Det har flere ganger sjokkert meg hvor vanskelig det er for flyktninger å få godkjent sin utdannelse og yrkespraksis fra hjemlandet. To brødre fra hovedstaden i Kongo som hadde fransk realartium, måtte begynne forfra på norsk ungdomsskole i Trondheim! Jeg tok den ene med opp til NTH – Gløshaugen og snakket med professoren i fysikk, som nettopp hadde avsluttet sin termin som rektor på NTNU. Kongoleseren kunne få ta sete i forelesningssalen straks, sa professoren, men det sa ikke systemet for flyktninger. Nei, han skulle værsågod gå gjennom den 2-årige flyktningeslusen i kommunen, noe som innebar å begynne forfra på ungdomsskolen. På ungdomsskolen sa rektor at det var helt tullete, men hun måtte bøye seg for reglene. De unge mennene fant frem til Katedralskolen, som omsider kunne hjelpe dem med internasjonal artium.
Broren til disse to fortalte nylig også om problemer av et annet slag: Søsteren deres, som bodde i Trondheim by, ble sendt hjem fra St.Olav for å vente på at fødselen skulle komme mer i gang. Det ble ambulanse tilbake til sykehuset, men den stille, blide Elise døde i ambulansen. Barnet ble reddet med hastekeisersnitt, og der satt den ferske ektemannen med sin døde kone og sin lille baby. Elises bror fortalte dette ved spisebordet hos meg. Han hadde hatt en syketransport til Glærum om ettermiddagen. Klokken var 6 om kvelden, og jeg spør om hvordan det står til med kona og den lille sønnen. – Vi skal ha nr. to nå, sier han, en jente. Hun skal hete Marie Sophie, men de sier hun må hete Maria Sofia. Jeg sier de må kalle henne det de selv vil. – Når er terminen? spør jeg. – For en uke siden, sier han. – En uke? – Ja, hun ringte nettopp og sa at barnet er blitt så stille i magen idag. – Du, roper jeg, gå straks ut i bilen, kjør hjem og hent henne, dra ned på St.Olav, stamp i gulvet, rull med øynene, veiv med armene – og så roper du: Barnet skal ut! Nå! Han gjorde som jeg sa, og kl. 01 var barnet ute. – Marie Sophie, ho e mi! – skrev jeg i sms-en. Denne historien om brødrenes søstre hører ikke hjemme under denne overskriften, men en plass må den fortelles. Den er med og viser hvor vanskelig alt skal gjøres for folk som kommer hit til landet.
Grunnen til at jeg skriver dette, er intervjuet i Driva forrige fredag – med Fulvio fra Eritrea. Han må også – i en alder av 55 år, begynne forfra for å bli elektriker i Norge, etter å ha hatt sitt eget elektrofirma i hovedstaden i Eritrea i 18 (!) år, med store oppdrag både for den italienske og den amerikanske ambassaden, og andre ambassader. Selvfølgelig må han sette seg inn i spesielle forhold, regler og løsninger i et nytt land, men å begynne forfra blir for dumt! Han hadde italiensk bestefar fra Roma, og gikk de første 8 årene på skole hvor italiensk var skolespråket, så gikk skolen videre med engelsk som skolespråk. Etter korrespondanseskole hvor skolen lå i Roma, ble det 2 år på det amerikanske colleget i Darmstadt i Tyskland, med tilbud om å komme til USA for å fullføre utdannelsen som elektroingeniør. Han valgte å reise hjem til Eritrea og startet eget firma i Asmara, hovedstaden. Han snakker 5 språk. Norsken kom fort fordi han snakket engelsk og tysk fra før. Nå skal han ta kurs for å bli lastebilsjåfør, fordi han må rett og slett komme i lønnet arbeid. Det nye nå er at en mann som ham kan få «opplæring i bedrift» – da er det bedriften som bestemmer når han kan nok til å få norsk fagbrev. Dette systemet viser at det er litt framgang i hvordan Norge kan få gjort seg nytte av den utdannelsen flyktninger har med seg når de kommer. Likevel blir lerretet for langt å bleke frem mot å bli godkjent elektriker, så lastebilkjøring blir løsningen. Norge må virkelig ta seg sammen!
Fulvios kone, som er 39 år, vil gjerne kvalifisere seg som hjelpesykepleier. Det er heller ikke så fort gjort, men heldigvis oppdaget jeg at hun var 4 år i pliktig militærtjeneste i Eritrea, hvor hun ble trenet som feltsykepleier, en opplysning som jeg puttet inn i systemet for henne, for det norske systemet hadde ikke avdekket dette sentrale faktum som bør være avgjørende i hennes tilfelle. Har Norge råd til å vrake flyktningers tidligere utdannelse og praksis på denne måten?
Og hvorfor kom disse to med sine to små døtre hit? Jo, mange unge forlater den stivnede og statiske ortodokse kirken, og Senait gikk over til Pinsekirken. Det skulle hun i fengsel for, men mannen klarte å få henne og døtrene ut av landet. Da kom de etter ham, som sammen med døtrene tilhører Den katolske kirke på grunn av bestefaren fra Italia. Han klarte å komme seg ut to år senere. De hadde et stort hus i hovedstaden i hjemlandet, og han hadde firmaet sitt, men i et land med Cuba-kommunistisk diktatur er det ikke så enkelt hverken å ha kirketilhørighet eller å drive eget firma.
En dame fra Albania, mor til tre av mine gudsønner – som bodde her i Surnadal med familien sin, er idag lærer i kjole og drakt-søm på en yrkesskole på Sunnmøre. Hun måtte ta fagprøven om igjen i Norge. Til sin eksamen i Albania måtte hun sy 5 plagg, derav en komplisert mannsdress, en klassisk 2-delt drakt for dame, kjole med ermer og krage. Til prøven i Norge krevde de bare en kjole uten ermer og krage…!!! To kvinnelige sensorer reiste lange veier og bodde på hotell for å kontrollere arbeidet hennes med den enkle kjolen. Etter bestått norsk fagprøve, fikk hun likevel ikke riktig yrkestittel og riktig lønn før jeg rusket opp i ansvarlig person i fylkesbyråkratiet på Molde. Damen i utdanningsbyråkratiet prøvde å slå meg i hodet med sin autoritet og sin nedlatende byråkrati-arroganse. Hvem var jeg som rettet fingeren mot hennes jobbinnsats? For å si det sånn: Den dagen traff byråkrati-arrogansen en person som hadde vært ute en vinterdag før, og yrkestittel og lønn der nede på Sunnmøre ble korrigert.
Det er tragisk at Norge er så kolossalt arrogant overfor andre lands utdanningssystemer. Jeg skammer meg på vegne av Norge i så måte! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Dette er skadelig, ikke bare for dem som kommer hit til landet med sine resurser, men det er skadelig for den norske samfunnsøkonomien.
Glærum, 15.juni – 2018.
Dordi Skuggevik
