Jeg er så lei dette homo-maset som bare vokser og vokser i omfang her i Norge, og i deler av verden ellers, at jeg orker snart ikke åpne en avis eller slå på TV-en!
Flere av mine nærmeste venner opp gjennom livet har vært og er – homoseksuelle menn. Og som min «Madame» sa, da jeg var au-pair i Paris for 50 år siden: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann.» Hun sa også: «Men vi avskyr homoseksualitet innen vårt eget kjønn.» Bedre kan det ikke sies. Jeg vil også sitere Den hollandske katolske katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. La oss ikke legge sten til deres byrde.» Så kort og greit kan det formuleres.
Det er alltid en påkjenning å avvike fra den slagne middelvei. Det være seg politiske meninger, religiøse oppfatninger, utseende etc. Homoseksualitet avviker fra hovedlinjene i biologien og naturens orden – naturretten. Det angår det aller dypeste i oss. Derfor er det vanskelig for både oss som holder til i biologiens hovedstrøm og for dem som lever i et parallelløp med det naturen har tenkt.
Jeg synes at disse vulgære «pride-paradene» er en direkte fornærmelse mot de kultiverte og forfinete mannlige, homoseksuelle vennene jeg har hatt og har. Og det tar jo ikke slutt! Det skulle ikke overraske meg om det blir «pride-parader» i norske barnehager snart! I skolen forvirrer man allerede barna med å undervise flere religioner samtidig – snart blir nok barna også destabilisert med å få undervisning i alle de diverse praksiser av seksualiteten som finnes i menneskeheten. Som tidligere lærer er jeg meget betenkt – for grunnprinsippet i all pedagogikk er: Fra det kjente til det ukjente. Ikke alt samtidig!
Arbeiderpartiet har rappa den røde ros, og nå har homo-bevegelsen rappa regnbuen. Jeg glemmer aldri den kvelden da mor kom opp på loftet og vekket meg en sommerkveld, for at jeg skulle få se den flotte regnbuen som stod over fjorden. Det var første gang jeg så en regnbue. Etter den opplevelsen har jeg elsket regnbuen. Men nå tilhører den altså de homoseksuelle. Før jeg fikk vite at de hadde rappa den, hengte jeg opp en «windsock» med regnbuefarger som jeg hadde tatt med hjem fra USA. Plutselig en ettermiddag kom det en ukjent kvinne og ringte på døren. Jeg fornemmet etterhvert at jeg var blitt oppsøkt av en lesbisk dame. Jeg kjente meg som en mus som ble jakta på av en katt – i mitt eget hus, som da min kastrerte hankatt søkte tilflukt under bordet en kveld da en streifende grakatt kom inn gjennom altandøren og satte seg tronende på toppen av sofaputene, mens den så foraktelig ned på kastraten. Det var meget ubehagelig. Jeg begynte frenetisk å snakke om menn jeg hadde kjent, menn jeg kjente og menn jeg håpet å treffe. Jeg så henne aldri mer igjen, men det var en nyttig erfaring. Jeg fikk oppleve hvordan man som heterofil reagerer når en homoseksuell person av ens eget kjønn aker seg innpå en. Jeg vil derfor som heterofil forbeholde meg retten til å være nettopp det: heterofil – uten å skulle påtrykkes falske holdninger av det norske konsensus.
Jeg tok jo vindsokken i regnbuemønster ned. Nå forstår jeg jo at jeg også må kjøpe meg nytt sikkerhetsbelte til kofferten min, for det jeg har brukt i mange år, er utformet som en regnbue…
Frankrike har en svært definert høflighetskodeks for hvordan man oppfører seg overfor andre – i alle sammenhenger, og slik oppfører man seg, uten å måtte «synes» og «føle» så mye, slik som vi må gjøre i Norge. Slik omgås man alle slags folk på samme måte, og ingens seksualliv angår andre. Når det er sagt, gikk jeg meg rett inni en voldsom «pride-parade» i Paris på vei til Notre Dame hvor jeg var organiseringsansvarlig for en konsertmesse med Nidaros Domkor. Jeg kom meg omsider gjennom paraden og fikk krysset gaten, men den norske sjømannspresten i Paris kjørte bil, så han kom seg ikke til Notre Dame den kvelden. Jeg har derfor vært midt inne i vrimmelen i en kjempestor «Pride-parade» – og sett vulgaritetene på nært hold. Jeg kjente meg virkelig provosert på vegne av mine homoseksuelle venner.
Og som min søster sa: – Hvorfor maser de sånn om de homoseksuelle? Alle de enslige menneskene som sitter alene, en person i hvert hus innover grenda her – og i alle grender i Norge, de vil jo aldri ha noen sjanse til å dele sin seksualitet med noen, hvorfor snakkes det ikke heller om deres situasjon?! Er det de homoseksuelles påståtte narcissisme som gjør at det koker over med homo-mas og med «pride-parader»? Jeg har i alle fall fått nok! Jeg er gørra lei dette homo-maset!
Glærum, 27.juni – 2018.
Dordi Skuggevik
