Uten los, uten kunnskap og uten bruksanvisning – begav jeg meg ut i FB etter å ha blitt parkert der av Den katolske kirken i Norge, noe jeg tidligere har beskrevet.
Her poppet det opp med hyggelige mennesker som jeg kunne bli FB-venn med. Noen kjente jeg, noen kjente jeg ikke. Skulle jeg klikke bare på dem jeg kjente? Det kunne jo være hyggelig å bli kjent med nye mennesker også! Jeg klikket i vei – klikket og klikket. Men, det ble jo aldri slutt på mennesker jeg kunne bli kjent med! Jeg sluttet med klikkingen, lukket PC-en, la meg på sofaen og stirret i taket – og lurte på hva jeg hadde gjort… Neste gang jeg åpnet e-posten min, var den invadert av masse mennesker som sendte hyggelige meldinger – alt fra en viftende hånd til hilsen og til lengre verbale innlegg. Og hva er «Messenger»? De ville snakke med meg der. Turde jeg det? Hva ville skje hvis jeg klikket der? – I alle dager! Hvordan skulle jeg kunne forholde meg til sååå mange?! Jeg måtte jo hilse, takke, skrive noe! Dagen ville ikke bli lang nok! Kanskje jeg ikke skulle ha klikket på så mange? –Latt det gå litt over tid?
Nå tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til FB: De som vil lese det jeg skriver, kan lese bloggen min: www.dordis.no Og så leser jeg hva de skriver på FB. Jeg vil jo aldri få tid til å svare, kommentere, applaudere det så mange skriver, men det er kanskje ikke poenget med FB? Og etter en stund kan jeg kanskje gå ut igjen og lukke døren til FB? Går det an? Å gå ut igjen?
Det var en lei overraskelse at FB invaderer e-posten min. Det er direkte arbeidsomt. Jeg prøver å rydde i e-posten hver dag, slik at det bare er det som jeg MÅ ha der – som står der.
Når det er sagt, så ser jeg jo at jeg har savnet mennesker i mitt ensomme liv med bloggen, der jeg sitter og sender enveisuttalelser ut i eteren – uten å få noe svar. Jeg har jo alltid arbeidet med mennesker – både i skolen og i kulturlivet, og jeg liker mennesker av alle slag – også dem jeg er uenig med i mangt og mye. Jeg har jo vært en eneboer det meste av mitt liv, men det er vekslingen mellom det – og det å være i en menneskemengde med mye futt-futt som gjør livet verdt å leve.
Alt dette for å si til alle mine nye FB-venner: Bli ikke såra og vonbrotne om dere ikke får svar og reaksjoner herfra på alt dere skriver. Jeg kommer til å lese det meste, men rekker ikke å gi tilbakemelding på alt. Her går nemlig tiden med til å bekjempe hybelkaninene , og nå også de nye leieboerne på tomta: jordrottene – eller vånd, som de også kalles. Jeg har enda ikke lært å legge inn bilder på FB, men når jeg får lært meg det, skal dere få foto av de nye leieboerne i hagen, hvis jeg får dem på skuddhold med kameraet. De har korte føtter og kort hale, sa Ingeborg Bu’n som så en som krysset veien. De har spist opp alle tulipanene som har blomstret i hagen i 45 år! Og plommetreet som gav 9 kg plommer i fjor, har bare løv og ingen blomster i år. Vånd-skade, stod det på Internet.
Jeg fattet mistanke da jeg så «staurhol» i plenen – noe jeg ikke har sett de 47 årene jeg har bodd her. Fra før har jeg oter under redskapsskuret i hagen. Den hadde to unger ifjor, én iår. Jeg tror vånden bodde på loftet sist vinter, i nordre, ytre hjørnet, for der var det noe som romsterte regelmessig – noe som var større enn mus. Teorien er at vånden må ha gått ned gjennom de to luftebalene på taket. De må nok få et gitter innlagt, men da kommer ikke linerla inn, den som har hekket der i alle år. Ja-ja. Krigen begynner nå mot vånden: Jeg har bestilt calsiumkarbid på nettet. Min bror båtsmannen (84), sier at i hvert hull skal jeg legge 2 ss med karbid, slå i 1 liter vann og skynde meg å legge en sten over hullet, så den giftige gassen går inn i gangene. Dere skal få høre hvordan det går… Selv fylte han rikelig bensin i ei grastorvbegrodd steinrøys i hagen sin på Hadeland, lot bensinen sige nedover en stund – og så kastet han en fyrstikk ned i haugen samtidig med at han tok palinga i en faderlig fart. Hele haugen løfta seg. Ingen vånd spiste av hans poteter i åkeren etter dette, men det tok lang tid å få ordnet opp i krateret etterpå… Jeg kommer nok til å bruke bare karbid…
Glærum, 8.juni – 2020.
Dordi Skuggevik
