Lise het hun, selv om hun het Inger Elisabeth Thomsen – gift Storvand, dette stormværet, dette fyrverkeriet fra Bergen, på rappe, stutte ben.
Skolestyret for Bolgen skole, på Frei ved Kristiansund, hyrte oss høsten 1964 inn i samme leilighet på loftet på skolen – med en stormfull strekning til utedoet. Jeg kom fra landsgymnaset i Orkdal, hun fra den store verden: – et år som au-pair i England og deretter et år på universitetet i Bergen. Året etter dro vi begge til Bergen og den nye lærerskolen på Landås – Lise på engelsklinjen, jeg på vanlig – med vekt på musikk. Det kunne gått galt med felles leilighet på skoleloftet, men det skulle bli starten på et usedvanlig vennskap som ikke var avhengig av tid og sted. Vi var også hverandres forlovere da vi giftet oss etterhvert.
Sommeren etter året som konstituerte lærerinner på Frei, ble Lise med til en ny verden: – hjem til gården hos oss, og hadde sin debut i kålrabiåkrene og bak hesjene – til da sin fineste tid, sa hun. Det var typisk for Lise: – hun tok alle nye utfordringer på strak arm, med humør, med begeistring, med fyrverkeri!
Sommeren som jordbruksarbeidere på Glærum, endte med at vi en kveld ved kjøkkenbordet hos min søster på Hadeland – åpnet hver vår åre med kniv, og blandet blod. Vi ble blodsøstre! Lise hadde ingen annen søster, men da lærerskolen begynte på Landås, inkluderte vi Ingebjørg fra Osterfjorden, og selv om vi ikke gikk så langt at vi blandet blod med Ingebjørg – så ble det likedan: – vi behøver bare å ringe og si første ordet, så klikker alt på plass, selv etter mange år. Vennskapet mellom oss tre er noe av det mest vesentlige jeg har opplevd i mitt liv.
Etter å ha kampert med Lise og hennes fabelaktige mor Mamsi det første året i Bergen, overlot jeg min køyeseng til Trond, som ble Lises mann og far til deres flotte barn – Elisabeth og Esben. Legefamilien slo seg ned i Mo i Rana, og derfra pendlet Lise et år til England og ble hudpleiespesialist. Med flytting til Porsgrunn, etablerte hun hudpleieklinikk, inntil hun fikk tilbud om å overta «Den franske skole» i Oslo – skolen for hudpleie par excellence i Norge. Lises mor hadde et valgspråk (må uttales på bergensk): «Jeg kjøper meg kosmetikk, så slipper jeg nervepiller!» Lise gjorde det stort: siste delen av karrièren reiste hun rundt i verden den vide som sensor på denne typen skoler. Det stod en aura rundt henne av eleganse og velstelthet. Vi ble vel aldri helt klar over hvem som var Don Quijote eller Sancho Pancha av oss… Vi alternerte, kanskje.
Lise hadde den ulykke at hun falt i steintrappen inne i familiens hus i Spania, og slo på seg kraniebrudd. Med redusert førlighet og uten språk ble det mange måneder på Sunnås. Hun kom seg hjem til Trond, og hun gjenvant språket til en viss grad. Jeg glemmer ikke julekortet hun klarte å skrive til meg med stor innsatsvilje. Men hun hadde mange fall i leiligheten, og språket forsvant igjen etterhvert. Det ble opphold på Smestadhjemmet, men der Trond møtte hver dag og tok seg av henne. Jeg glemmer ikke siste gang vi såes. Hun lå og sov, men så åpnet hun øynene, og jeg glemmer aldri det tause gledesutbruddet i det ansiktet, selv om stemmen nå bare hadde én tone – som en bordun, spilt på kontrabassens laveste streng. Jeg ringte Ingebjørg fra sengkanten, og slik kunne vi – trekløveret, kommunisere – til Lises bordun.
Uavhengig av hverandre konverterte Lise og jeg til Den katolske kirke. Lise bisettes fra St.Olav katolske domkirke i Oslo, 9.desember. Hun begrunnet konversjonen med at hennes profesjon manglet et savnet dypere innhold. Hun studerte også kunsthistorie med et langt opphold i Roma, for å komme nærmere sin eksistens. Barna fulgte henne inn i Moderkirken.
Det blir jo morsommere i Himmelen nå, når uværet og solskinnet fra Bergen gjør sin entré. Ett er sikkert: Hun overtar hovedrollen, og det skal de jammen være glad for – for hun vil ikke hvile i fred! Heia Lise!
Las Palmas, 1.desember – 2020.
Dordi Skuggevik
