Det som virkelig skulle bli interessant i Leipzig, var å erfare hvilket publikum som oppsøker Wagners verker.
Når nordmenn reiser på gruppetur, vil de være veldig inkognito, presenterer seg bare ved fornavn, og tosomhetene er ikke lett å snakke til. Men heldigvis, det var et par enbente folk som det gikk an å åpne en samtale med.
Den ene var 76 år, hadde sittet på nattbussen fra Ålesund til Gardermoen for så å gå på flyet. Han hadde vært anleggsarbeider på de store konstruksjonene av oljeplattformene i Nordsjøen, og var en hund etter opera – især Wagner. Han hadde også greie på opera. Han hadde sett Nibelungenringen flere ganger.
Den andre var psykolog fra Sørlandet/Oslo. Han hadde sett Ringen tre ganger – også på Metropolitan Opera i New York. – Alt er psykologi, sa han.
Den tredje så Ringen for 8. (!) gang nå i Leipzig. Han hadde vært kokk, men gikk senere over til å drive vinkurs for Vinmonopolet. Jeg spurte ham hvorfor han var så hekta på Ringen. – Jo, sa han, det avdekkes liksom nye lag hver gang. Mannen kunne også å kle seg. Menn idag bruker altfor lite farger, men det kunne denne mannen. Nattblå filthatt hadde han også! Flott!
Albatros hadde fløyet ned 97 skandinaver. En gruppe fra Norge, to fra Sverige, en fra Danmark og en fra Finland. Ellers var det grupper fra Japan, fra Spania, Italia, Frankrike, USA – og sikkert fra enda flere land. Etterhvert oppdaget jeg et par-tre pensjonerte profesjonelle musikere i vår norske gruppe, men det var påfallende hvor mange liebhabere Wagner har blant ikke-musikere.
Da vi som dro på dagstur til Dresden, besøkte bondegården der Wagner bodde på to små loft med sin første kone og hennes datter mens han skrev Lohengrin, besøkte vi Wagner-museet i det store nabohuset ved bondegården. I ett rom kunne vi på bordflaten av glass på en kasse på størrelse med et kateter, se hvordan de forskjellige instrumentene lyste opp etterhvert som de kom med i musikkstrømmen. Utdraget var fra Lohengrin, selvsagt – siden den ble skrevet her. Det var et ganske lite rom, så folk stod tett. Det oppstod en underlig atmosfære i gruppen. Jeg hadde lenge problemer med å finne et dekkende ord – men jeg tror jeg kommer nærmest med å bruke ordet – ømhet. Jeg tenkte først på ordet – andektig, men det mest dekkende er å si – at en stille ømhet bredte seg i gruppen. Det var en underlig opplevelse. Den forklarer hvorfor så mange mennesker fra hele verden reiser lange veier, igjen og igjen, for å komme inn i Wagners musikalske og menneskelige univers. Det slo meg at fremstillingen av Wagner som inspirasjonskilde til nazismen er helt på jordet, i alle fall den karikerte nazismen vi møter i amerikanske filmer. Det er det sant menneskelige hos Wagner som tiltrekker hans internasjonale publikum. Det ble for meg den store overraskelsen i Leipzig.
Glærum 14.mai – 2019
Dordi Skuggevik
