Måned: oktober 2021

DETTE ER EGENTLIG ET FB-brev til Jon Arne Mogstad. Men alle kan lese det:

Da dukket det opp en estlender på FB, som var her i huset en uke i nyttårsleitet da vi gikk over i 1994. Traff ham igjen om sommeren i Estland, og siden ikke. Men plutselig dukket han opp fra fortiden idag på FB.

Han ble med hit med Jaan-Eik Tulve og Jean Pascal Ollivry, som skulle være med meg ut til Nordens hus på Færøyene og kjøre et gregoriansk kurs. Jaan-Eiks kone Helena, var også med. Jeg husker de bakte estisk «kringel» og griset til hele kjøkkenet. Men: Den var veldig god!

Nyttårsdag kjørte vi avgårde i storm og mørke til Kristiansund og var kirkekor på galleriet hos Pater Olav, så videre over Atlanterhavsvegen til Completorium med augustinerne i Molde og hjem igjen i mørket.

Fra Krifast var det vidunderlig vær og rosablått lys, og på Atlanterhavsvegen gikk vi ut og lyttet til Havets åndedrett mens natten blånet inn over oss.

Disse tre unge estlenderne kom til Paris uten nåla i veggen. Helena ville bli komponist. Kordirigenten Jaan-Eik ville spesialisere seg i Middelalderens gregorianske sang, og Urmo ville studere moderne kirkekunst med vekt på glassmalerier.

Jeg må innrømme at jeg hadde liten tro på disse pengelense, tynne og bleike ungdommene som kom her. Urmo forlot til og med huset med sko fra to forskjellige skopar, noe han ikke oppdaget før på Værnes. På Kastrup skilte vi lag. Helena og Urmo returnerte til Paris, og de to andre og jeg tok flyet til Færøyene der 80 hadde meldt seg på kurs, og jeg skulle holde foredrag om latinen.

Før vi dro, hadde vi pop-up-konsert på Mo skole. Liv Benedicte Bjørneboe kom ned fra Trondhjem og var med.

Idag er Jaan-Eik Grammypris-vinner. Helena har vunnet flere priser som komponist og er visedirektør for Najonalakademiet for kunst og musikk i Tallinn. Urmo skal på tirsdag i middag med den norske ambassadør i Tallinn, enda han er bosatt i Den Haag, og på torsdag skal han på befaring i Olavskirken i Tallinn, for glassmaleriene skal restaureres og nye skal lages.

Akkurat nå sitter han i bilen ut til Shiphol og skal hente kona som arriverer fra Barcelona. Ene datteren studerer jus ved London universitet, og den andre skal begynne på arkitekturstudiet i Boston – 17 år gammel bare! Som dere forstår, lever Urmo og hans familie et internasjonalt liv, men estisk er hjemmespråket. Mens han kjører mot Shiphol nå i kveld, hører han på Olavsoratoriet på YouTube og rapporterer: «Imponerende!»

Middagen med den norske ambassadør på tirsdag, angår 120-årsjubileum for den store amerikanske arkitekten Louis Kahn, født på den estiske øya Saaremaa, som Olav den Hellige prøvde å legge under seg i 1008, skriver han… Saaremaa er OIav den Helliges øy, skriver han. En norsk elev av den store arkitekt deltar: Arkitekt Per Olaf Fjeld.

Urmo vedlegger en link. Der kan du se hans utstilling inspirert av Capri, og lese hans interessante artikkel om Capri, der de store pedofile fra mange land har herjet opp gjennom tidene, helt tilbake til Tiberius.

Klikk på linken her nede for å se Urmos Capri-utstilling sist sommer – og for å lese hans artikkel om Capri og lotusspiserne som har holdt til der.

OBS: Capri-utstllingen fant sted i Estland: Rådhuset i Kuressaare på Saaremaa, Olav den Helliges øy.

Link til Capri-utstilling og artikkel om Capri:

https://urmoraus.com/painting/capri

Glærum, 9.oktober – 2021

Dordi Skuggevik

Først på 1990-tallet, da den katolske kirken i USA fikk sin pedofili-sak, dro kirkelederne til Pave Johannes Paul II i Roma og klaget sin nød og sitt sjokk og sin bestyrtelse. Pave Johannes Paul II sa: «Saken er enkel. Meld dem til politiet!»

Da denne paven lå på sitt siste, var det han som ble hans etterfølger som hadde hånd om alt som foregikk, kunne vi se på CNN. Og da Pave Johannes Paul II døde, var alt forberedt for en stor offensiv mot pedofiliplagen i den katolske kirken, og han som ble etterfølgeren – Pave Benedict, satte hele apparatet i sving straks den gamle paven var død.

Nå er opptellingen av pedofilisaker i den katolske kirken i Frankrike ferdig og lagt fram, og tallene er uhyrlige. Deler vi antall saker på de 70 årene som er undersøkt, og ser dem i forhold til en befolkning i Frankrike som teller rundt 50 millioner, er likevel tallene høye.

I 1996 var jeg på besøk hos biskop Robert J. Rose i Michigan. Hans mor var født Glerum, og han kom som ‘roothunter’ hit til Glærum i 1983. Han fortalte hvordan oppvasken rundt pedofilisakene i hans bispedømme hadde vært. Erstatningssakene hadde jo omtrent ruinert den katolske kirken i USA, og så var det hvordan kirken rent menneskelig skulle håndtere offeret og overgriperen. Begge parter var helt fra seg over det som hadde foregått, fortalte han. I hans bispedømme hadde de håndtert 30 saker, bare et par kom så langt som til domstolen og ble dømt. – Han gikk ikke lenger ut på restaurant med romerkragen på seg. Han kom i sportsutstyr. Å bli gjenkjent som områdets biskop med en dame på restaurant ville, etter det som hadde foregått, blitt helt umulig.

Den katolske kirken var listet på 5.plass i en statistikk over pedofilisaker – som jeg så i det tyske månedsmagasinet som kommer ut på Canariøyene. På 1.plass kom legmannsbevegelsene i de lavkirkelige organisasjonene. På 2.plass kom tilfellene innen hjemmets fire vegger – og jeg husker ikke lenger hvem som stod på 3. og 4. plass. Men – Den katolske kirke stod på 5.plass. Det husker jeg.

Det som sjokkerer oss alle, er omfanget av pedofile overgrep i alle miljøer. De pedofile går selvfølgelig dit barna er: – barnehjem, skoler, internater, fritidsaktiviteter… og gjør vi, og har vi gjort – det som pave Johannes Paul II sa? Har vi meldt dem til politiet?

Helt feilaktig skriver pressen om at det er sølibatet i den katolske kirken som skaper pedofili. Men man BLIR ikke pedofil av å leve ugift – av å leve i sølibat. Man ER pedofil. Men, mange pedofile har trodd at de kunne bli prester og leve i sølibat – og dermed slippe unna sin pedofili. Slik fungerer det ikke.

Det ser på statistikken ut som at det er menn vi snakker om, og at pedofilien glir over i homoseksuell praksis hos de fleste. De går etter gutter.

Det som overrasker, er at disse mennene det er snakk om, ikke klarer å styre seg. Over-jeg-et klarer ikke å holde styr på praksis. Det er som om det har falt ned en klaff i hodet på dem. Hjerneskade? Hormonforstyrrelser?

Vi kommer tilbake til Pave Johannes Paul II: Meld dem til politiet!

Glærum, 7.oktober – 2021.

Dordi Skuggevik

Når Sunnmøringene/Helse Midt tar statslån for å oppgradere Ålesund sykehus, så må vel evighetsprosjektet Todalsbrua også kunne ta opp statslån, slik at dette evighetsprosjektet kan bli realisert før vi alle rir inn i solnedgangen!

Nå forsvinner jo Frank Sve inn på Stortinget og blir gjemt bort i en kommité, så nå er faktisk den eneste propellen på Todalsbrua forsvunnet, for sunnmøringene har forstått at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, uten høgdedrag. Dette er ikke en Su-Su’s  pendlervei.

Hvis jeg vil bli skikkelig deprimert, oppgitt – ja, kvalm! – da er det bare å lese et stykke i Driva om Todalsbrua. Jeg får lyst til å reise meg og gå bort til veggen og stå og dunke hodet i veggen mens jeg uler. Ja: ULER! Jeg blir syk av dette dilletanteriet. Det ser ut som om de som velges og ansettes drar ut tida for å få lengst mulig periode med lønn, flest mulig hotellovernattinger, lunsjer, kjøregodtgjersler og annet snask. Prosjektet liksom bare eser utover og siger ned i myra. Pengene som brua skal bygges for, brukes opp før spaden stikkes i jorda.  De vel snart oppspist av denne byråkratiske amatørgjengen som liksom skal bygge bru. VI ER LEI! VI ER SÅÅÅ LEI!

Vi er også lei av disse grunneierne i Svinvika som sutrer og klager! Paret visste veldig godt da de startet restauranten sin – at brua ville komme der den kommer. De driver på bare for å kjøre opp summen de skal få som erstatning. Det forstår vi jo alle. Hvis de ikke vil legge om drifta til ei lukrativ veikro, med feinschmecker-avdelingen sin på andre siden av eiendommen, så kan de bare emigrere.

Man får liksom aldri helt se konturene av denne stadig mer utflytende gjengen  med folk som ikke kan brubygging. De kan bare å få til et voksende, uproduktivt byråkrati. Brua forekommer meg å være en herreløs hund som ingen har ansvaret for. Det er liksom null fremdrift i hele materien. Og hvorfor skal det sitte en person der ute på denne Campusen i Kristiansund? Vedkommende bør bo der arbeidet skal foregå!

Nå bør Fylket gå inn og skjære igjennom! Fylket bør ta over sammensuriet, for dette er en del av fylkesveinettet!!! Fylket bør skaffe et statslån, få inn Statens veivesen – eller bestill ei bru av kineserne og FÅ DET GJORT! FÅ DET GJORT! Vi er så lei av dette dilletanteriet! LEI!!!

Jeg har nettopp kjørt fylkesveien Aure – Tømmervika, der ferga går over til Kristiansund. Det var så flott vei og så mange flotte bruer at vi kom ut av tellinga. Hvordan fikk de det gjort – uten at vi hørte noen gny i det heletatt? Var det ordfører Baardset som fikk skåret igjennom, uten byråkrati som spiser opp pengene?

Glærum, 6.oktober – 2021.

Dordi Skuggevik

Endelig kunne man gå ut og sette seg fritt mellom sine medmennesker igjen, og oppleve formidling av noe en ikke møter hjemme i sitt karantenehi siden halvannet år.

Jeg hadde oppfattet det slik at foredragsholderen skulle ta oss med i full fart gjennom språkhistorien, og med mine 3 språk + musikk fra universitetet hadde jeg store forventninger til hvordan han ville gjøre dette på halvannen time.

La meg si det med én gang: Halvannen time gikk fort. Og halvannen time var full av overraskelser. Den største overraskelsen var hans kontinuerlige jobbing gjennom det hele med å kle av Jesus og Gud deres åndelige aspekt, og hvor ofte han sa «Pinadø».  En sann marxist udi det teologiske!

Mot slutten invokerte han Titanics forlis og hvordan de som det ikke var plass til i livbåtene sang «Nærmere deg min Gud (på engelsk) mens skipet gikk ned. Han sang så sin oversettelse av salmen – der han byttet ut «Gud» med «venn». Så tråden var altså – som bibeloversetter til både bokmål og nynorsk – å påføre Jesus det marxistiske historiesynet i en særdeles underholdende kreativ historieskriving, der han overførte den guddommelige Jesus til det Jesus-synet Jehovas Vitner og Koranen har – nemlig, at Jesus var et stort menneske, men Gud var han ikke. Denne hjemmesydde teologien blandet med ekkoet fra oppveksten i bedehusmiljøet i indre Sogn og gitarmusikk mot slutten, gjorde det hele svært underholdende, for å si det snilt.

Vi fikk også være med til Caen, hvor han som franskfilolog hadde et opphold. Ekkoet fra hans tid på Blindern med det romantiske Frankrike-svermeriet jeg husker fra min tid på Landsgymnaset først i 60-årene, ble frembåret til gitarakkompagnement i «Plaisir d’Amour» + gjentatt i hans oversettelse i omvendt rekkefølge. Jeg, som jobbet med normannerne i flere år for å få 1000-årsjubileet for Olav den Helliges læretid og dåp i Rouen opp å stå i 2014 – det største kulturelle fransk-norske samarbeidsprosjektet noen sinne, må si det er godt gjort – ikke å ha kommet lenger enn til «Plaisir d’Amour». Men, det er jo et godt sted å oppholde seg i erindringen.

Språkhistorien ble berørt – og det på interessant vis. Han snakket mye om «snakk»  (= språk), om hvor viktig det er å forholde seg til hverandre direkte – ansikt til ansikt når vi taler med hverandre. Også stemmebruk og stemmeleie  kommer inn her som svært viktig, forklarte han. Meget tankevekkende etter at vi har forholdt oss til hverandre gjennom digitale hjelpemidler under Coronaen.

Hans åpne stil og tale uten manuskript inviterte til å rette opp hånden for spørsmål og kommentar, men to ganger ble jeg henvist til å stille spørsmål etter at han var ferdig med foredraget, men det ble det ikke anledning til. Derimot var det en mann som han kjente – som to ganger brøt inn og fikk tale fritt om noe helt uten relevans. I alle fall oppdaget ikke jeg noe innhold/relevans i det han sa, men derimot oppdaget jeg en liten feminist-jævel som stakk hodet opp i meg for første gang: Bibeloversetteren hadde tatt Paulus på ordet: – Kvinner skal ikke tale i forsamlingen! Basta!

Jeg hadde 3 adekvate kommentarer:

1. Det er betenkelig at samtalen lærer – elever i norsk skole er borte. Elevene skal nå sitte rundt langs veggene i klasserommet og se inn i veggen og  svare skriftlig på skrevne spørsmål, mens læreren kan slappe av på kateteret og ta seg en kopp kaffe. Dialogen er død. Lomheims «Rabbi fra Galilea» ville ikke ha gotert det!

• Flere og flere skoler har sluttet å undervise elevene i å skrive for hånd. De får rett og slett ikke lære seg en håndskrift. Jeg oppdaget det da jeg skulle undervise en intelligent 10-årsgammel jente fra Eritrea for hennes 1.communion som katolikk. Jeg fikk sjokk, og ringte den store lærer Ingebjørg der nede i Osterfjorden. Hun sa: «- Men veit du ikkje det da Dordi, at no skal dei taste!» Denne kommentaren jeg ikke fikk fremført, gikk rett inn i Lomheims omtale av det betenkelige med digitaliseringen av mennesket – og om mennesket vil overleve det – rett og slett.

• Det tredje jeg hadde tenkt å stille spørsmål om, var: Hvorfor har NRK og også Stortinget sagt opp alle logopedene? Det går jo snart ikke lenger an å forstå hva noen av dem sier. Og siden Lomheim hadde snakket om at logopedene i NRK i hans tid, fikk ham til å legge stemmen i et annet leie, trodde jeg, og mener fremdeles at det var et adekvat spørsmål.

Jeg hadde ordnet med en CD der jeg leser diktene til Tante Borg – Ingeborg Solem, som hun har skrevet på vår gamle, kompliserte og interessante dialekt her i Surnadal. Den hadde jeg tenkt å overlevere på skikkelig vis til den store språkmann – som han ble introdusert som, og som jeg vet han er. Men han var så lei av dama der bak som prøvde seg opp med en finger et par ganger for spørsmål/kommentar, at jeg regner med han kastet CD-en i nærmeste bossbøtte på tur ut.

Jeg beklager. Men jeg kommer ikke til å lese Sylfest Lomheims bok om «Rabbien fra Gallilea».  Jeg fikk nok av kreativ bibelhistorieskriving og  marxistisk, hjemmestrikka «teologi» verbalt denne kvelden. Men jeg kommer til å tenke en del på Lomheims odyssé som omreisende predikant på vranga – med hans omkved – Pinadø. Ja, pinadø, kommer jeg til å grunne på det. Han burde holdt seg til språkhistorien og stemmebruk, selv om han ikke er skomaker.

Glærum, 5.oktober – 2010.

Dordi Skuggevik

(Ridder av den franske kulturorden siden 1999)

Igår, søndag 2.oktober, slo de katolske menighetene i Molde og Kristiansund seg sammen og feiret at det er 500 år siden spanske padres bragte Kristendommen til Philippinene i 1521.

Unge spanske menn dro i store skarer til de nye verdener etter at Renaissansen og de store oppdagere gjorde jorden rund og oppdaget nye kontinenter og hav. Spania ble tømt for unge menn, så i Spania satt alle gifteferdige unge damer og fant ingen ektemann.

Løsningen ble å stenge flokker av dem inne i klostrene, men de hadde jo ikke noe klosterkall, og det ble mye styr og ståk. Teresa av Avila ble helgen fordi hun tok grep, samtidig med at Luther herjet lenger nord.

Dagen igår ble svært historisk, for det var første gang katolikkene fikk lov å feire messe i selveste Molde domkirke, Indremisjonsbispedømmets høyborg. Man avstod fra røkelse, for et sted går jo grensen…

De fire prestene var fra Kenya, Philippinene, Vietnam og fra Hamburg. Dom Lukas fra Hamburg bor til vanlig i Bergen og er augustiner, men han er biskop Erik Vardens generalvikar, og ettersom bispen var opptatt med konfirmasjoner i Trondheim, steppet generalvikaren inn.

Det ble en type «konfirmasjon» i Molde domkirke også, for 13 ektepar fornyet sine ekteskapsløfter. Det var en langvarig, seremoni i flere runder som var meget gripende og som igjen viste «Kirkens store pedagogikk», som jeg pleier kalle det. Kvinnene påkalte Den Hellige Jomfru Marias forbønner, og deres ektemenn – Den Hellige Josef. Ringene ble tatt av og velsignet med vievann og satt på igjen, og så fikk alle et vakkert trykk med sine navn og med hilsen fra Paven. De blir nok rammet inn og hengt på veggen, ektefellene til daglig påminnelse om å være hverandre hengivne. Så ble det tent lys, som blir tatt med hjem. En passant kan jo også bemerkes at dagens lesning fra GT var fra skapelsesberetningen i Genesis: – til mann og kvinne skapte han dem…

Fader Marco fra Philippinene holdt prekenen, og da han så ut over den høytidspregete forsamlingen, åpnet han med: «Dere ser ut som om det er Langfredag – men vi er jo her for å feire og feste!»

Det var allehånde språk fra Philippinene, pluss norsk og engelsk. Selv om spansk har etterlatt varige avtrykk i philippinernes språk, så har amerikanernes nærvær gjort engelsk til deres lingua franca, dessverre. Engelsk dreper etterhvert alle språk… Men, jeg fikk i alle fall oppleve å synge på cebuano! De bruker latinsk alfabet og en svært lydrett uttale, og skriften stod på veggen!

Det var vidunderlig igjen å kunne sitte tett sammen og ta hverandre i hånden til fredshilsen, etter avsluttet Corona-pest!

Til slutt var det videohilsen fra både Biskop Erik og fra biskopen som er leder for Philippinenes bispekonferanse.

Festen etter messen forgikk i Pinsevennenes nye høyborg i Molde: SION MOLDE. For Molde domkirke har ingen sosiale rom, og den katolske kirken i Molde var for liten i alle rom denne dagen.

Pinsevenner ser ut til å ha gitt seg to oppgaver rundt i verden: Få katolikker til å slutte med å være katolikker, og å tjene penger på sin virksomhet. Denne dagen tjente de i alle fall på å få husleie fra katolikkene.

En gruppe damer fra Philippinene bidro med liturgisk dans i Domkirken, og med annen type dans på festen i Sion.

Jeg tok ordet og holdt en liten tale om at alle de philippinske kvinnene som har giftet seg med norske menn oppi dalom og inni fjordom har fått slutt på at den katolske kirken bare er et byfenomen i Norge. Jeg sa også at det de har med seg, er forholdet sitt til den katolske kirken. Det blir forsøkt tatt fra disse fromme og heroiske kvinnene – og det blir gjort av ektefeller, svigerfamilie og den norske lutherske kirken, som stjeler vielser, barnedåper, konfirmasjoner og begravelser fra disse innvandrede katolikkene – mot bedre vitende. Jeg har skrevet til Preses Olav Fykse Tveit om det, og han svarte at han skal ta saken opp med Bisperådet.

Den historiske «Urmenigheten» i Surnadal var til stede: Maria fra Philippinene som slo seg ned i Surnadal i 1983 som bygdas første katolikk etter Reformasjonen, Dordi, som var første surnadaling, bosatt i Surnadal, som konverterte i 1984, Marte og Tome fra Kosovo, foreldre til det første katolske dåpsbarnet i Surnadal: Berit, som ble døpt i 1987 på en husmesse hos meg med spisebordet mitt som alter. (Spisebordet er dermed også historisk!)

Dåpsbarnet Berit hadde forberedt en vidunderlig kveldsmatbuffet for «den katolske urmenigheten» fra Surnadal, og så var det bare veien hjem.

Foto utlagt på Facebook.

Glærum, 3.oktober – 2021

Dordi Skuggevik