Bjørnson dukket opp både i Roma, Paris og Rouen mens jeg skrev boka som kom ut til Olsòk: Haustferd i Europa. Olav den Helliges 1000 år. Bjørnsons brev kom også ut av Internet – med hans diverse adresser. Jeg hadde ikke visst at Bjørnson tilbragte 10 år i Italia – fordelt på flere opphold. Jeg hadde ikke visst at han talte, skrev og leste flytende italiensk! Jeg hadde ikke visst at hans skuespill ble så populære i Italia! Når han ankom Roma med sine – ble det stor ståhei! – stod det å lese. Han holdt hoff på Caffe` Greco, stod det.
Når jeg reiser denne uken til Roma, har jeg tenkt at jeg skal sitte omtrent hele tiden på Bjørnsons stamkafé, se på folkene i kaféen og på dem ute i gaten – og også skue opp mot den franske kirken i Roma: Trinité des Monts, som de franske sier og skriver – der jeg i 2002 var med i Nidaros domkor da vi sang både messe og konsert i denne kirken – og holdt stor fest i prestegården etterpå med lasset av røkelaks som den norske ambassadrise bragte med til selskapet. Vi forlot Patrick i prestegården uten å ha tid til å rydde etter oss idet vi løp for å rekke siste bussen til der vi bodde. Men – den franske sogneprest i Trinité des Monts – Patrick, som nå arbeider i Troskongregasjonen i Vatikanet – han tilgav oss, fordi han mesket seg med norsk røkelaks i lange tider etterpå, sa han.
Det blir travelt i Roma denne uken, merkelig nok. Så siste dagen kaster jeg meg i en taxi for å ta formiddagskaffen på Bjørnsons stamkafé.
Etter at jeg har gått omkring og sett på bildene av alle berømthetene som i snart 250 år har frekventert denne kaféen – også Bjørnson og Undset m.fl., setter jeg meg inntil veggen i den litt trange passasjen som leder inn til den store salongen bakerst i kaféen, der det denne dagen er tomt, og der det leder en dør ut til parallellgaten til Via Condotti hvor hovedinngangen er, og som leder opp til Spanskeplassen og Spansketrappen der Trinité dei Monti troner på toppen.
Plutselig kommer det en mann med TV-kamera, en mann med mikrofon i ene hånden og en mann i grå dress som tydeligvis må være innehaveren. Han skal visst bli intervjuet i forbindelse med at denne kaféen fyller 250 år i 2020 – grunnlagt i 1770. Den har beholdt interiøret og kelnernes sjaketter med svart tversover i alle de år.
Herrene inntar posisjon ved siden av meg i den trange passasjen, og later hele tiden som om det ikke sitter noen på stolen hvor jeg sitter, enda jeg med min størrelse er vanskelig å overse. Innehaveren i grå dress står med sin venstre side foran mitt høyre kne. Han med mikrofonen har baksiden mot mitt venstre kne, og kameramannen står innenfor der. Heldigvis skjuler intervjueren meg – så jeg forstyrrer ikke det som skal bli filmen. Kelneren kommer diskret og setter aprikosterten og cappucinoen min foran meg. Jeg passer godt på så ikke kakegaffelen skal klinke og klanke mot asjetten, og setter kaffekoppen forsiktig ned på fatet, så det ikke skal forstyrre seansen. Jeg undrer meg veldig på hvorfor de skulle trenge seg sammen mellom meg og veggen i denne trange passasjen, når hele salongen innenfor er ledig – med flygel og ellers et rikholdig interiør.
Så er de ferdig. De sprer seg litt. Jeg rekker opp hånden og sier med et smil – La Norvegia! Sono da Norvegia! Da bryter det ut en skikkelig happening: mannen i grå dress slenger seg ned på stolen på andre siden av mitt lille, runde bord og roper: – Min kone er liten og har mørkt hår – men hun stammer fra Normandie! Hun har hele slektstreet sitt fra Normandie helt tilbake til på 800-tallet på veggen hjemme! Hun stammer fra Ragnar Lodbrok! Kjenner du til Ragnar Lodbrok?!
At jeg skulle gå meg på Ragnar Lodbrok her inne på Bjørnsons stamkafé i Roma, hadde jeg aldri forestilt meg. Det var han som rett og slett satte Harald Hårfagres sønn Håkon den Gode på kneet til Englands konge Adalstein – uten å vente på at Englandskongen kanskje skulle avslå å knesette og ta til fostring Norges Kong Haralds sønn. Etterpå hadde Ragnar Lodbrok for seg litt av hvert i Normandie og Rouen, kan en se i annalene – og han har også skaffet seg etterkommere som nå driver Bjørnsons stamkafé her i Roma – forsyne meg!
Ja, du kjenner vel til de normanniske koloniseringene på Sicilia og i Syd-Italia? fortsetter Caffe´ Greco’s innehaver. Ja, det har jeg godt kjennskap til. Historien får en ny gjennomgang – og så kommer normannerinnen som ikke er så liten av vekst som jeg har forstilt meg, og som nå er blitt en del grå i det svarte håret sitt.
Jeg forteller at jeg har nettopp gitt ut en bok om Olav den Helliges dåp i Rouen i 1014, og 1000-årsjubileet for denne begivenheten i 2014 – og i boken er Caffe´Greco nevnt, sier jeg. Begeistringen står i taket, og jeg lover å sende et eksemplar av boken, med henvisning til siden der kaféen er nevnt. Innehaveren skriver adressen ned på en lapp – og det er derfor jeg nå vet hvor apostrofen i navnet skal stå: CAFFE` GRECO! Det er bare det, at innhaveren skriver aksenten andre veien… men – den skal i alle fall stå litt etter e-en: e ` eller e´… Ellers står aksenten rett over e-en i turistbrosjyrene. Det er i alle fall feil. Til og med på dørstokken inn fra Via Condotti – er aksenten plassert etter e-en.
Aprikosterten og cappucinoen koster 200 kroner på Antico Caffe` Greco, til opplysning. Det var det da virkelig verdt denne dagen!
Hjemme på Glærum, 28.okt. – 2019.
Dordi Skuggevik
