Jeg
har en humlehage. Den begynner å blomstre og sendte duftbølger av honning
allerede i februar, når snøklokkene kommer opp av den brune vinterjorden. Så
slår raklene seg ut på haltkjerret mitt.
Mor besøkte en gang sin søster Dagrun, som bodde i prestegården i Snåsa, der mannen hennes var prest den gangen, og «Snåsa-mannen» var klokker. Før hjemreisen gikk mor ut i hagen og satte en spade i jorden og tok opp en klynge snøklokker. De stod og blomstret i solveggen i Oppigard Glærum, år etter år. Derfra tok jeg med meg et spadetak med snøklokker til min hage, da den ble anlagt i 1973. Etter å ha stelt hagen i Møllebakken 31 i Trondheim i 9 år, tok jeg med meg et spadetak av de fylte snøklokkene som Ingegerd, min manns første kone fra Malmø, hadde dyrket frem i hagen, en hage som da var over 80 år. Min hage er nå 47 år.
Med
løkvekster må man være tålmodig mens de står og bygger opp løken igjen for
neste års blomstring. River man av de gulnende bladene for tidlig, vil blomsten
etter hvert dø og forsvinne.
Etterhvert
utover vår og sommer kommer bølgene av blomster – og humlene har det travelt.
De har flere store høydepunkter etter at vårens løkvekster har avsluttet
festen. Når kantkonvallene blomstrer med sine rader av små hvite klokker,
sitter jeg i min Baden-Baden-stol og ser på aktiviteten og hører på godlåta.
Det er svare til liv! Dessverre ble kantkonvallene dette året spist opp av åmer,
etter at humlene var ferdig med sitt besøk. Trøsten er at åmene blir
sommerfugler!
Samtidig
blomstrer også Madarin-rosen jeg tok en stikling til i den gamle hagen i Møllebakken.
Knoppene spretter så en hører det, og de enkle, mørkerøde rosene sprer seg
utover grenene så en ser det. Etter 3-4 dager er eventyret over, men humlene
har duret og styret i Mandarinrosen så hele busken har vibrert. De lange, vakre
knypene blir et syn når den første snøen faller på dem.
Mandarinrosen
blir 5 meter høy og kronen får en diameter på 7 meter. Det er ikke ofte man ser
den. I Møllebakken stod det 5 fullvoksne, flotte Mandarinroser. Da vi solgte,
angrep den nye eieren hagen med full kraft og dro Mandarinrosene opp med roten
og kastet dem. Mange som overtar en gammel, ærverdig hage, gjør seg ikke kjent
med hagen, men begår en øyeblikkelig voldtekt – uten knussel. Denne nye eieren
var i tillegg kirurg… Han har nå solgt eiendommen til en neste eier og er
flyttet til Sverige. Jeg stopper ikke oftere der for å se på hagen jeg stelte i
9 år… Det var også en humlehage. Jeg vet ikke hvor humlene tok veien.
Så
kommer de store kaskadene av hvite blomster på skogskjeggene/ storspireaene/aruncusene
her i min hage – som jeg tok som avleggere i de to store røttene mor plantet på
hver side av Oppigardstrappa. De er nå blitt til en stor hekk på bytet mot
naboen – en hekk som kommer opp hvert år, igjen og igjen. De har nå i
begynnelsen av juli vært stappfulle av humler som husserer og styrer på –
inntil de oppdaget at den voldsomme klatrehortensiaen som har veltet seg inn
over altanen – har fått blomster på. Der er det krig på kniven mellom humlene
og masse andre insekter – fluer etc. Det er en krakilsk stemning og hele
klatrehortensiaen står og skjelver og dildrer mens det durer i hele
konstruksjonen.
Ellers
er det i begynnelsen av juli at alle blomster ellers kaster seg på og blomstrer
i vilden sky. Kveksen bygger sitt årlige bol i taket inne i redskapsskuret, en
konstruksjon som kan følges fra dag til dag, og som er et naturens fenomen.
Under redskapsskuret holder oteren til. Den kom gjennom hagen igår kveld og
gikk inn under skuret der det engang stod en rose jeg fikk av Elsa på
gebursdagen. Den har oteren tatt rotta på, men Constanse Spray blomstrer rosa nå
– kort og intenst på veggen der, mens duften kommer i bølger. På bakveggen har
jeg hengt opp det trekantede fugleburet jeg fikk av Tove Møller på Røv – hengt det
opp ned – med tørket gras inni. Det er humlehuset. Jeg vet ikke om humlene bor
der, eller om de rett og slett holder til inne i redskapsskuret om vinteren.
Skal sette inn en kasse høy der.
Jeg
oppdaget forleden at jeg dessverre har fått vånd i hagen. Gikk meg på to
merkelige «staurhol» i plenen. Der var forklaringen på at hverken
kirsebærtrærne eller tulipanene blomstret i år. Mine to 45-år gamle store tulipanbed
var forsvunnet. Vånden hadde spist alle løkene…!
Bror Ole fikk vånd i hagen på Hadeland, og de spiste alle potetene i åkeren hans. Etter hans råd, kjøpte jeg karbid på nettet, la 2 spiseskjeer karbid i i våndhullet, tømte en liter vann nedi og la prompte en stein over hullet, slik at den giftige gassen forsvant ned i gangene og ikke opp i lufta. Men hva hjelper det, når ekrene hos naboene og hagene i byggefeltet her er fulle av vånd. De spiser hol på grasballene også, sa naboen. Kjøp karbid alle sammen!!! Ingen har buhund lenger, dessverre. Buhund Glåffar grov etter vånd så rokket stod – i min barndom i Oppigard. Men, forleden kom det en katt gjennom hagen en kveld jeg satt og så på de overhendige pionene i blomst. Så katten tar kanskje vånd.
Austin-rosene jeg har plantet på østveggen – unna været, de sender opp roser helt til jula kommer, og da blir det vel en pause til februar. «Du skal da ha Benjamin Britten-roser!» sa min gamle elev Eva da jeg møtte henne på Hageland forleden. Eva gikk i min storartede 6.klasse som stod på galleriet og var barnekor da vi framførte Benjamin Brittens «St.Nicholas» for 2 fullsatte Stangvik kirke. Og jammen: To dager senere ringte Ola gartnerstudent ved Mære landbrukskole og sa at han hadde funnet en Benjamin Britten-rose på Hageland. Jeg kjøpte den prompte – og han kom og plantet den for meg. Nå står den med tre store røde knopper og venter på humlene når rosene slår seg ut!
Nå
om sommeren bør alle utlamper være slukket, fordi jeg leste nettopp at den
store innsektdøden i verden mye skyldes alle lampene i våre store byer.
Innsektene flyr på lyset og faller døde til jorden. Så: Slå av utelysene nå om
sommeren – og plant en humlehave!
Glærum,
12.juli – 2020.
Dordi
Skuggevik