Reisen dette året, ned til Las Palmas, skulle bli en reise mot strømmen, full av forhindringer og gjenvordigheter. Til og med utenriksministrisen blandet seg inn: – kom man seg ikke straks hjem til Det norske hus, ville vinduet ganske snart være lukket, og da måtte en bli der ute med Coronaen og annen styggedom. Jeg smatt ut dørgløtten i siste liten. Jeg reiste alene mot strømmen, uten å høre på råd og påbud fra norske myndigheter og autoriteter som ville ta fra meg bestemmelsesretten over mitt liv.
De tre siste månedene etter at Magne, sønnen min, døde der på andre siden av jorden – helt borte i Cambodia, de månedene hadde vært meget krevende på alle vis. Jeg ville mer enn noen gang gå inn i den lille leiligheten her nede i Passaten, legge meg på sengen, lukke øynene og slippe å høre ropene fra de ugjorte ting. Kort sagt, trekke meg tilbake fra verden, slik jeg gjør hvert år på denne tiden.
Jeg hadde bestilt flybillettene på direktefly t/r med Norwegian allerede i april + 4 uker i leiligheten her for 7.året. Men så begynte det: Norwegian endret avreisen uten å spørre meg, slik at jeg mistet første konserten jeg hadde billett til. Jeg ble virkelig ergelig, gikk inn på internett og flyttet avreisen andre veien. Det skulle de ha 2.000kr. ekstra for…! I alle høve måtte jeg også skifte fly på Gardermoen – noe jeg er svært lite begeistret for. Prisen var nå oppe i ca.6.000.
Men Norwegian kom feigt igjen, som de sier i Bergen: De kansellerte begge reiser! Og enda har jeg ikke fått igjen noen penger av dem. Dessuten sender de meg mailer på mailer og later som om de ikke har kansellert alle flyene mine. Jeg måtte også si opp hotellrommet ved avreise og hjemkomst på Raddison Blue på Værnes. De ringte og ville gi meg igjen pengene!
Jeg kastet meg på KLM – så ville jeg i alle fall slippe Gardermoen, det forferdelige sted. JEG SKULLE TIL LAS PALMAS!!! Jo, de hadde fly fra Værnes en lørdag kl.17. Jeg måtte overnatte i Amsterdam, og skifte fly i Madrid til AIR EUROPA neste dag, og ville være i Las Palmas 24 timer etter avreise fra Værnes. Jeg skydde ingen anstrengelser. De skulle ha 4.000 kr. t/r.
Men: Hvordan komme seg til Værnes til avgang en lørdag kl.17? Eneste buss som funka var en buss som gikk fra Skei kl. 07.50. Oj sa’n! Det ble løsningen at min snille fetter Jon satt på med meg til Orkanger i min bil, jeg gikk av på «Skysstasjonen» og han kjørte min bil hjem igjen, via bilvask på Skei. Snill mann! Men, da bussen fra Orkanger ankom busstasjonen i Trondheim, da forstod jeg etter en stund at de som steller med logistikk i Trondheim by – ikke lenger ser poenget med flybuss fra stasjonen til flyplassen. Oj sa’n! Det ble flytaxi – som avrundet kom på 900 kr. (Det nærmeste jeg var Covid-smitte på denne turen, var nok bussen Orkanger – Trondheim.)
På Værnes var jeg den enste i innsjekkingen, eneste i securityen, eneste som gikk inn gjennom den store hallen der det ikke var en levende sjel, og der alle hyller og bord i butikker, kaféer og spisesteder var tømt og støvsugd. Tommere går det ikke an å få det. Da begynte jeg å ta inn over meg at jeg nå virkelig reiste mot strømmen, at noe var helt drabelig galt i verden… Det var uhyggelig, rett og slett. Men – taxfree-en var åpen, med to som betjente. Jeg kjøpte både litt Elisabeth Arden og Linie-akevitt. Etter hvert kom det noen til, og vi var vel 5-6 personer som satt i flyet da det gikk til værs – og jeg kunne puste ut og si: – Jeg klarte det! Jeg klarte å komme ut av det norske, jomfrunalske hysteriet! HURRA!
Noe av det siste jeg leste før jeg dro, var en som skrev på Facebook: – Siste døgn døde det 1104 personer i Norge, 3 av dem av Covid-19…
Hollenderne er kjent for sin forretningssans, gjerrighet og stå-på-vilje, så på Schiphol var det full drift: – butikker, spisesteder, kaféer etc. dura og gikk, og det var mye folk som rente i alle retninger – men, alle hadde maske på. Det eneste negative var at mitt favorittsted – takterrassen/takhaven var stengt.
Så var det finne hotellet da. Gikk 3 km, antar jeg. Spurte og spurte, gikk og gikk. Måtte til og med stå i passkontrollkø. Oj sa’n! jeg forstod at neste morgen burde jeg være tidlig ute for å være sikker på å komme igjennom denne forhindringen.
På Værnes hadde damene (2) sagt at jeg måtte spørre på flyet om jeg skulle ta kofferten på Schiphol. Men det ville jeg aldri ha klart i tillegg til dette andre – så jeg sa til meg selv det som venninne Lise har lært meg å si i slike situasjoner. – Det er ikke mitt problem!
Hotellet hadde ikke frokost, men de hadde en lusen liten kaffegreie. Heldigvis hadde jeg rustet meg for slike tilfelle på denne turen. Jeg hadde 4 matpakker med påsmurt brød, oppskåret paprika og agurk + kokte egg! YES!
Etter en lang kø i passkontroll på returen mot sentrum i flyplassanlegget, satt jeg på en ny KLM Cityhopper og steg til værs. Jeg håpet kofferten var med…
Ved ankomst Madrid – kjørte flyet i evigheter før det stanset ved en tube. Da hadde vi – langt ute, sett 2 store AIR EUROPA-fly ved et anlegg. – Håper ikke jeg skal helt ut dit igjen, sa jeg til meg selv – men, selvfølgelig skulle jeg ut dit igjen!
Ved ankomst kunne jeg heldigvis bare rette fram utskriften av internettskjemaet hvor jeg hadde skrevet inn alt om Corona etc. hjemme på nettet, og ble skannet forbi – mens en hel gjeng stakkars jævler satt i saksen og ble stående og klusse med å fylle ut papirskjemaer. Jeg hadde til og med fersk negativ Corona-test, men det spurte hun ikke om. Hun sa imidlertid at jeg her måtte ta kofferten min, transportere den til «satelitten» og ekspedere den på nytt. – Det er ikke mitt problem, sa jeg til meg selv, og gikk fort forbi henne.
Og nå begynte det rene helvetet: Hadde jeg hatt kofferten å dra på her, ville jeg ha lagt meg over kofferten på gulvet og ulet! – Vi gikk og vi gikk i de store haller med de blanke steingulvene. Spanjerne kan dette å bygge med stor, solid og utslitende arkitektur. Jeg spurte om veien her og der – om hvor «satelitten» var. Så stod jeg foran en solid glassvegg hvor alle dørene var stengt, mens jeg så at folk gikk inn i busser på andre siden av glassveggen. Det var da at alt gikk av skaftet: – jeg skrek opp og bannet på norsk og veivet med armene. En sølle dame som stod der forstod hva jeg sa – uten å kunne norsk, og hun begrep at hun måtte gripe inn så ambulansen ikke kom. Hun viste meg en åpen dør helt lengst nede ved begynnelsen av glassveggen, og jeg rakk å komme inn i bussen da den akkurat gikk. Jeg ventet nå på å komme til «satelitten» – men plutselig gikk alle ut og gikk på et tog. Jeg hang etter dem og gikk på toget jeg også – og tro det eller ei: – vi kom til «satelitten» – og den var svær! Antar at det er her alle flyreiser til og fra Sør-Amerika, Canariøyene og Mellom-Amerika går.
Vi kom inn i et kjempesvært fly: Dreamliner!!! Jeg ble veldig glad med ett – for å få fly dreamliner igjen, det hadde jeg aldri trodd skulle vederfares meg nå som Norwegian visstnok må selge alle sine av dette deilige flyslaget.
Flyet ble fullpakket av folk. Det var 9 seter tvers over bredden av flyet – med 2 midtganger. Jeg satte meg på setet mitt ved midtgangen, mens jeg observerte en stressa familie på 3 som inntok raden foran meg: Mor i kjortel, diverse sjal og hijab, med en ettåring på armen og en stressa arabermann fra Marokko som sjekket løsninger – inntil han oppdaget at alle tre skulle dele de to setene ved siden av meg. Jeg trodde jeg skulle omkomme nå ved innspurten i min lange og innviklede reise: – skulle jeg virkelig ha alle tre på 2 seter ved siden av meg i 2 ½ time – ja, oppå meg, med alt de balte med? Jeg flyktet bakover, og fant 3-seteren ved doen midt i flyet, og satte meg der. Den var ledig! Jeg måtte tåle dodøren som gikk opp og igjen hele turen og den søtladne eimen av flydo – men det var et lite offer i forhold til å ha denne familien på 3 oppe i faget. Rett før vi takset ut roper flykapteinen over callingen: – Det er forbudt å bytte seter under turen! (Det er fordi hvis noen blir smittet ombord, skal de vite hvor vedkommende satt, selvfølgelig,) hadde de oppdaget setebyttet mitt, ville jeg ha lagt meg på gulvet, rullet meg att og fram, rullet med øynene og uuult!
Jeg satt ved vingen, så jeg kunne se flippene og floppene før og mens vi takset ut. Og ikke før hadde denne store flygrisen rikka litt på seg og liksom forberedt seg på å ta tilsprang og komme seg opp i lufta – så var den i lufta! Det er hver gang en stor overraskelse av det imponerende slaget. Har fløyet med disse prektige jumbojetene som nå hugges opp i den Arizonske ørken, og det var nettopp dette: – før du får tenkt deg om, er den store grisen i lufta! Imponerende! Dreamlineren har bedre trykk i cabinen, mer oksygen i lufta og yter motstand mot turbulens – og bruker 20% mindre drivstoff. Et fantastisk fly!
Jeg tenkte litt på hvor kofferten min nå var. Jeg tok en liten skuddbønn til St. Anthony – helgenen for de tapte ting, at han måtte sørge for at kofferten min var på båndet ved ankomst – og det var den!
Ved utgangen stod taxi-sjåføren min utleier hadde sendt – med navnet mitt på en plakat. Han tok bagasjen og loset meg hjem til leiligheten som jeg nå leier den 7. førjulsvinteren, 300 meter fra midt på Canteras. Her har det nå vært stille hav, stille luft, 26 grader, «flotte vatn» i havet og stille stemning blant folk på stranda Men idag – blåste det opp. Det uler i alle gliper og lister, palmene kaster hårmanken hit og dit, og regnskurene kommer og går. Da sitter man inne og skriver litt. (Men ikveld skal jeg i Operaen: – japansk ballett!)
Hjemturen går med direkte KLM-fly til Amsterdam (ikke traumatisk skifte i Madrid!) – overnatting på samme hotell på Schiphol, og så lander man neste dag på Værnes kl. 16 = 24 timer på reise Las Palmas – Værnes, som pleier å ta 6 timer…
Heretter skifter jeg aldri mer fly hverken i London eller i Madrid. Begge steder var forferdelige!
Det må tilføyes at det var stille på flyplassen ved ankomst til Las Palmas – men ellers normal drift og åpne butikker og kaféer. Det er bare Værnes som ser ut som om neutronbomben har falt ned der. Her i byen er det lite smitte, men alle går med maske – unntatt på kaféer og restauranter og på stranda.
Jeg kommer til Værnes torsdag 17.des. kl.16. Jeg ser mørkt på flybuss (hvis det går) + Surnabuss flere timer senere med venting på Stasjonen + taxi fra Skei. Jeg har spurt den snille fetter om han orker å kjøre min bil til Værnes og sitte på med meg hjem igjen. Men jeg sa at det er greit å si nei. Jeg sa også at om vi begge har maske på i bilen, går det nok greit. Men, det er det ikke sikker at han og de hjemme hos ham har noen tro på. Vi får se.
Og så blir det vel karantene da? Jeg skal bestille meg Covid-test til dagen etter hjemkomst, men kjenner jeg det norske hysteriet rett, vil jeg sikkert måtte sitte i karantene – selv om testen er negativ – annet ville i denne vår tid bli en overraskelse. Når det gjelder å innføre stivbeinte regler som gjelder likt for alle, uansett varierende forhold, der er nok Norge verdensmester.
Las Palmas 26.nov. – 2020.
Dordi Skuggevik
