Klassesangen er det slutt på i norsk skole, blir det rapportert.
I Tyskland er det også slutt på sang i skolene, forteller Ulla fra Dresden som har hytte på Hamnes.
Hva er skjedd?
Jeg har lagt ut/delt på Facebook, opptak fra konferansen for Europas kirkelige barnekor som nå foregår i Firenze. De er sendt av Guillaume Antoine som nå er leder for de kirkelige barnekorene i Frankrike – Les petits chanteurs.
Guillaume er prest i Normandie, i kirken hvor man i flere 10-år har feiret Olsòk – Olav den Hellige. Han har også et gregoriansk mannskor som alle deltok i fremførelsen av det nye oratoriet «Olav den Helliges dåp» i Olavs dåpskirke – Notre Dame de Rouen 15.10.2014. Guillaume var også selv med under fremførelsene både i Stavanger konserthus og i Sainte Clotilde de Paris.
Så, hvorfor synger ikke lærere med klassene sine lenger? Er det fordi den flotteste sangen har oppstått innen kirkemusikken, og at «noen» – en bøyg, uten navn og ansikt, har «bestemt» at alt det lukter kirke og kristendom av, skal bort, vekk, viskes ut?
Det vakreste vi har av all kunst er oppstått i punktet der mennesket spør seg selv: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg? Altså: i punktet der mennesket står med sine eksistensielle spørsmål foran sitt opphav: Gud.
Jeg har hatt fantastiske klassekor, som jeg aldri glemmer.
Et klassekor utgjorde barnekoret i Benjamin Brittens «St.Nicholas», eneste fremføring på originalspråket engelsk i Norge.
Klasser jeg har hatt, har sunget i York minster, i Olavskirken i York bygget i 1050, foran sengen til en svært handicappet jente i York, på soverommet til en av prestene i York minster, i Stortinget, i Oslo Domkirke, på gaten i Oslo en sommerkveld på vei hjem til herberget fra Operaen, der de sang to sanger på jiddish, østjødenes språk, fordi han vi kjøpte pizza av til kveldsmat, var fra Israel – og kl.9 en morgen for Arne Norheim i Grotten i Oslo, og på bussen hjem over Kvikne, Bjørnsons fødested – sang de hele Bjørnsonrepertoaret sitt.
Norheim ville bruke den gregorianske Olavssekvensen i åpningsmusikken i Lillehammer-OL, og ringte hit for å få vite på hvilken tone den begynner. Jeg sa at vi skulle på skoletur til Oslo, og kunne komme innom og avsynge den for ham: Lux Illuxit Lætabunda – Et gledens lys brøt frem. Norheim talte til oss om livet, døden og evigheten og tok oss med inn i rommet der Wergeland lå for døden.
En jente i klassen vant plakatkonkurransen da Narvesen feiret et stort jubileum, og pengene var et utviklingsstipend til klassen Det gikk til Oslotur.
Klassen min sang Olavssekvensen også da vi la ned blomster ved markeringssteinen i Stamford Bridge, der Harald Hardråde falt i 1066. En av mødrene kikket over skulderen til datteren og ned i notene. «Er det ikke vanskelig å synge etter slike noter?» spurte hun. «Næh!» var svaret. (De sang etter kvadratnotasjon.)
Klassen min sang også eksempler på universitetet på Dragvoll da gjesteforsker Giedrius Gapšys fra Vilnius/Paris holdt en forelesning.
Forrige jul la rektor ved barneskolen her i Surnadal ned forbud mot å synge «Deilig er jorden» på skolens juleavslutning…. Skal vi le? Skal vi gråte? Skal vi bli sinte? Skal vi danne et stort kjede rundt skolen og synge «Deilig er jorden» av full hals?
Nei, alle bøyde hodet og fant seg i denne totalitære ordren fra en av alle de små selvbestaltede napoleoner som nå sitter ved sitt skrivebord og klipper over vår lange livslinje opp gjennom hundreårene.
Når begynte dette? Hvor fører det hen?
Her i bygda rev de et hus på barneskolen fra 1956 – som inneholdt musikkrom, tegnesal, tekstilformingssal, sløydsal med keramikkrom og metallsløydrom. Sett utenfra ser det ikke ut til at den nye skolen inneholder noe rom for å utøve noe kunstnerisk uttrykk.
Finn ut hvem disse bøygene er, som klipper av ankerkjettingen vår. Jag dem ut av kontorene deres og langt opp i skogen! – Så kan vi synge igjen!
Glærum, 16.juli – 2022.
Dordi Skuggevik
20Eldbjørg Flatekval, Peder Aresvik og 18 andre9 kommentarerLikerKommenterDel
9 kommentarer
Vis 6 tidligere kommentarerMest relevante
