Denne artikkelen ble trykket i «Tiden Krav» igår 3.august, med 2 foto som illustrerer teksten. MEN: teksten min ble ganske frekt redigert om – uten å spørre meg – på tre vesentlige punkter:
Historiens helt, faren til Inga Farstad, som var den som til slutt klarte å sette opp veven og redde situasjonen for Inga, og redde «Farstad-vesten» – han ble rett og slett tatt ut av teksten. Jeg fikk helt sjokk!
Jeg skrev til redaksjonen at jeg var i de grader STEIN FORBAINNA for det de hadde gjort. Dessuten hadde de omgjort en høytidelig kirkelig og folkelig prosesjon til ære for Jomfru Maria – der hun blir takket for markens grøde – til MARKED! Redaktøren sitter der og tenker seg at det var et marked, og så smeller han inn det!
Dessuten endret de overskriften fra «spansk opphav» til «Las Palmas» som om det dreier seg om geografi og ikke opphav.
Jeg har siden en tid levert mye gratis stoff til TK, men nå er det jammen slutt. Samme hva jeg skriver, skal TK fikse og rette på det, og uansett hva jeg skriver om: jeg får likevel ikke nordmøringene til ta hendene opp av bukselommene og komme igang med noe! Over og ut: jeg skal si opp filleblækka nå!
OPPRINNELIG TEKST:
For nesten et år siden, gikk jeg meg på et stort opptog av folk og krøtter og festpyntede vogner utenfor Sankta Anna-katedralen i Las Palmas. Det var en stor Maria-fest hvor vognene var pyntet med jordens vekster av alle slag og de digre vognene ble trukket av tospann melkekyr. Canari-øyene har en av verdens fineste osteproduksjoner. De produserer 20.000 tonn ost pr. år – og de spiser opp alt selv!
Plutselig fikk jeg se «Nordmørsbunader» med rød vest, rød skoning på skjørtet og med piperynker ned fra livet. I anledning bunadsdagen på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden må det være tiden for å se på om Nordmørsbunaden er av spansk opphav. Las Palmas har i 500 år vært bunkringshavn for skipstrafikken mellom Europa og de nye kontinentene. Dessuten har vi hatt trafikken med klippfisk ut og spanske varer hjem – i mange hundre år her på vår del av Norskekysten. En og annen kone ble også hentet fra Spaniens solrike kyster, selvfølgelig. Sjøfolkene tok med seg hjem alt mulig – også fine drakter til koner og døtre. På fotoene ser vi en tydelig sammenheng mellom bunadene på Gran Canaria og Nordmørsbunaden.
Vevemiljøet og vevkursene ved Amtskolen på Gyl, må ikke glemmes i historikken om Nordmørsbunaden. Skolestyrer Skuggevik hadde en datter Else g. Angvik, som utdannet seg i veving ved Industriskolen i Oslo, og eldste datter Rakel g. Kamsvåg gikk Husflidskolen i Oslo. Datteren Magnhild gikk Lærerskolen i Oslo og ivret veldig for at folk skulle brodere Nordmørssøm – i stedet for Hardangersøm. Ved Amtskolen, hvor Nordmøre husmorskole også holdt til, ble det grundig undervist i veving, også avansert veving. De vakreste langbordduker i lin ble vevd. Jeg har sett flere av dem. Linhåndklær og arbeidshåndklær i bomull i vakre mønster etc. Også her kommer sjøfarten inn, for i hundrevis av år, dro Skuggevikene ut fra Tvedestrandsfjorden hver vår med seilskutene de selv bygde, og brakte verden hjem til fjorden sin: Møbler, tekstiler, krydder, planter, historier og assortert kunnskap fra fjerne land.
Det var Else Skuggevik Angvik som utarbeidet arbeidstegningene og vevoppsettet for både «Farstad-vesten» og det opprinnelige forkledet. Begge deler tror jeg var etter gamle ting fra Ekrem – Treekrem i Straumsnes. Det har i alle fall familien fortalt.
Da Inga Farstad vevde min vest vinteren 1964/65, en vest som min grandniese Ingrid på den gamle Amtskolen på Gyl nå har fått av meg, besøkte jeg Inga i vevstuen. Hun tok da frem arbeidstegningene til Tante Else, som Tante Rakel hadde gitt til henne. Vi så spesielt på noen små blå roser som ikke var blitt med i veveprosessen, fordi det ble rett og slett for komplisert.
Min Tante Else var kommet så langt med «Farstad-vesten» at hun skulle sette opp veven, men så falt hun ned kjellertrappa på Kvernes prestegård og lå død på gulvet da prost Angvik kom hjem. Døde gjorde også barnet hun bar, hennes første. Ingen hadde kunnskap til å fortsette der hun slapp, for damaskvevingen i «Farstad-vesten» er meget komplisert. Det er allerede en komplisert brokade med 3-4 såkalte «knuter», men rosen i ryggen har 100 knuter, har jeg fått meg forklart.
Det ble samlet inn penger, og Inga Farstad ble sendt til Industriskolen i Oslo for å lære faget. Men, der ble hun, sammen med de andre, satt til å veve gobeliner og gardiner til Kongeskipet. Inga sa at hun kom hjem og var helt fortvilet, fordi hun ikke hadde fått lært å sette opp veven. Hun kunne ikke innfri forventningene til dem som hadde samlet inn pengene til utdannelsen. Hun satte seg rett og slett ned og gråt, sa hun. Hun sa at det ble faren som klarte å løse problemet. Han greide å konstruere og å sette opp veven.
Jeg vet ikke hva Ole Kr. Gundersen fortalte på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden, annet enn det jeg nå har lest i Driva. Jeg håper det jeg her forteller utfyller det han sa, og at det blir med i en eventuell bok.
Videre har jeg her fotobevis for at jeg har sett at damer går med «Nordmørsbunad» på sine store fester i Las Palmas!
Glærum, 20.juli – 2018.
Dordi Skuggevik
