Måned: mars 2021

Islendingene klarer det igjen: å lage krimserie på høyt dramatisk nivå, ja faktisk – på litterært nivå! Jeg har ringt rundt til flere idag og sagt at fikk de ikke med seg første episode igår, så se den på PC-en idag før episode 2+3 kommer i dobbel-episode ikveld – madag. (NRK1)

Åpningstema: Den frigjorte feministen og akademikeren må reise hjem til farens begravelse på Flatey. Hun medbringer sin lille sønn med langt krusehår og stiller i arabisk kaftan på begravelsen. Vi trekker den slutning at hun nok unnfanget den farløse sønnen på interrail i Marokko. Men, episoden avsluttet med at den politimannen som kommer ut til Flatey for å undersøke hvorfor forskeren fra København ble funnet, morgenen etter begravelsen – ute på et nes, med en kule gjennom øyet – kan han, politimannen, være sønnens far fra et voldelig samliv i fortiden? Vi så denne uforferdete kvinnen gripes av skrekk når hun ser politimannen passere, og plutselig, i et tilbakeblikk, der partneren tydeligvis hadde bitt brystet hennes i stykker under akten, ser vi henne trive graviditetstesten og legge på dør, mens det ufjelge mannfolket snorker i busua. Er han faren til den vi trodde var en liten halvaraber? «Du har ingen far,» sier hun, til den tafatte lille sønnen som vil ha en far, slik barna i nabohuset har. Følg med! Følg med! Kanskje sønnen snart får en far han hadde ønsket han ikke hadde… en far fra Helvete?

Her blir vi vitne til utpressing og invidia clericalis  (avind blant høyt utdannede) i det akademiske miljøet – der flere vil stjele forskningsfunnene til hovedpersonens far, som forsket på «Flateygåta». Og vi ser utpressing i politimiljøet, der politimannen som kommer, har ranet til seg oppgaven med å investigere både det ene og det andre på Flatey – og er han hevneneren av noen art – og hvorfor og overfor hvem?  

Den lykkelige barndomsvenninnen med stor barneflokk, med den neste i magen, må stille med hele flokken når fiskermannen kommer hjem og legger til kai. Vi aner farlige understrømmer i ekteskap og hjem: Psykopati? Sadisme i ekteskapet? Vold? Hvilke strømmer suser under overflaten? Og vil det bryte frem i dagen? Hvor? Hvordan? Når? (Vi gruer oss!)

Ikke minst får vi høre det magnifike islandske språket! Og vi får være med til den lille grenda eller husklynga utafor det som er utafor, og vi får bli med inn i islendingenes hjem – og ikke minst: møte mennesketyper vi trodde var utdødd endog her i Europas utkant – og det hele slår inn med liksyning i naustet, gravøl og jordfesting – og den feministiske akademikeren på høgt nivå som vender hjem i høye lærstøvler, berider en ensom fotograf som befinner seg i landskapet  – i annekset, før vi – eller han, får sukk for oss. Så ror hun ut og skyter 2-3 alker, eller hva det nå er, drar dem til seg med håven – og kommer hjem fra jakten før fotografen har fått buksa på der ute i annekset.

Tror det var sånn. Men nei – hun rodde ikke. Hun hadde påhengsmotor, og den ville ikke starte da hun skulle bringe alkene hjem. Hun skyter i luften da en kar passerer i båt med påhengsmotor som fungerer, og hun får slep hjem – enda vi kunne se at hun hadde årer i båten. Hm…

Var påhengsmotoren sabotert? Døde faren naturlig? Hvem skjøt professoren fra København gjennom øyet, han som rev papiret ned fra veggen i hennes fars arbeidsværelse da begravelsesfølget var opptatt med å gå hjem?  Og hva gjør professoren i Reykjavik for å få tak i farens forskningsresultater? Han har i alle fall gitt etter for hennes utpressing i den akademiske krigen som utspiller seg med Flatey som øyet i stormen, og professoren i Reykjavik ringer og sier at NÅ – blir hennes artikkel sendt til vurdering/trykking i den akademiske presse, hvilket er utlagt: han har nå rett på hennes fars forskningsresultater. Men, hun oppdager at sønnen går rundt med hennes forskerfars 7.sans/notisbok… og der står det at faren har ikke løst gåten, selv om alle som nå stevner mot Flatey tror det. Følg med! Følg med!

1.episode er mesterlig oppbygd, dramatisk: Som en stor Bach-fuge går det ene temaet etter det andre inn i det dramatiske løpet. Etter eksposisjonsdelen, vil nå gjennomføringsdelen komme – til det hele skal munne ut i et forløsningens klimaks som etter hvert roer seg, hvis ikke det hele ender opp i et menneskelig kaos, en kakafoni – utenom alle forventningers grunntoner.

Hvorfor skaper islendingene drama med så høy kvalitet? Jo, trolig er det fordi de er så få som skal løfte opp en hel nasjons liv og kultur og ikke minst – forvalte et klassisk språk. For ikke å ende opp i kulturell innavl, tar islendingene på veien – de drar til de store steder og byer ute i verden, og kommer hjem med kunnskaper på internasjonalt høyt nivå. De nekter å nivellere seg mot befolkningens minste sams multiplum i en misforstått «demokratisk» tilnærming der alle skal løpe like fort som den som løper senest, og kulturen til sist imploderer – faller inn i sitt eget hull.

Dessverre trues nå Island av anglifisering. Jeg nekter å snakke engelsk med en islending! De får se til å ha norsk, dansk eller svensk på pensumlisten i alle islandske skoler, eller så tar også jeg høye lærstøvler på og drar ut til Flatey! Med jaktgevær!

Glærum, 22.mars – 2021.

Dordi Skuggevik

OBS! LES!: Vi har en fantastisk dame i Norge som heter Janne Haaland Matlary, prof.dr.philos – ansatt ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Jeg leser alt hun skriver når jeg kommer over det.

Nå har hun en kommentar som ligger ute på nettsiden til den katolske kirken i Norge: «Relativismens diktatur og kirken rolle». ALLE bør lese dette – for det handler om OSS! Det handler om hvordan utviklingen, spesielt i USA, England og Norden nå går imot NATURRETTEN – som vi arvet fra den førkristne filosofien hos grekerne, og som står veldig sterkt i den katolske kirken idag, nemlig: Vi må respektere naturen og ikke gå imot den – og her blir Naturretten holdt opp i forhold til avkjønningen, barns rett til å kjenne sine foreldre – og relativiseringen i vårt samfunn idag.

Hun nevner forfatteren av Harry Potter-universet, J.K. Rowling som er blitt kraftig angrepet fordi hun har uttalt at det finnes to kjønn. Ja! Tro det eller ei!

Matlary skriver klart og interessant om kompliserte ting – slik at «alle» kan lese det med stort utbytte.

Det Matlary skriver om her, får oss til å se hvilket skråplan vi allerede er ute på når det gjelder menneskesynet i vår kultur. Se etter kommentaren under bildet av statuen av Churchill, som ble prøvd ødelagt: www.katolsk.no

Glrum, 21.mars – 5.søndag i Faste – 2021

Dordi Skuggevik

Etter å ha lest Driva 10.mars, og etter å ha kjørt opp til Røv idag 12. mars, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Igjen må man rive seg i håret over politikernes manglende evne til å tenke langsiktig, til å se ting i sammenheng og til å konsultere fagfolk før de som amatører – valgt inn i demokratiske fora – slår til og kjører demokratiet ut i idiotiet – nok en gang.

Jeg har undret meg over at 2 hus i grenda på Røv plutselig er blitt revet. Nå vet jeg hvorfor: Gjennomfartsvegen fra den kommende Todalsbrua oppover til Fannrem/Trondheim, skal altså sprenge seg gjennom hus og hager i grenda på Røv, i stedet for å legges opp på platået i lia sør for – og utenom grenda.

Når en idag kjører nedover Gudbrandsdalen, ser en hvordan det skal gjøres og blir gjort: Ny, moderne gjennomfartsvei, dimensjonert for fort fram/rett fram, legges utenom gamle grender og husklynger. Kjører man innover Batnfjorden nå, ser en at det gjøres likedan: Den moderne, nye gjennomfartsveien er lagt opp i lia, utenom gamle grender. Det samme kan en se der nyveien passerer gamle Meisingset. Nyveien opp Surnadal ble lagt utenom grenda på Honnstad etc. Nye gjennomfartsveier legges nå ALLTID utenom gamle grender!

Men: Gjennom Røvsgrenda vil man nå gå baklengs inn i framtida, med hodet  under armen og armen i bind! Veitraséen opp og sør for Røvsgrenda, oppe på hjellen der, har lenge vært planlagt til å gå opp i landskapet ved der veiviseren til Skytebanen står, for så å komme ned igjen østafor Røv, og med ny og moderne bru over elva Vindøla.

Hvis man nå bygger ny bru for gang- og sykkelvei, parallelt med eksisterende bru, kjører bulldoserne gjennom hagene, sager ned fullvoksne vakre trær – bjørk og nesten 100 år gammel blodbøk, skreller søndre vegg av Gammelstua Røv, og river diverse andre hus – og ikke minst. – begynner med «landskapering» for å få bort en kul i veien, da har man voldtatt Røvsgrenda for tid og evighet, for med investeringene som trengs til dette, vil det ikke bli bygd noen vei oppi lia sør for Røv på en generasjon eller to.

Men, når Todalsbrua kommer, vil det nok likevel tvinge seg fram en vei oppi lia sør for grenda. Og da, kjære lesere – vil Røvsgrenda ligge der – ødelagt, og feil pengebruk, til feil tid, til feil prosjekt – vil sinke fremdriften på ny  gjennomfartsvei forbi Røv.

Dessuten: Der brykkjagampainn  no skal brykkje på med sitt hodeløse prosjekt, der ligger en av hjørnesteinsbedriftene i kornbygda Surnadal – midt på strekningen: Røv Mølle. Med den planlagte gang- og sykkelveien, vil farten på biltrafikken økes på denne strekningen, og traktorer som skal levere korn til Mølla, og Møllas egne store transportbiler vil komme til å få enda verre arbeidssituasjon enn de har i dag. Vil dere at Mølla skal forsvinne? Vil dere at anlegget skal bli stående der tomt og ubrukt – og grine som et monument over politikeres store dårskap, smalsynthet og nærsynthet?

Det er ingen skam å snu. Det er en styrke å si at man tok feil. Folk på Røv, i Kommunen og i Fylket bør pr.idag innføre enda lavere fartsgrense gjennom Røv, skilte mye bedre at det er skolebarn på skolevei, skilte at det er tung næringslivstrafikk på strekningen – og så sette alle kluter til for å få realisert ny vei der han allerede er stukket – så vidt jeg vet: utenom grenda! Da blir gammelveien en gang- og sykkelvei der lokalbiler kjører sakte fordi de kjenner forholdene. Denne saken kan ikke styres av lokal tenkning alene. Er det penger det står på hos Fylket, så må de kunne ta et lån hos Staten. Flaskehalsen på Røv, vil fortsette å være en flaskehals, også etter at grenda blir rasert av lite framtidsretta planlegging.

Glærum, 12.mars – 2021.

Dordi Skuggevik.

Idag morges steg jeg til min store forundring opp av sengen, gikk rett på PC-en og skrev avslutningsavsnittet til boken jeg skriver på, helt uten å ha planlagt det. Det å hvile frokost – i sengen, er for hodet mitt en svært produktiv tid på dagen. Mens jeg dorsker i sengen, får hjernen drive på som den vil, og da kommer den ofte opp med de mest overraskende resultater. Så, i slåbrok og ullgenser fra Shetland, har jeg nå skrevet siste siden i denne boken. Jeg publiserer den her på bloggen, og skal senere sende den til diverse jura-folk i domstoler og Akademia her i landet – slik at de vet hva som er på gang. Jeg skriver forøvrig denne boken på en meget uortodoks måte. Jeg skriver ikke fra begynnelsen til slutt, slik som jeg pleier. Nei, jeg skriver «flekker» i manus her og der – og altså idag: sluttsatsen.

Etterhvert som jeg prøver å ordne en kronologi i notatene mine fra mappene på Riksarkivet, ser jeg mer og mer det hele for meg som et partitur, der tidslinjene for Farfar, Far, Mor, Tante Magnhild og Tante Kirsten løper som de 5 notelinjene i et partitur, der datoene for det som skjer, danner notehodene, og der det etterhvert oppstår akkorder i en dramatisk akkordprogresjon – for dramatiske ting hender i denne lille familien – samtidig. For eksempel føres Fars og Mors rettssaker sammen, i samme rettsprosess, samtidig med at Farfar ligger for døden.

Orkesteret slås inn 8.mai 1945, men hvor står dobbelstreken til slutt, der dirigenten skal slå av? Og hvem skal slå av?

Det har, etter at disse fem hovedtemaene er døde, dannet seg parallelle sidetemaer og under- og overstemmer i det store etterkrigspartituret: disse  består av tidslinjene til barn, barnebarn,  og etterhvert også oldebarn og tippoldebarn, og de av disse sine foreldre som giftes inn i hovedpartituret – og deres familier. I orkesteret og koret i dette store, dramatiske etterkrigsoratoriet, står nå halve Norges befolkning (slik den var før 1,5 mill. innvandret de siste 20 årene), og disse menneskene er på en eller annen måte flettet inn i den store etterklangen av det dramaet som etterkrigsoppgjøret i Norge var. Hva gjør vi med det? Hvem skal finne dobbelstreken som avslutter partituret – og slå av?

Det er bare Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som kan finne dobbelstreken og slå av, så de dramatiske akkordprogresjonene kan komme til ro og finne sin tonika: – nemlig, med å felle en dom som uttaler at lovgrunnlaget i etterkrigsoppgjøret var ugyldig, i og med at lovgrunnlaget var i strid med Grunnloven – og dermed var også dommene ugyldige.

Det er bare en slik dom som kan lede frem til tonika i dette dramatiske verket – tonika, som lar alle spenninger falle til ro i grunntonen, som er rettferdigheten – og den har ikke norsk rettsvesen hatt mot til å presentere og stå for. Jeg håper norsk rettsvesen snart vil gjenopprette sin ære, avpolitisere seg og hvile i sin tonika, det vil si: gjenopprette sin ære og troverdighet med å feie for sin histories dør, og selv slå av ved dobbelstreken. Hvis de ikke har mot til det, blir neste adresse: Strasbourg. Så kan Høyesterett i Norge stå der med skammen!

Glærum, 2.mars – 2021

Dordi Skuggevik