Feminiseringen av Den norske kirke.

Tore Witsø Rafoss undrer seg i Aftenposten 26.mars over hvorfor menn forlater den norske kirke. Samtidig er det litt diffust hva han legger i det å være «religiøs». I norsk terminologi har det betydd å høre inn under bedehusbevegelsen.

Begge disse punktene peker mot det som er skjedd og skjer i Den norske kirke: Feminiseringen, og bedehusfolkets overtakelse av Den norske kirke.

Feminiseringen sett ut fra antall kvinner som nå bekler den norske kirkes embeter, kan sees som ren matematikk. I f.eks. Nidarosdomen er det nå bare dirigenten for guttekoret og hovedorganisten som er menn. Erkebiskopen (preses), biskopen, prosten, sognepresten, musikkansatte m.fl. er alle kvinner. Flere og flere kvinner i både direkte kirkelige stillinger og i kirkebyråkratiet er kvinner som er utgått fra bedehus, skolelag og legmannsbevegelsene.

Kvinnenes kultur følger med kvinnene som inntrer i stillingene, og det foregår slik en helt konkret feminisering av kirken, hvor menn etterhvert føler seg fremmedgjort og lite velkomne med sin tradisjonelle væremåte og maskuline tenkemåte. Tidligere utfylte menn og kvinner hverandre: menn sørget for gudstjenesten, kvinnene tok seg av kirkekaffen og menighetspleien.

Resultatet opplever jeg som har konvertert fra høykirkelig lutherdom til den katolske kirke, som veldig sterk, når jeg av og til er til stede på lutherske gudstjenester: Gud kommer ikke. Han gjemmer seg inne i kirkeveggene, for kvinnene og bedehusfolkene har gjort om det sakrale rom til et forsamlingslokale. Og fordi Den norske kirke ikke har evnet å forberede seg på å bli skilt fra staten, og dermed ikke har bygd ut lokaler for sosialt samvær og undervisning, sitter nå folk oppover i kirkebenkene og skravler mens de drikker kaffe og smuler formkakestykkene utover gulvet. Dette overføres på alt som foregår i kirkerommet. Det Hellige er simpelthen forsvunnet. Kvinneforeningens kaffekos har erstattet møtet med Det Hellige. Her er det menn blir satt utenfor. De er fremmedgjort av kvinneforeningskulturen.

Glærum, 27.mars – 2018.

Dordi Skuggevik

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *