Måned: juni 2018

Jeg er så lei dette homo-maset som bare vokser og vokser i omfang her i Norge, og i deler av verden ellers, at jeg orker snart ikke åpne en avis eller slå på TV-en!

Flere av mine nærmeste venner opp gjennom livet har vært og er – homoseksuelle menn. Og som min «Madame» sa, da jeg var au-pair i Paris for 50 år siden: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann.» Hun sa også: «Men vi avskyr homoseksualitet innen vårt eget kjønn.» Bedre kan det ikke sies. Jeg vil også sitere Den hollandske katolske katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. La oss ikke legge sten til deres byrde.» Så kort og greit kan det formuleres.

Det er alltid en påkjenning å avvike fra den slagne middelvei. Det være seg politiske meninger, religiøse oppfatninger, utseende etc. Homoseksualitet avviker fra hovedlinjene i biologien og naturens orden – naturretten. Det angår det aller dypeste i oss. Derfor er det vanskelig for både oss som holder til i biologiens hovedstrøm og for dem som lever i et parallelløp med det naturen har tenkt.

Jeg synes at disse vulgære «pride-paradene» er en direkte fornærmelse mot de kultiverte og forfinete mannlige, homoseksuelle vennene jeg har hatt og har. Og det tar jo ikke slutt! Det skulle ikke overraske meg om det blir «pride-parader» i norske barnehager snart! I skolen forvirrer man allerede barna med å undervise flere religioner samtidig – snart blir nok barna også destabilisert med å få undervisning i alle de diverse praksiser av seksualiteten som finnes i menneskeheten. Som tidligere lærer er jeg meget betenkt – for grunnprinsippet i all pedagogikk er: Fra det kjente til det ukjente. Ikke alt samtidig!

Arbeiderpartiet har rappa den røde ros, og nå har homo-bevegelsen rappa regnbuen. Jeg glemmer aldri den kvelden da mor kom opp på loftet og vekket meg en sommerkveld, for at jeg skulle få se den flotte regnbuen som stod over fjorden. Det var første gang jeg så en regnbue. Etter den opplevelsen har jeg elsket regnbuen. Men nå tilhører den altså de homoseksuelle. Før jeg fikk vite at de hadde rappa den, hengte jeg opp en «windsock» med regnbuefarger som jeg hadde tatt med hjem fra USA. Plutselig en ettermiddag kom det en ukjent kvinne og ringte på døren. Jeg fornemmet etterhvert at jeg var blitt oppsøkt av en lesbisk dame. Jeg kjente meg som en mus som ble jakta på av en katt – i mitt eget hus, som da min kastrerte hankatt søkte tilflukt under bordet en kveld da en streifende grakatt kom inn gjennom altandøren og satte seg tronende på toppen av sofaputene, mens den så foraktelig ned på kastraten. Det var meget ubehagelig. Jeg begynte frenetisk å snakke om menn jeg hadde kjent, menn jeg kjente og menn jeg håpet å treffe. Jeg så henne aldri mer igjen, men det var en nyttig erfaring. Jeg fikk oppleve hvordan man som heterofil reagerer når en homoseksuell person av ens eget kjønn aker seg innpå en. Jeg vil derfor som heterofil forbeholde meg retten til å være nettopp det: heterofil – uten å skulle påtrykkes falske holdninger av det norske konsensus.

Jeg tok jo vindsokken i regnbuemønster ned. Nå forstår jeg jo at jeg også må kjøpe meg nytt sikkerhetsbelte til kofferten min, for det jeg har brukt i mange år, er utformet som en regnbue…

Frankrike har en svært definert høflighetskodeks for hvordan man oppfører seg overfor andre – i alle sammenhenger, og slik oppfører man seg, uten å måtte «synes» og «føle» så mye, slik som vi må gjøre i Norge. Slik omgås man alle slags folk på samme måte, og ingens seksualliv angår andre. Når det er sagt, gikk jeg meg rett inni en voldsom «pride-parade» i Paris på vei til Notre Dame hvor jeg var organiseringsansvarlig for en konsertmesse med Nidaros Domkor. Jeg kom meg omsider gjennom paraden og fikk krysset gaten, men den norske sjømannspresten i Paris kjørte bil, så han kom seg ikke til Notre Dame den kvelden. Jeg har derfor vært midt inne i vrimmelen i en kjempestor «Pride-parade» – og sett vulgaritetene på nært hold. Jeg kjente meg virkelig provosert på vegne av mine homoseksuelle venner.

Og som min søster sa: – Hvorfor maser de sånn om de homoseksuelle? Alle de enslige menneskene som sitter alene, en person i hvert hus innover grenda her – og i alle grender i Norge, de vil jo aldri ha noen sjanse til å dele sin seksualitet med noen, hvorfor snakkes det ikke heller om deres situasjon?! Er det de homoseksuelles påståtte narcissisme som gjør at det koker over med homo-mas og med «pride-parader»? Jeg har i alle fall fått nok! Jeg er gørra lei dette homo-maset!

Glærum, 27.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Da var det Jonsvaka i Åsskard igjen. Surt og kaldt og langt opp av sofaen, men avgårde bar det, heldigvis. Igjen sitter vi sammen i det lille rommet nede på jorden og lader opp igjen mennesket i oss gjennom møtet med de store tolkeres tekster og musikk, som disse menneskene her går sammen for å hente frem for oss.

Mens det hele går sin gang, gjenopplever jeg to hendelser i mitt liv – igjen og igjen. Jeg lurer på hvorfor opplevelsene ikke lar meg være i fred med det som foregår her – inntil jeg ser den store sammenhengen.

Den ene opplevelsen fant sted i en heis i Bangkok, den andre i en bargate i Las Palmas, sent om kvelden. Det som disse to opplevelsene har felles, er at de var møter med mennesker som hadde sluppet taket i mennesket i seg, og latt seg synke ned mot dyrenivået hvor vi alle kan ende, om vi ikke holder fast i mennesket i oss.

Mannen min og jeg stod i heisen på hotellet i Bangkok. Sammen med oss stod et ulike par. Hun var blitt plukket opp på gaten – eller mer sannsynlig: Østens noe værslitte datter hadde plukket opp ham, denne store og fortapte Vestens sønn som helt tydelig hadde latt alt håp fare, i den grad at holdet i kroppen hadde gitt opp enhver motstand mot tyngdekraften. Spensten i kroppen var helt borte. Han var langt hjemmefra, og hadde gitt opp enhver plan om en gang å komme hjem, i all betydning av uttrykket. – Jeg vet ikke hvordan jeg oppdaget at han var finsk, men jeg begynte stille å synge den finske barnesangen – Tuku, tuku lampai tani, killi, killi, killi äni…..(Hemmåt, hemmåt, lammen  mina) som lektor Halldis Hoel på Follo hadde forlangt at vi skulle lære utenat, og som jeg har lært mine elever når vi har hatt om Finland i geografien. – Den unge mannen som hadde latt alt håp fare for lange tider siden, åpnet øynene, så plutselig på meg med et klart og edruelig blikk og ble plutselig seg selv, slik han var tenkt å være, men med en slik sorg over sin situasjon at jeg har aldri glemt det. Han så plutselig bjørken og stjernen der hjemme, og fornemmet sin bestemmelse – som ikke var slik som situasjonen i denne heisen i Bangkok. Han ble plutselig menneske, fordi noen sang denne sangen til ham. Så stoppet heisen – og vi gikk ut.

Andre gangen jeg opplevde at et menneske reiste seg opp av dyrestadiet det hadde latt seg synke ned på, var i denne bargaten i Las Palmas. Jeg kom fra Konserthuset og tenkte å ta en snarvei for å komme fortere hjem, og befant meg plutselig foran Texas Bar, som jeg hadde hørt om. Det var der alle gamle skandinaver hadde hatt en fresig tid i 60-årene og utover. Sammen med noen fortapte typer fra denne tiden, satt en oppegående dame fra Nord-Norge som praktiserte sin sykepleieutdannelse og sosiologiske erfaringer med klientellet rundt bordet. Jeg slo meg ned. Rett overfor meg satt en eldre dansk mann som etter hvert var blitt svært voluminøs, og som helt hadde gitt opp å holde disiplin på sitt jordiske legeme. Han var arg og lett antennelig, innelukket bak senkede øyelokk. En tigger gjorde det fatale feilgrep å stikke tiggerskålen opp i ansiktet på ham, noe som viste at det store, tunge mennesket kunne reagere med en utrolig fart og kraft. Jeg trodde tiggeren skulle bli drept på stedet. Det var et usedvanlig uhyggelig opptrinn. Da han satte seg igjen, begynte jeg å snakke frenetisk om Danmarks og Norges felles fortid, om Kingo, om Brorson, om Sille Balkenborg, prestedatteren fra Sunndalen, omtrent der jeg bor i Norge, som ble gift med Kingo, og som hadde fortalt ham om soloppgangene over fjellene i Sunndalen – så selv om hun døde etter et kort ekteskap, sannsynligvis i barselseng, så hadde det gjort slik inntrykk på Kingo at han skrev den fantastiske – Nu rinner Solen opp av Østerlide, og gyller Fjellets Topp og Bjergets Side… og så sang jeg den. Da ble dyret menneske igjen. De tunge øyelokkene løftet seg, øynene ble fokusert og festet seg på meg, hele mannen samlet seg og løftet seg og ble et menneske igjen. Jeg kan aldri glemme det.

Så sitter jeg på Jonsvaka i Åsskard og tenker på alle de skolebarna som har fortalt meg de siste årene – at de aldri synger i klassen. Hvordan skal de da senere i livet kunne bevare mennesket i seg?

Glærum, St.Hans – 2018.

Dordi Skuggevik

Idag var det Astrid Randens tur til å spikre Trine Skei Grande på veggen i «Politisk kvarter» i radioen. Vi foran radioen er møkka lei av personforfølgelsene i NRK. I spissen av media-kobbelet i Norge har NRK begått flere media-drap. Vår dyktige politiker Harald Presthus ble ødelagt i tiden da NRK utviklet sin revolver-intervju-teknikk. Han fikk aldri fullføre et resonnement. Han fikk aldri komme med konklusjonen. Hjerteinfarkt ble visst resultatet, påført av NRK. Vi så for åpent kamera hvordan NRK brøt ham ned. Tore Tønne ble den neste. Lenge lå siste bildet som ble tatt av Tore Tønne på skrivebordet mitt. Fotoet ble tatt akkurat når han går inn i bilen som han ikke skulle komme levende ut igjen fra. Han døde av eksosen han ledet inn i bilen. Når jeg så på bildet, tenkte jeg: Slik ser et menneske ut når det er blitt ødelagt av media. De neste ofrene var tenkt å bli Gudmund Hernes og Torbjørn Jagland, men de forsvant ut av landet og inn i store internasjonale stillinger før de inkvisitoriske, fariseiske småhakkerne i NRK fikk tatt livet av dem.

Gatekunstnerne i Bergen har kommentert både media-korsfestelsen av Listhaug og medias stadige avrivning av trusa til Grande – med sine eminente malerier på Nygårdshøyden hvor universitetet ligger. Vi trodde faktisk at NRK nå var ferdige med å rive trusa av Grande og dra inn denne kornåker-affæren etter alt maset de har servert om dette – men, nei: Idag dro Astrid Randen igjen dette kortet ved avslutningen av «Politiske kvarter». Det skulle handle om politikk – Venstres politikk som medlem av regjeringen, men Astrid Randen klasket til med kornåkeren igjen. Dermed tok hun nivået i programmet sitt ned til langt under nivået i det norske folk. Det har NRK jobbet med trutt og lenge: Å senke nivået i det norske folk.

Vi er så forbainna lei, Astrid Randen, at jeg vet ikke om kommaet skal stå i overskriften, eller om jeg skal fjerne det, for den foreldete revolver-journalistikken i NRK får sin fortsettelse straks vi hører den natige stemmen til Astrid Randen i radioen. Jeg er i denne morgenstund møkka lei Astrid Randen! (Uten komma!)

Glærum, 21.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

I referat fra Sjøbruksmuseet i Bøfjorden 17.juni, blir det referert fra Einar Oterholm sin presentasjon av boka hans om husmorskolen på Nordmøre – om stortingsvedtaket av 1908, og oppstarten på Gyl i 1910.

Men saka er at det var husmorskole allerede vinteren 1898-99 på Gyl. Lærerinne var Gjertrud Haarset. På side 208 i boka «Tante Borg: Hælengtfjor’n» finnes fotobeviset for at det var husmorskole i huset på den gamle sorenskrivergården «Bakkain» på Gyl. Bror min husker enda ovnen på bildet. 5 elever er navngitt på bildet, bl.a. «Tante Borg» = Ingeborg Sivertsdatter Glærum, senere Ingeborg Solem på Gyl. Hun gikk senere på Stabekk og på Lier hagebruksskole, og kom tilbake til Gyl og drev husmorskolen på Gyl 1910 – 1920. På side 208 er det bilde av henne med et av sine kull på Gyl, og der sitter også håndarbeidslærerinnen – Rakel Skuggevik, senere gift Kamsvåg i Straumsnes. Rakel var utdannet ved Husflidsskolen i Oslo. På side 213 er det 2 foto av Ingeborg Solem – «Tante Borg» i elevflokken på Stabekk. På et annet bilde i familiens eie – av et husmorskolekull på Gyl, står Kristen Skuggevik midt i flokken. Han var utdannet ved Ås landbrukshøgskole og ved hagebruksskolen i Sandnes på Jæren.

Den drivende kraft bak initiativet med husmorskolen på Gyl må ha vært Betzy Elisabeth Albertine Bronn Skuggevik, guvernante fra Oslo, som giftet seg med amtskolebestyrer O.K.Skuggevik fra Tvedestrand – i Stangvik kirke – lillejulaften 1889. Disse to møttes som huslærere på Selsøvik gamle handelssted rett sør for Bodø, der Betzy lærte administrasjon av hushold i den store husholdningen på handelsstedet. Betzy gikk også i bresjen for kvinners stemmerett, og er den første som underskriver kravet på listen fra Tingvoll. Forøvrig fødte hun 10 barn, hvorav 8 vokste opp, mens hun strikket strømper til alle disse i timene hvor hun underviste. Hun fikk også tid til å spille på pianoet sitt. Notene hun etterlot seg er ganske avanserte.  Hun temmet dessuten en mannbisk hest – Bakksvarten.

På side 9 i Oterholms bok ser vi et bilde av kullet «Nordmøre Amtskoles 13de Pigekursus 1889» trolig i Stangvik. men uten navn under bildet. Det er O.K.Skuggevik som sitter midt i første rekke, og han må ha vært bestyrer for denne skolen i Stangvik, og jeg mener det er lærer Hagen som sitter ved siden av ham. Den kvinnelige læreren vet jeg ikke hvem er.

I Oterholms bok er det er stort hol i historien om husmorskolen på Nordmøre, den tiden skolen var på Gyl. Jeg sa til Oterholm at jeg hadde disse fotoene, men han var ikke interessert. Ikke var han interessert i å spørre om tiden på Gyl heller. Det er synd at dette holet skal skjemme en så bra bok og et så godt initiativ. Bildene kom jo med da, i boken med Ingeborg Solem sine skrifter. Boken «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» kan kjøpes i nettbokhandelen til forlaget: www.licentia.no

Glærum, 18. juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Mali Hildrun Settem blir ikke ferdig med å hente inn juridisk bistand fra sin bakspiller, sønnen Ola Johan Settem, dr.juris og amanuensis i jus ved universitetet i Stavanger. (Jeg var selv til stede ved hans imponerende doktordisputas i Bergen.) Hans innspill siles først gjennom moren til hennes politiske medspillere i kaffebarsaken på Skei, og så siles det derfra ut til media, sist nå idag i TK – fredag 15.juni. Det er nå på tide at sønnen med doktorgrad i jus stiger fram og sier ting klart, rett ut og direkte, uten å bli silt gjennom flere lag med mellommenn! Når det er sagt, så vil det gå ille med de fleste vedtak i lokale styrer og stell hvis de skal legges under jus-doktorens briller og bli spent ut på hans juridiske disseksjonsbord. Men, er det noe vi ønsker i lokale utvalg? Jeg tror ikke det, for vedtak i lokale demokratiske utvalg blir resultatet av mange elementer – lokalkunnskap, lokale tilpasninger, vanlig folkvett og hensikt med behandlingen. Slik som lokale media nå fortsetter å gi spalteplass til denne farsen, vil det ikke komme noe godt ut av det, og det kan bli katastrofalt for det som skal være et fruktbart samarbeid mellom Hotellet og Kulturhuset. I innlegget i TK idag ser gruppen som står frem med og rundt Mali Settem – helt å ha glemt det i sitt amatørmessige spissfinderi, enda de har integrert en cand.theol. i sin midte. Stangvikpresten lever forøvrig ikke helt opp til sine mer frodige forgjengere i Stangvik her.

Så var det Kristendommen som gir mennesket en fri vilje. Den frie vilje er det grunnleggende i Kristendommen, men det har Indremisjonen i Norge aldri forstått. De kaster seg over andre og skal bestemme alt – helt ned til de minste ting i livsførselen. De har nå solgt bedehusene og overtatt kirkene. Kirkefolket skyr kirken, og indremisjonsfolket sitter i kirkebenkene og eter skoffkak og drikker kaffe, mens Gud har tatt seg en tur ut. Kanskje han er på kaffebar med oss andre på Kulturhuset oppå Skei? Han gjorde tross alt vann til vin! Men utepils, det får han ikke. Ikke vi andre heller, for det har Indremisjonen bestemt.

Gi’me a break!

Glærum, 15.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Det har flere ganger sjokkert meg hvor vanskelig det er for flyktninger å få godkjent sin utdannelse og yrkespraksis fra hjemlandet. To brødre fra hovedstaden i Kongo som hadde fransk realartium, måtte begynne forfra på norsk ungdomsskole i Trondheim! Jeg tok den ene med opp til NTH – Gløshaugen og snakket med professoren i fysikk, som nettopp hadde avsluttet sin termin som rektor på NTNU. Kongoleseren kunne få ta sete i forelesningssalen straks, sa professoren, men det sa ikke systemet for flyktninger. Nei, han skulle værsågod gå gjennom den 2-årige flyktningeslusen i kommunen, noe som innebar å begynne forfra på ungdomsskolen. På ungdomsskolen sa rektor at det var helt tullete, men hun måtte bøye seg for reglene. De unge mennene fant frem til Katedralskolen, som omsider kunne hjelpe dem med internasjonal artium.

Broren til disse to fortalte nylig også om problemer av et annet slag: Søsteren deres, som bodde i Trondheim by, ble sendt hjem fra St.Olav for å vente på at fødselen skulle komme mer i gang. Det ble ambulanse tilbake til sykehuset, men den stille, blide Elise døde i ambulansen. Barnet ble reddet med hastekeisersnitt, og der satt den ferske ektemannen med sin døde kone og sin lille baby. Elises bror fortalte dette ved spisebordet hos meg. Han hadde hatt en syketransport til Glærum om ettermiddagen. Klokken var 6 om kvelden, og jeg spør om hvordan det står til med kona og den lille sønnen. – Vi skal ha nr. to nå, sier han, en jente. Hun skal hete Marie Sophie, men de sier hun må hete Maria Sofia. Jeg sier de må kalle henne det de selv vil. – Når er terminen? spør jeg.  – For en uke siden, sier han. – En uke? – Ja, hun ringte nettopp og sa at barnet er blitt så stille i magen idag. – Du, roper jeg, gå straks ut i bilen, kjør hjem og hent henne, dra ned på St.Olav, stamp i gulvet, rull med øynene, veiv med armene – og så roper du: Barnet skal ut! Nå! Han gjorde som jeg sa, og kl. 01 var barnet ute. – Marie Sophie, ho e mi! – skrev jeg i sms-en. Denne historien om brødrenes søstre hører ikke hjemme under denne overskriften, men en plass må den fortelles. Den er med og viser hvor vanskelig alt skal gjøres for folk som kommer hit til landet.

Grunnen til at jeg skriver dette, er intervjuet i Driva forrige fredag – med Fulvio fra Eritrea. Han må også – i en alder av 55 år, begynne forfra for å bli elektriker i Norge, etter å ha hatt sitt eget elektrofirma i hovedstaden i Eritrea i 18 (!) år, med store oppdrag både for den italienske og den amerikanske ambassaden, og andre ambassader. Selvfølgelig må han sette seg inn i spesielle forhold, regler og løsninger i et nytt land, men å begynne forfra blir for dumt! Han hadde italiensk bestefar fra Roma, og gikk de første 8 årene på skole hvor italiensk var skolespråket, så gikk skolen videre med engelsk som skolespråk. Etter korrespondanseskole hvor skolen lå i Roma, ble det 2 år på det amerikanske colleget i Darmstadt i Tyskland, med tilbud om å komme til USA for å fullføre utdannelsen som elektroingeniør.  Han valgte å reise hjem til Eritrea og startet eget firma i Asmara, hovedstaden. Han snakker 5 språk. Norsken kom fort fordi han snakket engelsk og tysk fra før. Nå skal han ta kurs for å bli lastebilsjåfør, fordi han må rett og slett komme i lønnet arbeid. Det nye nå er at en mann som ham kan få «opplæring i bedrift» – da er det bedriften som bestemmer når han kan nok til å få norsk fagbrev. Dette systemet viser at det er litt framgang i hvordan Norge kan få gjort seg nytte av den utdannelsen flyktninger har med seg når de kommer. Likevel blir lerretet for langt å bleke frem mot å bli godkjent elektriker, så lastebilkjøring blir løsningen. Norge må virkelig ta seg sammen!

Fulvios kone, som er 39 år, vil gjerne kvalifisere seg som hjelpesykepleier. Det er heller ikke så fort gjort, men heldigvis oppdaget jeg at hun var 4 år i pliktig militærtjeneste i Eritrea, hvor hun ble trenet som feltsykepleier, en opplysning som jeg puttet inn i systemet for henne, for det norske systemet hadde ikke avdekket dette sentrale faktum som bør være avgjørende i hennes tilfelle. Har Norge råd til å vrake flyktningers tidligere utdannelse og praksis på denne måten?

Og hvorfor kom disse to med sine to små døtre hit? Jo, mange unge forlater den stivnede og statiske ortodokse kirken, og Senait gikk over til Pinsekirken. Det skulle hun i fengsel for, men mannen klarte å få henne og døtrene ut av landet. Da kom de etter ham, som sammen med døtrene tilhører Den katolske kirke på grunn av bestefaren fra Italia. Han klarte å komme seg ut to år senere. De hadde et stort hus i hovedstaden i hjemlandet, og han hadde firmaet sitt, men i et land med Cuba-kommunistisk diktatur er det ikke så enkelt hverken å ha kirketilhørighet eller å drive eget firma.

En dame fra Albania, mor til tre av mine gudsønner – som bodde her i Surnadal med familien sin, er idag lærer i kjole og drakt-søm på en yrkesskole på Sunnmøre. Hun måtte ta fagprøven om igjen i Norge. Til sin eksamen i Albania måtte hun sy 5 plagg, derav en komplisert mannsdress, en klassisk 2-delt drakt for dame, kjole med ermer og krage. Til prøven i Norge krevde de bare en kjole uten ermer og krage…!!! To kvinnelige sensorer reiste lange veier og bodde på hotell for å kontrollere arbeidet hennes med den enkle kjolen. Etter bestått norsk fagprøve, fikk hun likevel ikke riktig yrkestittel og riktig lønn før jeg rusket opp i ansvarlig person i fylkesbyråkratiet på Molde. Damen i utdanningsbyråkratiet prøvde å slå meg i hodet med sin autoritet og sin nedlatende byråkrati-arroganse. Hvem var jeg som rettet fingeren mot hennes jobbinnsats? For å si det sånn: Den dagen traff byråkrati-arrogansen en person som hadde vært ute en vinterdag før, og yrkestittel og lønn der nede på Sunnmøre ble korrigert.

Det er tragisk at Norge er så kolossalt arrogant overfor andre lands utdanningssystemer. Jeg skammer meg på vegne av Norge i så måte! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Dette er skadelig, ikke bare for dem som kommer hit til landet med sine resurser, men det er skadelig for den norske samfunnsøkonomien.

Glærum, 15.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Dordi Skuggevik
Glærum 508
6650 Surnadal
dorditande@yahoo.no
Mbl.: 95062094

Boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n»
(Prosjektrapport)
Restopplag nå: 60 bøker – løp og kjøp hos: www.licentia.no netthandel.

God dag!

Jeg sender nå et brev til alle dere som forhåndskjøpte boka,
og som med et nødskrik fikk den til jul,
og som kanskje vil ha flere bøker til barn og barnebarn m.fl.
+ til dere som jeg aldri hørte noe fra – av Tante Borgs slektninger.

Da jeg dro til Las Palmas 2.januar, var 300 bøker av de 400 som opplaget var på, distribuert, og de 100 siste bøkene lå i Bodø hos forlaget.

Jeg visste ikke da at forlaget også har en nettbokhandel som dere finner på www.licentia.no
Det er greiere å kjøpe boka der enn på andre nettbokhandler og bokhandler,
for da går boka direkte til dere. Den må ikke da sendes til Haugenbok i Ørsta, eller til bokhandelen – for så å sendes/selges til dere….! (Man lærer stadig vekk noe nytt!)

Når du bestiller boka – så presisér at de må legge CD-en inn i bakre perm.
Licentia Forlag har nemlig drevet på med å sende ut bøker uten CD-en….Akkja!

Foreløpig står jeg på et personlig underskudd på minus ca. 20.000, men lever i håpet om å stå på minus 10.000 når hele opplaget er gått ut. Jeg har dessuten lagt inn et års gratis arbeid for å få dette til. Men, jeg er pensjonist, så akkurat dette gratis arbeidsåret er ikke så viktig.

Et opplag 2?
Jeg kommer ikke til å binde opp mine private penger i et opplag 2. Jeg har ikke lagerplass til et opplag 2, og har heller ikke kropp lenger til å bære bokkasser inn i huset, ned kjellertrappa, opp igjen og ut i bilen – så det blir ikke jeg som sørger for et opplag 2 – som det burde bli. Jeg har tenkt å skrive til Surnadal kommune og spørre dem om å investere i et opplag 2, for de tre diktbøkene til Hans Hyldbakk, Jørgen Gravold og Ingeborg Solem/Tante Borg utgjør en komplimentær del av lokalhistorien, selv om mye også er universelt. Så, i disse dager sender jeg et brev til kommunen med dette forslaget. Boka har vekket stor begeistring, også hos folk langt herfra uten lokal tilknytning – den bør derfor fortsatt være tilgjengelig.
Jeg håper dere er med på å kjøpe opp restlageret i Bodø. Jeg vil avslutte det før jeg eventuelt gir grønt lys til kommunen for å overta/produsere et opplag 2.
Bestill direkte fra: www.licentia.no (380 kr. + porto)

Glærum, Juni-2018

Vær alle hilset!

Dordi S.

Den katolske biskopen i Tromsø, Berislav Grgićs, som gjør sin gjerning i stillhet der nord, og som vi ikke hører så mye om eller så mye fra, han leverer en kompakt bombe av en tekst i siste nummer av St.Olav – katolsk kirkeblad. www.katolsk.no/kirkeblad . Teksten er hans uttale i høringen av en kommunal plan i Tromsø: Handlingsplan 2017 – 2021 for kjønns- og seksualitetsmangfold i Tromsø.

Norge er blitt helt opphengt i kjønn den siste tiden, men at en kommune skal gi seg til å vedta en handlingsplan på dette området er helt utrolig. Forleden hørte jeg på radioen at man driver på med å justere kjønnsidentiteten både biologisk – med kirurgi og hormonbehandling, pluss mentalt – på barn som enda ikke er ferdig med sin naturlige kjønnsutvikling hverken biologisk eller personlighetsmessig. Hvis ikke det skal kunne kalles overgrep, hva er så overgrep? At kjønnsidentitet skal være en kommunal sak som resulterer i en kommunal handlingsplan – det får meg til å lese biskopens kompakte tekst om igjen og om igjen.

Biskopen tar saken opp på et videre nivå: Han viser til menneskerettighetene, og at foreldre har ikke bare oppdrageransvar, men de har også rett til å oppdra sine barn ut fra sitt livssyn og sin religion, og at Norge, og her Tromsø kommune, får ham til å tenke på ateistiske stater som i statsdrevet sekulær ideologi bruker maktmidler som ingen andre har, til å presse på befolkningen en sekulær ideologi som står i skarp motsetning til norske og vestlige verdier som har vært preget av kristen tro. – Når overordnede normer tas bort, skriver han, blir mennesket svært formbart, og han viser til hvor betenkelig det er når det offentlige med sine maktmidler styrer på tvers av det foreldre måtte ønske og på tvers av det som en person selv måtte ønske om han/hun ikke var satt under føringer fra det offentlige.

Vi ser jo på navnet til biskopen at han kommer fra en del av Europa som har gitt ham nærkontakt med det kommunistiske diktaturet hvor individet ble styrt av staten. Han er også gammel nok til å ha hørt ekkoet fra det nazistiske diktaturet. Det han sier i sin korte tekst gjør at vi nå kan se at «det norske konsensus» ikke lenger er en talemåte, men at det nå nedfelles i kommunale handlingsplaner for så å tres ned over hodet på oss på en fullstendig totalitær måte. Vi skal tenke rett! Og hva som er rett, det bestemmer kommunen!

Dette fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Hvis jeg hadde barn og bodde i Trømsø nå, så ville jeg tatt barna mine ut av både barnehage og skole og gått over til «home-schooling» – noe som er blitt temmelig vanlig i USA. Forleden hadde jeg besøk av amerikanere som fortalte meg at i USA er det nå en ny og sterk trend som har avstedkommet en bevegelse som heter «The Classical Christian School». Deres sønn er rektor på en slik skole. Når folk får øynene opp for at helt ned på kommuneplan, skal vi nå utsettes for offentlige maktmidler for å ensrette våre oppfatninger og holdninger, da er tiden kommet for «home-schooling» her i Norge også. «…grunn til frykt for fremtiden,» skriver biskopen. Ja, det har han virkelig rett i! Grøss!

Glærum, 9.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Vårens vakreste eventyr har nå pågått utover våren: Stivpyntede familier har bragt sine konfirmanter til diverse trossamfunn sine kirker og til human-etikernes lokaler i kommunehus, kulturhus og andre lokaler som de leier. Vakre er de alle disse unge menneskene som nå skal ta med seg kompasset de har fått tildelt fra familien, skolen, prester eller human-etiske predikanter – for å legge ut på livets hav hvor de nå skal stikke ut kursen selv.

Nå når konfirmasjonene av diverse slag er over, og dette vårbruset har lagt seg, så begynner kampen om neste års konfirmanter. Human-etikerne forbereder seg igjen på å dra ut for å stjele protestantenes konfirmanter. Protestantene forbereder seg på å stjele katolikkenes konfirmanter. Og – ingen av dem eier skam i livet i jakten på andres konfirmanter, og de har ingen respekt for familier som gjerne vil overlevere sin families tradisjon til det neste ledd i familien. Forføreriske er alle disse tyvene. De vet hvor knappen sitter som de skal trykke på for å få den unge konfirmasjonsaspiranten inn i sin fold. Det er ikke så vanskelig akkurat på dette tidspunktet hvor den unge akkurat har begynt opprøret mot foreldregenerasjonen, samtidig med at det er den alderen der det gjelder å være mest mulig lik andre. Og – foreldrene tør ikke argumentere med konfirmanten sin. De er redd for å bli upopulære.

Protestantene jager alle inn i flokken, især er de glade når de får med seg katolske barn.  Når katolske flyktninger fra andre land kommer, unnlater asylmottaksfolket og Den norske kirke å opplyse katolikker om hvor Den katolske kirke for distriktet er å finne. Innvandrede katolske ektefeller som aldri har hørt om noe annet en den gamle katolske kirken, som tror de er blitt katolsk gift, kan etter mange år oppdage at de har levd i et for dem ugyldig ekteskap, inngått i en protestantisk kirke der presten ikke opplyste dem om dette. Dåpen er jo felles for katolikker og protestanter, men så kommer konfirmasjonen – og da slår protestantene til: Ut å stjele katolske konfirmanter. De stjal i sin tid to av mine gudbarn. Jeg bodde et stykke unna, og kunne lite gjøre. De har nettopp dobbel-konfirmert en gutt i min bekjentskapskrets. Han ble konfirmert katolsk av den katolske biskopen på Pinsedagen, men tror dere ikke at den lokale protestantiske presten så sitt snitt til å «konfirmere» ham en måneds tid før! Nå er jo konfirmasjonen i Den protestantiske kirken blitt «konfirmasjon» i anførsel siden et par mannsaldre, men likevel! Frekt! Provoserende! Respektløst! Hva tenker den protestantiske presten når han gjør dette? Jeg har bestemt meg til å slutte å argumentere med dem. Jeg skal begynne å oppsøke dem og avlevere ørefiker!

Jeg tror ikke på noen guder, og det skal heller ikke dere andre gjøre!  Det er Human-etikernes mantra, deres første bud. Humanetikerne tiltvang seg adgang til norske klasserom for å presse elevene ut av familietradisjonen og Kristendommen. De har vært de eneste ved siden av Den norske kirke som har hatt adgang direkte til klasserommene. Jeg vet ikke om det er slik fortsatt. Hvis det er det, bør foreldrene sette en stopper for det. Det skulle vært stoppet for lenge siden. Dessuten burde norsk offentlighet komme i gang med borgelig konfirmasjon, nå når de omsider tilbyr andre borgelige seremonier. Da kan vi kanskje slippe unna human-etikernes aggressive, militante ateisme-misjonering. Hvorfor kan de ikke leve med sin Guds-fornektelse i fred og ro, uten i militante, arrogante ordelag prakke hedendommen sin på oss andre? De er til og med så usedvanlig frekke at de påstår at vi som tror på Gud ikke tenker selv. Slå den! Fysjom!

Det merkelige er at disse som stjeler andres konfirmanter, de prøver seg aldri på muslimene som kommer. Mitt motto er: Befri muslimene fra Islam! Jeg har lest meg opp på Islam og argumenterer med muslimer, for Islam er ingen religion, det er en politisk ideologi, maskert som religion – og som brukes til å undertrykke mennesker politisk. Jeg driver min egen lille avmuslimiseringskampanje, og er dermed ikke mye bedre, kanskje – enn protestantene og human-etikerne? Men, jeg holder meg nå til de voksne muslimene da. Jeg stjeler ikke deres «konfirmanter» før de er nådd voksen alder og kan argumenteres med.

Glærum, 7.juni – 2018.

Dordi Skuggevik