AKT I: 20. Mars – 2022.
18.mai
2020 sendte jeg et brev til Surnadal kommune og tilbød dem restopplaget av boka
«Hæmlengtfjor’n» med dikt og noter på toner av Ingeborg Solem f.
Glærum, som jeg med stor arbeidsinnsats hadde reddet fra historiens mørke.
Hun er
den eneste som har beskrevet livet inne i de store gardslånene, i 2 store dikt,
skrevet på dialekt i et forbilledlig skriftbilde. CD følger boka, der jeg har
lest inn dialekttekstene, og boka er slik en dokumentasjon på en av våre eldste
og mest kompliserte dialekter – før kasussammenfallet.
Forlaget ble nedlagt, og jeg måtte kjøpe opp restopplaget på 64 bøker.
Jeg hadde før tapt 6.000 kr. da Nota Bene, bokhandelen her, gikk konkurs, og foreslo nå at kommunen kunne se boka som en del av bygdeboksamlingen, kjøpe de 64 bøkene av meg, og selge dem – slik som de selger bygdebøkene. Da ville jeg ha fått igjen utlegget mitt, men ha jobbet gratis.
Tiden
gikk, og den gikk så lenge at det nærmet seg skandale for saksbehandlerapparatet
i Surnadal kommune, så jeg omtalte saken til «Driva» – som etterlyste
den.
Jeg fikk
et tilbud om å komme på Kommunehuset og drikke kaffe med Einingsleiarinna for
kultur og Ordførerinna. (Kjønn er blitt så viktig.) Vi skulle se på saken
sammen.
Men,
siden jeg var kommunens første kultursekretær – i 6 år, til og med, og den gang
ble sendt på saksbehandlerkurs, vet jeg at politikerne skal ikke ta i en sak
før saksbehandlerapparatet er ferdig med saken, og rådmannen gir sitt råd ved å
legge saken fram for det politiske utvalget, så jeg avslo dette foreslåtte
møtet.
Tiden
gikk, og for en stund siden hørte jeg rykter om at saken var behandlet
forlengst, og at kommunen hadde bestemt seg for å kjøpe 10 eksemplarer som de
kan bruke til takkegaver. Dette – uten at jeg hadde hørt noe direkte.
Jeg
etterlyste derfor saken – ganske nylig. Da kom det en mail datert 18.mars 2022
– på 3 sider, der jeg kunne se at saken ble behandlet 30.nov. 2021, men uten at
jeg hadde fått beskjed.
Fra jeg
sendte brevet, der jeg etter 2 purringer, omsider fikk greie på at de nå venter
på sine vedtatt innkjøpte 10 eksemplar, var det gått nesten 2 år.
Hvis jeg
ikke hadde etterspurt saken 2x – hva da?
Kommunen
uffer seg også i skrivet over at det er slitsomt stor bokproduksjon her i
Surnadal.
Jeg var
på bygderevyen igår. Synd jeg ikke etterspurte saken gang nr.2 i tide, så
skulle jeg skrevet et pangnummer til revyen.
Jeg vet
at Einingsleiarinna plages med helsa og sykemelding, etter hva hun sier, når
hun 2x beklager sendrektigheten, men det er Rådmannens ansvar å sørge for å ha
mannskap på plass til å utføre arbeidet på Kommunehuset. Rådmannen! Fordi han
gir råd. (Han skal ikke dirigere.)
Jeg har fremdeles 54 eksemplar her i huset mitt – pris 380 kr. Det vil ikke bli trykket flere, så – løp og kjøp! Jeg er som regel hjemme.
(Dette ble lagt ut på Facebook
denne dagen.)
AKT II: 21.Mars -2022.
Jeg stod tidlig opp idag og dro
til Kommunehuset på Skei med mine 10 bøker, som politikerne enstemmig hadde vedtatt
å kjøpe, stod det i det 3-sidige sakspapiret. – På vei inn traff jeg en
tidligere korsangersøster som også hadde ærend. Hun ble vitne til
overleveringen av de 10 bøkene.
Kommunen har fjernet skranken der besøkende kan henvende seg, satt opp vegg, og satt inn en «stalldør» av glass, som bare åpner seg for folk som kommer fra inne i korridoren. – Lo and behold! – som amerikanerne sier når de blir overrasket: Idag var det et menneske i rommet som før hadde vært åpent mot publikum og bemannet. Jeg fremførte mitt ærend til damen bak stalldøren: Jeg ville levere bøkene til Rådmannen (som nå har gitt seg tittelen Kommunedirektør), og han skulle få motta et hjertesukk fra meg over at sakbehandlingen hadde tatt 2 år og han skulle selv få kvittere for å ha mottatt de 10 bøkene. Han var selvfølgelig «på møte». Det er de alltid- disse Folkets tjenere, når Folket spør etter dem.
Men nei, damen har nok gått kurs
for å stoppe plagsomme borgere fra å oppsøke de ansatte på Kommunehuset. Hun
ville bare ta kassen over stalldøra, ikke slippe meg inn, ikke gi meg foretrede
for HHD (Hans Hellighet Direktøren).
Jeg kjente blodtrykket stige, og
at den gamle revyskuespilleren steg opp i meg. (Korsøsteren stod like bak meg
og bivånet.) – Jeg sa at jeg hadde stor forståelse for at Folket stormet Kongressen
i Washigton. Til slutt måtte jeg rett og slett GRYLE! – for å unngå hyperventilering
og/eller hjerteinfarkt. Situasjonen var nå så tilspisset at det var rett før
damen ringte dem som kommer og kjører folk direkte til Østmarka – der de blir
roet ned med en sprøyte. MEN: Hun ringte HHD! Og som troll av eske stod han
der! Jeg slapp innom stalldøra. Han signerte for mottak av bøker. Han kopierte
siden til meg, men beklaget at kopien var blitt rynket i kopimaskinen – og gav
meg originalsignaturen. Jeg sa igjen at jeg forstod Folket som stormet Capitol
i Washington. Når Folket stormer Capitol, om det er i Roma i gamle dager eller
andre steder, da er det rett før Diktatoren føres til Den Tarpeiske Klippe og
kastes utfor og ned i tilintetgjørelsen.
Tidligere storminger av Surnadal Kommunehus v/undertegnede:
Første storming: Jeg var en formiddag på jakt etter Kommuneingeniøren i Surnadal Kommunehus, fordi etter å ha varslet stengning av vannet, uten at vannet ble avstengt, stengte kommunen vannet uten å si fra. Mannen som tok nødvakttelefonen sa at de ikke hadde inntegnet mine vannrør på kartet sitt. – Om jeg ville skaffe meg kart, tegne inn mine rør og komme til dem? – Det er deres oppgave, sa jeg. Kom hit med kart, så skal jeg vise dere hvor rørene er lagt, og dere tegner dem inn på kartet.
For å komme til saken. Jeg fant
tidligere kommuneingeniør alene på et kontor – etter å ha lett på det
folketomme huset. Han var overført til annen funksjon, så kommunen hadde ingen
kommuneingeniør. Jeg prøvde da å finne Rådmannen. En dame som har jobbet lenge
der, fant jeg alene på et kontor med åpen dør. Hun sa ikke noe, men pekte på en
dør. Jeg gikk inn, og der satt Rådmannen med hele byråkraturet og hadde møte.
Min tilstedeværelse ble kort, for Rådmannen sa jeg måtte gå min vei – og jeg
forstod at han forberedte seg på å bli fysisk – så jeg gikk. Med uforrettet
sak.
2.storming: Da stormet jeg Skattekontoret som holder til i Kommunehuset. Det gjaldt skatteoppgjør etter min avdøde sønn. Jeg hadde da ringt og ringt telefonen til Skatteetaten – men uten at noen tok telefonen i Vardø, indre Setesdal eller i Namdalen. Eureka! – Det er jo skattekontor på Skei!
Jeg dro dit, – men midt på
blanke arbeidsdagen var den store, tunge jerndøra låst! Ingen ringeklokke. Ikke
noe telefonnummer som kunne ringes til en telefon bak døra. Jeg dundret neven i
metallet. Ingen reaksjon der inne. Jeg
dundret en gang til, men forstod at jeg kunne knuse bena i høre håndrand på
høyre hånd. Men – Lo and Behold! – der
kom det en mann ut av døra! Han forstod business, og forstod at han måtte
slippe meg inn – især fordi ærendet var av alvorlig karakter. Jeg fikk sette
meg på benken innenfor døra – og PLOPP: – Der var saken løst!
HVAR GJØR VI MED AT VÅRE TJENERE I DET OFFENTLIGE FORSKANSER SEG FOR OSS? At de tar fra oss, Folket,
tilgang til dem – Folkets tjenere?
Gjør som amerikanerne : STORM CAPITOL! – Slik at de forstår at det neste
blir Den Tarpeiske Klippe – hvis de ikke gjør det forståelig for seg at de er
Folkets tjenere – ikke dets byråkratur og plageånder!
Jeg skulle avtalt tid, sa HHD.
For å levere en liten bokkasse? My ass!
– som amerikanerne sier. (= Ræva mi te rokkhjul – på surn’dalsk)
Glærum, 21.mars – 2022.
Dordi Skuggevik