Måned: januar 2018

«Haren» – Puigdemont dukket ikke opp idag for noen provins-president-innsettelse. Man vet ikke helt hvor han oppholder seg, men regner med at han er i Brüssel. Man må derfor spørre seg hvem som postet hans foto fra Barcelona på Instagram i går. En spøk?

Provins-parlamentets president nekter å lansere noen annen kandidat, og har utsatt innsettelsen av Puigdemont. Men når Torrent ringer Puigdemont i dag – flere ganger, tar han ikke telefonen. Grunnlovstribunalet fastholder sin avgjørelse om at Puigdemont ikke skal kunne innsettes via skype eller TV-overføring. Tribunalet har dessuten sagt at Puigdemont ikke kan velges som provinspresident. Ikveld prøvde flere hundre å storma provinsparlamentet i Barcelona. Mange hadde Puigdemont-masker på seg. De sprengte politisperringene og klarte nesten å innta parlamentsbygningen, men ble slått tilbake av politiet. Statsministeren sier: Nå må vi unngå latterlige tilstander. Men, det er nettopp dit det er kommet for den som ser dette utenfra. Innsettelsen skulle ha foregått kl, 15 i dag – men alle TV-kanaler hadde null kommentar da tiden kom, og ingen Puigdemont dukket opp.

På formiddagen kl. 10 kunne vi via TV være til stede på en vakker, høytidelig og enkel seremoni i Kongeslottet i Madrid. Halve salen var fylt av Kongefamiliens nære slekt, ministre, kirkeledere og andre. 10 år gammel avslutter katolske barn sin undervisning før de får 1.communon – sin første nattverd. Kongen hadde valgt dette alderstrinnet for sin eldste datter, for å markere hennes livsoppgave – nå som kronprinsesse, prinsesse av Asturias og den som senere skal bære Spanias krone, som faren sa til sin datter i en ganske alvorlig tale. Regaliene til Spanias høyeste orden, Toisón de oro, gullværen, lå utstilt på en pute foran en strykekvartett som fremførte Spanias nasjonalhymne, mykt og vakkert. Ingen trompeter og pauker… Faren festet sløyfen med tilbehør som bæres ved mer vanlige anledninger på den dueblå kjolen, mens selve det store kjedet med gullværen med krumme horn fikk ligge i ro på puten. Strykekvartetten avsluttet også seremonien med en vakker sats som hørtes ut som Haydn. Prinsesse Leonor er første kvinnelige mottaker av denne høyeste grad av nasjonalordenen i disse 40 årene Spania har hatt moderne demokrati.

Det gjør inntrykk på en å se den nære kongefamiliens 6 medlemmer sammen. De preges av stor kjærlighet og ømhet for hverandre, noe som uttrykkes med gratie og selvfølgelighet. Det er lett å se at den nye «infanta» av Spania, som idag hadde sin første offisielle oppgave, er vokst opp i et åndelig rom. Hun er ikke blitt oppdratt i noe åndelig vakuum, slik som dessverre mange barn hjemme i Norge blir idag. Hun hørte årvåkent på sin fars tale til henne, og tok det til seg. Det var lett å se. Hun fikk formaninger om at det med tiden skal bli henne som skal stå som garantist for Grunnloven. Det er henne som senere skal vokte «Kulturarvens spanske språk» på Den pyrineiske halvøy og i Sør-Amerika. Det var et par av de tingene undertegnede fikk med seg gjennom språkbarrièren. Hun gikk rundt og kysset flere på begge kinn, de gratulerte henne i hånden og hun neide så grasiøst og glad. Glad var hun hele veien.

Jeg har hatt den store opplevelsen og gleden å være lærer for denne årsklassen i mange år. Barnet på dette stadiet har et så vakkert intellekt, og barnet er enda uten maske. Prinsesse Leonor fremstod slik i dag, og det var sterkt for mange, tror jeg, å se hvor ufordervet mennesket enda er i denne alderen. Alle ansikter som kamera tok inn viste sterk bevegelse. Dette lyshårete barnet med himmelblå øyne og sin barnlige gratie gikk nok hele Spania til hjertet. Hun er ca. 36.slektsledd etter Olav den Hellige i sin linje bakover gjennom sin farmor og den danske prinsen som ble konge av Grekenland. Derfra går linjen til Christian IX i Danmark og til Ulvhild Olavsdatter, hertuginne av Sachsen. Ulvhild var eneste barn Olav den Hellige hadde med dronning Astrid. Så – vi eide litt i den yndefulle Kronprinsesse Leonor – vi nordmenn også, idag.

Dagen idag var en dag med store ytterpunkter i Spania, så Kong Felipe VI vil nok huske sin 50-årsdag som en dag med store hendelser.

Las Palmas 30.januar-2018

Dordi Skuggevik

 

På www.trollheimsporten.no kan du  nå se mitt eksempel på kreativ historieskriving om Calle Kant i Las Palmas – med fotobevis.

Hilsen Dordi

I går, 29.januar, skal Puigdemont ha postet et foto fra Barcelona på Instagram med følgende tekst: «Dette fotoet tok jeg i Barcelona 24 timer før min innsetting som provinspresident i Catalonia.» Hvis ikke dette bildet var tatt av noen annen og lagt inn for ham, så har Puigdemont kommet seg uobservert til Barcelona. Spørsmålet er – kommer han seg også uobservert inn i parlamentet for innsettelsen kl. 15 i dag – eller blir han anholdt og varetektsfengslet før han kommer så lang? Det er lite trolig at den spanske ordensmakt vil anholde ham inne i parlamentet – og er han først innsatt, vil de da ta belastningen med å arrestere ham og rettsforfølge ham? Logisk sett må de det, siden tre av hans partifeller allerede sitter i varetekt. Subsidiært må de tre settes fri, men det kommer neppe til å skje.

Det er et firedobbelt jubileum i Spania i år: Grunnloven er 40 år, gamle-kongen er 80 år, sittende konge er 50 år – i dag! – og hans datter, kronprinsesse, prinsesse av Asturias, er 10 år i år, og skal idag, på farens 50-årsdag, motta Spanias høyeste orden, for å markere hennes tronfølgerstatus. Puigdemont har valgt sin tid med omhu, må man kunne tillate seg å si. Likevel var statsminister Rajoy rolig og fattet på spansk frokost-TV idag. Alle ordrer er øyensynlig gitt. Det gjelder bare at «Haren» går i fella.

Igår ble det TV-overført da alle partiledere i Spania hadde audiens hos Kongen for å gratulere med dagen. De kom én og én, og ble fotografert med Kongen foran en stor gobelin da håndtrykket ble gitt, før de to forsvant inn til en kort privat audiens. Alle var pent antrukket med dress og slips – unntatt generalsekretær Iglesias fra Puigdemonts parti, professor i statsvitenskap – han kom i krøllete bukser, gammel genser hvor en ustrøket snipp stakk opp av halsåpningen, og den lange hestehalen så ikke ut til å ha vært vasket på en stund, men Kongen hilste ham med et varmt smil og et blink i øyet, og siden gikk audiensen sin gang. De fleste syntes vel Iglesias var noe barnslig og patetisk, men han skulle vel tekkes både sine velgere og sine studenter på  universitetet.

TV viste også en annen merkelig tildragelse i går: Et stor, hvitt steinkors ved en kirke ble fjernet, lagt på en biltilhenger og kjørt bort for å plasseres i det kommunale museet. Årsaken var at dette var et «Franco-kors», ble det sagt. En eldre mann stod betuttet igjen og sa at det var jo et helt alminnelig kors, uten noen form for inskripsjon. Undertegnede fikk ikke med seg hvor dette foregikk, men det viser at borgerkrigen ligger rett under overflaten i Spania, og at det er bare de voldsomme grusomhetene som den gangen utspant seg, som hindrer Spania i å bli splittet igjen. Kors-hendelsen minner folk om at borgerkrigen den gangen var et internasjonalt oppgjør mellom ateistiske marxister og kirketro antimarxister – mer enn et sosialt oppgjør i Spania, som dessverre ble slagmarken for store internasjonale krefter den gangen. Saken med Catalonia har derfor en alvorlig bakvegg, og spenningen er stor når det gjelder hva som vil skje i provinsparlamentet når Puigdemont skal innsettes som provinspresident kl.15 i dag. Kommer han? Vil han bli arrestert? Utenfor parlamentet? I selve salen? Scenen er satt. Vi venter på at teppet går opp.

Las Palmas 30.januar-2018.

Dordi Skuggevik

Det er stille før stormen i Catalonia-konflikten. I morgen skal provinsparlamentet i Catalonia innsette en ny provins-president. Eneste kandidat er Puigdemont som sitter i frivillig eksil i Brüssel. Grunnlovstribunalet har sagt at han kan ikke innsettes, hvis han ikke er tilstede. Men, kommer han inn på spansk territorium, vil han bli arrestert, sier den taleføre kvinnen,  visestatsminister Sra.de Santamaria. Som om ikke dette var nok, er det 50-årsdagen til Kongen av Spania imorgen. Det kan bli en spennende og historisk dag for alle parter i Europa.

Spanskekongen er en stor kapasitet: Han ble først utdannet jurist i Madrid, deretter innen økonomi-vitenskap samme sted. Så tok han en Master i Georgetown i USA innen internasjonale relasjoner og utenrikstjeneste-kunnskap. Han snakker et utmerket engelsk, hørte vi i Davos. Kong Felipe VI er dertil en meget seriøs, kultivert og vennlig person, ja – direkte elskelig når vi ser ham sammen med familien. Når han så fremstår med sine nesten 2 meter på strømpelesten, må alle land i verden misunne Spania er så dyktig topp-representant, som i tillegg er konge – og dermed gir sitt land en kontinuitet mens politikerne kommer og går. Han har dessuten skaffet landet en dronning som var journalist, da han traff henne. Det betyr at han har en velutdannet makker som er utdannet innen politisk analyse og skriftlig uttrykk. Hun kom fra Oviedo – hovedstaden i Asturias, Spanias hovedstad de facto, mens Spania i 800 år var okkupert av Islam. Det er derfor han også er prins av Asturias, fordi det var derfra frigjøringen av Spania kom i 1492. At hans brud kom derfra var selvfølgelig svært stort i spanske hjerter. At kongeparet er et særdeles flott og vakkert par skal vi ikke holde imot dem, når de dessuten fremstår med seriøsitet, solide kunnskaper, vennlighet og kultur. Spania er bent frem heldig som har dette lederparet – så hvorfor Catalonia vil løsrive seg og få en tilfeldig politiker inn som president for en løsrevet provins, det kan en lure på. Det er faktisk en særdeles dårlig idé i dagens situasjon i Europa. Rent ut sagt: Flygenfelteri! Men som en tungvekter i spansk politikk sa det i forgårs: «Vi kan ikke ofre et helt folk for én mann!» (Puigdemont).    Morgendagen blir svært spennende – for å si det forsiktig. Her på Canariøyene flagges det fra private vinduer med spanske flagg – i langt større omfang enn normalt. De har tydeligvis ikke tenkt å løsrive seg fra sin toppkvalifiserte konge!

Las Palmas 29.januar – 2018

Dordi Skuggevik

Den som ikke forstod igår at jeg bedrev «kreativ historieskriving» om samer i Las Palmas og i Trollheimen, de bør gjøres oppmerksom på at dette er blitt en meget populær litterær sjanger. Man skriver om historiske personer, i historiske rammer. Noe er historiske fakta, noe er ren skrøning – og så settes dette sammen. Jeg liker ikke denne sjangeren, men igår foretok jeg mitt første forsøk på å skrive innen denne sjangeren, og det var ganske morsomt egentlig – å skrive det, og det endte opp som et litt originalt verbal-revy-aktig innlegg i debatten som har løftet seg om etniske nordmenn er urfolket i Norge, eller om det er samene som er urfolket.

Da prof. emeritus Ole Jørgen Benedictow gikk ut i VG 12.januar mot same-forskerne på NTNU – Dragvoll, anklaget han dem egentlig for kreativ historieskriving – at de er uten fundament i seriøs akademisk forskning. Han anklaget ILO-konvensjonen for det samme – altså: løgnaktig fremstilling av historiske fakta. I Catalonia-konflikten grep den eldre skuespilleren og iscenesetteren Albert Boadella til samme grep – i El Païs 17.januar.

Etterhvert som jeg skrev mitt forsøk på kreativ historiefremstilling, så jeg jo at jeg fikk sagt mange faktiske sannheter – selv om det stod innbakt i en litt morsom – håper jeg, innfatning. Innlegget kan derfor betraktes som mitt litterær-kunstneriske svar til Sverre Hatle på www.trollheimsporten.no

Las Palmas 29.januar – 2018

Dordi Skuggevik

Som kjent, var faren til Cristoforo Columbus norsk, av adels- og kongsslekten Bonde. Faren tok navnet Columbus, som betyr bonde på italiensk – da han slo seg ned som vever i Genova i den Liguriske bukt i Italia. Fordi faren var norsk, visste Cristoforo Bonde/Columbus om landet på andre siden av Vesterhavet. Han dro opp til Island og fikk tak i gamle kart, og frisket opp kunnskapen om Torkel Karlsevne og de andre som hadde utvandret til Vinland, og dro så hjem igjen til Spania for å forberede seg på å finne en ny sjøvei til landet der over havet. Enken etter Karlsevne, visste han – dro tilbake til Island fra Vinland etter at skrælingene hadde drept Karlsevne. Det hjalp den gangen ingen ting – at hun løftet på skjørtene og viste skrælingene røven sin – ei heller at hun rev opp kjolelivet og viste pattene, og sprang så fort etter dem at det røde håret stod ende tilværs! Det hadde pleid å hjelpe før, når skrælingene kom, men ikke denne gangen. Skrælingene hadde oppdaget at dette var falsk alarm uten effekt. («Fake alarm» – som de nå sier i Amerika, når de tror Nord-Korea-raketten kommer.) Enken satte igjen sønnen Snorre hos slekta på Island, mens hun selv dro til Roma, gikk i kloster og ble nonne. Columbus hadde studert dagbøkene enken skrev i klosterets scriptorium i Roma, og han hadde gjort seg store tanker om å oppsøke området, via en ny rute over havet.

På hjemveien fra Island dro Columbus ned langs Norskekysten, og der traff han på samene lengst sør: Sørsamene. De hadde trukket ut mot kysten etter at Svartedauen hadde rensket området for de gamle urinnvånerne: Nordmennene. Columbus inviterte med seg noen av dem på ferden videre nedover fra området som noen kaller Fosna. De tilhørte alle sørsame-familien Kant. Columbus tenkte at det kunne kanskje være klokt å ta med seg noen som hadde trening i å finne mat på steder hvor ingen hadde dyrket jorda før, for han visste ikke om det var noe jordbruk på gang i landet over havet.

Sist på 1400-tallet var det stor byggevirksomhet i Las Palmas – da de anløp der. Folk holdt på å bygge El Castillo de Luz, festningen som skulle forsvare havnen og byen mot pirater fra Holland. Columbus tok inn i guvernørens hus, hvor man idag finner Columbusmuseet. På så mange steder hvor det kommer nye folk og setter i gang store byggearbeider, med alt det fører med seg, var det både liv og røre – og samene fra familien Kant, som hadde levd et så stille liv inne i fjellområdet som senere er blitt kalt Trollheimen, de brydde seg slett ikke om å oppleve noe mer av den forferdelige sjøsjuken, så de rett og slett gjemte seg da Columbus skulle kaste loss for å sette ut over det ville havet. De ville simpelthen bli værende i Las Palmas. Columbus fikk guvernøren og hans garde med på en razzia både her og der, men Kant-ene gjemte seg i Bandamakrateret, hvor det fremdeles bor en som er en krysning av sørsame og hollandsk pirat – og de kom ikke frem igjen før de så seilene til de tre skutene forsvinne inn i solnedgangen den dagen. Siden gikk det dem såre vel – slik at de har fått oppkalt en gate etter seg. Siden det spanske ordet for gate er Calle, så heter gaten idag Calle Kant. Det hører med til historien at ikke alle av Kant-ene trivdes i Las Palmas, så noen av dem fikk skipsleilighet tilbake til Spania, og derfra reiste de som ballast med en av klippfiskskutene fra Fosna. De hadde da fått mer enn nok av sjøgangen på det åpne havet, og dro fortere enn svint inn i Folldalen – innafor Fosna. Fordi disse sør-samene nå hadde lagt seg til det spanske språk, så fortalte folk i Stangvikgjeldet senere at det var spanske sjøfolk som hadde forlist på Nordmørskysten – som hadde slått seg ned i Folldalen, men da kornet frøs for dem to år på rad, kom de ned i Todalen. De vakre døtrene deres med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår ble gift rundt på gardene i egnen, og man fortalte senere i alle ættledd at det var det spanske blodet som brøt frem når en slekt plutselig fikk barn med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår. F.eks. fikk Ragnhild Andersdatter fra Bruset i Todalen to slike barn da hun ble gift til Oppigard Glærum. De het Ola og Dordi. «Det spanske blodet» snakket man stadig om. Men saken er at dette var sørsamen i dem, fra Kant-ene som vendte tilbake fra Las Palmas fordi de fryktet sjøsjuken på Storhavet. Men, noen av dem var mer hardføre enn de andre inne i Folldalen, og de ble værende i fjellene der inne, så noen av dem regner seg fortsatt som sør-samer. De kom aldri ned i Todalen. De bærer fortsatt navnet Kant og bor visst nå i Rennebu. Interessen for dem har ikke vært så stor, hverken for dem eller for deres slektninger i familien Renander, men lever vi lenge nok, så kanskje vi får oppleve fornyet interesse for disse sørsamene. Det ville vært veldig interessant om Driva eller www.trollheimsporten.no tok seg på tak og intervjuet etterkommerne om deres familiehistorie. Kanskje de enda husker fornavnet til ham som ble igjen i Las Palmas, og som ble en så stor sønn av byen at han fikk en gate kalt opp etter seg – midt i denne byens smørøye: Calle Kant! Se fotobevis i www.trollheimsporten.no der Oddlaug Holden – snart 88 år, nå på sin 21. vinter i Las Palmas, er den som kan mest om Calle Kant, der hun står under gateskiltet. Hun fyller 88 år på Kong Haralds fødselsdag 21.februar. Om det er sørsame i Oddlaug, det vet jeg ikke, men jeg som har sørsame i meg, jeg klarer i alle fall ikke å holde tritt med henne langs Calle Kant, selv om jeg bare er 72 år! Derfor trekker jeg den slutning at Oddlaug fra Eidet, «der de e æn gammaill rase, så he vårre e bøgden si’n Adam la se’» som Hyldbakk har slått fast skriftlig – er renrasa urinnvåner, nemlig Nordmainn!

Las Palmas 28.januar-2018

Dordi Skuggevik

Vi går inn til den tredje av de fem store orkesterkonsertene på årets klassiske musikkfestival (Nr.34) i Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas. Vi ser frem til å oppleve den store Pinchas Zukerman, men vet ikke om det blir violin med Beethoven eller bratsj med Bartok. Opplysningene om det har skiftet de siste dagene. Dessuten dirigeres det 170 år gamle philharmoniske orkesteret i byen av sin nye sjefsdirigent – Karel Mark Chichon. Den forrige – Pedro Halfter, løftet dette orkesteret etter håret, og det skulle vise seg at den nye dirigenten fører orkesteret inn i nye høyder. Der sitter vi da, og ser frem til det hele, når denne kvinnestemmen, først på spansk, så på engelsk, forteller oss ting som vi ikke oppfatter. Men, vi forstår at Zukerman har fått sykdomsforfall. Og når den nyskrevne konsertouverturen er over, den unge komponisten har vært oppe og tatt applaus – så vet vi ikke hva som skal skje, men det skulle komme til å skje svært mye! Bom-bom-bom-bom – det er Beethoven som er på vei inn på scenen, violinisten er av dem hvor violinen er blitt en kroppsdel, og med antydning til pukkelrygg og med et uvanlig fotarbeid for en violinist – bærer det løs med en Beethovens violinkonsert vi ikke har trodd eksisterte. Med konsertsesongen da Trondheim Symfoniorkester satte opp denne konserten 3 (tre!) ganger på sesongprogrammet sitt – friskt i minne, orket man ikke tanken på å være med på denne dauspillingen av Beethoven oftere, men EUREKA: Beethoven fremstod ikke bare som ny – men gikk over i en hittil ukjent dimensjon! Man hadde ikke tidligere forstått hvilket arbeidsstykke denne konserten utgjør for solisten, og denne solisten gav alt han hadde – i tillegg. Flagoletter flagret opp til oss øverst og bakerst – og de fineste pianissimi i de øvre sjikt av skalaene nådde oss i himmelske høyder. Ut på dypet bar det også, for det er jo der Beethoven til vanlig regjerer. Da solisten var klar for ekstranummer, kom dirigenten og satte seg øverst og bakerst i orkesteret. Det har jeg aldri sett en dirigent gjøre før. Bachs partita for soloviolin i d ble spilt på en måte Bach aldri hadde tenkt seg at det skulle gjøres. Jeg tippet at violinisten må ha vokst opp med de vidunderlige sigøynerviolinene i Ungarn, og at det var det som befruktet Bachs partita, men samtidig syntes man å ha oppfattet at solisten hadde et russisk navn. Den mest eksekutive av oss gav seg ikke før hun i pausen hadde skaffet seg greie på hvem dette var – og navnet var: Sergej Krylov. Google utroper ham idag på nettet til «Verdens beste violinist»! Hvor stor flaks kan en ha her i verden! På Youtube kan en bivåne ham der han tar selveste Bachs Toccata og Fuge i d inn i sitt instrument og sitt musikalske idiom og gir et ekstranummer som virkelig tar tak i sjela til dem som er tilstede. Orkesteret sitter stive og klumsa av opplevelsen. Tja – hvorfor skal nå organistene ha denne indrefileten for seg selv alltid – der oppe på galleriet?! Men at dette svære Bach-verket kan fremføres som en partita for solo violin, det er det da vel ingen som hadde forestilt seg!

Krylov vokste oppi Moskva, med en far som var en renomert violinmaker, og en mor som var pianist. Så han har nok bøyd ryggen lenge over violin-kroppsdelen sin, og la oss håpe at han vil fortsette med det – lenge! Han minnet om disse gamle felespillerne i folketradisjonen som er vokst sammen med både instrumentet og tonen.

Etter pausen var det full rafting ned Victoria-fallene så solen glitret i kaskadene – i etterklangen av Beethoven og Krylov: Richard Strauss med Don Juan, Rimskij-Korsakov med Spansk capricio – før det store orkesteret kastet seg ut i ikke mindre enn to ekstranummer: Først et fyrrig verk over et tema som en vet hva er – men ikke husker – og deretter en overgiven utgave av Milhaud: Le Boeuf sur le toît (Oksen på taket). Skal si det ble litt av en tyrefekting! En uvanlig spenst og ansats med hele det store orkesteret! En forstod jo da at denne konserten var en kjærlighetsakt mellom orkesteret, den nye sjefsdirigenten og Las Palmas-publikumet som denne kvelden hadde kjøpt seg Fisherman’s Friend og klarte ikke å hoste!

Las Palmas – dagen derpå: 27.januar – 2018

Dordi Skuggevik

Sosialdemokratene i Spania stiller seg siden i forgårs samlet bak Rajoy og hans regjering. (El Païs igår.) Avisen bringer også en karikatur der narren Puigdemont spretter opp og ned på sneglehuset til sneglen Roger Torrent – idet de passerer Den lille havfrue. (Forøvrig har El Païs den norske statsministeren Erna Solberg på forsiden – fra Davos).

Igår kveld stod kongen av Spania på talerstolen i Davos og sa følgende: «I Catalonia er det gjort forsøk på å underminere de demokratiske spillereglene, men Grunnloven er ikke noe vi bare pynter oss med.»

Idag møtte Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, både Statsminister Rajoy og Kong Felipe VI i Madrid. Stoltenbergs melding i Madrid ruller stadig over TV-skjermen på «Alltid nyheter» her i Spania med følgende uttale: «Et sterkt og samlet Spania er viktig for NATO.»

Ikveld sier Visestatsminister Sra. de Santamaria;» Når Puigdemont setter foten på spanske territorium, blir han arrestert.»

Følg med! Følg med!

Las Palmas, 25.januar- 2018.

Dordi Skuggevik

 

Her i Spania foregår det en politisk thriller, som daglig utspiller seg på TV og i avisene, men dette gir ingen gjenklang i norske medier, selv ikke da «oppvigleren» fra Catalonia hadde møte med utsendinger fra Færøyene og Grønland i København nå nettopp. Eks-provins-president Puigdemont er altså kommet helt opp til København og driver «oppvigleri» med de gamle norske provinsene som lenge har ligget under Danmark – men, likevel interesserer dette ikke norske media!

Jeg har sendt 2-3 mailer til politisk redaktør i VG, og påpekt at VG, som eneste norske avis som trykkes i Spania – slik at dagsutgaven kan kjøpes av alle oss nordmenn i Spania og på Canariøyene, burde holde oss informert. Det er kommet et lite frimerke enkelte dager etter det, men det er tydelig at «nyhetene» ikke er særlig oppdatert. Vi sitter her nede i Spania og prøver å trenge igjennom språkbarrièren på spansk fjernsyn for å få med oss hva som skjer, for Catalonia-krisen går for fullt på spanske TV-nyheter hele tiden. Jeg har fransk hovedfag, og klarer til en viss grad å få med meg hva som blir skrevet på nyhetstekstlinjene som ruller under selve bildet på skjermen. Dessuten ser jeg minespillet og kroppsspråket på alle disse velkledde, kultiverte kvinner og menn som snakker om Catalonia og fraksjoneringen av Spania i et stadig mer dystert lys.

Så stod provins-eks-president Puigdemont i København og ble krysseksaminert av professorinnen fra «Centre for European Politics», foran en vegg med TV-kameraer, kameraer og folk som stod oppetter alle vegger – og fikk seg forelagt følgende krasse og inkvisitoriske spørsmål: Ønsker De en balkanisering av Europa? Ønsker de at hundrevis av små land skal få ha sin egen etnisk rensede befolkning?» «Hva mener De med ordet demokrati?»

På sitt mangelfulle engelsk, og med en fullstendig mangel på mimikk som preger Puigdemont, prøvde han å svare – mens han bevarte dette stivnede gliset som har preget ham hele tiden. «Puigdemonts fiasko i Danmark.» skriver spanske aviser idag. Han avsluttet i Danmark med å si: «I Spania finnes det ikke noe demokrati. Spania lever fremdeles under Francos skygge.» Det presterer han å si nå når Spania nettopp har feiret eks-kong Juan Carlos sin 80-årsdag, der det ble markert av statsministeren at Kong Juan Carlos var «nøkkelen til demokratiet» i Spania», etter at Franco faktisk var den som innførte demokratiet i Spania – etter å ha holdt Spania sammen etter den forferdelige borgerkrigen, hvor Spania ville ha endt som et Sovjet-diktatur, hvis ikke Franco hadde vunnet over den internasjonale kommunismen som ville inn og overta Spania den gangen.

Det var pinsamt å se hvor ubehjelpelig Puigdemont var på TV fra København. Så – hvem og hva er han? Så langt er det mitt inntrykk at det dreier seg om en romantisk ny-kommunist med hang til anarkiet. Hans gruppe/parti sprang opp litt på samme måte som bevegelsen som bragte Macron til presidentpalasset i Paris, men Puigdemont deler rolle med tidligere statsminister Zapatero i Spania – en mann som også prøvde å åpne borgerkrigs-kløften i det spanske folk igjen, før han diskret forsvant i kulissene og historiens glemsel. Han fikk nettopp sitt pass påskrevet i spansk TV – som den som hadde ødelagt spansk økonomi for lange tider fremover. Nylig var han å se på TV sammen med koryféene i Venezuela, hva han nå driver med der, etter å ha revet ned Francos navn fra mange gateskilt pluss flere rytterstatuer av Franco. Han forsvant diskret etter å ha lansert at Francos sarkofag skulle fjernes fra mausoleet vest for Madrid, for å bli forflyttet til kirkegården der han kom fra. Trolig ble Zapatero innkalt på teppet den gangen til Kong Juan Carlos – og spurt om han ønsket å gjenoppta borgerkrigen i Spania. Zapatero husserer nå kanskje i Venezuela, mens Puigdemont er begynt å hussere med Færøyene og Grønland, som ikke Catalonia er nok.

Forleden gikk spansk teater inn på scenen med en elegant karikatur av Puigdemont: Den godt voksne skuespilleren og teateriscenesetteren Albert Boadella stod fram som den imaginære presidenten fra det imaginære landområdet Tabarnia – som ville kjempe for å bli  selvstendig fra republikken Catalonia. Han holdt en oppildnende tale som han avsluttet med å slå venstre hånd inn i høyre albue, så høyre underarm spratt opp med knyttet neve – tegnet på potens. Videoen av talen gikk igjen og igjen gjennom nyhetssendingene.

Puigdemonts godt kalkulerte provokasjon med demonstrasjoner i Barcelona, fikk ordensmakten ut på gaten. Nærbilder av ordensmakten i aksjon ble fotografert og filmet, og spredt på TV og internet – og som alltid: når ordensmakten går til aksjon, er det ikke vakkert, men Puigdemont oppnådde det han ville – tilslutning fra folk som hisset seg opp over politiet i aksjon – pluss at Statsministeren satte Grunnloven i aksjon og fengslet tre av Puigdemonts tilhengere – mens Puigdemont stakk av til Brüssel, noe som på TV her har gitt ham navnet «haren». Puigdemont er ikke blitt populær av å stikke seg bort i Brüssel. Folk kaller ham feig. Regjeringen i Madrid har overlatt saken til Høyesterett, men rettsapparatet har nølt med arrestordre og lar «Haren» løpe fritt – og lar ham «dømme seg selv ut av egen munn» som de sier i England. Høyesterett lar ham altså skjemme seg ut – dumme seg ut, kan vi kanskje si, og dermed blir de kvitt ham på en enkel måte. Kanskje ender også han opp med å bli avbildet sammen med koryféene i Venezuela.

Puigdemonts folk fikk flertall i delstatsforsamlingen i Catalonia, og deres Roger Torrent ble valgt til delstatsparlamentets formann/president. Da han igår skulle offentliggjøre dette nykomling-partiets presidentkandidat for delstatsparlamentet, hadde han én kandidat: Puigdemont. Idag reiser han til Brüssel for å snakke med «reddharen». Rajoys kommentar til det: «Denne reisen vil svekke delstatsforsamlingens verdighet.» Rajoys har også sagt: «Puigdemont vet at det å ikke respektere loven – det gir konsekvenser.» Han sa også: «I Catalonia finnes det ikke noe alternativ til Loven. Høyesterett har saken, og de kan på nytt sette i verk sin anholdelse av Puigdemont.» Roger Torrent sier at Puigdemont bør forsone seg med Rajoy, og det er kanskje derfor han i dag reiser til Brüssel for å snakke med «Haren». Det er også sagt idag, at Puigdemont kan reise til Catalonia for sin innsettelse som delstatsforsamlingens president – uten risiko, slik saken står pr.dato. Men, Torrent er kommet med en svært skjebnesvanger uttalelse: « Man kan politisk gå imot legislaturet»…Mot lov, rett og domstoler altså! Da skal det bli røre i Spania! Man må virkelig spørre seg – er disse folkene regelrett dumme og naive, eller er de eksponenter for den nykommunismen vi ser stikker hodet opp her og der i verden i dag?

Spanias vise-statsminister, den unge, kultiverte og meget taleføre kvinnen Sra. SantaMaria, kommer nå mer og mer på banen. Hun understreker det Rajoy sier – men med skarpere krutt: «Puigdemont’s politiske prosjekt er Puigdemont.» «Puigdemont er ikke Catalonias fremtid. Han er fortid.» «Vi er fremdeles åpne for dialog».

Hvis Puigdemont og hans tre medarbeidere som nå sitter i varetekt for oppvigleri, blir stilt for retten – nå når det er Høyesterett som har saken, så vil tiltalen dreie seg om: Opprør, demagogisk aktivitet og økonomisk vanstyre.

Dette handler alt om fraksjonering av Europa. Catalexit er sikkert inspirert av Brexit. «Sammen er vi sterke» – sier Grunnlovens og Madrid-regjeringens tilhengere. Ja, når hele Spania står sammen, så er landet et hovedland i EU, et land det folk står fram på TV som seriøse, kultiverte, velutdannede, scenevante og taleføre. Et land som preges av gjennomført kvalitet i alle ting, fra læret i skoene du kjøper – til akustikken i konserthuset her i Las Palmas. Spania snakker seg gjennom denne saken, og ingen programledere avbryter tankerekkene  – slik som i NRK TV i Norge. Vi får håpe det fører til en fredelig slutt på denne saken. Spania har lidd nok opp gjennom historien. Og: Europa trenger et HELT Spania!

Las Palmas 24. januar – 2018

Dordi Skuggevik

Forlaget Licentia har en nettbutikk hvor resten av opplaget er tilgjengelig: www.licentia.no. Det er greiest å kjøpe boka der.

300 av opplaget på 400 bøker gikk ut før jul, de fleste til folk som hadde forhåndskjøpt boka for å skaffe penger til produksjonen. I underkant av 100 bøker forvaltes solgt av Licentia Forlag i Bodø. Det er ikke sikkert at det blir et opplag 2 – så dere må bare konkurrere om å kjøpe de bøkene som er igjen! -så kanskje jeg kan håpe på å gå ut av prosjektet i balanse! CHOP-CHOP!

Las Palmas, 18.januar – 2018

Dordi Skuiggevik