hotellsengen og legen trykket alle steder på legemet og nedover magen. «Jeg tenkte det,» sa min sønn, «at kjenner han på magen enda lenger ned nå, så slår jeg ham ned!» «Min sønn er et skikkelig mannfolk, Hurra!» tenkte jeg.

Når jeg har fremkalt episodene i mitt liv fra villet glemsel og fortrengning, så har de foregått før, under og etter Paris-året. Før og etter har det foregått i nærmiljøet. I storbyen Paris foregikk det i det offentlige rom.

I Paris dro jeg hver helg ut til en slektning som hadde sengeleie under hele svangerskapet, men én helg ble jeg i Paris for å nyte våren i Latinerkvarteret – og gikk glad og fornøyd ut av Metroen og oppover Saint Michel. Men den nytelsen av vår-Paris varte ikke lenge. Etter kort tid hadde jeg fire menn etter meg, som forfulgte meg uavhengig av hverandre. Jeg gikk prompte ned i Metroen igjen, men én fulgte etter meg helt inn på Metroen. Jeg hoppet av på neste stasjon rett før dørene ble lukket, og der dro Metroen videre med plageåndens nese mot ruten.  Slik var det hele tiden. Etter 20 meter på gaten, hadde jeg en mann på slep. Så var det den 2 m høye, velkledde, beksvarte afrikaneren som passet meg opp inne på et stormagasin, og som etterhvert ble mer og mer plagsom. Jeg stakk ut en sidedør, men han fulgte etter meg oppover gaten og gikk og ropte at jeg var en rasist. Da tok sinnet meg, og jeg snudde meg som et rasende lemen og freste opp i ansiktet på ham: «Om du hadde vært hvit som snø ville du likevel vært en av disse fordømmade plageåndene her i byen som ikke lar en kvinne få gå ifred!»  Han ble helt perpleks og forsvant.

I 1968/69 var vi veldig redde for å bli kidnappet til hvit slavehandel og ende opp i Beirut på et horehus. Jeg hadde lest advarselen i bydelsavisen, og gikk alltid midt etter fortauet om kvelden når jeg kom tilbake fra skolen om kvelden, for ikke å bli dratt inni en bil eller bli overfalt fra et portrom. De små gatene mellom boulevardene og avenyene var svært dårlig opplyst om vinterkveldene. Men, en kveld da jeg gikk inn hoveddøren, kom det en respektabelt kledd mann i tweedfrakk inn rett etter meg. Jeg regnet med han bodde i huset. Da jeg gikk inn døren til baktrappen som førte opp i 7.etg. hvor hybelen min var, og han nølende gikk inn samme dør, da forstod jeg at han gikk etter meg. Jeg hadde utviklet et jungelinstinkt som fortalte meg om fottrinn bak meg på fortauet gikk etter meg, eller gikk der tilfeldig. Denne mannen hadde jeg ikke oppdaget. Jeg gikk fortere og fortere opp vindeltrappen, og så den svarte hanskehånden som fulgte rekkverket nede bak meg. I 5. etg. klarte jeg ikke mer, stoppet, og lot som om jeg skulle inn døren. «Bor de her, Mademoiselle?» spurte han, «har de rom til meg?» Jeg gav ham en ørefik, for jeg visste ikke da at disse mennene søker en provokasjon for å slå til. Neven hans skrenset mot hodet mitt da han slo. Jeg kastet meg mot døren og hamret på den. Ingen kom. Hanskehendene kom bakfra og la seg om halsen min, og jeg utstøtte urbrølet, for jeg trodde jeg skulle dø der i den skitne trappeoppgangen. Han sprang ned trappen mens han ropte. «Nå vet jeg hvor du bor. Jeg kommer igjen!» Hyperventilerende stupte jeg inn på hybelen og så et grønt ansikt i speilet. For første gang skjøv jeg inn slå nr. 2 i døren og gikk ikke på skolen flere kvelder. Madame sa: «Man må alltid snu og gå ned trappen igjen hvis man blir forfulgt, slik at en kommer så nær gaten at folk hører at du roper, og du må aldri rope på hjelp, for da kommer ingen, du må rope: Brann! Brann! – da kommer de.» Storebroren min sendte meg et langt skriftlig kurs i selvforsvar etter dette.

Og så var det han som skyndte seg inn på damedoen rett etter meg, også i Paris. Jeg trodde det var kø på «Herrer» så jeg brydde meg ikke noe om det. Da jeg kom ut igjen, stod han ved vasken, men sa jeg måtte gjerne ta vasken først. Jeg så ham i speilet, og da jeg snudde meg, stod han der og onanerte vilt. Fransken var såpass bra da at jeg sa kaldt: «Hvis det er alt De har å vise frem, så foreslår jeg at De forsvinner!» Han hufset på seg buksa og forsvant i stor fart. Madame sa: «Ekshibisjonister er ikke farlige. Du kan se dem i Boulogneskogen. De står bak trærne og du ser bare halve ansiktet og ett øye på dem.»

Pinsamt var det også på Metroen. Man stod så tett at det gikk ikke an å snu seg eller å løfte en arm der inne i kjøttberget. Mange menn reiste i sine grå kapper att og fram på Metroen hele dagen for å kunne lene seg inntil en dame bakfra og gjøre sine forsiktige samleiebevegelser. Man følte seg skitten og ekkel som objekt. En gang hadde en sidbuka, hvitløkdunstende, tannløs eldre type tatt ut hele utstyret og stod og gnikka det mot låret mitt. Særs ekkelt. Jeg klarte å vri nakken og se ham, og klarte å få ene skohælen opp på fotabladet hans – for så å legge hele vekten min i tråkket. Han mista potensen tvert. Jeg sa akkurat hva jeg mente. Han svarte: «Liker De det ikke, Mademoiselle, så kan De gå av!»

Hver lørdag på vei ut til min sengeliggende, gravide slektning, måtte jeg dra med den overfylte Metroen forbi Montmartre der alle araberne bodde den gangen. De småvokste nordafrikanerne i sitt blå arbeidstøy foretok seg pantomimeteater om hva de skulle gjøre med den store damas kjønnsorganer – når deres velbeskrevne ditto fikk gått til aksjon. Jeg kunne ikke arabisk, men forstod alt de sa under pantomimen. Jeg har alltid hatet arabere av hele mitt  hjerte i all ettertid.

Kanskje tiltrakk jeg meg mye oppmerksomhet for 50 år siden, for jeg var 180 høy, håret var som en gullhjelm, jeg gikk som om jeg var på norsk skogstur og var kledd i ufransk duffelcoat. Dessuten nådde ikke franske menn meg lenger enn til skulderen den gangen. Jeg var ganske enkelt svært synberr i bylandskapet.

Før og etter Paris, er det gifte norske menn som har føket på meg 4 – 5 ganger. Kona har alltid vært i samme bolig, på andre siden av veggen. Hun kunne kommet inn når som helst. Ene gangen skjedde det bak en skillevegg innenfor inngangsdøren til en kirke, da jeg var på vei inn til messen. Hans kone hadde allerede gått inn og satt seg. Senere møtte jeg jo ham og kona i sosiale sammenhenger. Han så alltid ut som en pisket og redd hund etter denne hendelsen. Skam – og frykt for avsløring. Jeg sier fremdeles ikke noe, av hensyn til hans skjønne kone. Derfor har jeg aldri sagt noe om de andre heller – av hensyn til kone og barn.    Alle disse episodene har vært like: Det skjer plutselig. Mannen blir plutselig rar i blikket. Armene skyter fram som prosjektiler. Hendene klepper tak i brystene og gramser og gramser. Det gjør vondt. Du blir så i sjokk at du stirrer i femte veggen og later som om det ikke foregår. Så er det over. Han stikker tilbake til flokken i andre rommet. Det fortrenges fra hukommelsen. Du later som om det ikke har skjedd. Lærdom: Pass på – vær ikke alene i et rom, for en av tafserne, grafserne kan plutselig komme inn. Og hva vil skje om du skriker? Om du løper inn igjen til flokken i stua og skriker opp? Du vil bli ekskludert. Budbringeren skytes. Du blir en utstøtt.

På en av skolene jeg har gått, hadde vi solosang med en mannlig lærer. Da er du alene med ham i et øvingskabinett. Han skulle lære deg å puste «helt ned». Han la hånden på mellomgulvet. OK. Han la hånden nedenfor navlen. OK. Men så tok han hånden under hofteholderkanten (det var i hofteholderens tid) – og der kom hele hånden opp mellom beina. Stiv som en saltstøtte i Sodoma Gomorra står man der, stirrer i femte veggen og venter i sjokk – til det er over. Når reaksjonen er sånn, prøver han seg ikke igjen. Vi jentene i klassen visste alle at han gjorde dette med oss, men vi snakket aldri om det. En av oss nektet å ha time med ham hvis ikke en klassevenninne var med. Men vi vet – at med én av oss traff han på: Hun tok dobbelttimer og kom bustete og rødkinnet med skinnende øyne fra timen(e). Hun var en av de få som var forlovet allerede, så hun savnet nok kjæresten. Fyren var jo gift. Vi snakket aldri om det. Ikke engang i fjor sommer da vi møttes på 50-årsjubileum for kullet. Han ble en prominent person. Vi vil ikke gjøre hans kone og etterkommere ulykkelige ved å «skjende hans ettermæle». Og hadde vi gått til rektor den gangen, hva så? Vi ville sikkert blitt utvist, for vi var i enerom uten vitner. Vi skal derfor alle takke dem som har «tatt bølgen» i MeToo-kampanjen. Vi kvinner kan heretter bli spart for angrepene fra «tafserne» og «grafserne», for menn kan heretter ikke borge på at vi holder kjeft. Disse mennene har nå fått hjelp av MeToo til ikke å miste hodet, men beholde fatningen.

Når det er sagt, da kommer den andre stygge siden fram: grunnløse anklager fra kvinner, som nå kan drive utpresning mot menn. Det har alltid foregått, men nå kan det bli fritt fram…

Mor sa da jeg var 10-12 år: «Du må ikke sitte og skreve sånn, når du sitter foran en mann.»  Jeg klinket knærne sammen – nær sagt – for resten av livet.  Hun sa også: «Du må ikke stirre sånn på folk.» Jeg fikk problemer med øyenkontakt resten av livet. Og mor sa: «Du må passe deg for stygge menn. Du må komme inn tidlig om kvelden.» Det var i grunnen alt hun sa. Men av disse få instruksene forstod jeg at man kan ofte styre situasjonen selv: Unngå uønskede møter i rom uten vitner. Knus ladede situasjoner: Et godt middel er å snakke mannen impotent med en talestrøm om helt utenomliggende og kjedelige emner. Og – både kvinner og menn bør henlegge seksuallivet sitt til fritiden og den private sfære, ikke dra det med seg inn i arbeidstiden og inn på arbeidsplassen. Det burde være en god kjøreregel.

Men hva sa jeg, når jeg hadde seksualundervisning med mine klasser?  Jeg vet nå at jeg skulle ha snakket mye mere om hvordan vi forvalter rammene rundt seksuallivet vårt. Ikke bare snakke om kjønnsorgangymnastikk og kjønnssykdommer og seksuell lavalder. Guttene bør få opplæring i det å gjøre kur. Jeg gav for noen år siden en ung mann råd om ikke å gå for direkte på, men gi den unge damen en forventning til det som skal skje, så hun kommer selv. I serien om Henrik VIII fyker ikke Henrik på damen og straffkysser og slafeskysser henne helt uventet, noe jeg selv har opplevd midt i folkestrømmen på en flyplass en gang – med en ukjent mann som satt ved siden av meg på flyet. Nei, Henrik VIII som hugget hodet av sine koner, han sier så chevaleresk: «May I kiss you, Lady X?»

And then he kissed her – with his best manners!

Glærum, 17.nov. – 2017

Dordi Skuggevik

CO2 er blitt kalt «Livets gass» – for uten CO2 ville det ikke vokse noe på jorden. Uten CO2 ville vi ikke ha en temperatur på Jorden som gjorde liv mulig.

I løpet av mitt liv – 72 år, har Jordens befolkning fordoblet seg. Mens vi strever med å temme denne voldsomme befolkningseksplosjonen på planeten, har vi heldigvis fått stor økning i CO2, slik at vi klarer å dyrke mere mat. Heldigvis bidrar CO2 til å øke temperaturen på Jorden, slik at vi kan dyrke mat høyere over havet og nærmere polene. Heldigvis har vi kull og olje til å produsere den CO2 som vi trenger for å produsere nok mat til den raskt økende befolkningen i verden. Men, slik kan det ikke fortsette. Den galopperende befolkningsveksten MÅ temmes. Ingen politikere tør å ta opp emnet, men for noen uker siden hørte jeg en første stemme i radioen som tok opp dette temaet, og det var en fagmann, ingen politiker. Temaet døde ut. Media lot som om de ikke hadde hørt noe. Politikerne lot som om de ikke hadde hørt noe, for deres versjon av CO2-mengden i verden er deres beste skremmemiddel for å få folk til å stemme på seg. Især har SV benyttet dette skremmemiddelet for å avlede folk fra å tenke over at SV står for sosialisme, ikke økopolitikk – egentlig. En tidligere visepresident i USA ble multimillionær på å fare rundt i verden og skremme folk med den forhøyede CO2-mengden. Nå er folk helt hjernevasket med «sannheten» om CO2, enda 36.000 vitenskapsmenn har underskrevet på at dette er feil.

I Aftenposten igår, 14.nov. skriver to vitenskapsmenn at dette stemmer. Ikke nok med det, de sier også i sitt innlegg at forsøk viser at økt innhold av CO2 i atmosfæren bedrer kvaliteten på plantematerialet. De viser til at i kommersiell veksthusproduksjon økes partialtrykket av  CO2 inntil 3 ganger, og da effektiviseres fotosyntesen, planten vokser raskere uten at næringsinnholdet reduseres – hvis næringstilgangen er god – og vannforbruket blir lavere og mer effektivt. Plantene tåler stress bedre, de får bedre motstand mot skadedyr og sykdommer, og de blir rikere på antioksidanter – som ansees som helsefremmende. Vitenskapsmennene er professor i planteernæring, Trine Sogn, og professor i plantevitenskap, Sissel Torre. Begge arbeider ved Landbruksuniversitetet på Ås. De går i sitt innlegg ut mot seniorforsker  Erik Nævdal, i hans innlegg av 2.nov.

SÅ: Når skal politikerne begynne med å lytte til fagfolkene, i stedet for å oppføre seg som galninger på et fundamentalistisk bønnemøte?

Så var det temmingen av befolkningsveksten:

Den eksplosive befolkningsøkningen som har foregått den tiden jeg har levd på jorden, er ikke likt fordelt. Den er størst i deler av verdens befolkning hvor folk ikke har råd til hverken mat eller moderne familieplanlegging. Men der finnes det en stor læremester: Mor Theresa av Calcutta. Hun arbeidet ufortrødent med å redusere fødselstallet i den kokende befolkningen i Calcutta. Hun lærte folk familieplanlegging med et middel som er både gratis og uten bivirkninger: Samleie bare annenhver uke. Ikke samleie under menstruasjonen selvfølgelig – og ingen samleier rundt eggløsning. En stor vitenskapelig undersøkelse på 20.000 kvinner i Calcutta viste at hennes naturmetode er sikrere enn både p-piller og spiral – og er dessuten helt gratis! Hun fikk Nobelprisen, og Den katolske kirken kanoniserte henne som helgen. Men – politikerne later som om de ikke vet noe om dette.

Hva nytter det når politikere ikke vil forholde seg til fakta, men springer rundt og halser i flokk som når nyfrelste strømmer ut fra helvetespredikantenes oppjazzede og suggererende hallelujamøter? Politikerne har alle sovet i naturfagtimen, i alle fall da det ble undervist om fotosyntesen og seksualpraksis!

Glærum, 15.nov. 2017.

Dordi Skuggevik

 

Madama Meyer rode into town,

turned her horse and gunned them down.

Thus, she said, is what we do

whenever we meet a Norwegian ku,

we from Bergen!

12.11.2017.

Dordi S.

Endelig skjer det noe konkret på gründerfronten i Kristiansund! Endelig skapes det bedrifter  slik som dette service-firmaet for havbruksnæringen. Endelig er det andre enn meg som skriver om direktefly fra Kristiansund ut i verden fra havbruksområdet rundt Smøla – Hitra – Frøya. Endelig viser ikke førstesiden i TK bare folk som slår ut med armene og drømmer opp luftslott eller foreslår institusjoner som ikke produserer noen ting, men folk som TAR FATT – direkte – med å PRODUSERE noe!

Men: I siste innlegg på denne fronten ropes det som vanlig på politikerne. Slutt med dette ropet på politikerne, gjør som sunnmøringene: Kom i gang – DIREKTE! Gå ikke der og vent på at politikerne skal gjøre noe hele tiden. Gjør noe selv! Gå på! Skal dere liksom vente på politikerne hele tiden, så går jo alle tog fra dere. Det er ikke politikerne som skal få i gang hjula! Offentlig planøkonomi daua ut sammen med Sovjetunionen for snart 30 år siden. Har dere ikke forstått det?

Laksflyene må gå nordvestover – over Nordpolen til Kina og omland. Korteste vei til de store markedene i Øst-Asia. Og hvorfor skal flyene med havmat fra Kristiansund innom Gardermoen? Nei, DIREKTE til New York, London, Paris etc. DIREKTE!

Ideen om at brønnbåter skal ankomme lakseslakteri og lakserøkeri  ved Kristiansund lufthavn er en grandios og intelligent idé! Chop-Chop! Kom i gang! Begynn planleggingen straks. Koble f.eks. Røkke på saken, så får dere en pangstart!

Og: Send brev fra Møre og Romsdal fylke + Kristiansund kommune til kommunene Hitra, Frøya og den kommende Heim kommune om å gå inn i Møre og Romsdal. Formål: Danne et av verdens sterkeste havbruksområder. Chop-Chop! Hepp-Hepp! Få hendene opp av bukselommene, dere nordmøringer, og få ut finger’n. Be eventuelt sunnmøringene om å ta Nordmøre i bruk, hvis dere ikke klarer det selv! Slutt med denne evindelige nordmørske sutringen og ropingen på offentlige spener! Jeg er SÅ lei av det, og Nikolai Knutzon i Himmelen er veldig lei av det! HOPPLA!

Hvorfor tror dere sunnmøringene har stått på så voldsomt med den dyre Nordøyvegen? Tror dere virkelig det er for at beboerne på denne «string of pearls» på Sunnmørskysten skal slippe å ta ferger når de skal til Ålesund for å ekvipere seg? Nei, ta fram kartet og se på denne øygarden: den kommer til å bli et av verdens fremste havmatproduserende områder! Det blir både, østers, blåskjell og blekksprut herfra å få på restaurantene i Paris. Jeg kjenner Oddvin Bjørge fra Ellingsøya (94). Han har nettopp skaffa seg nytt kvinnfolk og er multimillionær fordi han stod og så på at 50% av fisken han kjøpte, forsvant ned i sjøen som fiskeslo, og så kom han på å foredle fiskesloet. Hele Kina bruker vel hans fiskesaus, går jeg ut ifra. En sønn driver fabrikken hjemme på Ellingsøya. En sønn driver fabrikken i Seattle. En sønn driver fabrikken i Singapore. Selv sitter Bjørge på Valle Marina, det norske helsesenteret på Gran Canaria, og får stadig besøk av frodige og fine etterkommere. Han begynte som nykonfirmant med å leie seg et gammelt naust på Ellingsøya og kjøpe fisk som han saltet og la utover i fjæra og laget klippfisk av. Så en dag stod han, som skrevet står her, og så på fiskesloet i sjøen under naustet – og så fikk han idéen til foredling av avfallet! Men når det er sagt, så er han fremdeles så mye sunnmøring at han har aldri spandert en kaffekopp på meg, alle de årene jeg har kjent ham, enda jeg har hatt ham på julelunsj opptil flere ganger.  Men så kan Oddvin Bjørge også sjarmere en gråstein! Og han er det beste eksempel på hva man får til – helt uten å vente på noen politiker en kan sutre for!

Glærum, 11.11.2017.

Dordi Skuggevik

I lang tid nå har NRK igjen og igjen sagt at unge menn på 18 år er barn. Ungdomstiden er avlyst. Man er barn til man er 18 år – ifølge NRK. NRK hisser seg videre opp over at «barna» på 18 år fra Afganistan skal returneres til opprinnelsesland. Min bror gikk til sjøs da han var 14 år. Da var han ansett som voksen i Norge i 1950.

Mitt spørsmål er: Hvorfor skal unge menn fra Afganistan sitte tørrskodd og «nave» i Norge, mens våre unge norske menn blir sendt til Afganistan som soldater for å få skikk på landet deres? Hvorfor skal våre gutter risikere livet der borte? I stedet bør unge afganske menn i Norge sendes hjem for å hjelpe til med å få orden på hjemlandet sitt, etter sitt «studieopphold» her i et moderne vestlig land.

Og: er de reelle flyktninger? Jeg tror ikke det. Alle disse enslige unge menn sendes av sine familier hit for å skaffe familien et ankerfeste – først som «hjemsender» av penger til familiens underhold, deretter som ankermann for familiegjenforening. De passer på å sende sønnene hit før de fyller 18 år, fordi de da er sterkere forsvart med rett til opphold av FN’s barnekonvensjon. Etter 18 år har de voksen-status og kan sendes hjem.

Så har vi koret da, av nordmenn med prektighetsbehov som kaster seg ut i kampen for at det stakkars «barnet» på 18 år må få ligge ved Mor Norges bryst og varme seg, mens Mor Norges brave sønner drar ut som soldater og tar kampen på vegne av «barnet» på 18 år.

Disse enslige unge menn som kommer som asylsøkere, bør returneres til sine foreldre straks de viser seg i den norske døra, så får vi en slutt på at unge menn sendes ut på de lange farlige reisene av sine hensynsløse foreldre.

Glærum, 9.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

Viser til mitt tidligere skriv om SuSu – parringsforsøket mellom Surnadal og Sunndal. I ettertid har jeg spekulert på hvorfor Surnadal ikke gjorde sine hoser mer grønne overfor Rindal, isteden for å gjøre seg lekre for Sunndalen, som Surnadal ikke har noen link til, bortsett fra at en del pendlere arbeider på Aluminiumsverket og henter skatteinntekter hjem til Surnadal. Hvis Surnadal slår seg sammen med Sunndal, så vil vi høre en stor SVUPP! – og Surnadal blir sugd opp i Sunndalen. Denne typen harakiri er visst det Surn’dalingene streber mot.

Rindal og Surnadal var jo en gang ett, og kommunene er en naturlig geografisk enhet der de ligger i samme dalføre. Samarbeidet med Kulturskolen, som jeg foreslo i kulturplanen jeg skrev og la frem før jeg gikk av som kultursekretær i 1986, det har jo gått veldig bra, fordi at en da kan ansette lærere i større stillinger – og i helstillinger.

Rådmann Georg Solem irriterte seg jo veldig over alle rindalingene som jobbet i Surnadal, og kjørte hjem med skatten til Rindal. Men så var han også en rådmann som passet på pengesekken. Når du snakket med ham på hans kontor, så gikk blyanten hele tiden på et papir – der han kontinuerlig oppdaterte kommuneregnskapet. Hjernen hans var en stor regnemaskin, for ikke å si – datamaskin. Han hadde nok svært lyst til å legge Surnadal og Rindal sammen med makt.

Nå deltar til og med Rindalingene i Teaterlaget i Surnadal! Det sier jo mye om rindalingenes storsinn, etter å ha vært karikert av Surnadalsrevyen i snart 50 år. Så hvorfor kan ikke Rindal gå sammen med Surnadal? Surnadal må ha gjort noe for å provosere Rindal, for da meieriene skulle fusjoneres, så var meieriet i Surnadal allerede modernisert og alt foregikk på én flate, mens Rindal meieri trengte voldsom opprusting. Rindalingene nektet på å levere melka si på et fusjonert meieri på Skei. Før ville de slå ut melka, sa bøndene i Rindal. Øvrigheta gav seg: Surnadal meieri ble nedlagt, og mye penger gikk med til å «please» rindalingene med å oppgradere meieriet til moderne standard. Mens det arbeidet pågikk, dro arbeiderne på Rindal meieri ned til Surnadal meieri på jobb. De himlet med øynene og sa: – I alle dager, hvorfor skal dette meieriet legges ned, mens Rindal meieri skal påkostes masse for å legge ned dette? En kan i ettertid lure på hva slags pressmiddel Rindal har for å få igjennom sine egensindige stabukkstandpunkter. For stabukker – det er de! En egen stamme med et eget språk – som skiller seg ubegripelig mye fra dialektene i nabolaget.

Ja, er det en egenoppdrift i Rindal for å fortsette med stammekulturen som er årsaken til at Rindal ikke kan se det opplagte: sammenslåing med Surnadal? Når Stangvik og Åsskard klarte å bli sammenslått med Surnadal uten å miste sin lokale kultur og identitet, så må Rindal klare det samme. Verst var det for stangvikgjeldingene på sørsida av fjorden – de mistet tilgangen til sitt gamle kirkested og sine gamle familiegraver, men de tok det med godt humør, og arrangerer hvert år sitt stammepowow: Ålvundfjorddagene. Stangvik har sin Stangvikfestival. Todalen har sin Todalsdag, og i Åsskard har de Bøfjorden Sjøbruksmuseum og St.Hans-vaka i Åsskard kirke. Det er bare her på Glærum vi har gitt opp vår gamle stamme og brent opp forsamlingshuset, fordi ingen var interessert i det lenger, og vandaler gjorde kål på det. Og det – enda navnet Glærum er 2000 år gammelt. Nei, rindalinger: kom nå hjem til deres gamle frender! Dere vil for alltid forbli rindalinger, selv om vi bor i en felles kommune. Dere er ikke lenger en skinasjon i skinasjonen, og Storhertug Ola må slutte å minnes «sina fornstora dar när ærad hans namn flög över» –  Trøndelag skikrets. Dere har jo allerede mange årlige egenmarkører og stammepowow: Kulturvekku, Småtrollvekku, Rindalsrevyen m.fl. Jeg kommer gjerne og feirer den rindalske identitet – for jeg har aldri trivdes så godt på noe arbeidssted som de to årene jeg var rektor på Rindal barne- og ungdomsskole! Den dagen dere i Rindal åpner det første anlegget for oppdrett av fjelløre og rør, så vil jeg gjerne bli invitert til å klippe snoren!

Men-men: Dere er vel redd for at helikopteret vil fly til Ålesund sykehus istedenfor til St.Olav i Trondheim? Det er vel der det stikker. Akkja.

Glærum, 8.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik