Omtale: TV-serien «Olav»

Da har vi sett oss igjennom de tre episodene av TV-serien «OLAV». Den er dramatisk sett veldig flott oppbygd, med storslagne historiske scener, fint musikalsk bakteppe og et vellykket filmatisk grep på parallelløpet mellom historien og de to av idag som er «på sporet av Olav den Hellige»: Kristofer Hivju som har spilt med i Olavsspelet på Siklestad siden han var bare en unge – til han selv gestaltet Olav, og hans kone – Gry Molvær Hivju, som har vært skaperen av en serie med flotte dokumentarer fra den tekniske verden, og som her i denne serien får rollen som «Djevelens advokat».

Undertegnede var også «på sporet av Olav den Hellige» i perioden med innhenting av det historiske grunnlaget for 1000-årsjubileet i 2014 for Olav den Helliges dåp i Rouen. Det var derfor litt trist å se at folkene bak serien ikke helt hadde fått tak i nøkkelpunktene i historien, men det kunne være en idé å klippe inn punkter i serien, fordi det de har gjort ellers, er så bra.

De var tydeligvis ikke klar over dette store dåpsjubileet som gikk over flere dager i Rouen i 2014, med «Vorspiel» i Stavanger og «Nachspiel» i Paris, og som er det største fransk-norske samarbeidsprosjektet på kulturfronten noen sinne. Og hvorfor var de ikke klar over det? Jo, fordi at bare VG, Stavanger Aftenblad og Tidens Krav i Kristiansund dekket det. Adresseavisen la mye arbeid i å usynliggjøre jubileet for startpunktet der veien til Stiklestad begynte: Olavs dåp i Rouen. Og NRK «couldn’t care less». VG, med sin eminente tegner, kom to dager for sent, og VG tok feil av åpningskonserten, det nye oratoriet Olav den helliges dåp av Ole Karsten Sundlisæter, og Henning Sommerros Rex Olavus. VG la seg flate. Det skal de ha!

De har heller ikke vært klar over at i Trondheim, der skaperen av serien bor, der bor også et av verdens ledende kor for fremføring av 1000-tallets kirkesang: Schola Sanctae Sunnivae, ledet av Anne Kleivset. Og på NTNU på Dragvoll sitter en av Europas største spesialister på området: Prof. Roman Hankeln, som kom med en flott CD med sang fra Olavsmusikken for et par år siden. Skaperen av serien hadde ikke trengt å gå over bekken etter vann – for å legge inn litt av Olav den Helliges samtidige kirkesang…(Han kan jo klippe det inn etterpå.)

I første episode brukes det mye tid på Kantarborg – Canterbury, uten at skaperen av serien oppfatter at dette er Olavs første vendepunkt: Vikingene drepte alle munkene i Canterbury, men lot abbeden – Alphège, leve. D.v.s. – de skulle la ham leve for å ha moro med ham: De skulle kaste stein på ham, men på steder på kroppen hvor han tålte det uten at han døde så fort av det. Slik holdt de det gående i 8 – 9 måneder før han døde. Men, dette ville ikke Olav være med på, så han samlet sine menn og dro videre, om London, om Ringfjorden – og endte opp med å bli innleiet av hertugen av Normandie for å holde vakt ved Rouen mot vikingraidene som hvert år var en plage for Paris. Olavs flåte var stor, står det å lese i samtidige klosterårbøker.

Fra dette første vendepunktet i Kantarborg – går Olav inn i det som blir det store dreiepunktet, ikke bare for ham selv, men for hele Norden og Europa: – det ble slutt på vikingraidene, og Norge og Norden blir en del av Europa kulturelt gjennom Kristendommen. Det er i Rouen Olav har sin læretid, sitt avgjørende  dannelsesopphold. Det er der han får sin utdannelse, for Normandie var kjent i Europa for å være ledende i lovgivning og i administrasjon, og klosteret Cluny driver en fornyelse i kirken, der Olav møter et nytt menneskesyn: det kristne menneskesynet. Alt dette bygger han inn i Kristenretten når han kommer hjem – Norges første grunnlov, som er det som samler Norge. Det forstår ikke intervjuobjektet på Moster, som vi møter i serien. Dette bør folk på Moster skaffe seg innsikt i før det neste 1000-årsjubileet for Olav skal feires: Kristenretten av 1024.

Vi skal også huske på at det er ikke bare Olav som har sin læretid i Rouen, men også den store flokken norske menn og kvinner som befinner seg på den store flåten. Norge har vel aldri fått en så massiv «input» som når denne flokken etterhvert kommer hjem. Hvordan vet vi det var kvinner på flåten? – Jo, fordi Bayeux-teppet er brodert i «Ringerikestil» – og Olav var fra Ringerike. Kvinner på flåten må ha lært bort til de normanniske damer å brodere i «Ringerikestil».

TV-seriens store svakhet er mangelen på gode kontaktpunkter når de kommer til Rouen. Den kvinnelige professoren de finner, er ikke helt på «stasjonen»- for det er helt tydelig at hun har ikke vært borte i dette stoffet før. Da er det vondt – på vegne av serieskaperne, å sitte der å vite at nåværende erkebiskop sin sekretær snakker norsk! Han sang forøvrig i koret på Olavsoratoriet-2014. – Og borte i Bayeux bor prof.em. Jean Renaud og hans kone – som begge snakker norsk, og som var på Stiklestad og stilte ut det nye Gange-Rolf-teppet for noen år siden. Prof. Renaud har skrevet flere bøker fra denne tiden, som burde vært oversatt til norsk: – Det norrøne arkipelaget, Vikingene og Kelterne, Vikingene og Normandie…Dessuten holder det til en norsk gymasklasse borte i gaten på Lycée Corneille i Rouen, med norsk lektor. Kamera «svisher» innom «Julekapellet» i Rouen-katedralen der det står en modell av et vikingskip, uten at de oppdager Olavsrelikviet i nisjen i veggen. Det er en flis av skinnebenet i St.Olav katolske domkirke i Oslo, som de senere bygger opp en stor scene omkring. Det kommer dessverre ikke fram der at vitenskapelige undersøkelser viser at benet stammer fra en mann som vokste opp på innlandskost i første halvdel av 1000-tallet. Og hvorfor plasserte avtroppende erkebiskop Jean-Charles Descubes – som sin siste embetsgjerning, Olavsrelikviet i «Julekapellet»? Jo, fordi Julen var den første store kirkefesten Olav og hans følge braste inn i. Det må ha gitt dem et kultursjokk. Et startpunkt, et dreiepunkt av dimensjoner! Her bør det kunne klippes inn utfyllende stoff i TV-serien vi har sett – med gregoriansk julesang v/Schola Sanctae Sunnivae – som også deltok i Rouen på jubileet. Om innklipping av nytt stoff skulle utvide serien til 4 episoder, gjør jo ikke det noe, når kvaliteten er så høy!

Abbeden Alphège i Kantarborg fikk forøvrig sitt kapell/alter i katedralen i Bath i England omtrent samtidig med at Olav den Hellige fikk sitt «minnested» i Rouen-katedralen. Jeg oppdaget det tilfeldig ved et besøk i katedralen i Bath. Jeg skrev om det til erkebiskop em. Descubes, og han svarte: – Det er underlig at den siste presten jeg ordinerte før jeg gikk av som erkebiskop – het: Alphège…

Ellers oppsøker serieskaperne en hel del vitenskapsmenn, historikere m.fl. – og de roper stadig ut: – Hvordan kunne denne blodtørstige mannen bli en helgen? Men: De spør jo ikke noen katolsk teolog om hva en helgen er, om hvordan et menneske blir en helgen. Og det er veldig enkelt: Et menneske som Gud velger ut til å være et redskap for seg på jorden, det mennesket blir regnet som en helgen. Man taler om «Gud verk i helgenen». For det er Gud som gjør undergjerninger, ikke mennesket.

Pater Olav Müller, som døde for et par år siden, var spesialist på Olav den Hellige. Han har skrevet en liten bok for NUK (Norges unge katolikker) som er svært instruktiv, Det ville den også ha vært for serieskaperne. Den ble oversatt til fransk i forbindelse med jubileet i Rouen i 2014. Dessuten holdt Pater Olav et formidabelt Olsòk-foredrag for noen år siden – med tittelen: Olav den Hellige, en syndig helgen som passer for meg. P.Claes Tande la ut Pater Olavs foredrag og artikler på Internet, så foredraget finnes nok der. Det er de utroligste mennesker Gud har valgt ut som sine redskaper på jorden – også vikinger. Og Pater Olav sa en gang: Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk menneskene forstår. I vikingtiden måtte han tale som en viking.

Både Pater Olav og Kong Harald, og alle konge-, tsar-, og keiser-familier i Europa, unntatt i Holland og Frankrike, stammer fra Olav den Hellige gjennom hans datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen. Pater Olav og Kongen i 33. og 34. ledd. Pater Olavs slektslinje går gjennom nordtysk aldelsslekt, og så gjennom jordeiere og embetsmenn i Jylland – til en mann som dro opp gjennom Sverige, skiftet navn, og ble lensmann i Verdal. Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet har en bok om det.

Ulvhild, som var datter av Olav i ekteskapet med dronning Astrid, burde være synlig i denne serien. Forøvrig var det jo en skikkelig «rosin i pølsen» at den russiske historikeren forteller at Olav skal ha klart å bli far til en sønn med storhertuginnen Ingjerd i Kiev, selv om hun på det tidspunkt var gift med storhertug Jaroslav. Ingjerd, som var den Olav egentlig ville ha, var datter av svenskekongen i ekteskap, ikke frilledatter, som Olavs dronning Astrid var.

Foran altertavlen med Olav den Hellige i Olavskapellet i Roma, i San Carlo al Corso, står det alltid noen nordmenn og gliser av Olavs «festbunad». Da sier jeg: – Han var sønn av en småkonge, stesønn av Norges rikeste mann, svigersønn av svenskekongen, svoger av storhertugen i Russland, svigerfar til hertugen av Sachsen, omgangsvenn av Englands konge og hertugen av Normandie – og han var hele livet en topptrent kriger, – tror dere han som vanket ved Europas hoff,  gikk til «fotografen» som en skoggangsmann? Det blir litt stille da. Jeg fortsetter: – Dessuten ble det bygget kirker viet til ham i mange land: Det første kapellet i 1033 i Miklagard/Bysantz, hvor sverdet hans – «Bæsing» hvilte på alteret, for det tok hans 15-årige halvbror Harald Sigurdson Hardråde med fra Stiklestad – og han ble oberst i hirden til keiseren av Konstantinopel/Bysantz. I England ble det bygget 30 Olavskirker, den første i York – i 1050. Den er fremdeles i bruk som menighetskirke. Min 6.-klasse fra Surnadal sang Olavssekvensen Lux illuxit laetabunda ved søndagsmessen der da vi var der i 1990. I Sverige skal det ha vært 400 Olavskirker. Norge har jeg aldri hørt tallet for. 

Sommeren 2020 leste jeg to innlegg i Adresseavisen, hvor Tore Hund ble feilaktig utnevnt til Olav den Helliges banemann. TV-serien får også seerne til å kortslutte på dette, men Olav ble endelig avlivet av et øksehugg i halsen. På tegningen i Snorre ser vi det, men vi ser ikke hodet til øksehuggeren. Trolig var det Kalv Arneson fra Egge ved Steinkjer som hugget øksen i Olavs hals, slik Snorre lar ordene falle, og slik han lar Kalv oppføre seg, når Kalv følger Magnus Olavson den Gode til Stiklestad og forteller ham om farens død i slaget. Magnus var oppkalt etter Carolus Magnus/Karl den Store, som var Olavs inspirasjon for hans grunnleggelse av Det kristne kongedømme i Norge, men som Det norske storting avskaffet rett før 1000-årsjubileet i 2014 for Olavs dåp.

Serieskaperne trekker også inn historikeren Tore Skeie. Han representerer det materialistiske historiesynet. Han har nok satt seg som mål å bli Olav den Helliges endelige banemann. Jeg har hatt en skriftlig verbal holmgang med Tore Skeie i Adresseavisen, og også muntlig på Bjørnsonfestivalen. Men, all motstand i historiesyn preller av på Tore Skeie – på hans vei mot målet: Det endelige drapet på Olav, helgenen. For materialistene i historieseksjonen eksisterer ikke åndslivet. De må ha et usedvanlig kjedelig liv.

Glærum, henimot Kyndelsmess’ – 2021.

Dordi Skuggevik

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *