Alle som har interessert seg for Wagner, eller som har måttet tilegne seg et pensum i musikkhistorie, kjenner til Wagners hovedidé – das Gesamtkunstwerk: det helhetlige kunstverket, der det i hans felt dreier seg om at orkester, sangere og det sceniske skal gå opp i en enhet.
De siste 40 – 50 årene har iscenesetterne stort sett foretatt merkelige egotripper der de har distansert seg fra idéene til den som opphavelig hadde visjonen om kunstverket. Det var avant garde i 60 – 70-årene å kle opp sangerne i kjedelige dresser og gabardinkapper og la dem gå rundt i et samtidig, avkledd interiør. Men når en kommer til Leipzig for å oppleve Nibelungenringen for første og kanskje eneste gang i livet, så blir en bare trøtt og oppgitt over at scenografer og iscenesettere fortsetter med det som var avant garde for 50 år siden. Det er démodé! Avlegs! Man lukker øynene og lytter til stjernen i oppsetningen: Gewandhausorkesteret! Fire kvelder med Gewandhausorkesteret og Richard Wagner er STORT! Av og til åpnet jeg venstre øye for å se hva som foregikk i scenografi og iscenesetting, men lukket det fort igjen.
Det som var bra, var balletten som la en linje gjennom alle de fire operaene: Nornene, vettene – som illevarslende varsler det uhellsvangre, den skjebnebestemte undergangen. Især var innledningen til Götterdämmerung – nornene som spinner skjebnetrådene, meget elegant. Hele tiden dukket tvillingaspektet opp og påminte oss om det skjebnesvangre i at tvillingene som ble skilt etter fødselen, møttes – uten å gjenkjenne hverandre, og at de fikk sønnen Siegfried sammen. Alltid fuglen med to kropper sammen, der hver av dem bar en stor vinge på hver sin ene arm, slik at fuglen hadde to kropper, men ett vingepar. Likeledes – bukken med to kropper, med ett horn på hver av dem som sammen danset bukken. Dette bar hele tiden tragedien diskret gjennom handlingen på en meget elegant og sterk måte. Men så var det resten da, som ble et eneste stort UFF!
Man kommer ikke forbi at en operasanger også må ha et sceneytre som kler rollen. Når 3. operaen – Siegfried begynner, er det en aldersstegen ølmaget Siegfried som løper rundt i snekkerbukse på scenen, og han går rett fra snekkerbuksen over til å synge – Ich habe eine brunstige Lust (jeg har en brunstig lyst) – så helt uten overgang fra barndom til manndom, vekker han Brünnhilde fra dødens søvn og blir elskeren hennes.
Iscenesettere har i 50 år syntes er morsomt med anakronismer, og i denne oppsetningen var det mye av det. Mannen som fant den døende og fødende Sieglinde i skogen, og berget barnet Siegfried før moren døde, han springer rundt med barnevogn anno 1950 på scenen og triller umotivert inn en sykkel et par ganger. UFF! Når Sigismund blir drept av Sieglindes ektemann, står Sigismund der med sverdet, og blir skutt med et landsens jaktgevær. Umorsomt!
Jeg vet ikke om iscenesetterne på denne måten tror de aktualiserer temaene i operaen til å bli allmengyldige – til alle tider. Men hva nytter det å plassere Wotan/Odin og hans gudekone som besteborgere i et 1800-tallsinteriør? – Låne inn Den franske revolusjon (plutselig) fra Les Miserables? (Her gjorde forøvrig Christiane Libor en enestående Brünnhilde i Die Walkürie.) Nå skal ikke jeg gå inn på sangerne her, men det var mye «Wagner skrikesang». Den som hadde mest «kuppel» på klangen var Kathrin Göring som sang Wotans kone Fricka i Rhingullet som åpner Ringen.
De tre første operaene hadde en haltende iscenesetting og en haltende scenografi – «vinglende, vet ei hvorhen». Den siste – Götterdämmerung, var elegant fordi den var helhetlig. Den begynte i en hotellresepsjon som var helt i stilen til interiøret hos vår alles kjære detektiv Poirot = Jugendstilen rett før første verdenskrig. Altså – vi skulle oppleve endetiden for disse menneskene, gudene og halvgudene i skinnet fra 1. verdenskrig – La Grande Guerre – The Great War. Mannskoret kom inn i Burberry-kapper som ble designet for britiske soldater i skyttergravene på Vestfronten, og de hadde britiske soldat-alpeluer. Men anleggsarbeideren fra de store konstruksjonene av oljeplattformene i Nordsjøen, han sa det slik ved frokosten neste dag; – «Eg forstår ikkje kvifor dei hadde kutta ut Siegfrieds likferd ned Rhinen, og at dei istaden trilla han inn på scena på eit kvitt flygel!» Han gjentok denne uttalelsen flere ganger.
Sunnmøringen ble heller aldri ferdig med å «fortørne seg» over hva som skjedde da vi trodde Midgardsormen skulle velte seg opp av avgrunnen og bli nedkjempet. I stedet for det store dragevesenet, heiste de opp en overdimensjonert rød plysjsofa der det satt en gigantisk «kapitalist» i dress og flosshatt omgitt av minikloninger. Etterhvert ble han og sofaen firt ned i avgrunnen igjen. Eneste forklaringen på dette påhittet må være at iscenesetteren er kommunist.
Også Wagners Lohengrin på Savonlinna-festivalen for noen år siden, led en regimessige vanskjebne: Han kom seg aldri opp i brudesengen fordi han skulle dokumentere bryllupsnatten. Oppe i svanen hentet han et videokamera – og kom seg aldri til sengs. Morsomt? Nei.
De som hadde vært i Bayreuth, kunne fortelle at iscenesetterne har fritt leide til å ødelegge Wagners idé om Das Gesamtkunstwerk også der. Det er mer enn merkelig at iscenesettere får ture fram på denne måten, uten kontroll eller kritikk. Det som idag ville ha vært avant garde, ville være å ta Wagners idé på alvor, kutte ut alle disse tullebukkeriene og legge opp til en verden på scenen som harmonerer med musikk og handling. Jeg mener ikke at de skal gjeninnføre ringbrynjer og bysteholdere av jern som i Flagstads tid, men med den suksessen som Game of Thrones nylig har hatt på filmlerretet, bør iscenesettere nå både ha mot og kunnskap til å gi oss en scenisk opplevelse av hvem som er guder, hvem som er halvguder og hvem som er mennesker på scenen, og la regi og koreografi innrette seg deretter.
Iscenesetter/koreograf Rosamund Gilmor og scenograf Carl Friedrich Oberle bør heretter ha Berufsverbot (yrkesforbud) overfor Wagner!
Glærum, 18.mai – 2019.
Dordi Skuggevik
