Tannlegespesialist fra selveste Serbia i Trondheim igår. Slaget stod i halvannen time, og jeg ravet ut til min Rossinante II, forlot byen og tok meg igjen med et stopp uti Børsbergå med medbragt matpakke og melkeflaske – etter å ha fjernet tampongene fra slagstedet.
Jeg er filolog, så jeg spurte hvor han hadde navnet sitt fra. Han spanderte noen minutter på en rask gjennomgang av Kristendommen kontra Kommunismen først, der han sa at da han kom til Norge, kunne han fra nordmenns væremåte konstatere at her er befolkningen blitt kultivert av Kristendommen over lang tid. (La oss håpe det fortsetter…)
Interessant. Jeg vil tilføye: Europa har mye å takke Serbia for. De har ligget som en buffer og skjermet oss fra mange anfall fra øst og sør, men nå kommer angriperne til våre flyplasser.
Så fikk jeg orange briller og maske på, og han kunne å bedøve folk – helt umerkelig, og så stemte han opp hele orkesteret: En utmerket og myndig dirigent for den største samlingen av differensierte tannlegebor jeg har opplevd. Men først stakk han dolken inn i svullen der oppe rundt bakerste jeksel med røtter helt inn i bihulen, og klemte og klemte så materien sprutet ut…
Etter denne pangstarten bar det til med hele symfonien: Bor i alle tonearter med variert tonehøyde, klangfarge og karakter – de som buret og murret og hurret på der nede, og de som jog inn ovenfra og fra sidelinjen i diskanten med blåis i klangen. Alt regelmessig seksjonert og dokumentert med røntgenbilder som jeg fikk meg forklart i forelesningen foran bildeskjernen etterpå.
Døktig kar. Proff. Efektiv.
Jeg tok på nattkjolen og gikk rett i seng da jeg kom hjem, for jeg stod opp 05.15 igår morges, for å komme meg til Trondheim i tide. Jeg trodde jeg skulle dø av blodforgiftning her hjemme utpå kvelden, men puttet på penicillin og overgav meg til min skjebne i natten. Kolikk krevde oppstandelse og natron utpå natten, men jeg lever enda.
Hadde jeg vært komponist, skulle jeg skrevet «Tannlege-symfonien». Den ville lignet på introen til Sundlisæter i hans nye Påske-oratorium, tenkte jeg, mens jeg hørte på den CD-en på vei hjem: Død og oppstandelse. Jeg blir i alle fall i sengen, inntil videre, om ikke «i grava sitt kalde rom» – som Sigrid/Maria synger i oratoriet.
Glærum, 7.sept.- 2023
Dordi Skuggevik
