Med henvisning til siste innlegg om homo-maset, ser det ut til at jeg har gått glipp av ouverturen til en større aksjon til bekjempelse av homo-fobien i Fedrelandet, for ikke før hadde jeg publisert dette innlegget, så var hele PC-skjermen dekket av homoflagget da jeg slo opp på 1881.no. Og før jeg rakk å slå av Dagsrevyen før sporten, satt denne unge skiløperen der og betrodde oss diverse om sitt seksualliv, mens han viste plakater med én og én stor bokstav. Selv som filolog med embetseksamen, klarte jeg ikke å få med meg hva budskapet var, men jeg visste én ting: Jeg er IKKE interessert i andres seksualliv. Jeg har faktisk nok med mitt eget! Jeg lever forresten for tiden i frivillig sølibat, fordi det er enklest. Det er mindre prakkasamt fordi en slipper alt dette andre som følger med.
Homoseksuelle har vært beryktet for sin ekshibisjonisme og sin narcissisme – så nå må de da endelig ha fått eksponert seg nok snart. Jeg er sååå lei! Og hva er hensikten? Skal barn lære at det er ønskelig at de fremstår som homoseksuelle? Skal vi heteroseksuelle skamme oss over at vi er heteroseksuelle? Skal vi alle gjøre en innsats for å fremstå som homoseksuelle, som samer, som sigøynere etc. av pur solidaritet? Statsrådene kappspringer nå for å komme først i disse paradene. Hva blir det neste? Parader for alle andre som er litt annerledes enn oss i hovedstrømmen – pedofile, animalofile, nekrofile etc.? Hvor skal grensen gå? – Lev og la leve, er mitt slagord, så lenge folk ikke utsetter andre for noe ille.
Glærum, 1.juli – 2018.
Dordi Skuggevik
