I går, 4.juni, bestemte jeg meg for å kjøre E39 Betna – Orkanger, etter mitt besøk hos kiropraktoren på Liabø. Omvei hjem – om Hemnkjølen, altså.
Jeg har lenge hatt planer om denne turen, for jeg har heller aldri kjørt gammelveien fra Kyrksæterøra over Hemnkjølen, selv om jeg for over 50 år siden var på skidag på Hemnkjølen med elevflokken fra Follo.
Kompisen som er ingeniør i Stavanger, men med opphav på Nordmøre, har sagt det som jeg denne dagen fikk oppleve: Staten har lagt en ny stor Europa-vei av moderne kvalitet gjennom et distrikt hvor det ikke bor folk. Dette stykket av E39 er slik en omkjøringsvei, utenom der det bor folk og der butikksentra og bedrifter ligger. Og hvordan kunne det bli slik? Jo, sier kompisen i Stavanger: Surnadal sin ordfører sørget for at med én stemme ble E39 lagt her, i stedet for at den ble lagt opp gjennom Surnadal og Rindal. Ordføreren var enten ute og slo lens, eller så sov han i timen, hører jeg det blir sagt i telefonen. Eller kanskje Ola Fiske ville spare dyrkamark i Surnadal, tenker jeg. Dette blir igjen for meg en spiker i kisten for demokratiet slik det praktiseres i Norge: Amatørene som er innvalgt i demokratiske forsamlinger, overstyrer fagfolkene – i dette høvet de som har fagutdannelse til å planlegge trafikale systemer i landet.
Med den kommende Todalsbrua, skulle E39 nå allerede ha vært på plass opp gjennom Surnadal og Rindal for å raske på trafikken mellom Møre-byene og Trondheim/E6. For nå holder også veien Kristiansund – Ålvundfossen på å bli veldig bra, og med tunellene Ålvundeidet – Sunndalsøra og Sunndalsøra – Øksendalen, kan alle med øyne i hodet se på et kart at trafikken Møre-byene – Trondheim/E6 må gå over Todalsbrua og opp Surnadal – Rindal. Dessverre forsvinner nå Rindal over til Trøndelag/Sørsameland, og kommer bakerst i veiutbyggingskøen, slik at ny vei gjennom Rindal blir liggende langt ute i det blå.
Dessverre klarer politikerne svært sjelden å se ut over navlen sin, d.v.s. – de klarer ikke å se sine lokale saker i sammenheng med et større distrikt. De klarer heller ikke å forholde seg til kart. Dessuten klarer ikke Norges befolkning som tilsvarer 1/3 av Paris å samarbeide mellom 2 styringsnivåer, og klarer derfor ikke å slå sammen Statens Halsabru-prosjekt og Fylkets Todalsbru-prosjekt til ei bru: Aksnesbrua – mellom Tingvoll og Surnadal med tunell under Nordmarka og så få flyttet E39 til Surnadal – Rindal.
Det er nemlig ikke for sent å få flyttet E39 over fra der hvor den nå går og til Surnadal – Rindal. E39 er veldig opprustet på deler av veien, mens andre deler fremdeles er gammel og hålpøs vei for tungtrafikken som går der. Det er særs lite morosamt å møte de store trailerne på de gamle veistykkene her, selv på sommerføre.
Med flytting av E39, Aksnesbrua og tunell under Nordmarka, og en tunell fra Isfjorden til Øksendalen (Stavanger-ingeniørens idé) – ville vi fått en indre vei Ålesund – Trondheim/ E6 som ville blitt veldig rask, og uten at tungtrafikken må klive over Hemnkjølen og Nordmarka, og klatre opp Gråurda og Romsdalsstigningene. Dette har jeg nå skrevet om snart 1000 ganger, men folk evner ikke å komme opp av grøfta si og se over kanten, langt mindre studere et kart.
Til slutt vil jeg anbefale alle å ta med mat og kaffe og dra en tur over omkjøringsveien E39 Betna – Orkanger en fager sommerdag. Mye fin natur, selv om det er grisgrendte strøk, hvor merkverdig nok genbanksenteret for villaksen er havnet på en veikant. (Interessant arkitektur.) Har du ikke med mat – så oppdaget jeg igår «Ellingsgården» midt oppe på Hemnkjølen. Men melk hadde de ikke – til mine medbragte kakskiver. Damen bak disken forstod heller ikke ordet «mjøk» som vi sier i Surnadal.
Ikke lenge etterpå kunne jeg velge mellom de gamle nedstigningene til Fannrem, eller fortsette på nye E39 til Orkanger der fartsgrensen nå er hevet til 90 km – og der det bar virkelig utforbakke. Her må det være en stor utfordring for varetransporten, især på vinterføre, selv om de har lagt inn krabbefelt i oppoverbakken. E39 endte rett bak fjøset hos slekta på Gjølme – til min store overraskelse. Det var her den store traverlegenden – hingsten Gelmin, så dagens lys og ble stamfar til et utall flotte norske kaldblodstravere. Kanskje Gelmin burde fått et monument her i den rundkjøringen som sikkert blir anlagt på dette sted. Gelmin hentet min mor og hennes søstre på Storås flere ganger, den tiden det tok 2 dager å kjøre opp Surnadal – Rindal til tantefolket på Gjølme, med overnatting på Storås. Tidene og veiene endres fort, så det å flytte E39 og slå sammen 2 bruer til én, burde være «a piece of cake»!
Chop-Chop! Kom i gang!
Glærum, 5.juni 2018.
Dordi Skuggevik
