Idag morges steg jeg til min store forundring opp av sengen, gikk rett på PC-en og skrev avslutningsavsnittet til boken jeg skriver på, helt uten å ha planlagt det. Det å hvile frokost – i sengen, er for hodet mitt en svært produktiv tid på dagen. Mens jeg dorsker i sengen, får hjernen drive på som den vil, og da kommer den ofte opp med de mest overraskende resultater. Så, i slåbrok og ullgenser fra Shetland, har jeg nå skrevet siste siden i denne boken. Jeg publiserer den her på bloggen, og skal senere sende den til diverse jura-folk i domstoler og Akademia her i landet – slik at de vet hva som er på gang. Jeg skriver forøvrig denne boken på en meget uortodoks måte. Jeg skriver ikke fra begynnelsen til slutt, slik som jeg pleier. Nei, jeg skriver «flekker» i manus her og der – og altså idag: sluttsatsen.
Etterhvert som jeg prøver å ordne en kronologi i notatene mine fra mappene på Riksarkivet, ser jeg mer og mer det hele for meg som et partitur, der tidslinjene for Farfar, Far, Mor, Tante Magnhild og Tante Kirsten løper som de 5 notelinjene i et partitur, der datoene for det som skjer, danner notehodene, og der det etterhvert oppstår akkorder i en dramatisk akkordprogresjon – for dramatiske ting hender i denne lille familien – samtidig. For eksempel føres Fars og Mors rettssaker sammen, i samme rettsprosess, samtidig med at Farfar ligger for døden.
Orkesteret slås inn 8.mai 1945, men hvor står dobbelstreken til slutt, der dirigenten skal slå av? Og hvem skal slå av?
Det har, etter at disse fem hovedtemaene er døde, dannet seg parallelle sidetemaer og under- og overstemmer i det store etterkrigspartituret: disse består av tidslinjene til barn, barnebarn, og etterhvert også oldebarn og tippoldebarn, og de av disse sine foreldre som giftes inn i hovedpartituret – og deres familier. I orkesteret og koret i dette store, dramatiske etterkrigsoratoriet, står nå halve Norges befolkning (slik den var før 1,5 mill. innvandret de siste 20 årene), og disse menneskene er på en eller annen måte flettet inn i den store etterklangen av det dramaet som etterkrigsoppgjøret i Norge var. Hva gjør vi med det? Hvem skal finne dobbelstreken som avslutter partituret – og slå av?
Det er bare Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som kan finne dobbelstreken og slå av, så de dramatiske akkordprogresjonene kan komme til ro og finne sin tonika: – nemlig, med å felle en dom som uttaler at lovgrunnlaget i etterkrigsoppgjøret var ugyldig, i og med at lovgrunnlaget var i strid med Grunnloven – og dermed var også dommene ugyldige.
Det er bare en slik dom som kan lede frem til tonika i dette dramatiske verket – tonika, som lar alle spenninger falle til ro i grunntonen, som er rettferdigheten – og den har ikke norsk rettsvesen hatt mot til å presentere og stå for. Jeg håper norsk rettsvesen snart vil gjenopprette sin ære, avpolitisere seg og hvile i sin tonika, det vil si: gjenopprette sin ære og troverdighet med å feie for sin histories dør, og selv slå av ved dobbelstreken. Hvis de ikke har mot til det, blir neste adresse: Strasbourg. Så kan Høyesterett i Norge stå der med skammen!
Glærum, 2.mars – 2021
Dordi Skuggevik
