Måned: juli 2022

Klassesangen er det slutt på i norsk skole, blir det rapportert.

I Tyskland er det også slutt på sang i skolene, forteller Ulla fra Dresden som har hytte på Hamnes.

Hva er skjedd?

Jeg har lagt ut/delt på Facebook, opptak fra konferansen for Europas kirkelige barnekor som nå foregår i Firenze. De er sendt av Guillaume Antoine som nå er leder for de kirkelige barnekorene i Frankrike – Les petits chanteurs.

Guillaume er prest i Normandie, i kirken hvor man i flere 10-år har feiret Olsòk – Olav den Hellige. Han har også et gregoriansk mannskor som alle deltok i fremførelsen av det nye oratoriet «Olav den Helliges dåp» i Olavs dåpskirke – Notre Dame de Rouen 15.10.2014. Guillaume var også selv med under fremførelsene både i Stavanger konserthus og i Sainte Clotilde de Paris.

Så, hvorfor synger ikke lærere med klassene sine lenger? Er det fordi den flotteste sangen har oppstått innen kirkemusikken, og at «noen» – en bøyg, uten navn og ansikt, har «bestemt» at alt det lukter kirke og kristendom av, skal bort, vekk, viskes ut?

Det vakreste vi har av all kunst er oppstått i punktet der mennesket spør seg selv: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg? Altså: i punktet der mennesket står med sine eksistensielle spørsmål foran sitt opphav: Gud.

Jeg har hatt fantastiske klassekor, som jeg aldri glemmer.

Et klassekor utgjorde barnekoret i Benjamin Brittens «St.Nicholas», eneste fremføring på originalspråket engelsk i Norge.

Klasser jeg har hatt, har sunget i York minster, i Olavskirken i York bygget i 1050, foran sengen til en svært handicappet jente i York, på soverommet til en av prestene i York minster, i Stortinget, i Oslo Domkirke, på gaten i Oslo en sommerkveld på vei hjem til herberget fra Operaen, der de sang to sanger på jiddish, østjødenes språk, fordi han vi kjøpte pizza av til kveldsmat, var fra Israel – og kl.9 en morgen for Arne Norheim i Grotten i Oslo, og på bussen hjem over Kvikne, Bjørnsons fødested – sang de hele Bjørnsonrepertoaret sitt.

Norheim ville bruke den gregorianske Olavssekvensen i åpningsmusikken i Lillehammer-OL, og ringte hit for å få vite på hvilken tone den begynner. Jeg sa at vi skulle på skoletur til Oslo, og kunne komme innom og avsynge den for ham: Lux Illuxit Lætabunda – Et gledens lys brøt frem. Norheim talte til oss om livet, døden og evigheten og tok oss med inn i rommet der Wergeland lå for døden.

En jente i klassen vant plakatkonkurransen da Narvesen feiret et stort jubileum, og pengene var et utviklingsstipend til klassen Det gikk til Oslotur.

Klassen min sang Olavssekvensen også da vi la ned blomster ved markeringssteinen i Stamford Bridge, der Harald Hardråde falt i 1066. En av mødrene kikket over skulderen til datteren og ned i notene. «Er det ikke vanskelig å synge etter slike noter?» spurte hun. «Næh!» var svaret. (De sang etter kvadratnotasjon.)

Klassen min sang også eksempler på universitetet på Dragvoll da gjesteforsker Giedrius Gapšys fra Vilnius/Paris holdt en forelesning.

Forrige jul la rektor ved barneskolen her i Surnadal ned forbud mot å synge «Deilig er jorden» på skolens juleavslutning…. Skal vi le? Skal vi gråte? Skal vi bli sinte? Skal vi danne et stort kjede rundt skolen og synge «Deilig er jorden» av full hals?

Nei, alle bøyde hodet og fant seg i denne totalitære ordren fra en av alle de små selvbestaltede napoleoner som nå sitter ved sitt skrivebord og klipper over vår lange livslinje opp gjennom hundreårene.

Når begynte dette? Hvor fører det hen?

Her i bygda rev de et hus på barneskolen fra 1956 – som inneholdt musikkrom, tegnesal, tekstilformingssal, sløydsal med keramikkrom og metallsløydrom. Sett utenfra ser det ikke ut til at den nye skolen inneholder noe rom for å utøve noe kunstnerisk uttrykk.

Finn ut hvem disse bøygene er, som klipper av ankerkjettingen vår. Jag dem ut av kontorene deres og langt opp i skogen! – Så kan vi synge igjen!

Glærum, 16.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

20Eldbjørg Flatekval, Peder Aresvik og 18 andre9 kommentarerLikerKommenterDel

9 kommentarer

Vis 6 tidligere kommentarerMest relevante

• Aktiv
  

Kirkehistoriker og forsker – 1.amanuensis ved institutt for humanistiske fag/samfunnsfag – Høgskolen i Innlandet (lærerskolen på Hamar), Eivor Andersen Oftestad, er en samfunnskommentator som har steget opp og vist seg i medialandskapet i det siste.

Jeg har nettopp avsluttet lesningen av hennes bok «Røtter – tekster om kultur og motkultur» – utgitt av St.Olav Forlag, Oslo 2021. Dette er innlegg hun har hatt som spaltist i Morgenbladet (1), Vårt land (2), Klassekampen (9) og Dag og Tid (15) (oversatt fra nynorsk) – tilsammen 27 kortfattede spalteinnlegg – gjennomgått og revidert av henne selv for bokutgivelse i 2021, sannsynligvis nært ledsaget av redaktør Kristine Dingstad.

Anbefalt dosering: 1 tekst pr. dag – fordi hun kommenterer alvorlige, kompliserte – men: temaer som angår oss alle, nesten daglig, som vi kanskje ikke har sett relevansen av, eller ikke har oppdaget i vårt daglige liv – og som man må gi tid til å synke, og ta seg tid til å tenke over. Selv må jeg tilstå at jeg har slukt flere pr. dag, som regel om kvelden, og det har gått ut over nattesøvnen.

Eivor Andersen Oftestad, 50 år, oppvokst «i» Petter Dass sin kirke i Alstadhaug på Helgeland, hvor faren var prest – er gift med Torvild Oftestad, sønn av prof. em. Bernt Torvild Oftestad, professor ved Menighetsfakultetet i sin tid, teolog, professor i europeisk kulturhistorie, med vekt på kirkehistorie – og som stod for en av de mer spektakulære konversjonene til Den katolske kirke. Slik har hun hatt både en far og en svigerfar som må ha levert krevende tankegods til hennes liv med dem.

Hun bruker i sitt apropos /forord – et sitat fra 1500-tallet (!), Anders Sørensen Vedel (1542 – 1616): «Å leve i tiden uten å kjenne tiden er som ikke å være til.» Med så mye kirkehistorie tilstede i familien, er det godt hun har fire tenåringer i huset og sine studenter i lærerutdanningen til å holde seg fast i nåtiden.

Boken hennes har to deler, som følger forordet og innledningen: Om historie og religion – Om menneskets verdi.

Det er når jeg leser den siste delen av boken at jeg virkelig forstår at jeg ‘lever i min tid uten å kjenne den’. Hvor mange av oss har fulgt med på den rasende utviklingen i det synet vi idag har på menneskets verdi, og hvor det har bragt oss og vår samfunnspraksis? Og visste du at historieundervisningen i skolen er totalt endret?

Disse spaltist-tekstene er korte, og kan leses fort, men det blir til at man stadig går tilbake i teksten for å ta inn det hun sier. Jeg lurte etter noen tekster på : Hvorfor får jeg ikke tak i det hun sier? Etterhvert forstår jeg at hennes teknikk er å vise oss landskapet, men uten å vise oss veiene inn i landskapet: hun legger frem tildragelsene uten å konkludere for oss. Det er opp til oss å gjøre oss opp en mening, og spørre oss selv om hva dette er, og hvilket ståsted vi skal innta. Det er en pedagogikk som krever mye av leseren.

Først dukket hennes svigerfar opp på min Facebookside, så dukket hun opp. Jeg la inn en kommentar på noe, som jeg ikke lenger husker hva var. Den forsvant – og jeg etterlyste den. Hadde jeg glemt å trykke på publiseringspilen? Nei, hun hadde sensurert den, fjernet den…! Jeg ble så sjokkert over at en person på hennes nivå driver «no-platforming» at jeg blokkerte henne. Ingen skal nekte meg det frie ord! Basta! Jeg ble ikke bare sjokkert, jeg ble rasende!

Jeg lurte veldig på hvorfor hun gjorde det, for jeg hadde jo ikke vært ufin. Jeg syntes jo jeg holdt meg på et akseptabelt nivå. Var det kulturgapet mellom oss nord for Dovre og østlendingene hun har vent seg til å leve med? Var det ønsket om en pyntelig FB-side – holde styr på diskusjonstråden så den ikke tok av i ikke-ønskete retninger? Tanken på karrièren?

Da jeg idag leste ferdig boken, åpnet jeg blokkeringen av henne igjen, fordi jeg forstår at hun er ikke til å komme forbi for oss. Hun løfter frem og viser oss landskapet i vår tid som vi er nødt til å forholde oss til, men gir oss ikke konklusjonene. Hun gir oss kunnskapen, og lar oss selv konkludere. Takk.

Du kan møte opp i St.Olav katolske domkirke i Trondheim 29.juli – Olsòk, og høre hennes foredrag der kl.12. Temaet har jeg ikke sett bekjentgjort.

Glærum, 14.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

Etterhvert som en ser matjorda bli nedbygd på elvesletta i Surnadal, må man virkelig spørre seg om Surnadal kommune har en matjordspolitikk – og hva den går ut på.

Kjører en ned Røtet, ser vi hvordan næringsbygg eter seg innover matjorda på østsida av veien, og ellers i området med næringsbygg, er det altfor dårlig utnytting av tomtearealet. F.eks. ser en at Sveen bil nå har tatt et stykke øst for veien der til parkeringsplass, når de bør ha nok areal på det store stykket de har sør og vest for selve bygget, som også er bygget på matjord. Men dette gjelder over hele fjøla, ikke bare hos Sveen.

Ellers ser vi hvordan det tas et stykke av en kornåker til å bygge ett bolighus – og plutselig er ett blir 3-4-5. Det skjer helt uten plan og opplegg, kan vi se.

Nå vil Pipelife ha mere jord å bygge på. Fra før ser vi hvor tilfeldig boligbygging har foregått på Sylte. Husa er liksom bare strødd utover. Ingen plan. Men, matjorda bygges ned. Tomtene er gjennomgående for store overalt – også her. Østigard Sylte forsvinner. Fin gard på flat plogjord blir borte…

Prestgarden har skiftet navn. Hvis jeg har oppfattet rett – er husbygging nå  planlagt på plogjord der. Kommunen/utbyggerne unnskylder seg med at jorda er utpint . Å? Hvorfor er jorda utpint? Er den ikke blitt stelt skikkelig – i påvente av at kommunen skal gi tillatelse til å bygge den ned, så eierne kan hygge seg med pengene?

Når jeg står i vinduet på rommet til min svigerinne borte på Sykehjemmet på Skei, ser jeg rett over til Øye kirke. Hele kirkelandskapet er ødelagt av kassearkitektur. Det blir ikke bedre når Prestgarden også bygges ned. Har man sikret nok areal for utvidelse av kirkegården? Merkelig at ikke Surnadal kommune kan nedverdige seg til å leie inn fagmessig hjelp av og til – som f.eks landskapsarkitekt, byplanlegger etc.

Skal Surnadal bli slik som kornåkrene ved Orkanger – dekket av enetasjes fuglebur? Hva vil man med Surnadal? Skal Surnadal fremdeles være ei jordbruksbygd, eller skal matjorda vekk? Bygges ned? For å summere opp: Ubegavet! Fantasiløst! Ansvarsløst! Planløst! Baklengs inn i framtida!

Man skulle ikke tro at kommunen i mange år har hatt en miljøkonsulent på heltid og en landbrukssjef på heltid og at Senterpartiet har flertall og ordføreren!

Sørgelig er det. Sørgelig!

Glærum, 13.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

De lokale kristningsjubileene som markerer «1000 år med kristendom» – vil sette Olav Haraldson den Hellige på agendaen i bygd og by fremover mot 2030, ser det ut til.

Først ute er 2 (!!) 1000-årsjubileer for kristningen bare i Solør dette året! Våler og Åsnes er midt oppe i sine årsprogram. Jeg har lest begge programmene på nettet idag.

Jeg er veldig imponert over hva folket løfter opp i disse to områdene av Solør. For, dette ser ut til å ha oppløftet seg av folkedypet!

At to områder så tett på hverandre kjører igang to 1000-årsjubileer som utfyller hverandre, uten datokollisjoner, er oppsiktsvekkende, tankevekkende og frydefullt!

Selv har jeg fått den ære og glede å bli spurt om å holde foredrag i Åsnes kirke 16.oktober, Olavs dåpsdag på kirkekalenderen, kl.14! Tema: Olav den Helliges utdannelse og dåp i Rouen.

Jeg takker komiteen i Åsnes for tillit og oppdrag, og for at de gir meg anledning til enda en utsettelse av alderdomsvekkelsen av hjernen, for her er det bare å blåse rent i hodets kroker og kriker og komme seg på banen! Hepp-Hepp!

Ellers må jeg allerede be Olav den Hellige gå i forbønn for meg om at Østerdalen er godt strødd på veiene så jeg kommer meg trygt frem og hjem på medio oktober-veier med min Rossinante!

Amen!

Glærum, 12.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

Jeg slo opp på Olsòk-programmet på Stiklestad nå, og ser at også der gjør de det samme som Festspillene i Bergen og Olavsfestdagene i Trondheim: Tar mål av seg til å dekke det meste og alt mulig – som ikke angår festivalens kjerne. Ja, det renner utover alle kanter. Kjernen drukner i alt sølet, og det er vel hensikten.

Den klassiske musikken i Bergen drukner og forsvinner i suppegryta.

Olav den Hellige og Vårherre forsvinner både i Trondheim og på Stiklestad i alt hopskoket og oppkoket.

Men det som er spesielt for Stiklestad i år, er at der skal det praides til 1000! Tro ikke at praidingen ble ferdig i homo-måneden juni! Nei, det står å lese at vi er inne i et homo-ÅR!

Stiklestad skal i en «pilotrekke» være en «pilot», den eneste utenfor Oslo, som skal lede fram til et nasjonalt kunst- og kultursenter for homoseksualiteten, plassert i Oslo. Ja, les selv! Jeg leste så øyet ble stort og vått!

Her på indre Nordmøre heter det mannlige kjønnslem «pille» (palatal L) – vi bøyer det til og med i tall og kasus. Kanskje de kunne skrevet «pille-rekke» istedet for «pilotrekke»?

Den store seremonimester, for ikke å si – Yppersteprest, er selveste preses i Den tidligere norske statskirken – med fornavnet Olav.

Jeg refererer fra programmet:

Stiklestad skal i 2022 være «en arena for bred samfunnsdialog», idet man feirer «Skeivt kulturår» i Norge – og årets tema er: FRI.

Årets Olsokkunstner er: PRIDE ART.  (Merkelig blanding av person/gruppe.) Deres utstilling har tittelen «Queer Spirit» (Homoseksualitetens ånd) «Skeiv tro, spiritualitet og meningen med livet».

Utstillingen tar ulike deler av Stiklestad i bruk. Man får være med på spesialomvisning med en representant fra PRIDE ART, «Gratis omvisning og kunstverk som skjer live». (Live? Hva innebærer det? Skal man grøsse ved tanken?)

Kl.16 hver dag er det «Dagens Pride Performance» – oppmøte ved prideflagget ved kulturhuset. Gratis. «Performance» er en kort-teater-form med sterke virkemidler som prestene Nessa og Knudsen tok i bruk i sine antiabort-demonstrasjoner. Man kan altså vente seg litt av hvert kl.16 – HVER dag på Stiklestad. Gratis! – Alle evenemangene som angår homoseksualiteten er gratis…!

26.juli kl.18 blir altså utstillingen åpnet av selveste preses i «Statskirken» – og kl.19 er preses Olav Fykse Tveit med på samtale med tre andre over temaene: «Frihet – kall – tro».

31.juli holder Kristin Gunleiksrud Raaum foredrag i selveste Stiklestad kirke: «Skeiv kunst utvider kunstrom og kirkerom».

Det er engelske titler på kunstverkene i utstillingen. Kanskje generer de seg for å si rett ut på norsk hva det er de stiller ut? Det klassiske litterære verket «Paradise lost» er blitt «Paradise Lust» – som hvis vi sier det rett ut på trøndersk vil hete: «Graskapens paradis». Når man så sper på med Are Sende Olsen, som tar en runde på kongerekken – skal det bli greier! (ASO er nok utvalgt med omhu – i denne sammenhengen.)

I Jämtlands myter om Olav den Hellige, finnes en historie om at Kong Olav hadde så flott et kjønnslem, at ei gardkjerring der oppe som ikke hadde unnfanget barn, gikk til Olav da han slo leir med sin hær der, på vei til Stiklestad, og hun spurte om han ikke kunne gjøre henne med barn – og det gjorde han. Og han la til: «Din kornåker skal heretter aldri fryse.» Hennes  kornåker frøs aldri etter dette, selv om alle andre kornåkrer frøs – og den heter den dag idag Olavsåkeren!

Midt gjennom hele homokokeriet og hyldning av FRI og med daglig homo-performance, der vil katolikkenes klassiske Olsòk-prosesjon komme oppover bjørkealléen med sikte mot Olavskapellet som ble skjenket av Sigrid Undset. (Hun snur seg nok i graven.) Jeg håper katolikkene vet hva som vil møte dem på Stiklestad i år.

Katolikkene vil trolig som vanlig synge sin CREDO på latin, bøye hodet, som vanlig – mens melodien sakner farten, og de synger: – et homo factus est ( = og han (Gud) ble menneske.)  Homo betyr faktisk – menneske. Men forbipasserende ikke-katolikker vil trolig oppfatte det som også katolikkene besynger homo-ene.

Jeg ville som tidligere mor og lærer ikke tatt med barn til Stiklestad i år. Voksenpersonen vil få forklaringsproblemer overfor barnet.

Trolig er det heteroer med komplekser på vegne av homoene, som har kuppet Stiklestad i år, slik at de kan tilfredstille sitt prektighetsbehov.

Vi har utvilsomt behov for et nytt slag på Stiklestad, der noen kommer inn og renser tempelet.

Amen.

Glærum, 6.juli – 2022.

Dordi Skuggevik