Idag tilbød Internet på mobilen å kunne opplyse om hvor mange som har samme navn som meg. Det viste seg at 99 heter Dordi – som eneste fornavn, og 183 har Dordi som navn – pluss andre fornavn.
Svært mange bar navnet Dordi på 1700-tallet, spesielt i Selbu, på Nordmøre og i Masfjorden ved Bergen.
Da jeg ble født, var det 4 Dordi-er i Oppigard Glærum: Kjerring-Dordi (mormor), Dråka-Dordi (Morfars ugifte søster, dadda i huset), min kusine Dårdi, som hadde fått navnet skrevet med å av sine progressive foreldre, og så kom jeg. Mormor hadde da flyttet til den nye gården Utigard, som morfar la ut av Oppigard, og kusine Dårdi bodde i Oppigard sånn ‘av og på’. Mormor har fått navnet skrevet med å på gravsteinen, men det er feil, for i kirkeboka står navnet med o. Det har jeg sjekka. (Døpt i Stangvik kirke.)
Det var mange Dordi-er i Surnadal da jeg vokste opp. Når jeg syklet til Skei, kjørte jeg forbi sydamen Dordi Bævre fra Edøy ved Smøla, som nå bodde i Bekketun. Så passerte jeg Dordi Glærum i Posthuset i Oppistua, oppkalt etter sin farmor Dordi. På Bævre passerte jeg Dordi på Bøvrasgjer’a. Henne kolliderte jeg en gang med nedafor Berget – begge kom på sykkel, og mens sykkelen min gikk fremover, så jeg utover sjøen, og kjørte rett inn i sykkelen til Dordi Gjer’a. Skal si jeg fikk en skjennepreken! På Sylte passerte jeg en annen Dordi Oppigard. Dit pleide jeg å gå med far og jage på kua når den skulle til oksen. Jeg fikk ikke se på når oksen besteg kua, for da ble jeg bedt om å gå inn til Dordi og mor hennes. Syklet jeg om Røtet, passerte jeg Dordi Gulla. Hun fikk datterdatteren Dordi. Forleden gikk jeg en runde på Stangvik kirkegård. Skal si det lå mange Dordi-er der! På en liten kiste jeg har, står navnet Dördi A. D. (Andersdatter) Bruseth 1868. Det var vanlig å si Dördi – med denne vokalen som finnes bare i vårt målføre – og i engelsk, slik den uttales i ordet son i både Surnadals-dialekten og i engelsk: my son- saønn min. (Hans Svean sa vi skulle skrive denne vokalen med aø.) – Den første i min slekt som døper en datter Dordi, skal få denne lille kista som dåpsgave til sin datter.
Jeg likte aldri det korte, harde navnet mitt. Enda de sa at det betød «Gudegave» – likte jeg det ikke. Det var kort, hardt og knudrete, mens søsteren min sitt navn var som en dansende sommervind: Betzy Elisabeth Albertine, oppkalt etter vår lille farmor fra Kristiania. Hennes familienavn var Bronn. Bronn kom som et utropstegn etter et danseløp av en balettdanserinne som avslutter med å bli stående som en påle i scenegulvet: Bronn! Av og til brukte min søster Bronn også, og da ble det skikkelig schwung på hennes navn: Betzy Elisabeth Albertine Bronn Skuggevik! Hun la aldri inn mors navn – Glærum, som er 2000 år gammelt! – Men jeg la inn det en periode, og også når jeg opptrer som forfatter: Dordi Glærum Skuggevik. Da ble det litt lengre, og litt mer melodi i det. Nærmet meg liksom min storesøsters eleganse. Alle sa dessuten stadig vekk at min søster var så vakker. Det sa de aldri om meg – så jeg gikk nå der som en trultete lillesøster med dette trultete navnet på to stavinger som liksom sa Bang-Bang – hele tiden.
Men så kom jeg ut i verden, til Bergen, til Italia, til Paris, til Hammerfest, til Alta… og navnet mitt fikk de mest fantasifulle schwung og swing. Utrolig hvilken variasjon det ble i de to stavingene. Da prosesjonen inn til den økumeniske festmessen i Rouenkatedralen kom inn i kirkerommet 18.oktober 2014, og som skulle kulminere med prosesjon ned i krypten under hovedalteret hvor den norske preses og den norske ambassadør til Frankrike, sammen skulle avduke minneplaten for Olav den Helliges dåp, da gikk de inn til improvisasjon over navnet Dordi på det store orgelet. Hovedorganisten Lionel Coulon hadde hoppet ned fra orgelkrakken rett før inngangsprosesjonen skulle spilles inn av orgelet, og han kom med blyant og papir og ville at jeg skulle skrive ned navnet mitt, for han ville improvisere over navnet Dordi, sa han. Jeg skrev i ettertid og spurte hvordan han kunne få til det, når det bare var d-en i navnet som finnes i scalaen. Svaret hans var kort og informativt og står i den nye boka mi om Olavsjubileet – på side 246.
Asbjørn Hernes fortalte en gang at Bakke kirke i Trondheim opprinnelig var en Sankta Dorothea-kirke, og Dordi er den norske versjonen av Dorothea. Det var også en St. Gregorius-kirke i Trondheim, hvor ruinen idag befinner seg under Sparebanken i Søndre gate, og den kan besøkes. I Surnadal har navnet Gregorius/Grøs festet seg. Så både forekomsten av Dordi og av Grøs/Gregorius i Surnadal må komme fra disse kirkene som var viet til disse to helgenene.
For ikke så lenge siden begynte jeg å lete etter Sankta Dorothea-kirker på Internet. Jeg fant svært mange i Alpedalene i Nord-Italia, og den store hovedkirken for Sankta Dorothea ligger ved Vatikanet i Roma. Ansvarshavende kardinal for denne Sankta Dorothea-kirken er Vatikanets helseminister. Sankta Dorothea er helgen for hageelskere og gartnere, og er avbildet med blomster i den ene hånden, og med grønnsaker i den andre. Det passer jo svært godt for meg som er en hageelsker, som har vokst opp på kne i kålrabiåkrene til far min. (Min søster med det lange navnet vokste opp som «innejente» på kjøkkenet hos mor.)
Da jeg fant Sankta Dorothea-kirken i Roma, bestemte jeg meg for å sko mitt gamle, mødige legeme ennå en gang for å køe meg gjennom flyplassene og dra ned til Roma en gang til mens jeg lever, og det skal bli i oktober! Jeg skal tilbringe en god del tid i hovedkirken for Sankta Dorothea!
Siden 1985 har det vært katolske messer her i Surnadal. Den første etter Reformasjonen ble feiret på spisebordet mitt av Pater Olav Müller på lillejulaften 1985, da han var på vei til julevikariat i Kristiansund, og jeg utgjorde menigheten. Idag er vi blitt så mange at noen snakker om en katolsk kirke i Surnadal. Det vil i så fall bli den første katolske kirken på landsbygda i Norge etter Reformasjonen. Det må bli en Sankta Dorothea-kirke, siden Sankta Dorothea er helgenen for markens grøde – blomster og grønnsaker. Jeg ser den for meg på den flate ektra øst for Østistua Øye, ved Sommarro-brua, men som jeg sa til Øyvind, min gamle revyskuespiller-makker, og kårkaill nå i Aøstistu’n ò Aøyagar’å: – Det blir ikke der, for jeg er imot å bygge ned matjord, og det er nok markens-grøde-helgenen Sankta Dorothea også!
Glærum, 13,august – 2019.
Dordi Skuggevik
