Måned: desember 2018

Tre ganger har jeg nå hørt intervjuet med Tore Skeie om hans bokverk «Hvitekrist» – i reprisekanalen P2. Jeg har også lest den beskjedne og snille omtalen av bokverket, skrevet av Pater Pollestad. Så mye som jeg har arbeidet med Olav den Hellige og hans tid, hans samtidsmusikk og ikke minst, 1000-årsjubileet for han dåp i Rouen – så føler jeg intet behov for å lese meg gjennom Skeies mange sider.

Det er med sorg at jeg observerer enda en gang, at norske historikere ikke klarer å forsere språkbarrieren mellom Frankrike og Norge. Hvis de hadde klart det, eller innsett at de bør komme seg over språkgjerdet til Frankrike, så ville de faktisk ha oppdaget at – det moderne Norge ble født i Frankrike.

Dessuten er Skeie enda en historiker med et materialistisk historiesyn som går løs på Olav den Hellige med disse brillene, og dermed bare klarer å se og å belyse halve mannen.

Men verst er det at enda en historiker i Norge ikke har oppdaget Norges historie i Frankrike. Man har f.eks. ikke oppdaget den franske historikeren Jean Renaud i Caen/Bayeux som har skrevet flere bøker om Norges historie i Frankrike.

Jeg oppdaget Jean Renaud på en tobakksbutikk på Montparnasse i Paris en gang i 90-årene, da jeg var innom der for å kjøpe frimerker. Der stod det plutselig en bok med tittelen: Les Vikings et la Normandie. Bak i boken så jeg at han hadde skrevet flere bøker: Les Vikings et les Celtes. Og: Archipels Norrois. Man behøver ikke engang kunne fransk for å forstå disse titlene. Jeg skrev til universitetet i Caen – og fikk bøkene tilsendt.

Jeg husserte og kauket her hjemme for å gjøre historikermiljøer oppmerksom på all denne ukjente Norges-historien i Frankrike, og Stiklestad nasjonale kultursenter fikk etter noen år Renaud og hans  kone til å komme oppover til Stiklestad og stille ut Gange-Rolv-teppet som de, sammen med 20 andre entusiaster, hadde brodert i samme stil som Bayeux-teppet. Da hadde allerede teppet vært på utstilling i Ålesund, for Sunnmøringene har rappet Gange-Rolv fra Nordmøringene. (Han kom fra Bremsnes/Averøya ved Kristiansund, ikke fra Giske ved Ålesund.)

Bayeux-teppet er brodert i «Ringerikestil» opplyses det i Frankrike. Altså må det ha vært kvinner ombord på Olavs store flåte som hertugen hadde leid inn for å vokte Seinen mot andre vikinger. De lå der i nærmere halvannet år, så kvinner fra Ringerike må ha undervist sine medsøstre i Rouen i å brodere i «Ringerikestil! Olav vokste jo opp på Ringerike, som stesønn av Norges rikeste mann – Sigurd Syr.

Ekteparet Renaud taler begge norsk! Men, likevel er de nesten ikke blitt brukt Norge, og Jean Renauds bøker er ikke blitt oversatt til noe skandinavisk språk. Under 1000-årsjubileet i Rouen i 2014 spurte jeg Renaud om hvorfor han ikke hadde tatt noe initiativ til å få bøkene oversatt. Han bare trakk på skuldrene og sa at det var ikke hans oppgave.

De tre bøkene jeg kjøpte var typisk akademiske bøker uten illustrasjoner, men nå er boken om vikingene og Normandie kommet i en mer publikumsvennlig utgave med gode illustrasjoner. Der kan en f.eks. lese om vikingenes beleiring av Paris i 886, hvor det var så tjukt med store og små vikingskip at de lå som et teppe flere km nedover Seinen fra Cité-øya i Paris, men uten å klare å ta byen. En kan bare tenke seg hvordan bøndene på begge sider av Seinen opplevde det når nordmennene gikk i land av og til for å hente mat til alle disse mennene.

Da oratoriet «Olav den Helliges dåp» og resten av det 5 dager store programmet var over, og selve avslutningen med den store pontifikale messen der Olavsrelikvien ble båret inn – var over, stod plutselig Jean Renaud foran meg og strålte og strålte og strålte – uten å mæle et ord.

Jeg vet ikke om Tore Skeie var der. Neppe. For hvis han hadde vært der, så ville vi ha hørt om det i programmet på Verdibørsen. Han ville ikke en passant ha nevnt at Olav liksom i farten hadde stukket innom Rouen for å bli døpt. Kanskje ville han ha oppdaget den immaterielle siden av Olav, den Olav som sammen med sitt store følge hadde nærmere et halvannet års dannelsesopphold ved hertughoffet i Normandie/Rouen. Normandie var den gangen ansett som det best administrerte og best lovregulerte området i Europa, og Cluny-klosteret gjennomførte på denne tiden en stor kirkelig fornyelse i området. Med denne kunnskapen er det Olav og hans store flokk reiser tilbake til Norge – via England – og gjør Norge til en del av resten av verden når han innfører Det kristne kongedømme, etter mønster av Karl den Store. Så – her ble det moderne Norge født. Og det er herfra Olav henter kunnskapen når han gir Norge vår første grunnlov: Kristenretten. Det forstod faktisk Stavanger kommune da de satte førpremièren på Olavsoratoriet-2014 opp på sitt program for grunnlovsjubileet i byen i 2014. Det var Olav den Hellige som konstituerte staten og nasjonen Norge og som egentlig samlet Norge. Dessuten ble 4 av de første 6 erkebiskopene i Nidaros utdannet i Paris. Derfor ble Olavsoratoriet også oppført i kirken Sainte Clotilde ved siden av Nasjonalforsamlingen i Paris. Det var dessuten også Frankrike som gav oss mønster og innhold for Norges grunnlov av 1814, men hvor Olav den Helliges – Kristenretten av 1024 fremdeles danner blykjølen. I 1814 fikk vi dessuten en fransk general som konge i Norge! Det moderne Norge er i sannhet født i Frankrike!

For noen år siden prøvde det norske Storting å avskaffe Det kristne kongedømme – etter nærmere 1000 år, men Kong Harald la ned veto. «Ikke i min tid,» sa Kongen. Norske media klarte å underslå det vetoet – i sterk grad. Kong Harald nedstammer i direkte linje fra Olav den Hellige, gjennom Olavs datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen, i 34. ledd.

Glærum, Nyttårsaften – 2018.

Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavsjubileet-2014.

Olavsoratoriets librettist og eksekutive produsent.

I Aftenposten 28. des. hevdes det igjen at samene er Norges urfolk. Denne myten ble avlivet i Aftenposten for en tid tilbake av prof. emeritus Benedictow, UiO. Han gikk i rette med historieseksjonen på NTNU for kreativ historieskriving om samene. Når nordmennene bosatte seg i Norge for 10.000 år siden, og samene trakk inn fra øst for 1000 år siden, så kan ikke samene benevnes som urfolket i Norge, skrev han. Selv den mest tungnemme må forstå at prof. Benedictow har rett i det!

Artikkelen i Aftenposten 28.12. bruker uttrykket «Kolonial tankegang» i en avsnittsoverskrift. Der insinuerer artikkelens 4 kvinnelig forfattere med Mari Boine i spissen, at det var nordmennene som koloniserte samenes land i Norge, når det faktisk var omvendt. Nå var det vel ikke akkurat så mange nordmenn i Finnmark da samene trakk inn i området på 1000-tallet, men som et jeger- og sankerfolk fikk de lære av fastboende norske bønder, at det gikk an å holde tamrein som selvberging. Mins sønns farbror fra Lesja, levde hele livet av tamreindrift, men han var ikke same. Så dette at reindrift er noe spesifikt for samer, det er ikke riktig.

En ung same har begynt sin egen reindrift, og han har fått vedtak på at han må slutte med det. Både Storting og Høyesterett har pålagt ham det. Det er dette som får de fire kvinnene til å rykke i felten for ham i Aftenposten. De påberoper ham urfolksretten – noe som blir feil, fordi – SAMENE ER IKKE NORGES URFOLK! Derfor har hans sak heller ikke noe å gjøre i noe FN-organ for menneskerettigheter.

Fornorskningsprosessene overfor Norges samiske nomader på 17-1800-tallet er en annen sak. Det er ikke særlig oppløftende lesning. Å få nomader til å forholde seg til nasjonalstaten har ikke vært noe pent historiekapittel noe sted i verden. Sovjetunionens utradering av samebefolkningen og deres levemåte er i så måte et stygt kapittel.

Men derfra til å gjøre Norges samebefolkning av idag til en museal del av befolkningen i et slags aparteid-opplegg, når den største delen av samebefolkningen idag lever i Oslo og er leger, advokater etc. – det blir simpelthen for dumt, ja – nærmest latterlig, like latterlig som at det nye fylket Trøndelag setter opp navnet sitt i sørsamisk språkdrakt ved alle innfartsveier til fylket.

Glærum, 30.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

NRK har siden julekvelden i går gitt den gamle danske julesang – Barn Jesus i en krybbe lå, en ny vri: – Barn Jesus i en «fòrkasse» lå, stod det i underteksten på Midnattsmessen fra Roma. Jeg tror minsanten kommentatoren også plukket opp fòrkassen, og brukte den for hva det var verdt – også muntlig.

Fòrkassen er jo et ord med en helt annen utstrekning og rytme enn «krybbe» – så skifte av terminologi i teksten vil også medføre et krumspring i melodien som ikke har vært der før.

Kommentatoren foreslo også nye navn på Pavens mitra – den høye hodebekledningen både Paven og alle hans biskoper bruker når de står frem i sin fulle festskrud. Kommentatoren foreslo både lue og hette, uten å nevne mitra. Det var underlig, siden Gunnar Grøndahl har kommentert Midnattsmessen i mange år. (Jeg har også hørt at han er katolikk.)

Jeg må si at jeg slik fikk mer enn jeg hadde ventet av NRK, for jeg hadde aldri innbilt meg at NRK skulle komme til å skifte ut det innarbeidede ordet krybbe med en fòrkasse. Spesielt ikke på en julekveld, når alle vet at Jesus-barnet ble lagt i en KRYBBE!

Ellers var det som vanlig alt for mye besnakkelse av Midnattsmessen. NRK’s kommentator og hans foresatte i NRK bør huske på at vi foran TV-ene har øyne og ører og også et observerende organ mellom ørene, pluss at vesentlige tekster er skrevet under bildene på norsk – så derfor kan NRK spare seg all denne besnakkingen oppå det som sies og oppå musikk og sang. All denne undervisningen og belæringen er bare irriterende, ja – så irriterende at jeg sa noe helt forferdelig stygt da kommentatoren gav seg til å snakke oppå  utgangsmusikken også – når Paven i prosesjon bærer Jesusbarn-dukken ned til julekrybben. Da stemte alle sangere, musikere og orgel i med Adeste fideles, men, den fikk vi ikke høre p.g.a. at kommentatoren la seg oppå med unødvendig snakk.

Jeg tilhører busk-katolikkene i Norge – vi katolikker som bor inne i fjordene  og oppe i dalene, langt fra nærmeste katolske kirke. For oss er Midnattsmessen fra Roma en trøst når vi ikke kommer oss til en katolsk kirke. Jeg lurer på hvem NRK definerer som kommentatorens publikum. Hvem er det han underviser? Potensielle konvertitter til Den katolske kirke? All denne informasjonen er sterkt unødvendig også for dem. Det verste er når det ikke kan være stille etter Pavens preken. Det er stille i kirken da, slik at alle kan grunne på hans ord. Men nei – kommentatoren gir seg til å parafrasere Pavens preken, som om ikke Paven har klart å si sine kommentarer til teksten KLART NOK! Det er da jeg også må bite tennene sammen for ikke å si det stygge ordet på 4 bokstaver, som begynner med F og slutter på N. Og det skal en jo helst ikke si under en messe, selv om en bare er tilstede foran TV-skjermen.

NRK bør ta under vurdering hele kommentatoruvesenet, hvis det da ikke er de døve og blinde de holder på med dette for. NRK har gjort dette lenge – også på radio. Jeg husker hvordan jeg for flere år siden gledet meg til en høymesse overført fra Færøyene en søndag, for jeg hadde aldri hørt færøyisk før. Men tror du ikke at NRK hadde en person som snakket oppå både det talte og det sungne ord! Hele tiden! Han kunne ikke holde kjeft. Han kunne ikke slippe færøyingene til! Jeg var sint og skuffet i flere dager. Midnattsmessen fra Roma må jeg nå bare slutte å bivåne, for jeg kan ikke sitte her og banne på en julekveld.

Glærum, Juledag – 2018.

Dordi Skuggevik

Før i tiden åt alle mølje på både julefdagen og på nyårsefdagen. Men det er visst bare undertegnede som driver på med mølje nå. Det må jeg ha både julefdagen og nyårsefdagen, ellers blir det hverken skikkelig jul eller en god inngang til nyåret.

Jasså – du trur at mølje er skrei, lever og rogn? Det er det ja – oppe i Nord-Norge, men det er det ikke her og nedover innlandet i Sør-Norge.

Slik er møljå her på Nordmøre:

Sjursmøssdagen (23.des.) pleide det stå ei stor gryte og koke på ovnen – fylt med kokemorr og kjøttruller som hadde ligget i salta og etterpå var blitt utvatna. Neste dag – på julefdagen, ble djuptalikkene fylt med flatbrød som var brekt opp i små biter. Varmt sø (buljong) fra kjøttgryta ble aust over flatbrødet slik at det vart oppbløtt. Overskuddssø ble silt av. Over dette ble det sprinkla brennhett kjøttfett. Oppå der ble det lagt et godt stykke varm kokamorr. Så fikk vi første smaken av juleølet til dette. Den som tykte om et glass akevitt, fikk også det. Så kunne juleroen sige på. Prøv dette neste år – eller kommende nyårsefdag!

Mølje skal en ete kl.12!

GOD JUL!

Glærum, julefdagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Midt i NRK’s julepetting, mikrofonslikkere og platte introspeksjoner fra folk NRK plukker inn og setter rundt en mikrofon, smeller plutselig Marianne Meløy inn med formidling av det menneskelige liv på et litterært og teatralt nivå, formidlet med et teaterhåndtverk av høy klasse. Og jammen skriver hun ikke manus selv! For første gang på lange tider fikk jeg både ledd og grått, og jammen husket ikke kroppen at den en gang hadde danset, og tok seg et danserush der inne i dusjen! Takk, Gud – for Marianne Meløy!

Glærum, Julefda’n – 2018.

Dordi Skuggevik

«Opp å raka porkå!» ropa bror min, han Sivert. «Lillejulaften» – «likj-julkvell’n» blir det sagt nå – om 23.desember. Den som sov lengst måtte «raka porkå».

Det er ikke mange nå som har sett at julegrisen blir skolda med kokende vann og busta blir raka av. Da jeg var lærer på Mo skole her i Surnadal i -90-åra, ble fremdeles julegrisen slakta borte ved fjøset på gardene i Mosokna. Ustressa gris forlot sitt jordiske liv i avslappet tilstand – på hjemmebane. Heldig-grisen!

En gang tok jeg med klassen min bort til en av nabogardene, etter at skottet var falt, og de stod på låvebrua og fikk en anatomileksjon, slik barna i min generasjon fikk det av slakter Tore Nybrott. «He ‘kje grisen sjæl, sie du?» sa Tore. «Det he du’kje nå papir på!» Jeg tok med et spann blod hjem og laget blodkorv som klassen fikk smake i stekte skiver med sukker på.

«Sjursmøss» er blitt brukt om 23.desember oppover kysten av Møre, Trøndelag og Helgeland. Men nå er bruken av «Sjursmøss» om 23.desember gått ut av bruk, og det er synd.

Sivert er et navn som har fått en ny renessanse, og Sivert, Sjur og Sigurd har sin navnedag på Sjursmøss – etter St.Sever, biskop av Ravenna som ble biskop av Avranche i Frankrike – og som har sitt kapell i Notre Dame de Rouen.

Idag står Olavsrelikvien i St.Severs kapell i Rouen-katedralen. Den ble båret inn i prosesjon – søndag 19.oktober 2014, da erkebiskopen hadde kalt inn alle sine biskoper og prester til en stor pontifikal festmesse som avsluttet 5 dagers 1000-årsjubileum for dåpen av Olav den Hellige og hans menn. Det var her det moderne Norge ble født. Det var her Norge ble en del av den siviliserte verden.

Biskopen Olav tok med fra England – på vei hjem fra sitt dannelsesopphold i halvannet år ved hertughoffet i Normandie, han het også Sigurd.

Kanskje burde vi arrangere en valfart for alle de nye Sivert-ene til Rouen-katedralen og St. Severs kapell – og St.Olav som hos ham bor!  Det ringer nå en ny Olavsklokke i katedralens klokkespill, og det står en ny minneplate for dåpen i krypten. – Og alle oppfordres herved til å slutte med dette pratet om «Lillejulaften» og «Likj-julkvell’n» DE E SJURSMØSS EDAG – HØRRE DI!

Glærum, Sjursmøssda’n – 2018.

Dordi Skuggevik

Rindal kommunes overgang til Trøndelag er bare en delvis prosess, for ganske mange samarbeidsprosjekter med Surnadal kommune/Møre og Romsdal fylke vil fortsette, selv om Rindal formelt blir en del av Trøndelag. Jeg så en liste over dette i Tidens Krav før jeg dro utenlands for en måned siden. Jeg husker at Rindal fremdeles skal være en del av Kulturskolen, og skal fremdeles ha tilgang for sine unge til Videregående skole i Surnadal.

Når Rindal beholder så mye fellesopplegg med nabokommunen i sitt gamle fylke, og med selve sin gamle fylkeskommune, så må en lure på hva som er vitsen for Rindal med å skifte fylkestilhørighet. Rindal må jo dessuten betale Surnadal kommune og Møre og Romsdal fylke for disse tjenestene, mens de skatter til Trøndelag og subsidiært til pengesluket Trondheim. De pengene vil de ikke se igjen. Tro meg!

Hele skilsmissen fra Møre og Romsdal blir en merkelig sak, når Rindal blir stående med én fot i hvert fylke, og stadig skal varme seg hos ex-en. Dette organiserte bigami-opplegget er et ganske enestående og spesielt opplegg. En må virkelig lure på hvorfor Rindal i det heletatt skiftet fylke, når Rindal skal bli værende – delvis i sitt gamle fylke med sine forehavender. Det blir jo som når den fraskilte, utflyttede parten i et ekteskap aldri blir ferdig med å hente pankene sine som blir stående i gangen. Utrivelig. Et hverken-eller-forhold.

Drivakselen for å få Rindal over i Trøndelag har vært ordfører Ola Heggem. Hvorfor? Jo, overgangen til Trøndelag kan gi ham en plass på Stortinget, for her i Møre og Romsdal er veien til Løvebakken blokkert av Jenny Klinge i lang tid fremover. Slem sak.

Las Palmas, Luciadagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Jeg liker ikke å kjøre buss i ukjente byer. Man vet aldri hvor en finner bussen, hvor den går, når den kommer eller når den kommer frem. Det er noe uggent, ekkelt og usikkert med hele systemet. Og kommer en seg omsider ombord på en buss, er det aldri sitteplass. Og er det sitteplass, så er det et formstøpt sete av hardplast som har kanter på sidene, slik at kantene presser på for å få kula ut av posisjon i hofteleddet. Det er sjelden fjæring på bussen, slik at knoklene i ryggsøyla sikkes sammen, nyrene løsner og gamle hjernerystelser blir som nye. Kort sagt: Jeg haaaater å kjøre bybuss.

Av og til føler jeg likevel at jeg MÅ ta buss, av hensyn til å være samfunnsbevisst, mindre ødsel med pengene og/eller av moralsk press ved kaffebordet – hvor det ofte stikker opp et protestantisk krav om å være sparsom. Dessuten liker jeg å kjøre taxi. Jeg har alltid interessante samtaler med taxisjåfører. Og – en kommer fort frem fra A til B. Dessuten skal taxisjåførene også ha noe å leve av. Her i Las Palmas er det dessuten billig å kjøre taxi. En krysser byen fort og effektivt for tilsvarende en norsk 50-lapp. For å si det som det er – jeg elsker taxiene!

Jeg skaffet meg likevel et gult busskort her i Las Palmas som jeg kan fylle på 10 reiser pr.gang. Jeg fyller på når jeg kommer ned her. Løsningen er å ta taxi til tannlegen for å være sikker på å komme presist, og så er teorien den at jeg skal ta buss hjem igjen, og det gjør jeg av og til – fordi det går en buss nr. 1 fra tannlegen og direkte til gatehjørnet hvor jeg bor. Bussen bruker 30 minutter, mens taxien bruker 6-7, og i taxien er jeg dessuten garantert sitteplass. Av og til synes jeg det er interessant å se mine medmennesker som tar bussen. Jeg blir aldri lei av å høre lyden av – og å se på liv som leves i sine aldeles utrolig forskjellige former.

Til konserter tar jeg alltid taxi, for å komme presist. Slik har jeg alltid tatt taxi til det flotte konserthuset nederst på den fantastiske stranden Las Canteras, som er 4 km lang – og jeg bor nesten helt oppe i den nordre enden. Jeg har pleid å gå hjem igjen langs havets store bølger som velter inn over stranden nedenfor den store, flotte strandpromenaden – mens nattluften holder 20 grader, og dønningene fra musikken slår i hodet. Vidunderlig! – helt til brusken forsvant i knærne og fotablada ikke lenger var hva de har vært – etter alle knallharde, glaserte, spanske flisgulv og ditto fortau og asfalterte gater. Så, nå blir det igjen taxi hjem – med lang ståing i lang kø, dessverre.

Helt til i gårkveld…

Sist jeg fylte på busskortet mitt, spurte jeg om det gikk en buss her fra St.Catalina-parken til Konserthuset. – Ja da, sa damen – nr. 45. Etter veeeldig lang tid, kom nr.45 – og etter mye tråkling på kryss og tvers, kom bussen frem til Konserthuset etter 30 minutter, og jeg fikk kjøpt bunken med konsertbilletter for sesongen. Av en eller annen grunn kom jeg i gårkveld på å se om det gikk an å ta 45-eren hjem igjen fra Konserthuset. Jo da, den kom ganske radig, og det stod St.Catalina-parken på den. Men, jeg skulle komme til å oppdage at den kom FRA St.Catalina-parken, men skulle ikke tilbake dit. I stedet dro den opp i høyden, forbi det store sykehuset Hospital dr.Negrin, og stadig videre mot nye høydedrag som jeg aldri hadde hørt om eller sett før. Snart forstod jeg at det er sant: Las Palmas er større enn Oslo. Jeg visste ikke lenger hva som var sør eller nord, jeg så IKEA-utsalg der jeg aldri hadde hørt at det var noen, og langt der nede så jeg det digre skiltet til byggvarebutikken jeg en gang besøkte med min finske snekker og alt-mulig-mann. Da forstod jeg at alt var galt med denne turen. Kanskje sjåføren var uoppdaget dement? Heldigvis hadde jeg pisset i pausen, og heldigvis ble jeg ikke overmannet av tørste, men forestillingen om en stor øl ved reisens slutt ble mer og mer påtrengende. Det ble glisnere og glisnere i bussen, og til slutt var det bare meg. Bussen stanset, sjåføren så dystert på meg og sa at nå måtte jeg gå av. GÅ AV? Vi var langt ute i noe slags hutaheiti der det var et nitrist og dødt boområde uten lys i noe vindu og uten noen parkerte biler. Jeg sprang frem til luka hans, så ham stivt i øynene og ropte desperat: –  JEG BOR PÅ HOTEL CONCORDE! Sannheten er at jeg bor ved siden av Concorde – men at jeg bodde der, ville opplyse ham om at han hadde en passasjer fra et annet land, fra en annen virkelighet, i bussen. – SIT DOWN! ropte han på engelsk og så stivt på meg. Så slukket han lyset i bussen og tok snarveien nedover bakkene i full fart gjennom smau og andre trange passasjer, over trappetrinn og mellom husvegger og parkerte bilrekker uten særlig klaring. Jeg så trafikkmaskiner forbi enhver forestilling som jeg ikke hadde sett før, viadukter av dimensjoner som hittil hadde vært utenkelige. Omsider stoppet han da han kjørte ut av en stor rundkjøring. Han pekte over alle kjørebanene og sa – Autobussa numero 47 – St. Catalina!  Jeg sa – à Dio, og tokket meg ut. Jammen var det en fotgjengerovergang der!

I buss-skuret satt det et par i mørkret som hilste høvisk Buenas Notches. Jeg svarte det samme, og spurte på mitt magre spansk om nr. 47 kom her. Jo, det bekreftet de. Så gikk nå tiden da. Plutselig kom nr. 47, men fra den andre kanten på andre siden av veien. Boff! – der fòr den forbi. Jeg håpet at den bare skulle ned bakken for å snu og komme opp igjen, og det gjorde den. Jeg kunne ha kysset hele bussen – utenpå!

Avgårde bar det. Og plutselig var vi inne i rundkjøringen ved Konserthuset! Nr. 47 passerte busskuret der jeg hadde tatt nr.45, og fortsatte rundt, forbi rekken med ledige taxier, og stoppet foran dem, der en dame gikk av. Da hadde det gått 1 time siden jeg entret nr. 45! Tilbake til utgangspunktet, altså! – Etter én time! Hvis jeg hadde gått over veien ved Konserthuset, og gått forbi rekken med taxiene, så kunne jeg altså ha spart meg 1 time oppe i høydedragene og i hutaheitene! Nr. 47 cruiset hit og dit gjennom byen, og så kjørte den ned i undergrunnen ved St.Catalina-parken, men der er det ikke særlig hyggelig ved midnatt, så jeg satt baillhard og ventet på hva som skulle skje – og det var jo en del folk i bussen. Da vi igjen dukket opp på jordoverflaten, trykket jeg på stopp – og gjett hvem som var glad for å kunne gå av ved Elder-muséets kjente fasade!      Jeg gjorde meg omhu ved avstigningen, for et par ganger har jeg mistet balansen når jeg går av bybussene her på Gran Canaria – for de er så høye, og mine progressive briller feiltolker avstanden fra busstrinnet og ned til jorda. En gang holdt jeg på å falle bakover og inn i bussen igjen. Dessuten er fortauene ofte så høye, og bussen parkerer så tett inntil, men ikke tett nok – slik at det er en balansekunst å komme seg opp på fortauet uten å falle hit eller dit. En kompis trøstet meg med at det er farlig å gå av bussen. Han kjente noen som døde av det, sa han.

St.Catalina-parken ved midnatt er noe annet enn på dagtid. Jeg passerte uteliggere og fancy horer på vei nedover mot Hotel Concorde. Dem har jeg ikke sett før. Jeg bestemte meg for å utsette dette med en stor øl til dagen etter. Dette var ikke stedet for utepils på denne tiden av døgnet. – Om jeg var glad da jeg stakk nøkkelen i eget nøkkelhull? Det er lenge siden jeg har kjent meg så frelst og så lykkelig!

1 time og 40 minutter tok det altså hjem med bussen. Det skal betterde bli lenge til jeg tar bussen igjen! – Selv om jeg nå vet hvor nr.47 går fra Konserthuset! Noe skal en da unne seg her i livet. Av alt det jeg skal kunne unne meg resten av livet – kommer taxien på 1. plass! Amen!

Las Palmas,  8.des. – 2018

Dordi Skuggevik

Ut fra fotomaterialet fra julemobbe-forestillingen på Surnadal kulturhus, ser vi at den nye redaktøren for Trollheimsporten er sterkt involvert på scenen i denne forestillingen, og dermed er redaktøren sterkt inhabil når han sensurerer kritiske innlegg om forestillingen i nettavisen han er redaktør for. Han skriver i en mail til undertegnede at det var et enstemmig vedtak i redaksjonen, ikke å trykke min kritikk til forestillingen. Det gjør det ikke noe bedre at han som nyansatt redaktør involverer hele redaksjonen i sin sensur. Uansett enstemmig vedtak – en redaktør har alltid det redaksjonelle ansvaret.

Den nye redaktøren burde ha sluppet til kritikken av forestillingen, for da kunne vi kanskje endelig få se en diskusjon i nettavisen Trollheimsporten. Det ville ha vitalisert og livet opp denne nettavisen.

Las Palmas, 8.des. – 2018.

(Festdagen for Marias uplettede unnfangelse!)

Dordi Skuggevik

Forestillingen «Lystig forpult jul» på Surnadal kulturhus, trekker også inn Påsken med tre korsfestede på scenen. Det kan vi idag se på billedreportasje med tekst på Trollheimsporten.no fra generalprøven.

Den nye redaktøren av Trollheimsporten er en av de aktive på scenen i «den forpulte jul». Mitt innlegg om forestillingens tittel, er sensurert fra Trollheimsporten av den nye redaktøren. Jeg er ikke så veldig overrasket over det.

Det er tankevekkende at så mye talent som vi ser er i sving på scenen, brukes til å kline møkk ut over sivilisasjonsgrunnlaget for vår kultur, nemlig Kristendommen, og å tråkke på dem som prøver å holde Kjærlighetens evangelium i hevd. Nyhedendommen har tydeligvis et enormt ytringsbehov.

For å være optimist i situasjonen, kan man kanskje se frem til grundige og harde oppgjør omkring praksis av Kristendommen. Gjennom harde oppgjør, kan vi kanskje komme igjennom til nye horisonter.

Mitt innlegg i saken vil bli presentert før Påske 2020: Et nytt Påskeoratorium. Librettoen ble sendt til komponisten rett før jeg dro ned til Las Palmas medio november. Komponisten kom til Glærum og bestilte teksten i juli. Jeg sa: «Nei.» «Jeg skal ha teksten til jul,» sa han, og så kjørte han hjem til Solør.

Han ble veldig godt fornøyd med librettoen. «Storslagen» – skrev han. Han skrev videre om «storheten» i teksten. «Musikken kommer rett ut av teksten!» skrev han.

På trilletur med lille Augusta i Paris nylig, ble komponist Ole Karsten Sundlisæter og Sigrid Vetleseter Bøe enig om at Sigrid skal synge Guds mor, Maria. Trolig skal lille Augustas pappa, Erik Rosenius, synge enten Kristus eller apostelen Johannes.

Er dere heldige, kommer både orkester, organist, kor og solister til Stangvik kirke også. Jeg håper hele ensemblet fra «Den forpulte jul» vil møte opp og ta motsvaret på mandig vis! Velkommen!

Las Palmas, dagen før festen for Marias uplettede unnfangelse (8.desember) – 2018.

Dordi Skuggevik