Dom Erik Varden OCSO:The Shattering of Loneliness. On Christian Remembrance. Forlag: Bloomsbury continuum 2018
Dom
Erik Varden, abbed ved Mount Saint Bernhard Abbey i England, var på vei inn i
en sykemeldingsperiode da han, som lyn fra klar himmel, ble utnevnt til ny
katolsk biskop i Trondheim – av Vatikanet. Sykemeldingen har han vært offentlig
klar på, skriftlig, publisert – så vi vet at han hadde gjort for mange ting på
for kort tid – og sikkert uten noen ferie på en del år, slik mange oppdager at
de har gjort – først midt i 40-årene, når de blir sykemeldt for å være
overarbeidet, for å ha tatt ut for mye drivkraft på for kort tid.
Trondheim
bruste opp med store forberedelser for bispevielsen, der Nidarosdomen og
Erkebispegården ble stilt til disposisjon, for man ventet stor tilstrømning.
Luften gikk plutselig ut av ballongen – og man befant seg i en ubestemmelig
ventetid. Trolig var det svært bra. Alle får tenkt seg om. Alle får forberedt
seg, for her i Midt-Norge, fra Nordlands grense, og ned til Stadt – er det
langt, og her bor vi katolikkene midt i Norge som har manglet biskop i over 10
år, selv om biskop Eidsvig i Oslo har sett i nåde til oss hele tiden.
Samtidig
ble Erik Vardens bestsellerbok omtalt i flere medier, så jeg tenkte at det må
være en fin måte å bli kjent med den nye biskopen på – å lese denne boka, og
den kom ekspeditt i posten fra St.Olav katolske bokhandel i Oslo. Selv etter å
ha lest 2/3 av boka, var jeg usikker på hvordan tittelen kan best gjengis på
norsk. Nærmest kommer vi trolig med:
Ut av
ensomheten. Kristne
erindringer.
Den
som skal oversette denne boka fra et subtilt engelsk til norsk, får ingen lett
oppgave. Selv med engelsk mellomfag fra den tiden dette var et meget krevende
fag på universitetet – og med over 30 års praksis som engelsklærer i skolen,
har jeg min fulle hyre med å henge på. Dessuten går Erik Varden inn og ut av
gresk, latin, tysk, fransk, engelsk, russisk, syrisk, norsk – hvor han først
setter inn den originale teksten – med det riktige alfabetet (!) – og etterpå
følger opp med oversettelse til engelsk. Til slutt får vi Olaf Bull! – også
oversatt til engelsk! Men, om man ikke er så langt inne i engelsk at man kan
nyte engelsk på et intellektuelt subtilt
nivå og la seg henrive av eldre engelsk med riktig skrivemåte, og synes det er
en svir når han går dypt ned i grammatikken – denne filologe bispekandidat, så skal man bare hive seg på og lese!
Jeg
valgte å lese boka i rasende fart – rett forbi ukjente engelske ord, rett
gjennom vanskelige teologiske og filosofiske gater og streder – og Erik Varden
legger opp til det: fart! Det er en veldig fremdrift i teksten – språket og
resonnementene. Du blir sugd med og sluset inn og ut av nye bekjentskaper i
fortid, nåtid – og nesten: fremtid. Mange av disse bekjentskapene som Erik
Varden introduserer deg for, vil mange av oss vende tilbake til. Han er til og
med innom Mahler og Schubert – så han nekter seg ingen ting!
Når
jeg valgte å lese boka i rasende fart, slik som den legger opp til, visste jeg
hele tiden at jeg kommer til å begynne forfra igjen, for da å lese den veldig
langsomt.
Jeg
skal ikke ta fra leserne lesegleden med å gjenfortelle noe av innholdet, men
jeg vil gi et eksempel på forfatterens uventede sidesprang for å belyse kjente
«kristne erindringer»: Lots hustru.
Vi kjenner alle historien om kvinnen som måtte se seg tilbake – og som ble til
en saltstøtte. – Erik Varden tar oss med til den avantgardistiske russiske
poeten Anna Akhmatova, og bruker også et foto av henne fra 1920 for å illustrere
blikket Lots hustru ser seg tilbake med over skulderen og inn i vårt blikk på
henne – og går derfra videre – direkte inn i Tolstojs verden – der han
forteller om Fader Sergius – som leder oss videre til den orthodokse russiske
helgen Seraphim, der vi også får et foto hvor helgenens relikvier bæres av
bl.a. Russlands siste tsar som bolsjevikene myrdet. Alt dette for å forklare
vår «erindring» om Lots hustru!
Erik
Varden har ikke bare en så medrivende fart i tekstprogresjonen at boken blir en
«page-turner» – men hans prosa blir til tider så poetisk at du blir hengende i
et slags ‘løse luften’ – og det tar tid før du igjen setter bena på jorden.
Til
slutt går det inn i Johannes Crysostomos’ verden, hans bønn fra for 1600 år
siden. Dette kommer etter mye tale om lengsel, sett fra Rilkes erfaringer. Johannes Crysostomos:
You have laid on me, O Christ, a spell of longing,
you have charmed me with an eros all divine!
Her
ringer det bjeller i hodet fra da jeg skrev librettoen til det nye
Påskeoratoriet JOHANNES for komponist
O.K.Sundlisæter. Det skal settes opp i Hamar domkirke neste år – over Påske.
Jeg henter ut det katolske årsskriftet Segl
(2013) fra bokhyllen, og finner
artikkelen Om lengselens logikk av
Dom Erik Varden på side 227. Han må ha arbeidet med dette stoffet lenge, for
denne artikkelen finner en stort sett igjen i boken som kom ut i 2018 – på
engelsk. Her ser en jo hvordan Erik Varden uttrykker seg på norsk, og jeg tenker
med gru på hva som vil skje om boka oversettes til norsk av andre enn ham selv…
Som
i boka, avsluttes også artikkelen i Segl med
Johannes Chrysostomos. Jeg gjendiktet Erik Vardens oversettelse av Johannes
Chrysostomos her til nynorsk, og det legges i munnen på Johannes apostelen i
oratoriet. Jeg var i tvil om jeg kunne bruke ordet eros, fordi det oppfattes så smalt idag, men når Johannes
Chrysostomos bruker ordet eros to
ganger i Erik Vardens penn, kan det trygt bli stående i min gjendiktning av den
eldste via den yngste fra vår tid:
Gud, ditt Eros
skapte meg ny,
fortærde mi synd
med den uskapte
eld,
gjorde meg klar
–
så angen den
søte,
angen av deg,
kan heilt meg
fylle.
Det
er dette denne boken handler om. – Ut
fra incarnasjonen, at Gud ble mann, kan
vi nærme oss det guddommelige ut fra det jordisk menneskelige. Det er Guds
store pedagogikk.
Glærum, 22.februar – 2020.
Dordi
Skuggevik