I Trondheim finnes det bare to malere, ifølge Adresseavisen, og begge gjør meg syk! De to Håkon-ene har det til felles at de aldri fornyer seg. De fornyer aldri sin palett. De fornyer aldri sitt tema. Deres personlige profil som bildende kunstner er statisk inntil man dør av kjedsommelighet foran deres lerreter. Das var eine Grausame Salbe – men jeg har brent inne med den lenge, og dagens oppslag i Adresseavisen om at Håkon Gullvåg er blitt kommandør av St.Olavs orden får meg til å ta bladet fra munnen, når ingen andre gjør det.
Håkon Bleken gjør meg deprimert, og det i sterk grad: Blågrå, blågrå og blågrå depresjon. Vansirede mennesker forvridd av livets gjenvordigheter. Aldri et streif av sol eller optimisme. Innestengt i sin kappe av depresjon går mennesket sin død i møte. Hjælp! Jeg må vekk fra det, før jeg dras ned i sluket! At han aldri blir ferdig med det! Han har jo malt på dette temaet så lenge at han må ha malt den forbannede depresjonen ut av seg! Det var visst et streif av andre farger nå nettopp, syntes jeg at jeg så i Adresseavisen forleden, så kanskje er det et håp om at vi kan se lyset med Bleken før han går over i de evige jaktmarker. La oss håpe det – for ham og for oss. Jeg glemmer aldri reaksjonen til den koreansk-franske maleren og presten Kim en Joong da han kom inn i St.Olav kirke i Trondheim og fikk se alterveggen til Bleken. Han slo neven i brystet på seg, krammet skjortebrystet, stønnet i vånde og ropte: – Hvem har ansvaret for dette!?
Så var det Håkon Gullvåg. Hans palett har heller ikke vist tegn til noen fornyelse, og hans malerier lukter stadig lik. Menneskene i de fleste av hans landskaper er delvis i oppløsning som lik som ikke er kommet betids i jorden. I tillegg er de som regel omgitt av et kaldt og blålig skinn som får meg til å tenke på det engelske ordet «dismal» – som er vanskelig å oversette til norsk. Anne B. Ragde kommer nærmest, når hun beskriver et kaldt stueloft på Byneset i sin bok «Berlinerpoplene» – dette fra-seg-gåtte rommet hvor sengen ikke lenger er varm av kroppen som har ligget der, men som er klam og kald med død i seg. Det verste eksempelet på dette hos Håkon Gullvåg er portrettet han malte av rektor Grendahl på Katedralskolen. Den godeste Kristofer Grendahl kommer ikke i møte med deg fra bildet, men forsvinner bakover i et blålig skinn hvor han skrumper inn og forsvinner i noe uhyggelig kaldt noe. Bildet bør brennes. Det samme har Gullvåg gjentatt i bildet av Olav den Hellige til hest. Olav Haraldson var en potent person, både som fremadstormende ung mann og senere som helgen. Her sitter han på en dau hest i blålig skinn, og dau er han selv også. Han forsvinner som rektor Grendahl baklengs inn i det store intet. Hvis det er dette bildet Gullvåg satte igjen i Rouen etter Olavsdagene 2014 i Normandie, så skal jeg personlig bære det ut av Notre Dame de Rouen og brenne det på torget der de brente Jeanne d’Arc! Og bildene av kongeparet? Samme sørgemarsjen. Dismal! Det hjelper ikke med de søtvarme fargene han omgir elendigheten med. Det er ganske utrolig at Håkon Gullvåg har klart å bygge opp den enorme maskinen rundt sine bilder. Man må imponeres av hans store produksjon og kassasuksess, men dessverre er det på tide at noen roper: Men keiseren har jo ingen klær på seg!
Glærum 1.februar 2016
Dordi Skuggevik
