Surnadal kommune forskanser seg:

AKT I: 20. Mars – 2022.

18.mai 2020 sendte jeg et brev til Surnadal kommune og tilbød dem restopplaget av boka «Hæmlengtfjor’n» med dikt og noter på toner av Ingeborg Solem f. Glærum, som jeg med stor arbeidsinnsats hadde reddet fra historiens mørke.

Hun er den eneste som har beskrevet livet inne i de store gardslånene, i 2 store dikt, skrevet på dialekt i et forbilledlig skriftbilde. CD følger boka, der jeg har lest inn dialekttekstene, og boka er slik en dokumentasjon på en av våre eldste og mest kompliserte dialekter – før kasussammenfallet.

Forlaget ble nedlagt, og jeg måtte kjøpe opp restopplaget på 64 bøker.

Jeg hadde før tapt 6.000 kr. da Nota Bene, bokhandelen her, gikk konkurs, og foreslo nå at kommunen kunne se boka som en del av bygdeboksamlingen, kjøpe de 64 bøkene av meg, og selge dem – slik som de selger bygdebøkene. Da ville jeg ha fått igjen utlegget mitt, men ha jobbet gratis.

Tiden gikk, og den gikk så lenge at det nærmet seg skandale for saksbehandlerapparatet i Surnadal kommune, så jeg omtalte saken til «Driva» – som etterlyste den.

Jeg fikk et tilbud om å komme på Kommunehuset og drikke kaffe med Einingsleiarinna for kultur og Ordførerinna. (Kjønn er blitt så viktig.) Vi skulle se på saken sammen.

Men, siden jeg var kommunens første kultursekretær – i 6 år, til og med, og den gang ble sendt på saksbehandlerkurs, vet jeg at politikerne skal ikke ta i en sak før saksbehandlerapparatet er ferdig med saken, og rådmannen gir sitt råd ved å legge saken fram for det politiske utvalget, så jeg avslo dette foreslåtte møtet.

Tiden gikk, og for en stund siden hørte jeg rykter om at saken var behandlet forlengst, og at kommunen hadde bestemt seg for å kjøpe 10 eksemplarer som de kan bruke til takkegaver. Dette – uten at jeg hadde hørt noe direkte.

Jeg etterlyste derfor saken – ganske nylig. Da kom det en mail datert 18.mars 2022 – på 3 sider, der jeg kunne se at saken ble behandlet 30.nov. 2021, men uten at jeg hadde fått beskjed.

Fra jeg sendte brevet, der jeg etter 2 purringer, omsider fikk greie på at de nå venter på sine vedtatt innkjøpte 10 eksemplar, var det gått nesten 2 år.

Hvis jeg ikke hadde etterspurt saken 2x – hva da?

Kommunen uffer seg også i skrivet over at det er slitsomt stor bokproduksjon her i Surnadal.

Jeg var på bygderevyen igår. Synd jeg ikke etterspurte saken gang nr.2 i tide, så skulle jeg skrevet et pangnummer til revyen.

Jeg vet at Einingsleiarinna plages med helsa og sykemelding, etter hva hun sier, når hun 2x beklager sendrektigheten, men det er Rådmannens ansvar å sørge for å ha mannskap på plass til å utføre arbeidet på Kommunehuset. Rådmannen! Fordi han gir råd. (Han skal ikke dirigere.)

Jeg har fremdeles 54 eksemplar her i huset mitt – pris 380 kr. Det vil ikke bli trykket flere, så – løp og kjøp! Jeg er som regel hjemme.

(Dette ble lagt ut på Facebook denne dagen.)

AKT II: 21.Mars -2022.

Jeg stod tidlig opp idag og dro til Kommunehuset på Skei med mine 10 bøker, som politikerne enstemmig hadde vedtatt å kjøpe, stod det i det 3-sidige sakspapiret. – På vei inn traff jeg en tidligere korsangersøster som også hadde ærend. Hun ble vitne til overleveringen av de 10 bøkene.

Kommunen har fjernet skranken der besøkende kan henvende seg, satt opp vegg, og satt inn en «stalldør» av glass, som bare åpner seg for folk som kommer fra inne i korridoren. – Lo and behold! – som amerikanerne sier når de blir overrasket: Idag var det et menneske i rommet som før hadde vært åpent mot publikum og bemannet. Jeg fremførte mitt ærend til damen bak stalldøren: Jeg ville levere bøkene til Rådmannen (som nå har gitt seg tittelen Kommunedirektør), og han skulle få motta et hjertesukk fra meg over at sakbehandlingen hadde tatt 2 år og han skulle selv få kvittere for å ha mottatt de 10 bøkene. Han var selvfølgelig «på møte». Det er de alltid- disse Folkets tjenere, når Folket spør etter dem.

Men nei, damen har nok gått kurs for å stoppe plagsomme borgere fra å oppsøke de ansatte på Kommunehuset. Hun ville bare ta kassen over stalldøra, ikke slippe meg inn, ikke gi meg foretrede for HHD (Hans Hellighet Direktøren).

Jeg kjente blodtrykket stige, og at den gamle revyskuespilleren steg opp i meg. (Korsøsteren stod like bak meg og bivånet.) – Jeg sa at jeg hadde stor forståelse for at Folket stormet Kongressen i Washigton. Til slutt måtte jeg rett og slett GRYLE! – for å unngå hyperventilering og/eller hjerteinfarkt. Situasjonen var nå så tilspisset at det var rett før damen ringte dem som kommer og kjører folk direkte til Østmarka – der de blir roet ned med en sprøyte. MEN: Hun ringte HHD! Og som troll av eske stod han der! Jeg slapp innom stalldøra. Han signerte for mottak av bøker. Han kopierte siden til meg, men beklaget at kopien var blitt rynket i kopimaskinen – og gav meg originalsignaturen. Jeg sa igjen at jeg forstod Folket som stormet Capitol i Washington. Når Folket stormer Capitol, om det er i Roma i gamle dager eller andre steder, da er det rett før Diktatoren føres til Den Tarpeiske Klippe og kastes utfor og ned i tilintetgjørelsen.

Tidligere storminger av Surnadal Kommunehus v/undertegnede:

Første storming: Jeg var en formiddag på jakt etter Kommuneingeniøren i Surnadal Kommunehus, fordi etter å ha varslet stengning av vannet, uten at vannet ble avstengt, stengte kommunen vannet uten å si fra. Mannen som tok nødvakttelefonen sa at de ikke hadde inntegnet mine vannrør på kartet sitt. – Om jeg ville skaffe meg kart, tegne inn mine rør og komme til dem? – Det er deres oppgave, sa jeg. Kom hit med kart, så skal jeg vise dere hvor rørene er lagt, og dere tegner dem inn på kartet.

For å komme til saken. Jeg fant tidligere kommuneingeniør alene på et kontor – etter å ha lett på det folketomme huset. Han var overført til annen funksjon, så kommunen hadde ingen kommuneingeniør. Jeg prøvde da å finne Rådmannen. En dame som har jobbet lenge der, fant jeg alene på et kontor med åpen dør. Hun sa ikke noe, men pekte på en dør. Jeg gikk inn, og der satt Rådmannen med hele byråkraturet og hadde møte. Min tilstedeværelse ble kort, for Rådmannen sa jeg måtte gå min vei – og jeg forstod at han forberedte seg på å bli fysisk – så jeg gikk. Med uforrettet sak.

2.storming: Da stormet jeg Skattekontoret  som holder til i Kommunehuset. Det gjaldt skatteoppgjør etter min avdøde sønn. Jeg hadde da ringt og ringt telefonen til Skatteetaten – men uten at noen tok telefonen i Vardø, indre Setesdal eller i Namdalen. Eureka! – Det er jo skattekontor på Skei!

Jeg dro dit, – men midt på blanke arbeidsdagen var den store, tunge jerndøra låst! Ingen ringeklokke. Ikke noe telefonnummer som kunne ringes til en telefon bak døra. Jeg dundret neven i metallet. Ingen reaksjon der inne.  Jeg dundret en gang til, men forstod at jeg kunne knuse bena i høre håndrand på høyre hånd. Men – Lo and Behold! – der kom det en mann ut av døra! Han forstod business, og forstod at han måtte slippe meg inn – især fordi ærendet var av alvorlig karakter. Jeg fikk sette meg på benken innenfor døra – og PLOPP: – Der var saken løst!

HVAR GJØR VI MED AT VÅRE TJENERE I DET OFFENTLIGE FORSKANSER SEG FOR OSS? At de tar fra oss, Folket, tilgang til dem – Folkets tjenere?

Gjør som amerikanerne : STORM  CAPITOL! – Slik at de forstår at det neste blir Den Tarpeiske Klippe – hvis de ikke gjør det forståelig for seg at de er Folkets tjenere – ikke dets byråkratur og plageånder!

Jeg skulle avtalt tid, sa HHD. For å levere en liten bokkasse? My ass! – som amerikanerne sier. (= Ræva mi te rokkhjul – på surn’dalsk)

Glærum, 21.mars – 2022.

Dordi Skuggevik

 

 

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *