Tyskland har vært et land man har reist gjennom med tog – og over med fly, for å komme til andre land – til Frankrike, Spania, Italia, Grekenland… Men, etter et førjulsbesøk i et julete Berlin med Tiergarten i høstfarger for en del år siden, Lüneburg og Hamburg ifjor på sensommeren, og Leipzig/Dresden nå i begynnelsen av mai – så innser man at Tyskland er jo det store landet i Europa med et vell av tilbud av alle slag. Den tyske sivilbefolkningen har reist seg av grushaugene og kommet seg i veldig grad på beina igjen etter «Den andre europeiske 30-årskrigen» – som Der Spiegel skrev for noen år siden.
Jeg var i 1990 reiseleder for en buss t/r Trondheim – Roma for Tvete Reisebyrå i Påsken. Da opplevde jeg hvor kjempestort Tyskland er, og hvor stor og innholdsrik den nordeuropeiske sletten er. Bussen kjørte to dager gjennom Tyskland sørover, og to dager gjennom Tyskland nordover, og hele tiden måtte reiselederen ha noe å fortelle til folket på bussen. Jeg slet nesten ut mitt Aschehoug konversasjonsleksikon før jeg dro.
Jeg hadde også sett for meg et Tyskland i svart-hvit film liksom – men opplevde et veldig assortert og fargerikt Tyskland. Når ens far hadde vært medlem av Nasjonal Samling og Gerhardsen & Co hadde straffet, ikke bare far – men familien – i mange år etter krigen, så er ikke Tyskland det landet du først reiser til. Jeg oppdaget langt fram i livet at svært mange av de 3-400.000 såkalte «NS-barna» i Norge søker seg til Frankrike og også til Den katolske kirken. (Årsakene til det kan vi se på en annen gang.) I alle fall har man vært forsiktig med å interessere seg for Tyskland, for å unngå å komme inn under den lite trivelige kategoriseringen «Nazi-yngel». Selveste biskop Berggrav (Jensen av fødenavn) – sørget jo for en tung hets av oss da han oppfordret til «Isfront» mot barn av NS-folk, og at man ikke skulle la sine barn av gode nordmenn leke med NS-medlemmers barn. Mot den bakgrunnen er det lett å forstå at man forlot Den norske kirke. Norge også – for den del.
For kort tid siden gikk det plutselig opp for meg hvorfor Tyskland har og har hatt så mange oppkomme av kunst og kultur. Det er faktisk så enkelt at Tyskland ikke ble samlet til én stat før i 1870. Før det bestod det tyskspråklige området på den store nordeuropeiske sletten av en mosaikk av fyrstedømmer. Fyrsten hadde et slott. Fyrsten hadde en by. Fyrsten hadde et omland. Fyrsten ville ha et operahus, et teater, et bibliotek, et universitet etc. Derfor oppstod det svært mange produksjonspunkter for musikk, litteratur, teater, forskningssentre. Voilà! Idag er derfor Tyskland et fantastisk kulturelt matfat, rett og slett. Det er bare å reise ned og ta for seg – især nå når det tidligere DDR også igjen kan blomstre med frie ånder, uten å være underlagt noe totalitært regime hvor ett hode skal tenke for alle, men hvor alle får slå seg løs innen kunst, kultur og næringsliv. HURRA!
Glærum, 20.mai – 2019.
Dordi Skuggevik
