Jeg skrev om denne islandske TV-serien her på bloggen, etter at jeg hadde sett 1.episode. Jeg skal innrømme at jeg ødela siste natt med å sitte oppe til jeg hadde sett alle de resterende episodene – på PC-en, og etterhvert ble det klart hva første episode indikerer – at Ministeren har noe på gang i hodet sitt, noe som etterhvert åpenbares for oss.
Mange ville nok få nok med 1. episode – fordi eksposisjonen la ut temaer som ikke akkurat inviterte til å følge med på resten av serien – med det kjedelige politikerlandskapet og den originale vrien med å bli med politikerne inn på kammerset, en komplimentær del av livet, hvor vår seksualitet har fått forbli privat hittil.
Men så kommer gjennomføringsdelen etter eksposisjonen/presentasjonen – utviklingsdelen, der stadig flere tema ledes inn i handlingen – etter at «Ministeren» lander som en bombe i den politiske ørken. Det aner oss etterhvert hva dette dreier seg om, men etterhvert som det personlige og det politiske dramaet tar fart, ser vi at dette handler om mange ting, selv om hovedtemaet etterhvert driver handlingen fram, en handling som ender i en kolossal crescendo. Codaen – avslutningsdelen, avklarer og roer det hele ned.
Jeg skal ikke røpe noe av handlingen, men anbefaler alle å få med seg denne serien. Han som spiller statsministeren, spilte også politisjefen i den vinterlige krimen fra Islands østkyst for noen år siden. Det er imponerende personstudier i det vi har sett på TV fra Island. Skuespillerne kan faget sitt, og den som skriver historiene kan også faget sitt! Drama – på sitt beste.
Det er meg en gåte at Islands befolkning, som ikke er større enn befolkningen i det tidligere norske fylket Nord-Trøndelag, klarer å levere teater på slikt høyt nivå. Vi har også nylig hatt den eminente serien «Flateygåta» på skjermen. Men, Island har, i motsetning til de andre nordiske land, klart å holde på det klassiske i det moderne, og forholdt seg utdanningsmessig til kontinentet i langt større grad enn oss her i Norge som har ligget inne i egen navle i så måte de siste årtiene. Nå forstår vi jo at Island relaterer seg i voksende grad til «Bretland» – England, i stedet for Frankrike og kontinentet ellers, og det er synd. De kontaminerer dessverre også språket sitt med å putte engelske gloser og degenerert kjønnsbannskap fra England – inn i språket sitt. Det bør de slutte med.
Den som vil bli kjent med Island og islendingene, og med seg selv, bør få med seg alt islandsk teater på film som kommer ut av TV-skjermen vår. Fra det lokale, tar de oss med ut i det allmengyldige menneskelige drama. Det har de gjort helt siden de tok med intellektet sitt og emigrerte til den nakne, forblåste øya si, der ild og kokende vann spruter ut av jordens indre, også helt konkret.
Glærum, 16.april – 2021.
Dordi Skuggevik
(Cand. Philol. med hovedoppgave i fransk teater. NTNU.)
