Olav den Hellige – hans vei til kristningen av Norge.

(Foredrag holdt i Åsnes kirke i Solør, 16. okt. 2022, ved 1000-årsfeiringen av Olavs kristning av Solør. Foredraget ble holdt uten manus, men er her sammenfattet skriftlig i ettertid, noe endret og med noen tillegg.)

1000-årsjubileene for Olav Haraldson den Hellige er flere i disse tider:

2014: Dåpen i Rouen

2015: Han blir konge i Norge

2022: Åsnes og Våler kommuner i Solør feirer hvert sitt tusenårs kristningsjubileum.

2024: Olav vever Kristendommen inn i en ny norsk grunnlov: Kristenretten.

2030: Olavs fall på Stiklestad

2031: Helgenkåring og skrinlegging

Hvor og hvorfor snudde vikingen Olav? Hva ble hans vendepunkt?

Vi har visst lite om Olav fra han 12 år gammel dro i viking med sin fosterfar Rane, til han 8 år senere, legger til lands på Selje med to knarrer – to handelsskip, med prester, biskop og kirkeutstyr, sklir i tangen, og hører en av sine menn si: «Der festet du fot i landet, Herre Konge.»

Men, vi har visst hvilket tankegods han hadde med seg ved utferden: Den gamle tids forestillinger om den menneskelige eksistens, bevisstheten om at Island noen år tidligere, i år 1000, vedtok enstemmig på Alltinget å forlate den gamle tro og oppfatning av tilværelsen, og gå over til Kristendommen – og dessuten. beretningen om Sankta Sunniva, formidlet til mor og stefar av Olav Trygvason.

Vi vet også hva han møtte når han ankom klostre som hans flokk ranet, og hva han møtte i kirkefestene og messene i katedralen i Rouen, der han fikk sin læretid i halvannet år. Jeg har arbeidet med hans samtidige musikk, 1000-tallets gregorianske sang, restaurert av Solesmes-klosteret vest for Paris – i 37 år, og messen er den samme som Olav møtte. Konfrontasjonen mellom det Olav bragte med seg fra den gamle tid, med den nye tid, må ha vært en voldsom indre opplevelse. 

For meg begynte møtet med Olavs gjennombrudd inn i en ny tid – en sommerdag i en tobakksbutikk på Montparnasse i Paris – i 1995: Jeg gikk inn for å kjøpe frimerker, og fikk se noen bøker i hylla – og boken Les Vikings et la  Normandie (1989 – Èditions Ouest-France, Rennes) av prof. Jean Renaud ved universitetet i Caen, fanget oppmerksomheten min. Her så jeg at prof. Renaud også hadde skrevet to andre bøker som grenser inn på samme stoffet: Archipels NorroisOrcades, Shetland et Hébrides dans le monde viking. (Norrøne øyriker – Orknøyene, Shetland og Hebridene i vikingverdenen) (1988 – Kümmerle Verlag – Göppingen) og Les Vikings et les Celtes (Vikingene og Kelterne) (1992 – Édition Ouest-France, Rennes)

Jeg bad universitetsbokhandelen på Dragvoll skaffe de to andre bøkene. Disse tre bøkene hadde liten skrift på hvite sider uten bildestoff, beregnet på akademikere. Boken om vikingene og Normandie er senere kommet ut i en publikumsvennlig utgave med rikt bildestoff. Dessverre er ingen av hans bøker oversatt til norsk, enda både han og hans kone snakker norsk. «Oversetting er ikke min oppgave,» sa han. Vi ser her at språkbarrieren mellom Frankrike og Norge hindrer oss i Norge i å få tilgang på Norges historie i Frankrike.

Frankrike har svært gode kilder i dagbøkene i klostrene, der historien skrives den dagen det skjer. På denne tiden er annalene i klosteret Jumièges – vest for Rouen, en utmerket kilde, der kronikøren Guillaume de Jumièges kan takkes for mye. Her stod det da i prof. Renauds bok – en historie om da greven av Chartres dro ut med sine menn for å straffe sin svoger, hertugen av Normandie, til å gi ham tilbake byen Dreux, medgiften, da grevens søster døde et år etter bryllupet. Når greven og hans riddere kommer opp på en høyde med utsyn til Rouen, ser de at det ligger en stor vikingflåte i Seinen ved Rouen, og de finner det klokest å dra hjem igjen.  «For,» skriver kronikøren, «vinteren 1013 -1014 lå det en stor vikingflåte i Seinen, innleid av hertugen for å vokte Seinen mot andre vikinger. Lederen for flåten var den senere konge og vernehelgen for Norge – Olav Haraldson den Hellige.» Eureka! Der ser jeg altså at Olav den Hellige er plassert av en samtidig kronikør – i Rouen i Normandie vinteren 1013-1014! – Han driver ikke omkring på uidentifiserte steder borti England et sted – slik jeg har sett det i norske skolebøker opp gjennom årene!

Jeg kontaktet prof. Renaud, og gjennom samtaler pr.fax den gangen, resonnerte  han: – I stedet for å dra hjem til vinteropplag, som var vanlig for vikingflåter, ble han liggende i Seinen denne vinteren, innleid for å hindre at andre vikingflåter dro opp til sitt årlige besøk i Paris, der de hvert år presset kongen for en betraktelig sum penger, mot at de ikke angrep byen.  886 hadde nemlig en enorm vikingflåte beleiret Paris, brent alle kirkene i byen – unntatt den eldste, Saint Germain des Prés, men hvor de tok med seg koppertaket. Denne flåten som dekket Seinen nedover på kilometervis – der trengtes det selvfølgelig mat, og vikingene gikk i land, slaktet buskap på gårdene og spredte sine gener i budeiene, selvfølgelig. – Så gir da kongen av Paris Normandie til averøyingen fra Nordmøre, Gange-Rolv – i 911, Normandie, for at han skal stoppe disse årvisse raidene mot Paris. Nå ligger altså Olav her med sin flåte innleid til dette vaktholdet.

Prof. Renaud resonnerer: Olav og hans flokk må være kommet om sommeren 1013 en gang, og blitt hyret inn til dette vaktholdet, de ligger der om vinteren, og videre utover sommeren 1014 – der de etter det vanlige året med konverteringsundervisning blir godkjent for dåp utpå høsten, og så har flåten løst seg opp utover høsten og seilt nordover for vinteropplag hjemme i Norge.

Olav, vet vi, ble kjent med den engelske kongen i Rouen, og legger turen om England, der han får med seg biskop, prester og kirkeutstyr. Vi skal legge merke til at han kommer ikke hjem til Norge med vanlige krigsskip, men med to knarrer, som var handelsskip/frakteskip. Vi skal også merke oss at han seiler ikke opp til Viken, der hans familie bor oppe på Ringerike, nei – han setter kursen mot Selje. Han må ha vært helt bevisst på Sankta Sunnivas betydning for sine kristningsplaner. Henne hadde hans gudfar, Olav Tryggvason, funnet og fortalt om da han kom til Ringerike på besøk hos Olavs stefar Sigurd Syr, der vi alle har sett tegningen i Snorre av den lille Olav i dåpskaret. – Så, ble han barnedøpt da Sigurd Syr og hans hushold ble døpt? Mange vikinger som tok ved Kristendommen i utlandet som voksne, var blitt barnedøpt, uten at det var helt klart, så derfor var det et fast formular ved disse voksendåpene, der det var uklart om vedkommende var døpt før: – Si non es baptizátus, ego te baptizo. (Er du ikke døpt, så døper jeg deg.)

På turné med Nidaros domkor til «de store franske fruene», Notre Dame-ene i Paris, Chartres og Rouen i 2006, ble jeg igjen i Rouen et par dager. Etter morgenmessen siste dagen, spurte jeg presten om hvor en person som ble døpt her i 1014, må ha blitt døpt. «I krypten,» sa han. Han sendte med meg en mann ned dit, og der kunne jeg stå og se ned i dåpsbrønnen – der det blinket i vannspeilet. Krypten ligger rett under hovedalteret i dagens gotiske katedral. Nedgangen er bak Jeanne d’Arc-alteret, i søndre tverrskip under tårnfoten. Olav,  og selvfølgelig også hans store flokk med norske menn – og kvinner, ble døpt mens brønnen befant seg i den tidligere romanske kirken. Det var vanlig at når høvdingen lot seg døpe, fulgte hans menn ham i dåpen. Og var det også kvinner der i denne store flåten som lå som en flytende landsby på Seinen i halvannet år? Det må det ha vært, fordi Bayeux-museets informasjonsfoldere opplyser at Bayeux-teppet, som gjennom 33 meter broderi fremstiller slaget ved Hastings i 1066 – er brodert i Ringerikestil! Så, det må jo ha vært damer fra Ringerike ombord i denne store flåten, som gikk i land og viste damene i Rouen hvordan man broderte hjemme på Ringerike!

Prof. Renaud, hans kone og venner av dem, broderte for noen år siden et Gange-Rolv-teppe på 22 meter i samme stil. Det har vært utstilt i Ålesund og på Stiklestad. Fru Renaud broderte senere et bilde av dåpsscenen til Olav og et bilde av ilandstigningen på Selje – og forærte begge bildene til Stiklestad nasjonale kultursenter.

Hva tok Olav og hans store følge med seg hjem fra Rouen?

På denne tiden var Normandie kjent som det best administrerte området i Europa, og det området som hadde den beste lovgivningen i Europa. Dessuten var klosteret i Cluny i gang med en kirkelig fornyelse i området.

I sin omgang med folket ved hertugsetet og ved erkesetet gjennom halvannet år, der hertugen og erkebiskopen var brødre, og oldesønner av Rollon/Gange-Rolv, blir dette oppholdet et dannelsesopphold og en læretid av største betydning for den store flokken norske menn – og kvinner. Når de vender hjem, er de oppdatert på moderne lovgivning, moderne administrasjon og ikke minst: det moderne menneskesynet i Kristendommen. De har dessuten tatt til seg høymiddelalderens kultur og væremåte, selvfølgelig. Vi må dessuten tenke over at mannskapet på denne «flytende landsbyen» i Rouen nok hele tiden hadde kommunikasjon med Norge, for det tok ikke mer enn to døgn for en skarpseiler å seile fra Jylland og ned til Normandie, og Vikingskipet var en skarpseiler.

Norge har aldri fått en slik «input» som da denne store flokken «nyutdannede» nordmenn vendte hjem, noe som ser ut til å ha gått norske historiebokforfattere hus forbi, selvfølgelig på grunn av manglende franskkunnskaper. De kan heller ikke latin, som regel, noe som er nødvendig for å kunne ta ut kunnskap fra originalkildene. Norske historikere har kort og godt ikke hatt adgang til kildene.

Når Olav vender hjem, og fullfører sitt livsverk, da har han gjort Norge til en del av Europa, til en del av resten av den kjente, moderne verden. Hans samlende første grunnlov for Norge – Kristenretten av 1024, bygger på det han har lært ved fyrstehoffet og ved erkesetet i Normandie. Kristenretten ligger fremdeles som en blykjøl i dagens norske grunnlov, revidert i 1814 med den postrevolusjonære franske konstitusjonen som mal. Slik kan vi si at det moderne Norge er født i Frankrike.

Når Olav vever Kristendommen inn i Grunnloven av 1024, innbefatter det at han innfører Karl den Stores «kristne kongedømme» i Norge.  Han markerer det med å kalle opp sin sønn etter Carolus Magnus, Karl den store: Magnus (den Gode). Det vil si – hans menn døpte sønnen til frillen, mens kongen, barnets far, lå og sov. De torde ikke vente med dåpen fordi barnet virket døende. Olav godkjente navnet etter noe frustrasjon, da han knesatte sønnen.

Nå nettopp, da Karl III av England ble tatt i ed som konge av England, måtte han avlegge ed til det kristne kongedømme, og han bærer navnet til Charlemagne, Carolus Magnus, Karl den Store. Også vår kronprins bærer navnet Magnus, etter grunnleggeren av det kristne kongedømme i Europa.

I Norge prøvde et historieløst Storting å avslutte Olavs kristne kongedømme et par år før tusenårsjubileet for Olavs dåp, som ble feiret i Rouen i 5 dager i oktober 2014, med «Vorspiel» i Stavanger konserthus og «Nachspiel» i kirken Sainte Clotilde ved Nasjonalforsamlingen i Paris. (Sainte Clotilde, fordi hun gjorde for Frankrike det som Olav gjorde for Norge.) Men, Kong Harald V, som nedstammer fra Olav den Hellige i 34. ledd, la ned veto mot at Kristendommen skulle tas ut av Grunnloven: «Ikke i min tid, sa han. Ikke i min tid.» Kongens veto ble effektivt kamuflert av kristofobe norske media.

Hva ble Olavs vendepunkt, og dermed startpunktet for hans kristningsverk og hans fall på Stiklestad?

Hva skjer mellom 1007 når Olav 12 år gammel drar ut i viking, og 1015 når han ankommer Selje med biskop, prester og kirkeutstyr, klar for å innføre det kristne kongedømme i Norge? Hva var Olavs vendepunkt?

Olav har tre vendepunkt.

1: Kantarborg:

Det første vendepunktet vi ser, finner sted i Kantarborg (Canterbury). Canterbury ligger sørøst for London på den spisse sørøstre delen av England som peker mot Normandie. Som vanlig kommer jo vikingskipene ut fra fjordene sine og skal ut på sommertokt. De slår seg sammen i større flåter, ofte til slutt – svært store flåter. Olavs flåte er en del av en stor flåte som raider klosteret Kantarborg, hvor de dreper alle munkene, men ikke abbeden Alphège. Han skal de hygge seg med ved å plage ham til døde. De skal kaste stein på ham, på deler av kroppen som gir ham smerte, men som ikke tar livet av ham. Abbeden utstod torturen i 9 måneder før han døde, men da hadde Olav fått nok av denne plagingen, og var forlengst dratt videre med sin del av flåten. Dette er et påtagelig vendepunkt som viser at Olav ikke er helt hjemme lenger i vikingkulturens ofte formålsløse brutalitet.

Det merkelige er at Alphège og Olav omtrent samtidig får sine minnekapell i henholdsvis Bath-katedralen i England og Rouen-katedralen ved 1000-årsfesten for Olavs dåp. Et par år etter millenniumfeiringen i Rouen, står jeg en dag foran et nytt kapell til venstre for hovedkoret i Bath-katedralen. Det er helt nytt med altertavle i lys beige og lys gammelrosa tekstil, men vi ser – i mørkere farge, bakfra – katedralens byggherre som holder opp modellen av Bath-katedralen. Plutselig ser jeg at han står på en haug med stein og bein. Jeg får tak i opplysningsfolderen fra innvielsen – og ser at jo – det er Alphège! Jeg skriver til den nylig avgåtte erkebiskop Mgr. Jean-Charles Déscubes i Rouen og forteller dette, og han svarer: «Underlig, for den siste presten jeg viet før jeg gikk av som erkebiskop – han het Alphège…» Ringen sluttet!

2: Drømmesynet av Olav Trygvason:

Olav og hans menn raider London, river London bridge, de herjer i Ringfjorden, rundt Mikkelsborg – Mont Saint Michel, de går inn Loire, som vikingene kalte Leira, fordi den har dannet store leirer i svingene innover landet. Olav er helt inne i sentral-Frankrike, i Poitou, og så bærer det nedover mot Biskaya og Spania. Om de seiler rundt Biskayabukta, eller lar det stå til rett over – der kjempeblekksprutene kan angripe dem over ripa, det er ikke helt klart. Har de tenkt seg til Santiago di Compostella, hvor store skarer pilgrimer kan plyndres? Santiago ligger riktignok et stykke inn fra kysten, men det var intet hinder for dem som av og til dro sine skip over land. Hvor langt sørover mot Gibraltar Olav kom, er ikke klart, men – han har dette drømmesynet der Olav Trygvason viser seg for ham og sier han er på ville veier, og at han må dra hjem til arven sin – Norge. Olav er seg jo bevisst at Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 – å gå over til Kristendommen, da Olav Trygvason var på Island og bygde første kirken der – og Olav er seg bevisst Sankta Sunniva. Han har raidet klostre og drept munker. Det må derfor allerede være konfrontasjoner i ham – det nye mot det gamle – og han vender om og setter kursen nordover.

3: Frontkollisjon med kirkefestene i Rouen.

Når Olav og hans følge ankommer Rouen, kan det ha vært så tidlig som Maria Himmelfartsdag, 15.august – 1013. Katedralen i Rouen var og er en Maria Himmelfart-kirke, og denne dagen er fremdeles en stor festdag med stor tilstrømning. På denne dagen var Rouen blitt raidet flere ganger av vikinger, for byen pleide å være full av pilegrimer, begeistrede Maria-tilbedere, folk som spiste, drakk, danset – og der alt fokus var på den store kirkefesten og Maria som tas opp i Himmelen – mennesket som ascenderer opp til Gud  – per ardua ad astra – gjennom ditt strev skal du nå stjernene. Disse folkemengdene var døve og blinde for vikingene som benyttet sjansen, enda det ser ut til å være nesten en tradisjon at Rouen ble overfalt av vikinger på denne dagen.

Når Olav kommer med sin store flåte, ifølge franske kronikører på denne tiden, kommer han da for å se om de kan raide og plyndre, eller kommer han og hans flokk for å ta tjeneste som leiesoldater i vaktholdet av Seinen? Eller – kommer de fordi dette er kjent som et område av Europa som erkjenner sin norske avstamning og slektstilhørighet – på et slags besøk hos «slekta» når festen pågår? Olavsjubileet 2014 avdekket en fremdeles eksisterende normannisk tilhørighetsfølelse til Norge som gav seg utslag i stor begeistring for Olavs dåpsjubileum i 2014: Alle de 1200 billettene til åpningskonserten – oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble revet bort halvannen måned før konserten 15.oktober – 2014, og da konserten skulle begynne, stod et par hundre i døren og trykket på til de slapp inn. Stolene stod så tett at det var ikke plass til bena. Folk stod liksom oppover veggene og oppover søylene. «Olavsoratoriet-2014» handler om Olavs indre, dramatiske kamp, kampen mellom den gamle verdens forestillinger og oppfatninger, og den nye verden som konfronterer ham og det han bringer med seg hjemmefra. Publikum fulgte med i en slags åndeløs konsentrasjon. Det var en svært fortettet stemning. Det var langvarig stående applaus. Bak gruppen av dem som kom for å takke og gratulere, stod det en mann alene som ikke sa noe. Han bare stod der og strålte og strålte. Det var prof. Jean Renaud.

Olavsflagget, gult kors på rød bunn, er en av Normandies standarter – offisielle flagg, sammen med den normannisk-engelske standarten – tre gule leoparder på rød bunn. Dette viser at dagens normannere har et tydelig og sterkt forhold til Olav den Hellige og sin norske herkomst.

Olav og hans flokk braste inn i det kirkelige festhalvår: Julen, Påsken, Kristi Himmelfart, Pinsen – og de fikk nok også med seg Maria Himmelfart 15.august  1014 før de ble døpt og så dro hjem. Det må ha vært svært sterke opplevelser for nordmennene som møtte alt dette nye – å oppleve frontkollisjon på frontkollisjon mellom den gamle tids forestillingsverden og tankegods som de hadde forlatt hjemlandet med, som de hadde i seg – og å oppleve den voldsomme utvekslingen med alt det nye som fosset mot dem i kirkefest etter kirkefest. Det er her det indre slaget står for Olav, selvfølgelig, det indre slaget som snudde alt i ham. Det sier seg selv. Og det må ha vært en stor påkjenning, for han vet hva det vil koste ham, hvis dette er det han skal komme hjem med etter 8 år på vikingtokt. Dette er hans tredje og avgjørende vendepunkt. Læretiden er over. Kristningsverket venter. Dette er starten på veien til Stiklestad. Han er klar:

Kom store Ande

du som kan,

det nye i meg skape!

Og ver mitt verje

i eit land,

der andre måtte tape.

Så legg vi oss

på kne for han,

den store Himlens Herre,

og let oss døype

alle mann

og fyllast av hans Ande.

Deg Gud til ære

Du vår far,

som føddest her på denne jord.

I dauden morgonrauden kom,

Vår frelsar evig,

Du Guds son.

Olav kaster sverdet, når han etter øksehugget i leggen lener seg mot stenen på Stiklestad, Det ville aldri en viking ha gjort. Vikingen kjempet til siste pust og blodsdråpe. Ivar Eskeland, som holdt et sterkt Olsòkforedrag i Erkebispegården i Trondheim for en del år siden, presiserte at dette er det punktet hvor Olav gir seg endelig over til Kristus. Eskeland avsluttet med ettertrykk:

«Det var eit martyrium!»

Og som vi vet: Det er her at Olavs kristningsverk endelig tar sats.

Glærum, oktober  – 2022.

Dordi Skuggevik

(Olavsoratoriets librettist)

Link til oratoriet Olav den helliges dåp:

http://goo.gl/DHUjyG

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *