Nordmøringen Anne Kleivset holder på med et «røsnaverk» – ser jeg: Å legge på plate HELE repertoaret fra de førreformatoriske kirkesangbøkene fra erkesetet Nidaros.
Fra før har hun klart å holde det gregorianske koret sitt i farta i mange år. En bedrift i seg selv.
I 15 år drev jeg på med 4-dagers gregorianske sangkurs for leg og lærd – Trondheimskursene, før vår organisasjon Amici Cantus Gregoriani Nidrosiae overførte initiativet til det som skulle være et nordisk gregoriansk senter for forskning, praksis og formidling i den nye Erkebispegården. Men nye koster la ned senteret, og professor Roman Hankeln ble flyttet til historisk institutt på Dragvoll. Der sitter han og arbeider internasjonalt, dessverre uten kontakt på noe miljø i Trondheim.
MEN:
Han har gitt ut Olavsofficiet på en dbl.CD med et mannskor fra Oslo og et damekor fra Litauen:
HISTORIA SANCTI OLAVI – på LAWO.
Merkelig nok selges ikke denne innspillingen i Nidarosdomens kiosk. Man må bestille den fra LAWO.
Biskop Erik Varden i Trondheim har undervist Gregoriansk sang ved det Benedictinske universitetet i Roma.
Slik er Trondheim godt utrustet med kvalifiserte gregorianere, men det er dessverre ikke noe samarbeid mellom dem, bortsett fra at Biskop Erik Varden 2x har vært solist med Schola Sanctae Sunnivae på Olsòkvesperen i Nidarosdomen. Veldig norsk, må jeg dessverre si.
Det er Choeur Grégorien de Paris vi kan takke for opparbeidelsen av interessen i Norge for det gregorianske grunnlaget for vår vestlige, europeiske musikk, der Karl den Store ble «far» til vårt notesystem. Pariskoret har lagt tallrike turnéer hit og sendt oss lærere til kursene.
Det var Asbjørn Hernes, prest og musikolog, som fortalte om Solesmes-klosteret i Frankrike, der gjenskapelsen av gregorianikken har foregått. Påsken 1984 dro vi dit: Anne Kleivset, Henning Sommerro, Tor Strand, Asbjørn Hernes og jeg. Så ble Amici stiftet i Trondheim.
Jeg vil advare Anne Kleivset mot å lansere noen idé om at gregorianikken i Norge har røtter i Østkirkens liturgi, for det stemmer dårlig med den underliggende historien.
Jeg vil også advare mot å «pynte» på sangen med perkusjon m.m. for å tekkes publikum. Hun må gjerne gjøre det på konserter, men ikke på historisk/vitenskapelige plateinnspillinger.
Igjen vil jeg takke Anne Kleivset for stamina og pågangsmot med Schola Sanctae Sunnivae, men lytt også til hva professoren på Dragvoll har åpnet for oss:
