Charles J. Chaput, fransk-indiansk amerikaner, erkebiskop av Philadelphia, har skrevet 3 bøker. Jeg leste den siste først, om å leve den katolske tro i en etterkristen tid, som fremmede i et fremmed land. Lenger ned på bloggen finnes omtale av den. Etter å ha lest den, begikk jeg mitt første bokkjøp på www.amazon.com og Chaputs to første bøker kom prompte i posten.
Da jeg avsluttet lesingen av hans første bok i ettermiddag, skrev jeg til min tidligere professor i fransk litteratur: – Det er som å ha vært på en kjøretur med ham i en toseters Jaguar. Hans penn har fart, presisjon, klarhet og vidd. En fest! Jeg skal kjøpe en stabel og gi til alle mine gudbarn, katolske og ikke-katolske.
Chaputs målgruppe er igjen hans katolske landsmenn i USA, men det han skriver angår mennesker av alle konfesjoner og også ikketroende – de av dem som ikke har noen fordommer. For alle kategorier lesere er dette igjen en «peptalk» som berører mange basale tilstander i vårt samfunn av idag, og som vi må tenke igjennom, uansett hvilket ståsted vi har. Og her får vi virkelig «tenkehjelp»! Det går så busta fyker, og leseren må lese fortere og fortere for å holde tritt med Chaput. Men det går greit, fordi han er så klar og har så lett flyt i pennen. Som med hans bok nr. 3 – går det ikke lenge før det første latteranfallet kommer, fordi han igjen og igjen treffer spikeren så veldig på hodet i en materie som er dypt alvorlig.
Uansett hvilken konfesjon man tilhører, er boka en hjelp til å komme seg ut av den oppskrytte «barnetroen» og inn i en voksentro. «Den katolske troen,» skriver Chaput, «er alltid personlig, men aldri privat!» Med det mener han at troen og praksisen av den er fundamental for samfunnet, for at det å være menneske i verden skal bli en så god opplevelse som mulig. Her må vi igjen minne oss på at Chaput også har studert psykologi i tillegg til sin prestelige filosofi og teologi. Han dveler mye ved familien som samfunnets grunnenhet, og går grundig tilverks på dette punkt hvor statistikken viser at familien er under angrep, og har vært det en tid nå – og han varsler om hvor skjebnesvangert det kan bli for menneskeheten.
Idag vil mange lesere være så indoktrinert av vår tids vedtatte «sannheter», at det vil være et hinder for dem i å lese Chaput. Derfor vil jeg anbefale dem å legge dagens briller av seg, sammen med sine moderne fordommer, og forsøke å få tak i hva Chaput virkelig sier til oss når han tar pulsen på vår tid. Da vil ikke Chaput bare være forfatter av et utvidet kurs for unge katolske mennesker som skal utvikle en voksentro, men for alle som lever i denne verden i dag.
Vi gir ordet til Chaput her til slutt: «Gud trenger ingen anonyme kristne, kristne som forsvinner i mengden, kristne som ikke skaper bølger. Vi er her for å «rock the boat»! Det er det det betyr å være surdeigen!» Han siterer selv St.Johannes Paul II: «Tro som ikke transformeres til kultur er en død tro.» Og Desmund Tutu: «Jeg forstår ikke helt hvilken Bibel folk leser, når de antyder at religion og politikk ikke hører sammen.» Det er her på det punktet Chaput tar sats til sin bok nr.2: Gi Cæsar hva Cæsars er – om hvordan ta med seg sin kristne tro ut i samfunn og politikk, en bok som ble en bestseller, og som nå skal åpnes straks jeg lukker PC-en.
Gran Canaria, 22.mai – 2018.
Dordi Skuggevik
