Jeg pleier å kjøpe en del konsertbilletter på nettet før jeg drar ned til Las Palmas, og så kjøper jeg det tyske månedsmagasinet VIVA når jeg kommer ned hit – og finner en del ekstra konsertperler, slik som den idag: avslutningskonserten på den 5.Bach-festivalen her.
Jeg var på den første Bach-festivalen som gikk kompakt i Påsken den gangen. Det var eventyrlig – man gikk seg på musikere rundt i byen som spilte partitaer for soloviolin og solosuiter for cello – både her og der. Det var et samarbeid med Gewandhausorkesteret i Holland. Først kjørte de festivalen i Amsterdam – så her. Dette året ser det ut som festivalen er spredt ut over året?
Ikveld var det en kammerkonsert i Kraus-auditoriets kammersal, som har en helt ekstraordinær akustikk. Det er slik at øregangene begynner å lee på seg – og ørene begynner å vende seg hit og dit. Helt av seg selv. Klangen samler seg i en klangkropp som fjærer mot underlaget. Vanskelig å beskrive det annerledes.
Det var bare 2 seter igjen da jeg gikk på nettet, og de måtte kjøpes sammen. Ett sete ble ikke solgt for seg. Corona-opplegg. Jeg kjøpte begge setene, og angrer ikke. På tross av Coronaen, klarte de å få inn ganske mange folk. Setene mine var rett foran opphøyningen der musikerne satt og stod. Det var 3 meter fra kneet mitt til nærmeste musiker, og jeg satt midt foran podiet, og fikk klangen reflektert fra den buede bakveggen. Utrolig klangopplevelse!
Det var litt rart at blåserne også kom inn med Corona-maske på. Men, de tok den jo av, og etter at de var ferdig, kom scenearbeideren inn og moppa området der de hadde stått/sittet!
Det blir ikke delt ut programmer nå i Corona-tiden, så konsertene blir liksom en overraskelse fra ende til annen.
Først kom to vakre damer inn og fremførte en åndfull samtale mellom fløyten og violinen – av Carl Philipp Emanuel Bach. Han hadde jo ikke falt så langt fra stammen til sin store fader Bach, og det var lett å høre hvem som hadde undervist ham i kontrapunkt. Veldig vakkert var det! Klangen som oppstår i denne kammersalen gjør jo all musikk nesten overjordisk.
Så skulle det bli Mozart. Jeg visste det skulle bli en kvartett. Jeg hadde helt jernteppe da jeg så fløyten komme inn igjen – jeg var så innstilt på en strykekvartett – og så var det jo selvfølgelig en av Mozarts fløytekvartetter – den i C-dur, sa damen.
Jeg kunne ikke tro min lykke: Jeg levde jo intenst med en tsjekkisk fløytekvartett i mange år, som hadde lagt disse vidunderlige fløytekvartettene til Mozart på en LP der coveret etter hvert så ut som en lefse.
Jeg fikk LP-en av min kjæreste gjennom 4 år: Odd Olav Reuter Jacobsen – som jeg av folk fra Hamar på Nibelungenring-maratonen i Leipzig for 2 år siden, fikk vite nå var død.
År nr. 2 & 3 av kjæresttiden studerte Odd i Ungarn, og jeg i Trondheim – og 4.året ebbet det ut, mest fordi Odd ikke kunne komme hjem med en dame som hadde en sønn uten å være gift. Ja, det sa han! Slik var det enda i den tiden. Nå får alle barn uten å gifte seg – nesten alle. (Jeg begriper ikke hva som er så gjævt med ikke å gifte seg.)
Odd og jeg traff hverandre på kurs for musikklærere på Orffinstituttet på Schloss Frohnburg i Salzburg da jeg etter 5 år med sørgmodig ansikt i speilet hver morgen, bestemte meg for å slutte med å sørge over min sønns fars utbakking av vårt liv, og dra ut på noe nytt.
Det ble skikkelig smell da vi traff hverandre: jeg hadde nykjøpt Dirndlkleid og den lette hvitvinen rant lett ned på naboslottet en kveld. Vi gikk hjem gjennom den lange alléen der Julie Andrews – lærerinnen i Sound of Music, danser seg oppover på filmen, og det bar da uti en åker da sju – en nep’åker av alle ting! Men før det ble noe apspel och pantomin var det noen som rev opp loftsglaset sitt i huset rett ved – og kauka. Rett før det begynte å hagle med gamle filttøfler og bestikk og andre saker, tok vi palinga. Dirndelkleid’n var berga, for å si det sånn. Men vi tok oss igjen senere – vi dusjet sammen til Mozarts fløytekvartetter, vi elsket til Mozarts fløytekvartetter, vi spiste frokost på sengen til Mozarts fløytekvartetter, vi lå i sofaen foran peisen og drakk rødvin til Mozarts fløytekvartetter – og da mor skulle begraves – flere år etter at Odd forsvant ut av livet mitt, måtte jeg ligge på sofaen og høre alle Mozarts fløytekvartetter på full guffe, før jeg orket å gå i kirken. Helge Birkeland, som skulle synge på begravelsen, satt stille ved bordet, og forstod at jeg måtte manne meg opp med Mozarts fløytekvartetter før jeg orket å være med på å begrave min mor. Han sa ikke et mukk. Han tok seg igjen fra galleriet da. Jeg så bror min dukka i kirkebenken foran meg da Helge satte i med fullt verk: Deg være ære, Herre over dødens makt!
I dag tror jeg ikke ungdommen kan tenke seg hverken å dusje sammen, elske sammen eller gjøre andre deilige ting sammen til Mozarts fløytekvartetter, for idag har Pornografien invadert Erotikken, og Kjærligheten er redusert til kjønnsorgangymnastikk. Stakkers folk!
Det er vel 35 år siden jeg har hørt på fløytekvartettene nå. Nå skal jeg ta dem frem igjen. Jeg var glad ikveld for at det var maskepåbud, så ikke musikerne så det huldsalige smilet mitt ettersom minnene strømmet på.
Av alle Mozarts fløytekvartetter, var det DEN – ikveld, den i C-dur, sa den kinesiske damen som ledet an og som snakket spansk. Men de dro ikke forholdningene så langt som den tjekkiske kvartetten jeg skal lete fram igjen når jeg kommer hjem. Det er da det blir skikkelig sublimt! Bach er spesialist på det – forholdningene. Det må være fordi han hadde så mange koner og fikk så mange barn med dem, så han må ha hatt mange orgasmer. Vi hører det stadig vekk – også i Juleoratoriet, tenk – hans orgastiske forholdninger.
Så bar det over i Beethoven: Hele 7 personer kom inn: Violinen, Violaen, Celloen, den svarte Kontrabassen – Gullhornet, Fagotten & Klarinetten – en viiidunderlig klarinett!!! Altså en septett – som jeg aldri har hørt at Beethoven begikk. Hjemme igjen roter jeg fram lappen jeg klippet ut av VIVA: Septiminio op.20, står det. Der var det mange satser! På den 3. eller 4. siste begynte folk å klappe, fordi ensemblet hadde gester som tydet på at det var slutt – men det var det ikke før den kinesiske hadde gitt til beste en vidunderlig kadans – kanskje også skrevet av Beethoven – på sin violin.
Det var en bergtagende Beethoven – siden det var op.20, forklarer det at musikken var ungdommelig, variert, glad – og de 7 hørtes jo ut som et stort orkester i dette rommets utrolige akustikk, og hvor mange satser det etterhvert ble, det mistet jeg tellingen på. Det minte meg på en klaveraften i Palao de la Musica i Barselona, der pianisten ikke gav seg før etter det 17. ekstranummeret. Han kunne gjerne holdt på hele natten for meg. Det kunne gjerne disse ha gjort også, men etter halvannen time og et ekstranummer der de spilte en vakker menuett av Mozart – som også klang formidabelt i dette rommet med disse 7 fantastiske instrumentalistene – som jeg ikke vet hvem er – hvem var, så var det slutt på den 5. Bachfestivalen.
GOD NATT!
Las Palmas, 5.desember – 2020.
Dordi Skuggevik
